Livets vei eller dødens vei — hva velger du?
«Og til dette folket skal du si: Så sier [Jehova]: Jeg legger nå fram for dere livets vei og dødens vei.» — Jer. 21: 8.
1. Hvilke spørsmål blir vi nå stilt overfor?
ER DET virkelig så alvorlig? Er det et slikt valg vi alle må treffe? Står hele verden nå overfor et valg mellom «livets vei og dødens vei»? Kan det virkelig være tilfelle? Er det ikke naturlig å dø? Hvis det er slik, hvorfor befinner menneskeheten seg da i vår tid i en annen situasjon enn tidligere? I de årtusener som har gått, har menn, kvinner og barn i alle aldere dødd. De har ikke hatt noe valg. Hvordan kan det så sies at vi har mulighet til å velge mellom «livets vei» og «dødens vei»? Hvilken mulighet har vi til å unngå den gamle fiende DØDEN?
2, 3. a) Når ble ifølge historien en hel verden stilt overfor en plutselig ødeleggelse? b) Hva var det som da gjorde det mulig å velge mellom å leve og å dø?
2 Det er ikke første gang i historien en hel verden av mennesker står overfor en plutselig død. Historieskriverne peker på et lignende tilfelle på et tidligere tidspunkt. Én historieskriver sier: «Det [var] fra eldgammel tid . . . himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved vann gikk den første verden under da den ble oversvømt av vann.» — 2. Pet. 3: 5, 6.
3 Denne historieskriveren, den kristne apostelen Peter, skrev om den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid. Ble livets vei og dødens vei holdt fram for datidens verden? Ja, det kan en virkelig si! En person kunne enten unnlate å vise tro og bli værende utenfor arken, som Noah og hans familie hadde bygd, og ikke overleve vannflommen, eller han kunne gå inn i arken sammen med Noah og hans familie og på den måten unngå å lide en voldsom død sammen med den ugudelige verden.
4, 5. a) Hvorfor er vi nå i live, til tross for vannflommen på Noahs tid? b) Hvorfor bør vi ikke unnlate å ta lærdom av det eksempel Noah og hans familie satte?
4 Tidligere i det samme brevet skrev apostelen Peter: «Heller ikke sparte han [Gud] den gamle verden. Det var bare Noah, rettferdighetens talsmann, og sju andre han lot overleve da han førte storflommen over de ugudeliges verden.» — 2. Pet. 2: 5.
5 Fordi Noah og hans familie valgte livets vei før vannflommen kom, er vi i live i dag, over 4300 år senere. Det eksempel Noah og hans familie satte, er noe vi som lever nå, ikke bør unnlate å ha i tankene. Hvorfor ikke? Fordi Bibelen viser at den ugudelige verden av mennesker som har vokst opp i vår tid, og som nå bor på jorden, også går sin ende i møte.
6. Hvorfor må vi nå velge mellom «livets vei» og «dødens vei»?
6 Det er derfor logisk at vi på et eller annet tidspunkt før denne forutsagte ende vil bli stilt overfor et slikt valg som det Noah og hans familie ble stilt overfor. På grunn av den måten Bibelens profetier er blitt oppfylt på siden 1914, da den første verdenskrig brøt ut og hedningenes tid endte, har usekteriske bibelstudenter visst at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3, NW) Nå, i 1980, befinner vi oss langt ute i avslutningen på denne tingenes ordning. Det er derfor nå mer enn noensinne nødvendig å velge mellom «livets vei» og «dødens vei». I sin barmhjertighet holder Livgiveren fram dette valg for alle som lever.
7, 8. a) Når ble mennesker i gammel tid stilt overfor en lignende situasjon? b) I hvilken utstrekning ønsket Jehova at profeten skulle tre fram for offentligheten?
7 Foruten vannflommen på Noahs tid har vi et annet historisk eksempel på at menneskene er blitt stilt overfor å måtte velge mellom det å fortsette å leve og det plutselig å miste livet. Dette eksemplet har å gjøre med Israels folk på den tid da presten og profeten Jeremia, Hilkias sønn, levde. (Jer. 1: 1—5) Selv om vi ikke tilhører Jeremias eget folk, berører det denne profeten sa og gjorde, oss, for Jehova gjorde ham til «profet for folkene» eller nasjonene.
8 Den Gud som gav Jeremia i oppdrag å være hans talsmann, ønsket at han skulle tre fram i offentlighetens lys og henvende seg til konger, fyrster, prester og det brede lag av folket, ja, til og med til herskeren i et verdensrike, Babylons konge, Nebukadnesar. Verdens oppmerksomhet blir også rettet mot Jeremia i dag på grunn av hans profetier, som er blitt bevart, slik at de kan undersøkes av alle som lever nå i denne kritiske tiden. — Jer. 1: 18, 19; 39: 11—14; jevnfør Romerne 15: 4.
9. Hva kan sies om Jeremias tid og vår tid siden 1914 hva politiske forandringer angår?
9 Den generasjon som har vært vitne til de begivenheter som har funnet sted i verden etter 1914, og som nå begynner å komme opp i årene, har sett mange forandringer blant nasjonenes herskere. Jeremia var også vitne til politiske forandringer. Etter at den gode kong Josjia døde i 628 f. Kr., opplevde Jeremia at tre sønner og en sønnesønn av Josjia i tur og orden inntok hans plass på tronen i Juda rike. Etter at Josjias sønn Joakas hadde regjert i bare tre måneder i Jerusalem, ble han fjernet og etterfulgt av sin bror Jojakim. Denne sønnen til Josjia døde i 618 f. Kr., og deretter regjerte hans unge sønn Jojakin i tre måneder, hvoretter han overgav seg til Nebukadnesar, Babylons konge. Nebukadnesar gjorde så den av Josjias sønner som var igjen, nemlig Sidkia (Sedekias), til den nye kongen i Juda. I det 11. året av Sidkias dårlige styre falt Jerusalem for babylonierne, og Sidkia ble bortført til Babylon, mens byen Jerusalem og dens tempel ble lagt i ruiner. — 2. Krøn. 35: 23 til 36: 21.
10. Hva var det som gjorde at det ikke var lett for Jeremia å kunngjøre Jehovas budskap, og for hvem i vår tid er han et oppmuntrende eksempel?
10 Jeremia så hvordan det i moralsk og religiøs henseende gikk stadig nedover med disse fire siste kongene i Juda. Har vi sett lignende sørgelige forhold blant de politiske herskerne i de nasjoner som hevder at de er kristne? Det var ingen lett oppgave for Jeremia da han fikk i oppdrag å fortsette å forkynne dommen over Jerusalem og kunngjøre Davids rikes undergang. De som tilhører Jeremia-klassen i vår tid, har heller ikke hatt noen lett oppgave når de har forkynt Jehovas profetier som forutsier den katastrofale ødeleggelse som vil ramme kristenheten med alle dens kirkebygninger, katedraler og basilikaer, som nå er slike turistattraksjoner. Dette gjør at Jeremia-klassen skiller seg så totalt ut fra kristenhetens presteskap. Men fortidens Jeremia satte virkelig et eksempel som har vært til stor oppmuntring for dem som utgjør hans motstykke i vår tid.
11. Hva sa Jehova til Jeremia at han skulle gjøre for å dramatisere sin kunngjøring?
11 For å dramatisere Jeremias kunngjøring av dommen sa Gud:
«Gå til pottemakeren og kjøp en krukke. Ta så med noen av de eldste i folket og av prestene [som vitner] og gå ut i Ben-Hinnom-dalen, til inngangen til Potteskår-porten. Der skal du forkynne de ord jeg taler til deg.
Du skal si: Hør [Jehovas] ord, dere konger i Juda og innbyggere i Jerusalem! Så sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud: Nå vil jeg føre ulykke over dette stedet, så det ringer for ørene på alle som hører om det, fordi de forlot meg og vanæret dette stedet. Der tente de offerild for andre guder, som verken de eller deres fedre hadde kjent. Og Judas konger fylte dette stedet med blod av uskyldige. De bygde offerhauger for Ba’al og brente sine sønner i ilden som brennoffer for Ba’al. Det har jeg ikke pålagt eller sagt dem; det har aldri vært i mine tanker.» — Jer. 19: 1—5.
12. Hva sa Jeremia om Tofet i Ben-Hinnom-dalen etter at han hadde knust krukken?
12 Hva slags «ulykke» ville få det til å ringe for ørene på alle som hørte om den? Det ’sted’ som var blitt helliget til falske guder, ville bli forurenset ved at avgudsdyrkerne ville bli drept der. (Jer. 19: 6) Etter at Jeremia hadde kommet med denne kunngjøringen, knuste han krukken mens noen av de eldste i folket og av prestene så på, ved å kaste den i bakken og sa så:
‹«Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Jeg vil knuse dette folket og denne byen som når en knuser et leirkar slik at det ikke kan bli helt igjen. I Tofet skal de døde begraves, fordi det ikke er gravplass andre steder.» — Jer. 19: 10, 11.
13. Hva sa Jeremia deretter i forgården til templet i Jerusalem?
13 Etter at Jeremia på en slik dramatisk måte hadde kunngjort sitt budskap for de eldste, var det passende at et lignende budskap ble kunngjort for Jerusalems innbyggere for øvrig. Jeremia forlot derfor potteskårene av den knuste krukken i nærheten av Potteskår-porten og gikk nordover gjennom byen til forgården til templet. Mens alle hørte på, sa han så:
«Så sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud: Nå sender jeg over denne byen og alle byene som hører den til, all den ulykke jeg har truet med. For de har vært stivnakker som ikke har hørt på mine ord.» — Jer. 19: 14, 15.
RELIGIØS FORFØLGELSE OG ET TILBAKESLAG FOR DEN
14. Hva gjorde Pasjkur med Jeremia, og hvorfor?
14 De eldste som hadde sett Jeremia knuse krukken i Ben-Hinnom-dalen, og som hadde hørt ham forkynne sitt domsbudskap, følte seg ikke bemyndiget til å gjøre noe med ham. Men den øverste tilsynsmann i templet, presten Pasjkur, Immers sønn, følte seg bemyndiget til å gå til handling. Jeremia stadfestet ikke de løgnene Pasjkur spådde. Fylt av vrede slo Pasjkur ham i ansiktet og satte ham i blokken eller gapestokken i Benjamin-porten i den nordre mur. ’For en patriotisme!’ kan mange av dem som så dette, ha tenkt, for Pasjkur var pro-egyptisk og satte sin lit til at den militære hjelp landet fikk fra Egypt, ville forhindre at Jehovas ord gjennom Jeremia om at babylonierne ville føre ulykke over Juda rike, gikk i oppfyllelse. Men Pasjkurs patriotisme hadde ikke Jehovas behag. Han kjempet mot Gud!
15. Hva forandret Jehova Pasjkurs navn til, og hvilken profetisk betydning hadde dette?
15 Dagen etter, da Pasjkur hadde sloppet løs Jeremia, kom Jehova med et budskap til Pasjkur. Navnet «Pasjkur» er sammensatt av to hebraiske ord, Pash og Hhur. Sammen betyr disse ordene «det som blir igjen rundt omkring». Jehova henspilte nå på betydningen av navnet «Pasjkur» og inspirerte Jeremia til å forandre navnet:
«[Jehova] kaller deg ikke lenger Pasjkur, men ’Redsel rundt omkring [hebraisk: Magormissabib]’. For så sier [Jehova]: Jeg gjør deg til en redsel for deg selv og for alle dine venner. De skal falle for sine fienders sverd, mens du ser på. Hele Juda vil jeg overgi i babylonerkongens hånd. Han skal føre dem bort til Babylonia og hogge dem ned med sverd. Alt de eier i denne byen, all frukten av deres strev, alle byens kostbarheter og alle Juda-kongenes skatter overgir jeg i fiendenes hånd. De skal røve dem, ta dem med seg og føre dem til Babylonia. Og du, Pasjkur, og alle som bor i ditt hus, skal gå i fangenskap og komme til Babylonia. Der skal du dø, og der skal du finne din grav, både du og alle vennene dine, som du har spådd løgn for.» — Jer. 20: 3—6.
16. Hvordan ledet Pasjkur andre, og hvilken parallell til dette har vi i dag?
16 Disse ordene som Jehova uttalte, viser tydelig at Pasjkur hadde valgt «dødens vei». Og ved at han spådde løgn, ledet han sine religiøse venner til å gå på den samme veien. På lignende måte blir hundrevis av millioner av kirkegjengere i vår tid ledet inn på «dødens vei». Men dette skyldes ikke noen feil fra Jeremia-klassens side.
17. Hvordan var det som skjedde i Cedar Point i Ohio i 1919, en større demonstrasjon enn det at Jeremia knuste krukken i Ben-Hinnom-dalen?
17 Jeremia illustrerte på en dramatisk måte Jehovas profeti ved å knuse leirkrukken i Ben-Hinnom-dalen. Ved langt mer omfattende offentlige demonstrasjoner har Jeremia-klassen gjort kristenheten kjent med den dom som den vil bli rammet av. Som et eksempel kan nevnes stevnet i Cedar Point i Ohio i USA i september 1919. Der holdt presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap et foredrag for en tilhørerskare på 10 000 hvor han påpekte at presteskapets velsignelse av Folkeforbundet, som da var blitt foreslått opprettet, ville vise seg å være til ingen nytte. Denne internasjonale organisasjonen for verdensfred og sikkerhet ville bli en fiasko. Den sviktet virkelig kristenheten i 1939, da Adolf Hitler styrtet kristenheten ut i den annen verdenskrig.
18. Hvilken annen demonstrasjon var Jeremia-klassen med på i 1933?
18 La oss som et annet eksempel ta året 1933. Dette året ble erklært et hellig år fordi det da var 1900 år siden Jesus Kristus led offerdøden. Da paven kunngjorde feiringen av dette året, gav han løfte om at kristenheten i særdeleshet og verden som et hele ville få oppleve fred og velstand, til tross for at Hitler det året ble diktator i republikken Tyskland. Men Jeremia-klassen talte modig i strid med disse pavelige løftene. Søndag den 23. april holdt Selskapet Vakttårnets president et foredrag på en time over emnet «Det hellige år — dets virkning på fred og velstand», et foredrag som ble kringkastet over en rekke radiostasjoner som stod i forbindelse med radiostasjonen WBBR i New York. Dette budskapet, som fikk det til å ringe for ørene på alle som hørte det, fikk verdensomfattende publisitet ved at det ble offentliggjort i bladet The Golden Age for 10. mai 1933 (Den Gylne Tidsalder for september 1933). Kristenhetens presteskap protesterte straks høylytt, benyttet seg av politisk press og forfulgte Jeremia-klassen. Men dette førte ikke til at freden og velstanden i verden ble trygget, like lite som det var tilfelle i de hellige årene 1950 og 1975. Kristenheten står fremdeles overfor å bli ødelagt i den kommende «store trengsel».
19. Hvilken parallell til det at Pasjkurs navn ble forandret og domsbudskapet ble kunngjort, finner vi i forbindelse med kristenhetens presteskap i vår tid?
19 Det slag i ansiktet som Pasjkur, den øverste tilsynsmann i templet, gav Jeremia, har således fått sitt motstykke nå i det 20. århundre. Kristenhetens presteskap har fulgt det eksempel de patriotiske religiøse lederne i gammel tid satte, og har satt Jeremia-klassen i gapestokken. Hvorfor? For å gjøre den til gjenstand for offentlig vanære og for å legge hindringer i veien for kunngjøringen av hva Jehova har til hensikt å gjøre med den hyklerske kristenhets religion, ja, med all falsk religion og dens politiske beskyttere og håndlangere. En slik oppførsel fikk ikke noen gode følger for Pasjkur i fortiden, og den har heller ikke fått det for kristenhetens presteskap. Jehova forandret Pasjkurs navn til Magormissabib, som betyr «Redsel rundt omkring». En slik «redsel» ville gjøre seg gjeldende i forbindelse med den fryktelige ødeleggelsen i 607 f. Kr. Pasjkur ble dessuten dømt til å dø i fangenskap i Babylon. Hva presteskapet, vår tids motstykke til Pasjkur, angår, er det blitt avslørt og dømt til evig tilintetgjørelse.
20. Hvordan ble kristenhetens presteskap i 1951 avslørt som en gruppe som var fordømt av Gud?
20 Helt siden det første århundre har de kristne vært opptatt av hvem apostelen Paulus siktet til med uttrykket «lovløshetens menneske» eller «ødeleggelsens sønn». Men da Jehovas tid var inne, ble denne «lovløshetens hemmelighet» åpenbart. (2. Tess. 2: 3, 7, NW) I 1951 utgav Jeremia-klassen boken What Has Religion Done for Mankind? (Hva har religionen gjort for menneskeheten?) Den ble frigitt på Jehovas vitners internasjonale stevne i London det året. Kapittel 25 i denne boken omhandlet «Den røde religion og ’lovløshetens menneske’». På side 322 i den norske utgaven av boken leser vi om «frafallet»:
De kristne lederes frafall fra den sanne kristendom, slik at de kom til å utgjøre den klasse eller det system som betegnes som «lovløshetens menneske», begynte altså kort etter at de tolv apostler var døde. Da apostlene ikke lenger sto hindrende i veien, trådte dette kollektive lovløse menneske åpent fram og fulgte sin selvopphøyende, lovløse handlemåte. Det installerte seg som et frafallent presteskap med makt og myndighet over de bekjennende kristnes interesser. Geistlighetens ord hadde større vekt enn Guds skrevne Ord. Presteskapet satte menneskers overleveringer og bud over Guds lover, som de derved gjorde ugyldige. De antok slike titler som «hans ærverdighet», «hans høyærverdighet», og for pavens vedkommende «Kristi stedfortreder», og opphøyde seg derved i sine templer, katedraler og kirkebygninger og mente seg berettiget til ærbødighet. De tilvendte seg således den ærbødighet og frykt som alene tilkommer Jehova Gud og hans Sønn Jesus Kristus. De gjorde fordring på å være Guds sønner, men de gjorde seg til guder eller åndelig mektige overfor sine sognebarn og hjorder.
21. Hvem vil bli tilintetgjort sammen med kristenhetens «ødeleggelsens sønn», og hvilken situasjon vil de som hevder at de er kristne, da befinne seg i?
21 Den boken som blir sitert ovenfor, kunngjorde modig at den klasse som utgjør det frafalne «lovløshetens menneske», vil bli tilintetgjort i den forutsagte, kommende ’store trengsel’ sammen med alle andre utøvere av babylonisk, falsk religion. Når kristenhetens «lovløshetens menneske», «ødeleggelsens sønn», blir tilintetgjort, vil kristenheten også bli det. Når det skjer, noe som vil virke sjokkerende på religiøse følelser, vil det være «redsel rundt omkring» blant dem som hevder at de er kristne, og også blant alle andre som tilhører ubibelske religionssamfunn. — 2. Tess. 2: 8—12; se også boken «Babylon den store har falt!» — Guds rike hersker!, som ble utgitt på engelsk i 1963 og på norsk i 1972, kapittel 6, som behandler Åpenbaringen, kapittel 17.
LA OSS STILLE OSS PÅ JEHOVAS DOMSFULLBYRDERES SIDE
22. Hvordan kan vi unngå å bli tilintetgjort sammen med «ødeleggelsens sønn», slik det ble vist på Jeremias tid?
22 Kristenheten har valgt «dødens vei». La oss ikke dvele mer ved det. Det er fremdeles tid til å flykte og unngå å bli tilintetgjort sammen med «ødeleggelsens sønn». La oss se på det som hendte Jeremia. Til tross for at han var fange i kong Sidkias vaktgård og hunger og pest foruten krigen krevde sine offer rundt omkring ham, overlevde han Jerusalems ødeleggelse og ble ikke bortført til Babylon. De som fryktet Jehova og viste velvilje overfor Jeremia, overlevde sammen med ham. Vi har også mulighet til å overleve.
23. Hvorfor var det ikke noe grunnlag for et gunstig budskap til kong Sidkia fra Jehova gjennom Jeremia?
23 I 609 f. Kr. drog de babyloniske styrker opp mot Jerusalem. (Jer. 21: 13) Kong Sidkia, som var klar over hva som nærmet seg, sendte et par menn til Jeremia for at de skulle be ham om å søke råd hos Jehova og om mulig få et gunstig budskap fra ham. Men hvilken grunn hadde kong Sidkia til å vente et gunstig budskap gjennom Jeremia? I Jerusalem og i hele Juda rike for øvrig foregikk det slike ting som disse, som Jehova hadde gjort oppmerksom på: Israels folk brøt den pakt han hadde inngått med dem, de tilbad andre guder og traff urettferdige rettsavgjørelser, hjelpeløse mennesker ble ranet av voldsmenn, enker og foreldreløse barn ble utnyttet, arbeiderne fikk ikke den lønn de skulle ha, det ble utgytt uskyldig blod, og det ble spådd løgn. (Jer. 21: 12; 22: 3, 13—16; 23: 14, 16) Det var nødvendig at Jeremia tok mot til seg og fryktløst forkynte Jehovas budskap om ulykke for dem som brøt Guds pakt. — Jer. 21: 1—7; 1: 7, 8, 17.
24. Hvordan har vi et fint eksempel i Jeremia hva kunngjøringen av Jehovas budskap til kristenheten i dag angår?
24 Hvilket godt eksempel satte ikke Jeremia for Jehovas vitner i dag! Rundt om i kristenheten i vår tid er forholdene dårlige på det religiøse, det moralske, det samfunnsmessige og det rettslige område, og det er ikke noen grunn til å nære håp om bedring. Akkurat som på Jeremias tid har Jehova i vår tid snakket rett ut når han har kunngjort den dom han har felt over kristenheten. Han har gitt sin Jeremia-klasse i oppdrag å kunngjøre et åpenhjertig budskap om den ulykke som vil ramme vår tids motstykke til det gamle Jerusalem og Juda. Uten å spare seg og uten å vakle må de som tilhører Jeremia-klassen, kunngjøre alt det han befaler dem i sitt Ord.
25. Hva er alle verdslige nasjoner nå på vei mot, og hvordan forklarer boken Verdensbefrielsen! hva som skjer der?
25 Alle nasjoner, dem som tilhører kristenheten innbefattet, er på vei mot Harmageddon. Dette navnet står ikke bare for en kamp mellom kapitalen og arbeiderne, en kamp som ville føre til fullstendig anarki verden over. Det er ikke en krig mellom mennesker, men noe langt mer alvorlig og katastrofalt. I 1926 begynte en å bli klar over denne kjensgjerning. I boken Deliverance! (Verdensbefrielsen!), som ble frigitt ved det internasjonale stevne som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening i London i mai 1926, stod det:
De hellige tar ikke del i den egentlige kamp. Dette er Guds, den Allmektiges, kamp, og kampen ledes av hans elskede Sønn, den Prest Melkisedek var et forbilde på. For lang tid siden skrev Jehovas profet herom: «Herren [Jehova] ved din høyre hånd knuser konger på sin vredes dag. Han holder dom iblant hedningene, fyller opp med lik, knuser hoder over den vide jord [eng. overs.: hodet over mange land].» (Sal. 110: 5, 6) Han kjemper blant annet for folkets frelse, for at de må bli utfridd fra undertrykkeren; og han kjemper for Guds salvede, for at det må bli slått fast for alle at de trofast har vitnet om Jehovas navn. . . .
Således er da Satans rike blitt feid bort fra jorden og overgitt til glemselen. Jehova Guds navn er kommet til sin rett. Men alt hva mennesker kan framføre for å skildre denne Herrens store og forferdelige dag, er kun tamme og matte ord. — Side 277 (i den danske utgaven).
La ingen bedra seg selv og tenke at slaget ved Harmageddon blott er en kamp mellom mennesker, eller at det kun er et bilde. Skriften viser avgjort at det er en virkelig kamp. Det er Guds, den Allmektiges, krig, i hvilken han vil rense jorden for det onde system, som Satan har brukt til å forblinde folkene med gjennom alle disse århundrer. — Side 279 (i den danske utgaven).
26. Hva kan Jeremia-klassen i likhet med Jeremia ikke gjøre for å behage verdslige herskere?
26 «Slaget ved Harmageddon» vil utgjøre avslutningen på den ’store trengsel’, da den falske religions verdensrike, kristenheten innbefattet, vil bli fjernet. (Åp. 16: 13—16; 17: 1—18) Jeremia-klassen kan ikke bagatellisere denne kjensgjerning bare for å behage de Sidkia-lignende politiske herskerne i kristenheten og i verden for øvrig. Den må handle akkurat som Jeremia gjorde overfor kong Sidkia i lydighet mot det oppdrag han hadde fått av Jehova.
27. Hvilke domsfullbyrdere vil menneskene bli stilt overfor i den krig som vil bli utkjempet i Harmageddon?
27 I ’krigen på den store dag’ i Harmageddon må herskerne i denne tingenes ordning gjøre regning med Gud, den Allmektige, ikke bare med andre mennesker. De som patriotisk støtter de politiske lederne i denne tingenes ordning, vil bli henrettet av domsfullbyrderne på Jehovas befaling. På Jeremias tid var domsfullbyrderne de babyloniske hærstyrker under kong Nebukadnesar. I den kommende krigen i Harmageddon vil de bestå av Jehovas hellige engler under ledelse av hans Sønn, Jesus Kristus. — Åp. 16: 12; 19: 11—21.
28, 29. Hvilket valg bør vi alminnelige mennesker treffe og således gi akt på Jehovas ord i Jeremia 21: 8—10?
28 Kristenhetens herskere har etterlignet kong Sidkia i Jerusalem og nektet å vende om og søke å bli forlikt med Gud. Hva bør så vi alminnelige mennesker gjøre i betraktning av at truselen om verdens ødeleggelse henger like over hodet på oss? (Jer. 21: 11, 12; 22: 3—5) Vi bør gjøre noe som enkeltindivider. Vi bør treffe et personlig valg og bestemme oss for å gå på «livets vei». Hver enkelt av oss bør gi akt på Guds ord gjennom Jeremia:
29 «Og til dette folket skal du si: Så sier [Jehova]: Jeg legger nå fram for dere livets vei og dødens vei. Den som blir igjen her i byen, skal dø for sverd, hunger og pest. Men den som går ut og overgir seg til kaldeerne som kringsetter dere, skal berge seg og beholde livet. For jeg retter blikket mot denne byen for å bringe ulykke og ikke lykke, lyder ordet fra [Jehova]. Den skal gis i hendene på babylonerkongen, og han skal sette ild på den.» — Jer. 21: 8—10.
30. Hvorfor var det at en jøde ’overgav seg til kaldeerne’ ikke en upatriotisk eller forrædersk handling?
30 En jøde som ’overgav seg til kaldeerne’, som var i ferd med å kringsette Juda rike, var ikke upatriotisk eller forrædersk. De som fulgte en slik handlemåte, var lydige mot Jehova Gud, Israels usynlige, himmelske konge. Det var «livets vei», mens den ulydige handlemåte de jødiske patriotene valgte, var «dødens vei».
31. Hvem befant seg i en lignende situasjon i det første århundre etter Kristus?
31 Dette minner om den situasjon de jøder i det første århundre som var blitt omvendt til kristendommen, befant seg i. Jesus Kristus hadde forutsagt at den gjenoppbygde byen Jerusalem ville bli ødelagt av romerske hærstyrker, som han omtalte som «den ødeleggende styggedom». — Matt. 24: 15.
32. Hvilken befaling gav følgelig Jesus sine hengivne etterfølgere?
32 Jesus Kristus sa derfor til sine trofaste etterfølgere: «Så skal enden komme. ’Den ødeleggende styggedom’, som profeten Daniel har talt om, skal da stå på det hellige sted — forstå det, den som leser! Når dere ser det, må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. . . . For da skal det bli en nød så stor [så stor en trengsel, EN] som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli. Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes.» — Matt. 24: 14—22.
33. Hva ble resultatet for dem som gav akt på Jesu befaling, og for dem som ikke gjorde det, i tidsperioden mellom år 66 og år 70 e. Kr.?
33 De jøder som var blitt omvendt til kristendommen og viste tro, fulgte denne befalingen som deres Mester kom med. Da de romerske hærstyrker i år 66 e. Kr. trakk seg tilbake etter et mislykket angrep på byen Jerusalem og dens tempel, drog de kristne som befant seg på forskjellige steder i provinsen Judea, ut av provinsen. De var ikke overløpere som var imot jødenes sak. De var lydige mot sin leder, Jesus Kristus, og den vei de fulgte, var derfor «livets vei». De patriotiske jøder valgte «dødens vei» og ble drept i et antall av 1 100 000 da de romerske hærstyrker under general Titus ødela Jerusalem i år 70 e. Kr.
34. Hva vil de som elsker livet i en ny ordning, nå gjøre uten å nøle?
34 Hva vil vi som lever nå, gjøre, i betraktning av slike historiske eksempler? Vi lever i den tiden Kristi disipler omtalte som «avslutningen på tingenes ordning». «Denne generasjon» står nå overfor den ’store trengsel’ uten sidestykke som ble forbilledlig fremstilt ved Jerusalems ødeleggelse. Vi må nå velge mellom «livets vei» og «dødens vei». Jeremia-klassen har valgt «livets vei». Denne klassen peker på at andre kan gjøre det samme. Alle som ønsker å oppnå evig liv i en rettferdig, ny ordning, vil uten å nøle benytte seg av denne gudgitte anledning til å velge «livets vei». De vil stille seg på den side hvor Jehovas domsfullbyrdere befinner seg. — Matt. 24: 3, 34, NW.
[Bilde på side 17]
WBBR, Staten Island, N.Y.