Kristenheten har sviktet Gud! Hva følger etter dens ødeleggelse?
1. Hvordan ser de mange millioner tilhengerne av de forskjellige hedenske religioner og kommunistene på det at kristenheten skal ødelegges fordi den har sviktet Gud?
DET betyr kanskje ikke så mye for de 150 millioner buddhister i verden at kristenheten skal ødelegges fordi den har sviktet Gud. Det kan være at både de og de 300 millioner konfucianere, de 50 millioner taoister og de 329 millioner hinduer til og med vil glede seg over at kristenheten med sine misjonærer står foran sin ødeleggelse. De 429 millioner muhammedanere vil kanskje betrakte det som et godt budskap at deres store religiøse rival, kristenheten, skal bli ødelagt og alle dens blodige korstog med den. Den innstilling de millioner av mennesker har som er tilhengere av kommunismens ateistiske religion, kan sies å ha blitt treffende beskrevet av en fremtredende protestantisk prest i New York da han søndag den 1. oktober 1961 sa med hensyn til kristenhetens kirkesamfunn: «Kirkesamfunnene bør være de organisasjoner kommunistene føler seg forpliktet til å ødelegge først.» New York Times for 2. oktober 1961, sitert fra en preken som ble holdt av dr. Robert J. McCracken.
2, 3. a) Hvorfor kan noen religiøse mennesker bli forskrekket over at vi taler om at kristenheten skal ødelegges, men hva overser de med hensyn til den rolle kristenheten spiller når det gjelder verdens anliggender? b) Hva er kristenheten også nødt til å eksistere side om side med, og hvor lenge?
2 De religiøse mennesker som forbinder kristenheten med kristendommen, kan kanskje bli forskrekket over at vi taler om at kristenheten skal ødelegges. For dem er det ensbetydende med ødeleggelsen av kristendommen og de religiøse sekter og kirkesamfunn som de tilhører, og som påberoper seg å være kristne. De har vanskelig for å forstå at kristenheten får stadig mindre å si når det gjelder verdens anliggender. Det kan være at det vil komme som et sjokk på dem å lese det som ble sagt av den ovennevnte protestantiske presten (dr. McCracken) i den samme preken: «Det faktiske forhold er at kristendommen ikke lenger er den mest innflytelsesrike faktor. Den faktor som øver størst innflytelse, er vitenskapen og dens herredømme over den materielle verden.» Og hva angår kristenhetens håp om å kunne omvende verden og gjøre hele verden til en del av kristenheten, kom den kjente historiker Arnold J. Toynbee med en betydningsfull uttalelse i sin artikkel «Hvis vi skal være framtidens flodbølge». I avsnittene 9 og 10 sa han:
Ta tilfellet med de store religioner som driver misjonsvirksomhet, nemlig buddhismen, kristendommen og islam. Tilhengerne av alle disse trosretningene har sett det som sitt mål å omvende hele menneskeheten, og for de kristne er det i hvert fall offisielt en trosartikkel at hele menneskeheten skal bli omvendt før verden forgår.
Den kristne, muhammedanske og buddhistiske flodbølge har hver for seg i århundrer rullet inn over hele kontinenter og skyllet sine vannmasser over dem. Enhver av disse misjonsbølgene har imidlertid hatt både tilbakegang og framgang. Og i dag ser det ikke ut til at noen av dem noensinne kommer til å bli fullstendig verdensomfattende. Det ser ut til at alle tre er kommet for å bli, noe som betyr at de vil bli nødt til å eksistere side om side.
— New York Times Magazine for 13. november 1960, side 122.
3 Til denne uttalelsen av historikeren Toynbee kan man tilføye at kristenheten er nødt til også å eksistere side om side med den internasjonale kommunisme så lenge den er i stand til det.
4, 5. a) Hvilke spørsmål melder seg med hensyn til hva som vil følge etter kristenhetens ødeleggelse? b) Hvilke spørsmål i forbindelse med kristenhetens ødeleggelse melder seg hos dem som ser noe forferdelig i dens ødeleggelse?
4 Hva så? Innebærer så kristenhetens ødeleggelse at det etterpå vil bli en verden som er fullstendig ikke-kristen eller hedensk? Innebærer det at de ugudelige kommunistiske makter vil oppnå herredømmet over hele verden? Innebærer det at jordkloden vil bli forvandlet til en ubebodd radioaktiv ørken på grunn av en tredje verdenskrig som blir utkjempet med kjernefysiske, kjemiske, biologiske og radiologiske våpen?
5 Mennesker som ikke er kjent med den store Skapers åpenbarte hensikter, ser kanskje på kristenhetens ødeleggelse som noe forferdelig eller utrolig. De vil kanskje spørre: Hvorfor skulle Gud, Skaperen, ønske å ødelegge kristenheten? Hvorfor skulle Jesus Kristus, kristendommens Leder, tillate at kristenheten blir ødelagt? Hvis svaret på disse spørsmålene er: Fordi kristenheten har sviktet Gud, spør de videre: Hvordan har kristenheten sviktet Gud?
6. Hva betyr ordet «kristenhet», og hvilken definisjon gjør de sanne kristne innsigelser mot?
6 For det første må vi ha klart for oss hva ordet «kristenhet» betyr. Webster’s New International Dictionary sier at kristenheten er «den delen av verden som har kristendommen som religion, eller som blir styrt av kristne institusjoner, til forskjell fra hedenske eller muhammedanske land». Det vil ikke være på sin plass å si at kristenheten er det samme som kristendommen. Sanne kristne i vår tid forveksler ikke kristenheten med kristendommen. De betrakter ikke disse to uttrykkene som identiske. De gjør innsigelser mot at kristenheten skal stå som en betegnelse på alle mennesker som kaller seg kristne, for sanne kristne ønsker ikke å være en del av kristenheten. Ordet kristenheten blir brukt som en fellesbetegnelse på slike land som påberoper seg å være kristne, eller som lovformelig er blitt kalt kristne, for eksempel Storbritannia, De forente stater og Spania. Ordet kristenheten blir spesielt brukt om hele gruppen av de mange hundre religiøse sekter og samfunn som påberoper seg å være kristne i slike land. Det er 800 millioner mennesker som gjør krav på å tilhøre kristenheten i den forstand.
Hvorfor har den sviktet?
7. Hvorfor skulle den ikke-kristne verden være interessert i svaret på dette spørsmålet, og hva betyr uttrykket «å svikte»?
7 Hva er det som ligger til grunn for beskyldningen om at kristenheten har sviktet Gud? Den såkalte ikke-kristne verden skulle også være interessert i svaret på dette spørsmålet, for den ikke-kristne eller hedenske verden kommer til å bli sterkt berørt av kristenhetens ødeleggelse. Hvor sann er så beskyldningen? Hvordan har kristenheten sviktet Gud? Uttrykket «å svikte» betyr blant annet «å komme til kort i en handling, enten i en detalj eller når det gjelder resultatet; å skuffe eller ikke klare det som blir forsøkt, ventet eller ønsket; å vise seg ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser; å vise seg å være til ingen nytte eller hjelp for noen».
8. Hvorfor er det ikke for tidlig å avsi en dom over kristenheten, og i samsvar med hvilken bok må dommen avsis, og hvorfor?
8 Kristendommen fikk sin begynnelse for 1900 år siden, og kristenheten har derfor hatt rikelig med tid til å vise hva den ville eller kunne utføre med kristendommen. Etter all denne tiden og i betraktning av den nåværende verdens framtidsutsikter er det ikke for tidlig at vi stiller kristenheten til regnskap og avsier en dom over den. Har den sviktet Gud og ikke klart det han venter og ønsker av den? Har den oppfylt sine forpliktelser overfor ham, og har den vist seg å være til noen nytte eller hjelp for ham? Den dom vi avsier, må være i samsvar med kristendommens bok, Guds eget Ord, Bibelen. I den boken avsier Gud sin egen dom.
9, 10. a) Hva er ordet «kristendom» bygd over, og når ble den innført? b) Hvilke ord som ble uttalt av Jesus Kristus, ble forutsagt av Guds profet Esaias?
9 Ordet «kristendom» er bygd over navnet Kristus, som er en tittel som Jesus fra Betlehem i Juda ble kalt med. Kristendom vil derfor si å etterligne Jesus Kristus og følge hans lære og bud. Kristus betyr «den salvede», og det jødiske ordet «Messias» betyr det samme. Gud forutsa i sin bok, Bibelen, at kristendommen skulle bli innført til en bestemt tid, som viste seg å være for 1900 år siden. Over 700 år før den tiden inspirerte Gud sin profet Esaias til å skrive ned nettopp de ordene som Jesus Kristus, eller Jesus den salvede, skulle si! Slå opp i Bibelen på Esaias’ profeti, kapittel 61, versene en og to. Den vanlige norske oversettelsen av Bibelen sier her:
10 «Herrens, [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra [Jehova] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.»
11. Hvordan sviktet ikke Jesus Kristus Gud i denne henseende, og hva må derfor de sanne kristne gjøre?
11 Er ikke dette noe helt enestående å forkynne og kunngjøre? Det var dette Jesus Kristus ble salvet til å forkynne og kunngjøre. I en jødisk synagoge i sin barndomsby Nasaret siterte han nettopp disse ordene fra Esaias’ profeti for å vise at de hadde sin anvendelse på ham, at han var Kristus eller Den salvede. (Luk. 4: 16—21) Beretningen om hans jordiske liv viser at han virkelig oppfylte denne profetien. Ved å gjøre dette sviktet eller skuffet han ikke Jehova sin Gud, som hadde salvet ham med hellig ånd. Hans etterfølgere, hans disipler, hans etterlignere, det vil si de kristne, må forkynne og kunngjøre det samme gode og trøsterike budskap.
12, 13. a) Hva var det hensikten at kristendommen skulle holde fram for alle mennesker, og hvordan kom dette til uttrykk ved Jesu fødsel? b) Hvorfor kommer ikke disse ordene som englene overbrakte, til å slå feil?
12 Hensikten med kristendommen var at den skulle holde fram for alle lydige menn og kvinner håpet om evig liv i fullkommen lykke i en ny verden som vil bli skapt av Jehova Gud. Da Jesus ble født i Betlehem i Midt-Østen i året 2 f. Kr., var det noen av Guds engler fra himmelen som viste seg for noen hyrder ute på marken i nærheten, og som sa: «Vær ikke redde! Jeg kommer med bud til dere om en stor glede, som skal være for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by [Betlehem], han er Kristus, Herren. . . . Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud.» — Luk. 2: 8—14, UO.
13 Kunngjøringen av Jesu fødsel var således et godt budskap for alle mennesker overalt, og hensikten med kristendommen, som Jesus grunnla, var å bringe en stor glede til alle mennesker uten hensyn til deres rase, hudfarge, nasjonalitet, språk eller sosiale stilling. Hensikten med kristendommen var å bringe ære til Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som ville behage Gud og oppnå hans godkjennelse eller finne nåde hos ham. Det som Guds engler fra himmelen sa, og som disse jødiske hyrdene hørte på, var ikke bare tomt snakk, ikke bare menneskers ord. Det var Guds eget ord om hva Kristi komme og innføringen av sann kristendom ville bety både for Gud og mennesker. Disse Guds ord som englene overbrakte, kommer ikke til å slå feil. De skal bli oppfylt.
14, 15. a) Når sluttet Jesus med sitt arbeid i Nasaret, og hvorfor? b) Hvordan viste Jesus på en symbolsk måte at han hadde skiftet arbeid, og hva gjorde Gud da overfor Jesus?
14 Jesus bodde i Nasaret og var tømmermann til han var 30 år, men da gikk han over til et annet arbeid. Hvorfor? Jo, det var for å oppfylle Esaias’ profetiske ord om den store forkynner av det gode budskap og utroper av frihet. Jesus fikk høre at hans tremenning, som ble kalt døperen Johannes, forkynte et budskap som rystet verden: «Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3: 1, 2) Jesus var framfor alt interessert i Guds rike, himlenes rike. Han sluttet derfor som tømmermann og gikk til Johannes ved elven Jordan og ble dukket under vannet av ham. På denne måten viste Jesus på en symbolsk måte at han hadde gitt opp sitt tidligere arbeid og hadde kommet for å gjøre Guds vilje i forbindelse med Guds rike.
15 Idet den døpte Jesus kom opp av vannet, utgjøt Gud sin ånd over ham, og derved salvet han ham og gjorde ham til den lovte Kristus. Samtidig lot Gud sin røst lyde fra de usynlige himler og erklærte at denne salvede Jesus var hans Sønn som han hadde velbehag i. Beretningen i Matteus 3: 17 sier: «Det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» Dette var en bekreftelse på at Gud hadde sendt sin elskede Sønn ned fra de åndelige himler for at han skulle bli født som et fullkomment menneske og trofast gjøre Guds vilje på jorden. Det var som Jesus Kristus selv sa senere til en jødisk rådsherre: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes [bli ødelagt, NW], men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.
Hvordan det jødiske folk sviktet Gud
16, 17. a) Hva viser beretningen at Jesus forkynte som en oppfyllelse av Esaias’ profeti? b) Hvordan viste Jesus at han ikke var en aktiv politiker selv om han forkynte et slikt budskap?
16 Da Jesus var blitt døpt og salvet med Guds ånd, begynte han å forkynne for sitt eget folk, jødene eller Israels folk, for å oppfylle Esaias’ profeti. Hva var det kristendommens Leder forkynte da han kunngjorde det gode budskap og utropte frihet? Følgende setning i Bibelen gir svaret: «Han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike.» Og de 12 apostler var med ham. — Luk. 8: 1.
17 Jesus Kristus forkynte om Guds rike. Han var imidlertid ingen politiker. Han blandet seg ikke opp i den politikk som ble ført av det jødiske styre eller av det romerske rikets regjering på den tiden. Han gjorde ikke seg selv til en jordisk konge. Han lot ikke noen jøde få gjøre ham til en jordisk konge. Etter at Jesus ved en anledning på mirakuløst vis hadde bespist en skare på over 5000 mennesker, ønsket mange mennesker, som ikke var hans apostler, å kaste av seg det romerske åk og gjøre ham til sin konge. En av Jesu apostler, som var vitne til dette, skriver: «Da nå folket så det tegn han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og opp i fjellet igjen, han selv alene.» — Joh. 6: 14, 15.
18, 19. a) Hva kan derfor ikke en sann kristen gjøre hvis han skal følge Jesu eksempel hva dette angår? b) Hva sa Jesus til den romerske landshøvding med hensyn til sitt rike, og hva ville derfor ikke Jesus gi noen av sine disipler bemyndigelse til å gjøre?
18 Jesus tillot ikke at folket som han forkynte om Guds rike for, fikk gjøre ham til sin jordiske konge. Hvordan kan da en sann kristen, en Jesu Kristi etterfølger, bli politiker og tillate at menneskene gjør ham eller salver ham til sin konge på jorden? Han kan ikke det. Det var bare da Jesus med urette ble beskyldt for å ha forsøkt å gjøre seg selv til konge, at han ikke trakk seg tilbake, men ga seg over til sine fiender for at de skulle få drepe ham. (Luk. 23: 15) Han gjorde dette fordi det riket han forkynte om, ikke var et menneskelig rike, ikke var av denne verden og ikke en del av denne verden.
19 Den romerske landshøvding Pontius Pilatus stilte Jesus for retten i Jerusalem og spurte ham: «Er du jødenes konge? . . . Ditt folk og yppersteprestene har overgitt deg til meg; hva er det du har gjort? Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» (Joh. 18: 33—36) Hvis ikke noen av Jesu tjenere var bemyndiget til å stride for å gjøre ham til konge i denne verden, hvilken bemyndigelse har da noen av Jesu disipler til å blande seg opp i politikken og gjøre et eller annet menneske til konge? Ettersom Jesu Kristi rike er himmelsk og ikke av denne verden, ville han ikke gi tillatelse eller bemyndigelse til at noen av hans apostler eller disipler ble konge eller hersker for et styre som er av denne verden.
20. a) Hvem er det som gjør Jesus Kristus til konge, og til hva slags konge? b) Hvordan vet vi om det jødiske folk sviktet Gud i denne henseende?
20 Jesu rike er av Gud. Det var Gud som salvet Jesus med hellig ånd, og det er Gud som gjør Jesus til Konge, ikke til en konge for denne politiske verden, men til en himmelsk konge som ikke har noe med denne verdens politikk å gjøre. Jehova Gud sendte sin Sønn og framstilte ham for jødene som deres lovte Kristus for at de kunne bli hans kristne etterfølgere og forkynne om Guds rike sammen med ham. Hva skal vi så si om det jødiske folk da deres prester og religiøse ledere utleverte Jesus til den romerske landshøvding og beskyldte ham for oppvigleri og fikk ham drept som en politisk forbryter ved å la ham bli hengt på en pel utenfor Jerusalems bymurer for at han skulle dø der? De ropte til den romerske landshøvding som ønsket å frigi Jesus: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 1—16) Var det det jødiske folk som da sviktet Gud, eller var det Jesus? Det at Gud reiste Jesus opp fra de døde på den tredje dag og deretter opphøyde ham ved å sette ham på sin himmelske trone, viser at Jesus Kristus ikke hadde sviktet Gud. Det var det jødiske folk som hadde sviktet Gud.
21. Hvordan ble dette bekreftet av apostelen Peter på pinsedagen?
21 På pinsefestens dag etter at Jesus døde, ble oppreist og tatt opp til himmelen, sa derfor apostelen Peter til jødene: «Israelittiske menn! hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud ved kraftige gjerninger og under og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblant eder, således som I selv vet, han som ble forrådt etter Guds besluttede råd og forutviten, ham slo I i hjel, idet I naglet ham til korset [en pel, NW] ved urettferdiges hender; men Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer, . . . Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 2: 22—36.
22. Hvordan ble dette bekreftet av Stefanus, og med hvilket resultat?
22 Etter dette satte jødene i gang en forfølgelse av Jesu Kristi apostler og disipler. En jøde som var blitt omvendt til kristendommen, og som het Stefanus, var den første som ble drept fordi han var en Kristi disippel. Men først sa han til dem som satt i det høye jødiske råd i Jerusalem: «Stivnakket som dere er, uomskårne både på hjerte og ører! Alltid står dere den hellige ånd imot: så gjorde Deres fedre, så gjør dere selv. Har det vært noen profet som Deres fedre ikke har forfulgt? Ja, de drepte dem som forut forkynte at den rettferdige [Jesus Kristus] skulle komme. Og ham har dere nu forrådt og myrdet.» Fordi Stefanus fortalte disse dommerne at det jødiske folk hadde sviktet Gud, ble han steinet i hjel. (Ap. gj. 7: 51—60, LB) Dette var enda en tilkjennegivelse av at det jødiske folk hadde sviktet Gud!
23. Hvordan ble det bekreftet av en som var blitt omvendt til kristendommen, og som tidligere hadde forfulgt de kristne, at det jødiske folk hadde sviktet Gud?
23 En jøde som var til stede da Stefanus ble steinet, kommer med sin egen bekreftelse på at det jødiske folk sviktet Gud. Denne jøden, Saulus fra Tarsus, ble senere en kristen og måtte selv utholde forfølgelse fra jødenes side. Han skrev derfor til sine kristne brødre som ble forfulgt av jødene i Makedonia, og sa: «For I, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene, som og slo den Herre Jesus og profetene i hjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!» — 1 Tess. 2: 14—16; Ap. gj. 17: 1—13.
24, 25. a) I hvilken grad kom Guds vrede over det jødiske folk den gangen, og som oppfyllelse av hvilken profeti av Jesus? b) Hva kan ingen med rette benekte i betraktning av alle disse beviser?
24 Guds vrede kom over det jødiske folk i en slik grad at han lot deres hellige hovedstad, Jerusalem, og dens herlige tempel for tilbedelse bli ødelagt av romerne i år 70. Dette var den hellige byen Jesus selv hadde sagt følgende til: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» Og angående dens tempel sa Jesus til sine apostler: «Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Matteus 23: 37 til 24: 2.
25 Kan noen i betraktning av alle disse beviser, ja, i betraktning av Jesu Kristi egen uttalelse, med rette benekte at det jødiske folk sviktet Gud i den mest betydningsfulle tid i hele sin historie? Nei!
Et profetisk forbilde på kristenheten
26. Hvem har begått de samme feil som det jødiske folk i sin tid begikk, og hvilken advarsel har kristenheten ikke gitt akt på?
26 De historiske kjensgjerninger viser at kristenheten har begått de samme feil som det jødiske folk i sin tid begikk. Kristenheten er vår tids motbilde til fortidens jødiske folk og Jerusalem. Det at det jødiske folk sviktet Gud, viste seg således å være et profetisk forbilde på hvordan kristenheten ville komme til å svikte Gud. Det var grunnen til at den jødiske kristne apostel Paulus viste til hvordan det jødiske folk gjentatte ganger hadde sviktet Gud, og sa til sine kristne brødre: «Dette hendte [jødene] som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10: 11, 12) Kristenheten har nektet å gi akt på den kraftige advarselen som det jødiske folks historie gir.
27. a) Hvilke synder som blir nevnt av apostelen har kristenheten begått, hva viser det, og hvis navn har den således ikke æret? b) Hvordan har kristenheten ikke etterlignet Jesus med hensyn til det å bære det fremste navn?
27 Blant de ting apostelen nevner, som viste at de jødiske forfedre sviktet Gud, var lysten til det onde, avgudsdyrkelse, hor (umoral) og det at de fristet Gud og knurret mot ham og hans profeter. Har kristenheten sviktet i disse henseender? Undersøk beretningen om den og døm selv. I betraktning av at den har kommet til kort ved å begå disse samme synder, er den ikke til ære for ham hvis navn den har antatt, nemlig Kristus. Den hevder at den følger Jesus, men dens gjerninger gjør dens påstand om at den etterligner ham, til skamme. Den bærer ikke Guds navn, slik Jesus Kristus gjorde. Selve navnet som Guds Sønn ble kalt med, Jesus, betyr «Jehova er frelse». (The American College Dictionary, utgaven av 1948, side 656) Jehovas engel sa til Josef, Jesu fosterfar: «Du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt. 1: 20, 21) På den måten kom Guds Sønn til å bære sin Fars navn på jorden, ettersom navnet Jesus innbefatter navnet Jehova. Kristenheten har imidlertid nektet å bære navnet Jehova eller gi det den viktigste plass i kristendommen.
28. a) Hvordan tapte det jødiske folk det privilegium å bære Guds navn, slik Jesus forutsa det da han talte til jødenes religiøse ledere? b) Hvem ble dette privilegium nå utvidet til å omfatte?
28 Kristenheten har forspilt anledningen til å bære Guds navn ved å bli Jehova Guds folk. For å vise at det jødiske folk også tapte dette privilegium, sa Jesus Kristus til de jødiske yppersteprester og eldste: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matt. 21: 23—43) I samsvar med dette ble budskapet om Guds rike med det medfølgende privilegium å bli kristne også forkynt for de ikke-jødiske folkeslag, hedningene, ja, det ble gjort i hele 34 år før den jødiske hovedstad, Jerusalem, ble ødelagt av romerne. Den jødiske kristne apostel Simon Peter ble benyttet til å gjøre dem kjent med at denne gunst nå også ble vist dem.
29. Hva sa disippelen Jakob til en kristen religiøs forsamling angående det at denne gunst nå også ble vist hedningene?
29 Hvilken forpliktelse ble derved lagt på de hedninger som ble troende? Den jødiske kristne disippel Jakob påpekte denne forpliktelsen da han sa til en kristen religiøs forsamling som holdt en konferanse i Jerusalem: «Brødre! Hør på meg: Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av dro omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter oppbygge, og jeg vil igjen oppreise den, for at alle andre mennesker skal søke Herren [Jehova, NW], ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren [Jehova, NW].» — Ap. gj. 15: 13—18.
30. Hva er de kristne ifølge dette forpliktet til?
30 De sanne kristne er derfor forpliktet til å bære Guds navn eller bli nevnt med Guds navn, det vil si, å bli kalt Jehovas folk, Guds folk. Hvordan stiller det seg så med kristenheten hva dette angår?
31, 32. a) Hvordan har kristenheten betraktet Guds navn? b) Hvordan blir dette vist i forbindelse med Revised Standard Version som utkom i 1952?
31 Kristenheten har skydd dette navnet. Den har handlet i strid med den bønnen Jesus lærte sine disipler å be til Gud: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Kristenheten har ikke helliget den himmelske Fars navn, Jehova. I de senere år har den gjort seg anstrengelser for å fjerne dette hellige navn helt og holdent fra de engelske oversettelser av Bibelen.
32 Ta for eksempel tilfellet med Revised Standard Version [Revidert standard-oversettelse, en amerikansk oversettelse av Bibelen]. Da denne oversettelsen utkom i 1952, sto det i forordet følgende angående utelatelsen av navnet Jehova eller Jahve:
Den foreliggende revisjon går tilbake til den framgangsmåte som er brukt i King James Version (den autoriserte engelske oversettelse), som følger de gamle greske og latinske oversetteres eksempel og det som i lange tider har vært praksis når de hebraiske skrifter blir opplest i synagogen. . . . bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud, som om det var andre guder han måtte holdes atskilt fra, ble forlatt i jødedommen før den kristne tidsalder, og er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro. — Sidene vi, vii.
33, 34. Hvordan viser den opprinnelige bibel og tilfellet med Jesus at det er forkastelig å innta en slik holdning når det gjelder det å uttale Guds navn?
33 I de opprinnelige hebraiske skrifter blir ikke desto mindre det guddommelige navn brukt 6823 eller flere ganger nettopp i den hensikt å holde Jehova Gud atskilt fra alle de falske gudene i denne verden. Selve navnet Jesus innbefatter også det guddommelige navn, og det foreligger ikke noe bevis for at Jesus selv fulgte den ubibelske jødiske praksis på den tiden og unnlot å nevne sin himmelske Fars navn. Hvis den jødiske yppersteprest i templet hadde lovlig rett til å uttale det guddommelige navn Jehova, da hadde sikkert nok Jesus Kristus, som er Guds større Yppersteprest, også lovlig rett til å uttale dette hellige navn offentlig.
34 Den siste boken i de kristne skrifter bruker også det hebraiske uttrykket Halleluja!, som betyr «Pris Jehova». — The American College Dictionary. Se Åpenbaringen 19: 1, 3, 4, 6.
35. Hvordan har kristenheten etterlignet hedningene og således representert Gud på en feilaktig måte overfor hedningene?
35 Kristenheten har etterlignet de hedenske nasjonene i Asia ved å lære at Gud er en treenighet, tre guder i en person. Men hvem kan forklare denne såkalte treenighetslæren og få den til å harmonere med kristendommens bok, Bibelen? Når folk som ikke kan forstå treenighetslæren, spør om en forklaring, vrir derfor prestene seg unna ved å si at treenigheten er et mysterium. På den måten lar de fortsatt menneskene være i stor forvirring og ute av stand til å forstå Bibelen og dens budskap og til å påkalle det guddommelige navn Jehova til frelse gjennom Jesus Kristus. (Joel 3: 1—5; Ap. gj. 2: 16—21) På den måten har de også representert Gud på en feilaktig måte overfor hedningene, som i denne treenige Gud ser en likhet med sine egne falske guder.
36. Hvilket paktsforhold med Gud gjør kristenheten krav på å være i, men hvordan har den sviktet Gud i så henseende?
36 Fortidens jøder sto i et paktsforhold til Gud ved den lov som ble gitt gjennom profeten Moses. Kristenheten gjør imidlertid krav på å være under den nye pakt, som Jesus Kristus er mellommannen for. «For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Tim. 2: 5, 6) Og hva angår det å kjenne og forstå denne ene, sanne Gud, sies det i forbindelse med den kristne, nye pakt: «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil opprette en ny pakt . . . og de skal ikke mer lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn [Jehova]! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova].» (Jer. 31: 31—34; Luk. 22: 19, 20) Har kristenheten sviktet Gud når det gjelder oppfyllelsen av denne profetien om den nye pakt? Kristenhetens mangel på kunnskap i vår tid gir Gud grunn til å være skuffet over den.
Dens fiendskap mot Gud
37. I betraktning av hvilken profeti bør man undersøke om kristenheten i disse «siste dager» er Guds venn eller ikke?
37 Mange religiøse mennesker vil bli rystet over at kristenhetens påstand om at den er Guds venn, blir dratt i tvil. Naturligvis er den Guds venn! vil de si. Men la oss huske de advarende ordene som en kristen profet, apostelen Paulus, kom med: «I de siste dager skal det bli kritiske tider med store vanskeligheter. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, . . . mer glad i nytelser enn i Gud, og de skal ha en ytre form for gudhengivenhet, men vise seg falske overfor dens kraft.» (2 Tim. 3: 1—5, NW) Trass i at kristenheten er glad i nytelser og er pengekjær, kan den følgelig ha en ytre form for gudhengivenhet, men likevel følge en handlemåte som viser at den i bunn og grunn fornekter gudhengivenhetens kraft.
38. Hvordan vil ifølge 1 Tessalonikerne 1: 9, 10 gudhengivenhet bli lagt for dagen av sanne kristne, og hvem venter de på, slik at de gjør dette?
38 Apostelen Paulus skrev til mennesker som hadde vendt seg bort fra hedenskapet i den greske verden og til sann kristendom: «I vendte eder til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.» (1 Tess. 1: 9, 10) Ved å vente på Guds Sønns gjenkomst, den tid da han skulle komme i sitt rike, ville hans sanne disipler være i stand til å legge virkelig gudhengivenhet for dagen. Denne gudhengivenhetens kraft ville komme til uttrykk ved at de forandret sin livsførsel og holdt seg atskilt fra denne avguderiske, nytelsessyke, selviske og hatefulle gamle verden, som er gjenstand for den rettferdige Guds vrede. På den måten ville de sanne kristne være i en slik tilstand at de kunne ta imot Guds Sønn, og at han kunne godta dem som sin brud.
39. Hvilken tilstand skulle kristenheten ha bevart ettersom den venter på ham?
39 Menigheten av sanne, gudfryktige kristne blir i Bibelen sammenlignet med en jomfru som er forlovet eller trolovet for å bli gift med Jesus Kristus ved hans komme i sitt rike. Apostelen Paulus sa til menigheten som han hadde brakt kunnskapen om Jesus Kristus til: «Jeg trolovet eder jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus.» (2 Kor. 11: 2) Den siste bok i Bibelen omtaler likeledes hele den kristne menighet som «bruden, Lammets hustru». (Åpb. 21: 2, 9, 10) Den skulle derfor holde seg jomfruelig, ikke inngå ekteskap med noen annen, holde seg «uplettet av verden» og utøve «en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen». (Jak. 1: 27) Har kristenheten bevart en slik jomfruelighet overfor Kristus i religiøs henseende?
40, 41. a) Hvilken ånd har kristenheten latt seg drive av, og hvilke gjerninger har den således beskjeftiget seg med? b) Hvordan har kristenheten gjort seg uskikket til at Kristus kan inngå ekteskap med den ved sitt komme i sitt rike?
40 Religionshistorien svarer nei! Helt fra keiser Konstantins tid har kristenheten etterlignet verden og fulgt verdens veier. Den har latt seg drive av denne verdens ånd og beskjeftiget seg med «kjødets gjerninger», som apostelen Paulus sier er «utukt, urenhet skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom [spiritisme, NW], fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, . . . at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds Rike». — Gal. 5: 19—21.
41 Kristenheten er full av slike «kjødets gjerninger». Fordi den gjør slike gjerninger, kan den ikke arve Guds rike som Guds Sønns jomfruelige brud. Den har gjort seg til en del av denne verden. Den har gjort seg til «venn med verden» og har inngått ekteskap med den, og Kristi gjenkomst i sitt rike betyr lite eller ingenting for den. Den har innsatt og salvet konger. Den har forent kirke og stat. Den har derfor i åndelig forstand gjort seg selv til en ekteskapsbryterske, for den har inngått ekteskap med denne verden samtidig som den hevder å være trolovet med Kristus og være hans åndelige brud. Disippelen Jakobs ord stempler den som en ekteskapsbryterske, for han sier: «Ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap med Gud? Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» (Jak. 4: 4, NW) Jesus Kristus vil aldri ta imot og eie en ekteskapsbryterske, en «fiende av Gud», som sin brud. Han vil aldri inngå ekteskap med kristenheten.
Ingen kraft til å skape fred og enhet
42, 43. a) Hvilket spørsmål som Jakob stiller de kristne kan også med rette bli stilt kristenheten? b) Hva ba Jesus om med hensyn til den tilstand som skulle råde blant hans disipler, og hvordan har kristenheten sviktet Gud hva dette angår?
42 Disippelen Jakob spurte de åndelige ekteskapsbrytersker om hvorfor det var strid, ufred, mord og avind blant dem. (Jak. 4: 1—3) Det samme spørsmål kan med rette stilles kristenheten. I hele sin historie siden Konstantins tid har den ikke vært noen kraft som har bidratt til å skape fred og enhet. Noe som brudgommen spesielt venter av sin åndelige brud, den sanne kristne menighet, er at den skal være preget av enhet.
43 I sin siste bønn sammen med sine trofaste apostler ba Jesus om at menigheten måtte ha en slik enhet like til den tid da han skulle inngå ekteskap med den. Han ba til Gud om at «de alle kan være ett, liksom du, Far, er i forening med meg og jeg er i forening med deg, så de også kan være i forening med oss, for at verden kan tro at du har utsendt meg. . . . for at de kan være ett liksom vi er ett, jeg i forening med dem og du i forening med meg, for at de kan være fullkommengjort til ett». (Joh. 17: 20—23, NW) Kristenheten har imidlertid i århundrer vært splittet i mange religiøse sekter. I betraktning av den trusel som den ugudelige, internasjonale kommunisme utgjør, lyder det særlig nå i vår tid et rop om religiøs enhet, en forent front, men det er ikke noen slik enhet som Jesus Kristus ba om. På grunn av den uenighet som så lenge har rådd innenfor kristenheten, kan kristenheten ikke være Kristi brud, den sanne kristne menighet. Den enhet Kristus ba om, er ikke blitt virkeliggjort i kristenheten. Den har i så henseende sviktet Gud.
44. Hvordan har kristenheten ikke vist seg å være noen kraft til internasjonal fred trass i de sanger dens tilhengere synger ved juletider?
44 Ettersom kristenheten selv mangler enhet, hvordan kan man da vente at den skal kunne forene verden og gi den fred? Når menneskene i kristenheten feirer jul, synger de de ordene som ble uttalt av englene: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud.» Men de har aldri vist seg å være blant de mennesker som har nåde hos Gud. Kristenhetens historie forteller om alt det blod som er blitt utgytt i de kriger den har ført, både politiske kriger, religionskriger og korstog. Den har aldri gjort noe for å forhindre en slik blodsutgytelse. Dens prester har stilt seg opp på begge sider i religiøse og politiske kriger og har bedt til den samme treenige Gud om seier over dem på den andre siden som tilhørte samme sekt eller kirkesamfunn som de selv.
45. a) Hvilken befatning hadde verdens ledere under den første verdenskrig med religionen? b) Hvem er det som ifølge en uttalelse av rabbiner S. S. Wise bærer skylden for denne krigen?
45 Hvor var det de to verdenskrigene i vårt århundre begynte? Jo, det var i selve kristenheten, blant såkalte kristne nasjoner. I den første verdenskrig sluttet den romersk-katolske keiser av Østerrike-Ungarn, Frans Josef, seg til keiser Wilhelm II av Tyskland i krigen mot den russiske tsar, Nikolai II, som var den russisk-ortodokse kirkes beskytter, og den britiske konge, Georg V, som var den engelske kirkes religiøse overhode. Hvorfor førte kristenheten en slik ulykke over verden? Hvem er det innen kristenheten som bærer skylden? Som svar på dette siterer vi New York-bladet American, som i sitt nummer for 12. oktober 1914, side 4, hadde en artikkel under overskriften: «RABBINER WISE LEGGER SKYLDEN FOR KRIGEN PÅ KIRKESAMFUNNENE.» Denne rabbiner var grunnleggeren av «Den frie synagoge», «Det jødiske religionsinstitutt» og andre viktige amerikanske jødiske institusjoner, og han døde i 1949. Vi siterer:
«Det at kirkesamfunnene og synagogene har unnlatt å lede menneskene, var grunnen til den nåværende krig,» sa rabbiner for «Den frie synagoge», Stephen S. Wise, i Carnegie Hall i går.
Rabbiner Wise betegnet kirkesamfunnenes nåværende holdning som «svak, famlende, vaklende og fryktsom». Han sa at staten hadde seiret over kirkesamfunnene, og at disse snarere rettet seg etter enn ledet folkeopinionen.
«De har innsatt en krigsdjevel,» sa han, «på Guds plass. Kirkesamfunnene tar ikke sin oppgave alvorlig. De er tilfreds med bare å være et ledd i det sosiale arbeid og med å forsvare sine land og herskere, enten disse er rettferdige eller urettferdige. Kirkesamfunnene er blitt utstyrt med munnkurv og brakt til taushet i fullstendig underdanighet. De er som en stum hund som er gammel og tannløs, og som ikke lenger kan bite.
SKUFFET OVER SOSIALISTENE
«Mange av oss ventet at sosialistene skulle klare å avverge en slik krig, og ble dypt skuffet over sosialistene i Europa da de unnlot å gjøre det. Men vi hadde aldri noen tro på at kirkene, moskeene og synagogene skulle kunne forhindre krig. Ingen av oss ventet noe slikt av dem, og vi vet hva som ville ha skjedd med en hvilken som helst leder innen den engelske kirke som ville våge å heve sin stemme for å tale imot sitt lands deltagelse i den nåværende strid.
«Frans Josef utfører den tomme seremoni å vaske føttene til et dusin pilegrimer hver påske, og kirken er fornøyd med ham. Tsaren er overhode for sin kirke om søndagene og overhode for sin hær ellers i uken.
«Og da nasjonene forberedte seg til denne Krigen, rådførte de seg aldri med kirkesamfunnene, for de visste at like trygt som de stolte på sine sanitetsstyrker og forsyningstropper, kunne de stole på at kirkesamfunnene ville støtte dem.
BEHOV FOR MISJONÆRER I KRISTENHETEN
«Det ville være bedre om misjonærene først underviste i kristendom i sitt hjemland.»
Rabbineren fortsatte: «Det gjør oss vondt å lese om ødeleggelsen av katedralene i Rheims og på andre steder, men disse katedralene ble ødelagt for lang tid siden, og det er bare deres yttervegger som nå har rast sammen.
«Krigsguder, pengeguder og maktguder har i århundre etter århundre ødelagt disse byggverkene.»
46, 47. a) Hvem hadde skylden for den annen verdenskrig, noe som ble vist ved en bannlysing som paven unnlot å foreta? b) Hvordan pådro alle kirkesamfunnene seg blodskyld overfor Gud?
46 Når dette kunne sies om dem som hadde skylden for den første verdenskrig, kan det også sies om dem som hadde skylden for den annen verdenskrig. Før nazi-diktatoren rykket inn i Polen den 1. september 1939 og dermed satte den annen verdenskrig i gang, rettet utsendinger fra 48 polske, jødiske, slovakiske og litauiske samfunn som var samlet til møte i Chicago i Illinois, en henstilling til paven i Vatikanstaten om å lyse Adolf Hitler i bann, men pave Pius XII nektet å lyse denne krigsgale «kirkens sønn» i bann. — Buffalo-avisen Evening Express for 29. august 1939 og The Catholic Telegraph-Register for 1. september 1939, del 2, utgitt i Cincinnati i Ohio.
47 Alle kirkesamfunnene i kristenheten støttet av patriotiske hensyn opp om sine respektive politiske regjeringer i den annen verdenskrig, helt til den sterkeste nasjon i kristenheten i 1945 kastet to atombomber over en hedensk nasjon for å framskynde slutten på den forferdelige krigen. Ja, kirkesamfunnene har like fullt som de politiske nasjonene pådratt seg blodskyld overfor Gud. Deres blodskyld understreker det faktum at kristenheten i høy grad har sviktet Gud.
48. Hva er verden nå truet av, og hvordan viser kristenheten at den har sviktet Gud?
48 Nå er verden truet av en tredje verdenskrig, og denne kommer til å bli utkjempet med kjernefysiske våpen som bare kristenhetens nasjoner hittil er i besittelse av. Kirkesamfunnene i kristenheten viser seg igjen å være nøyaktig slik som rabbiner Wise beskrev dem i 1914 under den første verdenskrig. Gir ikke dette Gud grunn til å være skuffet over dem? Hva stiller nå kristenheten opp som et vern mot en kjernefysisk katastrofe? Er det Guds rike, som kristendommens Leder forkynte om? Nei, det er en hjelpeløs, menneskelaget erstatning for Guds rike, nemlig De forente nasjoner. Denne organisasjonen er en etterfølger av Folkeforbundet, som ble opprettet i 1920 for å forhindre en ny verdenskrig. Kristi kirkers fellesråd i Amerika kalte Folkeforbundet for «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Da Folkeforbundet ikke klarte å forhindre den annen verdenskrig, skulle ifølge denne uttalelsen også Guds rike på jorden ha sviktet sin oppgave. Men dette er ikke tilfelle! Det faktiske forhold er at kristenheten hadde sviktet Gud, som den påsto at den tilba og tjente.
Hvem bærer Rikets frukter?
49, 50. a) Hvorfor var fra 1914 av tiden inne for kristenheten til å frambringe Guds rikes frukter? b) Hvorfor har Gud forgjeves sett etter Rikets frukter i kristenheten?
49 Fra 1914 av var tiden inne for kristenheten til å frambringe Guds rikes frukter. I det året begynte den første verdenskrig, og den ble etterfulgt av hungersnød, pest, jordskjelv, religiøs forfølgelse, tiltagende lovløshet og nød og forvirring blant menneskene over hele jorden. Dette ble forutsagt av Jesus Kristus i hans profeti om enden på denne verdensordning. (Matteus, kapittel 24; Markus, kapittel 13; Lukas, kapittel 21) Hva skulle så Jesu sanne etterfølgere eller disipler gjøre mens alt dette fant sted i verden? I Markus 13: 10 påpekte Jesus Kristus det som skulle være deres arbeid og virksomhet, da han sa: «Først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag.» Ifølge Matteus 24: 14 (NW) sa han: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»
50 Den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike ville være å frambringe Rikets frukter. Viser så historien at kristenheten har frambrakt denne Rikets frukt siden 1914? Har dens kirkesamfunn forkynt at Guds rike er det eneste håp for alle mennesker? Har de oppfordret alle mennesker til først å søke Guds rike og Hans rettferdighet? Nei! Den senere tids historie viser at kirkesamfunnene og politikerne først forkynte Folkeforbundet og deretter De forente nasjoner for menneskene. Gud har derfor forgjeves sett etter Rikets frukt i kristenheten.
51, 52. a) Hvordan er Matteus 24: 14 blitt oppfylt i samsvar med det prinsipp som er nedtegnet i Matteus 21: 43, trass i at kristenheten har sviktet Gud? b) Hvem har vist seg å være det folk som frambringer Rikets frukter?
51 Trass i at kristenheten har sviktet Gud, blir likevel Rikets frukt frambrakt i rikt mål i vår tid. Men dette er naturligvis ikke blitt gjort av kristenheten! Jesu Kristi profeti i Matteus 24: 14 måtte bli oppfylt. Den er også blitt oppfylt! Det prinsipp eller den regel for handling som ble uttalt av Jesus i Matteus 21: 43, er blitt fulgt, og privilegiene i forbindelse med Riket er blitt gitt til det «folk» som bærer Rikets frukter. Hvem er det? Jo, det er de mennesker som er blitt et folk under Guds rike, et folk som ikke har søkt å unngå å bli kalt ved Guds navn, et folk som forkynner hans navn og påkaller det til frelse gjennom Jesus Kristus.
52 Mange hundre millioner mennesker over hele jorden har hørt dette folk forkynne det gode budskap om Guds rike offentlig og fra hus til hus, og de har tatt imot milliarder av eksemplarer av bibelsk litteratur fra dem. Dette folk som bærer Rikets frukter, består av Jehovas vitner. Disse kristne mennesker har ikke sviktet Gud. De forkynner nå på over 150 språk og distribuerer bibelsk litteratur i 185 land. Har kristenheten hjulpet Jehovas vitner i oppfyllelsen av Matteus 24: 14? Nei! Den har til sin egen skam forfulgt dem og forsøkt å ødelegge dem, akkurat som det jødiske folk i fortiden gjorde med Jehovas profeter. (Matt. 24: 9; 5: 10—12) Kristenheten har sviktet Gud!
53. Hva kommer derfor sikkert til å skje med kristenheten, når og hvor?
53 Det er derfor sikkert at kristenheten kommer til å bli ødelagt. Den ødeleggelsen som kom over fortidens jødiske folk og Jerusalem fordi de sviktet Jehova Gud, må komme over kristenheten. (Matt. 21: 33—45) Når Jehovas vitner har fullført sin forkynnelse av Riket, kommer kristenheten, som ikke ønsket å ta del i dette arbeidet med å vitne om Riket, til å bli ødelagt sammen med denne verdensordning. Den har fått folk til å støtte opp om denne verdens nasjoner mot Guds rike. Den marsjerer selv framover med nasjonene til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Under de onde ånders innflytelse blir den sammen med nasjonene samlet på Harmageddons slagmark, hvor både den og nasjonene kommer til å bli ødelagt av Guds himmelske domsfullbyrdere, nemlig av Kongen Kristus og de hellige engler under hans ledelse. (Åpb. 16: 13—16; 19: 11—21) Enten det kommer en kjernefysisk verdenskrig eller ikke, vil kristenheten ikke kunne beskytte nasjonene i denne verden mot Guds universelle Harmageddon-krig og mot å bli ødelagt i den.
Hva følger etter dens ødeleggelse?
54. Hvordan stiller det seg så med kristendommen etter kristenhetens ødeleggelse og hvorfor?
54 Hva følger så etter kristenhetens ødeleggelse? Det vil ikke være en jord som er behersket av internasjonal kommunisme eller av villedende falsk religion, men en ny, rettferdig verden hvor englenes glade sang vil bli oppfylt: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud.» Det vil bli en verden hvor sann kristendom vil bli utøvd overalt. Kristenhetens ødeleggelse vil ikke si kristendommens ødeleggelse, for kristenheten og kristendommen er to forskjellige, atskilte ting. Sann kristendom har ikke sviktet Gud. Kristendommens Leder, Jesus Kristus, sviktet ikke Jehova Gud. «Lammets tolv apostler» sviktet ikke Gud. (Åpb. 21: 14) Helt fra Jesu og hans 12 apostlers tid har det dessuten vært sanne innvigde, døpte kristne som ikke har sviktet Gud. Bibelens profetier viser at disse skulle utgjøre et lite antall, være bare en «levning» i forhold til hele kristenheten. (Rom. 9: 27—29; 11: 5—7) Ja, hele Kristi brud, som skal ekte ham i himmelen, skal utgjøre et antall på bare 144 000 etterfølgere som vil vise seg å være trofaste like til døden, og som ikke vil svikte Gud. — Åpb. 14: 1, 3; 7: 4—8.
55. På grunn av hvilket rike vil det ikke bety slutten for kristendommen at kristenheten blir ødelagt, og hva vil de som overlever Harmageddon få erfare under dette rike?
55 Det kan ikke bety slutten for kristendommen at kristenheten blir ødelagt i Harmageddon. Hvorfor kan det ikke det? Nei, for etter denne ødeleggelsen av kristenheten skal riket under kristendommens Leder, Jesus Kristus, regjere i 1000 år til velsignelse for lydige mennesker. Harmageddon-slagets høydepunkt vil bli når Kongen Kristus binder Satan Djevelen, som er «denne verdens gud» og grunnleggeren av kristenheten med dens hyklerske kristendom. På den måten vil den sanne kristendom få anledning til fritt å utfolde seg over hele jorden. Jehovas vitner, som overlever Harmageddon, skal da ikke lenger bli forfulgt fordi de bærer Guds navn, eller fordi de forkynner ’dette gode budskap til et vitnesbyrd på hele den bebodde jord’. — Åpb. 20: 1—3; Matt. 24: 14, NW.
56. Hvilken enhet og fred vil det da bli blant menneskene på jorden og på grunn av hvilken ånd?
56 All diskriminering på grunn av rase, hudfarge, språk og sosial stilling vil da være noe som hører den avskyelige fortid til. En av den sanne bibelske kristendoms viktigste læresetninger er denne: «Her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, trell, fri, men Kristus er alt og i alle.» «I er alle én i Kristus Jesus.» (Kol. 3: 11; Gal. 3: 28) Sann enhet skal da til slutt råde blant alle mennesker som lever. Denne enhet vil sammen med frukten av Guds ånd, som er kjærlighet, føre til at det blir fred blant alle mennesker, noe som også er en frukt av Guds ånd. Denne verdens ånd med dens «kjødets gjerninger» vil da ikke være mer! — Gal. 5: 22; 1 Kor. 2: 12.
57. Hva slags tilbedelse vil det bli enhet i, og hva vil da menneskeslekten være i stedet for en fiende av Gud slik kristenheten nå er?
57 Dette betyr at det vil bli enhet i religiøs henseende, og at det ikke mer vil være noen religiøse sekter. Det vil bli enhet i den ene «form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt». (Jak. 1: 27, NW) Fordi de som bor på jorden, utøver kristendommen, den form for tilbedelse som Gud, den himmelske Far, godkjenner, vil de glede seg over å ha fred med ham. Han vil være en Gud som er deres venn, og som har god vilje overfor dem. (Luk. 2: 14, NW) Menneskeslekten vil da være Guds venn, ikke hans fiende, slik kristenheten nå er.
58. Hvilken regjering vil skape og bevare en slik enhet, og hva vil bli uten ende?
58 Denne enheten blant alle mennesker som da lever, vil bli styrket og bevart fordi det da skal være en regjering over hele jorden, nemlig Guds rike ved Kristus. Politiske regjeringer som har inngått ekteskap med kirkesamfunnene i den splittede kristenhet, er da blitt ødelagt i Harmageddon. Det vil ikke lenger være noen ekteskapelig forening mellom kirke og stat og heller ikke noen selvisk politikk med all dens korrupsjon. Det blir da ikke kommunismen, men noe som ikke vil utgjøre en trusel for menneskeheten, som skal ha framgang. Esaias 9: 6, 7 sier i forbindelse med Jesu fødsel: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.»
59. Hvilke ting til beskyttelse for menneskene vil det da ikke være behov for, og hvorfor?
59 Styret over alle mennesker i verden vil da bli utøvd av Jehovas rike med hans Fredsfyrste på tronen. Da skal det ikke være noen djevelske atombomber eller noe radioaktivt nedfall. Det vil ikke være noe behov for bombesikre, nedfallssikre underjordiske beskyttelsesrom. Da vil ikke jordens atmosfære eller vannmassene på den bli forurenset av radioaktivt nedfall på grunn av eksplosjoner av menneskenes kjernefysiske innretninger. De som i dag ødelegger jorden og utnytter den for selvisk vinnings skyld, er da selv blitt ødelagt i Harmageddon.
60. Hva vil oppfyllelsen av Esaias 2: 4 føre til, og hvem vil få æren av oppfyllelsen av denne profetien?
60 Da skal ikke menneskene bli pålagt tunge skatter for å holde ved like et kostbart krigsmateriell. Da skal det ikke bare bli slutt på alle fabrikker som produserer krigsvåpen, men alt det som blir liggende igjen av slike våpen, skal bli omarbeidet til nyttige redskaper som menneskene vil bruke for å ta godt vare på jorden og forvandle den til et gledens paradis, en Edens hage, i likhet med den hage som våre første foreldre bodde i så lenge de var fullkomment lydige mot Jehova Gud. Det er ikke kristenhetens «siste håp for fred», nemlig De forente nasjoner, som skal få æren av å ha oppfylt de ordene i Esaias 2: 4, som er risset inn på en vegg utenfor FN-bygningen i New York: «De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» Det er Guds rike vi kan takke for en slik ny verden uten krig. Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner på jorden gleder seg over at denne profetien av Esaias allerede blir oppfylt på dem.
61. Hvem vil også få glede seg over disse jordiske velsignelser foruten de som overlever Harmageddon, og hva vil de som overlever Harmageddon tilby disse?
61 Men velsignelser i form av evig liv og fred på en paradisisk jord er ikke bare for disse sanne kristne som ikke har sviktet Gud, og som overlever Harmageddon-slaget og får komme inn i Hans nye verden. Det er skrevet om Fredsfyrsten, som døde for hele menneskeheten: «Han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» (1 Kor. 15: 25, 26) At døden blir tilintetgjort, betyr ikke bare at dødens fordømmelse blir fjernet fra dem som overlever Harmageddon, men det betyr også at de døde skal bli oppreist. De av de døde som Gud ikke alt har dømt til evig ødeleggelse, skal bli oppreist fra sin dødstilstand og få anledning til å leve for bestandig på den paradisiske jord under Guds rike ved Kristus. (2 Tim. 4: 1; Ap. gj. 10: 42, 43; 24: 15) De som overlever Harmageddon, vil tilby alle disse som blir oppreist fra minnegravstedene, anledningen til å ta standpunkt for kristendommen.
62. Hvilken helbredelse skal finne sted, og hva vil til sist de motta som ikke svikter Gud?
62 Det mirakel å oppreise de døde skal bli etterfulgt av andre mirakler som består i å helbrede menneskene åndelig og fysisk, slik at de når fram til fullkommenhet som Guds sønner gjennom Kongen Kristus. Alle som da ikke svikter Gud, men som bøyer sine knær for Gud i hans navn, og som med sin tunge bekjenner at «Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære», vil motta det evige livs gave i den nye verdens jordiske paradis. — Fil. 2: 9—11; Åpb. 21: 1—4; Joh. 3: 16.
63. Hva bør vi nå gjøre hvis vi ikke frykter for det som vil følge etter at kristenheten er blitt ødelagt?
63 Behøver vi da å frykte for det som vil følge etter at kristenheten er blitt ødelagt fordi den har sviktet Gud? Nei! I betraktning av det som skal følge etter dens ødeleggelse, bør vi vende oss bort fra kristenheten og anta den sanne kristendom. Vi bør så leve som oppriktige kristne mennesker mens vi med glede ser fram til å få nyte godt av Guds rikes enestående velsignelser som skal følge etter ødeleggelsen av all hyklersk religion.