Kapittel 15
Hvorfor «geitene» ikke arver Riket
1. Hva sier kongen i lignelsen om fårene og geitene til dem som står på hans venstre side?
HVA vil så skje med alle de mennesker av «alle folkeslag» som blir sammenlignet med ’geiter’, og som blir stilt ved kongens venstre side? I lignelsen om fårene og geitene sier Jesus videre: «Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! For jeg var hungrig, og I ga meg ikke å ete; jeg var tørst, og I ga meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og I tok ikke imot meg; jeg var naken, og I kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og I så ikke til meg.» — Matteus 25: 41—43.
2. Hva betyr det for «geitene» at de er blitt ’forbannet’ av Gud?
2 Kongen Jesus Kristus påpeker at de mennesker som er som ’geiter’, har unnlatt å gjøre det som «fårene» har gjort. Fordi de har unnlatt dette, sier han til dem at de skal gå bort fra ham. Han vil ikke at de skal være hans jordiske undersåtter under det tusenårige styre. De er ’forbannet’ av Gud. De er underlagt Guds forbannelse og får ikke del i den velsignelse som kongens himmelske Far lar de får-lignende mennesker få del i. Det betyr at den dom som ifølge Bibelens profetier blir felt over dem, ikke vil bli en gunstig dom. Guds forbannelse hviler over dem, og det er ikke blitt truffet noen foranstaltning for å fjerne denne forbannelsen, slik som i tilfellet med de kjødelige, omskårne jøder, som var underlagt lovens forbannelse. (Galaterne 3: 13) De er under forbannelse, akkurat som Satan Djevelen og hans demoner. De fortjener følgelig å få den samme evige skjebne som dem — å måtte gå bort «i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler».
3. a) Hva hevder kristenhetens kirkesamfunn at den «evige ild, som er beredt djevelen og hans engler», vil bety for «geitene»? b) Hva sier Åpenbaringen at «sjøen som brenner med ild og svovel» er?
3 Betyr det at de skal være ved bevissthet og pines i en slags ild i den usynlige verden (åndeverdenen), hvor Satan og hans demoner befinner seg? Det er det kristenhetens kirkesamfunn har framholdt i århundrer. Til støtte for sin lære henviser de til Åpenbaringen 20: 10, for der står det: «Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor dyret og den falske profet var, og de skal pines dag og natt i all evighet.» Det finnes imidlertid ikke svovel i åndeverdenen, hvor Satan og hans demoner oppholder seg. Dette er tydeligvis et symbolsk uttrykk, akkurat som «dyret» og den «falske profet». Hva er så «sjøen med ild og svovel» et symbol på? Det 14. verset i det samme kapitlet besvarer dette spørsmålet: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.» I Åpenbaringen 21: 8 gjentas denne forklaringen på hva «sjøen som brenner med ild og svovel» er, når det sies: «Det er den annen død.»
4. Hvordan stemmer dette overens med det Hebreerne 2: 14 sier om hva som vil bli gjort med Djevelen?
4 Dette stemmer overens med den tydelige forklaringen som gis i Hebreerne 2: 14, hvor det ikke benyttes et billedlig språk. Vi leser der: «Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han [Jesus] i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Til Guds fastsatte tid vil Jesus, som en gang var død, men nå er oppreist og herliggjort, gjøre Satan Djevelen «til intet». Han tilintetgjør denne onde manndraper. Han utsletter ham. Jesus, hvis hæl en gang ble knust, han som i første rekke er Guds ’kvinnes ætt’, er den Gud har utnevnt til å knuse Slangens hode. — 1 Mosebok 3: 15; Romerne 16: 20.
5. a) Hva er således den «evige ild» som er beredt Djevelen og hans engler, og som de geit-lignende mennesker blir sendt til? b) Hvorfor kommer ikke «geitene» til å innta en nøytral stilling selv om de ikke har gjort noe for direkte å skade Kristi «brødre»?
5 Den «evige ild» som er beredt Djevelen og hans engler, er følgelig den «annen død», og det er den samme evige tilintetgjørelse de forsømmelige, geit-lignende mennesker går bort til. I sin fordømmelse av dem sier kongen, Jesus Kristus, ikke at de direkte har forfulgt hans åndelige «brødre» og påført dem skade. Men selv om de bare har inntatt en negativ holdning til Kristi «brødre», har de stilt seg på Djevelens og hans englers side. Da Jesus var på jorden som et fullkomment menneske og forkynte det gode budskap om Guds messianske rike, sa han: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Matteus 12: 30) Djevelen står ikke på Jesu side, og de geit-lignende mennesker som ikke gjør noe for å hjelpe den regjerende konge, Jesus Kristus, er derfor imot ham og står på Djevelens side. Det er ikke mulig å innta et nøytralt standpunkt i tiden for Kristi nærvær eller parousia.
6. Hvordan forsøker «geitene» å forsvare seg, slik det framgår av det svar de gir kongen, Jesus?
6 De geit-lignende mennesker vil kanskje forsøke å forsvare seg ved å si at hvis de hadde sett Jesus Kristus selv i de vanskeligheter han nevner, ville de ha hjulpet ham. Det framgår av det de sier til kongen: «Da skal også de svare ham og si: Herre! når så vi deg hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke?» — Matteus 25: 44.
7. Hvorfor er det ikke sikkert at «geitene» ville ha hjulpet Jesus, selv om de hadde sett ham og visst hvem han var?
7 Men det er ikke sikkert at de ville ha hjulpet ham og sørget for ham selv om de hadde sett ham personlig i kjødet og forstått hvem han var. For 1900 år siden var Jesus Kristus synlig i kjødet på jorden, og han var opptatt med det arbeid som det var forutsagt at Messias skulle utføre, og likevel tjente ikke flertallet av hans eget folk, de kjødelige jøder, ham eller hans 12 apostler. De ropte i stedet til den romerske landshøvdingen Pilatus at han skulle la Jesus bli henrettet på en torturpel, eller de stilte seg på deres side som tok det direkte ansvar for at han måtte lide en slik pinefull død. De geit-lignende mennesker i vår tid kan følgelig ikke unnskylde seg med at de ikke har sett ham, og at de derfor ikke var klar over at det var ham de nektet å hjelpe.
8. På hvilket grunnlag blir en bedømt av en som ikke er personlig til stede, men som har sendt en representant?
8 En behøver ikke å se et annet menneske for å avgjøre om en vil hjelpe vedkommende eller ikke. En behøver ikke å se en annen rent bokstavelig for å avgjøre om en vil støtte ham eller ikke. En kan vise hvordan en stiller seg til ham, ved den behandling en gir en som er hans representant. Representanten godtgjør at han handler på vegne av ham som ikke er synlig til stede. Dette gjør det mulig for en å avgjøre om en ønsker å hjelpe eller ikke, om en vil vise velvilje eller ikke, ja, om en er for eller imot den han representerer. På denne måten kommer ens innstilling, ens personlige holdning, til uttrykk, og for den som ikke er synlig til stede, er det det samme som om han hadde vært der personlig.
9, 10. Hvordan understreket Jesus dette i lignelsen ved det svar kongen gir «geitene» ved sin venstre side?
9 Det er dette Jesus understreker når han forteller hva kongen i lignelsen sier til den unnskyldning «geitene» ved hans venstre side kommer med:
10 «Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hva I ikke har gjort imot én av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.» — Matteus 25: 45.
11. Hvorfor bør ikke engang den mest ubetydelige av Kristi åndelige brødre ringeaktes?
11 Det kommer altså ikke an på hvor ubetydelig en av Kristi åndelige «brødre» er. Selv om han er «én av disse minste», er han ikke desto mindre en ’bror’ av kongen Jesus Kristus, og et åndsavlet Guds barn, Guds arving og Kristi medarving. (Romerne 8: 17) Det er dette som gjør saken så alvorlig. Ingen av Kristi åndelige «brødre» er store, betydningsfulle, fremtredende personligheter i denne verden, hverken på det politiske område eller på det religiøse område innen kristenheten, for Kristi sanne «brødre» er ikke av verden, akkurat som han ikke var av verden. (1 Korintierne 1: 26—31; Johannes 15: 19; 17: 14, 16) «Geitene» bør imidlertid ikke se ned på dem av den grunn. Kristi «brødre» bør respekteres på grunn av hvem de representerer, og det bibelske budskap de forkynner. De som ikke respekterer dem av denne viktige grunn, viser at de heller ikke respekterer deres himmelske bror.
12. a) Hvorfor gjør «geitene» seg skyldige i hykleri når de tiltaler kongen som «Herre»? b) Hvorfor har det siden den første verdenskrig ikke vært noen unnskyldning for ikke å vite hvem kongens «brødre» er?
12 De geit-lignende menneskene, som forsøker å forsvare sin handlemåte, kaller riktignok kongen Jesus Kristus «Herre», men det er bare en form for hykleri fra deres side. Hvis de virkelig hadde anerkjent ham som sin «Herre», ville de ikke ha nektet å hjelpe noen av hans åndelige «brødre», selv ikke en av de ringeste av dem. Disse «brødre» har ikke gått omkring inkognito, som spioner, og de har ikke vært svindlere, som forsøker å føre folk bak lyset. Især siden verdenskrigen endte i 1918 og medlemmene av levningen av Kristi åndelige «brødre» gjenopptok sin offentlige virksomhet i 1919, har de adlydt Jesu profetiske befaling: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14, NW) De har kunngjort at Kristus er usynlig nærværende som konge i sitt opprettede himmelske rike. Særlig siden 1926 har de gjort hans himmelske Fars navn kjent, og i 1931 antok de til og med navnet «Jehovas vitner». Ingen kan derfor unnskylde seg med at de ikke vet hvem de er.
13. a) Nekter «geitene» å hjelpe Kristi «brødre» fordi de har noe imot dem personlig? b) Hvorfor kommer «geitene» under Guds forbannelse i stedet for å oppnå hans velsignelse?
13 Grunnen til at de symbolske ’geiter’ nekter å hjelpe Kristi åndelige «brødre» når disse bokstavelig talt er sultne, tørste, nakne, hjemløse, syke eller i fengsel, er altså ikke at de har noe imot dem personlig. Nei, grunnen til at de unnlater å hjelpe dem, eller til at de kanskje til og med forfølger dem, er at de har noe imot det de representerer. Det dreier seg om et stridsspørsmål, og «geitene» tar bevisst stilling til dette spørsmålet. De blir stilt overfor stridsspørsmålet når levningen av Kristi «brødre» forkynner og gjør disipler, og det er ved hjelp av dette stridsspørsmålet kongen, Jesus Kristus, som er usynlig nærværende, skiller «geitene» fra «fårene» i vår tid, noe han især har gjort siden 1935. Det lar seg ikke gjøre å innta et mellomstandpunkt eller stille seg nøytral til dette universelle stridsspørsmål. En er enten for Jehovas messianske rike med Herren Jesus Kristus som konge, eller en er imot det. «Geitene» er imot det. De kan derfor ikke ha Kristi himmelske Fars velsignelse. Det eneste de kan få, er hans forbannelse, det motsatte av hans velsignelse.
NÅR «GEITENE» GÅR BORT TIL SIN STRAFF
14, 15. a) Når vil «geitene» gå bort i den «evige ild, som er beredt djevelen og hans engler»? b) Hvordan benytter Paulus i 2 Tessalonikerne 1: 7—10 det samme middel som et bilde på tilintetgjørelse?
14 Jesus erklærer at det som venter disse symbolske «geitene» ved hans venstre side, forbannelsens side, er den «evige ild, som er beredt djevelen og hans engler». De har ikke gitt Guds messianske rike noen moralsk støtte, og de har således vist at de er en del av denne verden, hvis usynlige «fyrste» er Satan Djevelen. (Johannes 12: 31; 14: 30; 16: 11) Denne onde verden under Satan Djevelen er dømt til ødeleggelse i den nær forestående ’store trengsel’. «Geitene» vil komme i denne ødeleggelsens «ild» når de går inn i «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matteus 24: 21; Markus 13: 19) De nekter å innrømme og erkjenne at Gud er Jehova, hvis navn forekommer flere tusen ganger i Bibelens inspirerte hebraiske skrifter, og de nekter å være lydige mot eller rette seg etter det gode budskap om Herren Jesus Kristus. Når den usynlig nærværende Kristus åpenbares med makt og myndighet i den ’store trengsel’, vil «geitene» erfare det apostelen Paulus forutsa i 2 Tessalonikerne 1: 7—10:
15 «Når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium, de som skal lide straff, en evig fortapelse [tilintetgjørelse, NW] bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet, når han kommer på hin dag for å vise seg herlig i sine hellige» — sine åndelige «brødre».
16. Hva sier Jesus til slutt i lignelsen at «geitene» går bort til, og hva går «fårene» bort til?
16 På denne måten oppfylles det siste som Jesus forutsa i sin lignelse om «fårene» og «geitene», den lignelse som ifølge Matteus’ beretning danner avslutningen på Jesu profeti angående «tegnet» på hans nærvær eller parousia: «Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» — Matteus 25: 46, UO; se også LB og NTM.
17. Hvorfor betyr den evige straff for «geitene» ikke at de skal være ved bevissthet og pines i en åndeverden?
17 La oss ikke trekke en forhastet slutning angående det som skjer med de symbolske «geitene» i lignelsen. Jesus sier ikke at «disse skal gå bort» til evig pine i en åndeverden. Hvis de skulle kunne pines på en eller annen måte mens de var ved bevissthet, måtte de oppnå evig liv, for uten liv finnes det ingen bevissthet, hverken av smerte eller av glede. Jesus sier klart og tydelig at det bare er de symbolske får, de «rettferdige», som går inn «til evig liv». Den ’evige straff’ som de urettferdige «geitene» går bort til, er derfor det motsatte av det ’evige liv’, som de rettferdige «fårene» går inn til, nemlig evig død. Fordi denne død varer evig, er det en «evig straff». Når en domstol dømmer en forbryter til døden, er den dødsstraff som blir fullbyrdet, på lignende måte en «evig straff». Det betyr ikke at den henrettede forbryteren lider evig pine. Bare den allmektige Gud kan gjøre ende på en slik evig straff, ved de urettferdiges oppstandelse. En jordisk domstol kan ikke gjøre det. — Apostlenes gjerninger 24: 15.
18. Hvordan gjengir to engelske oversettelser det greske ordet for «straff», og hvorfor er denne gjengivelsen passende?
18 I samsvar med denne logiske og bibelske forståelse av spørsmålet gjengir The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson (1864-utgaven) Matteus 25: 46 slik: «Og disse skal gå bort til æonisk avskjærelse, men de rettferdige til æonisk liv.» New World Translation of the Holy Scriptures (1971-utgaven) har en lignende ordlyd: «Og disse skal gå bort til evig avskjærelse, men de rettferdige til evig liv.» Til ordet «avskjærelse» har denne oversettelsen følgende fotnote: «Bokstavelig: ’beskjæring’; følgelig det å gjøre kortere, holde i sjakk. Se 1 Johannes 4: 18.» Denne oversettelsen er meget passende, for når de urettferdige «geitene» lider evig død, blir de for evig avskåret fra livet, de vil ikke leve noe sted. De kan derfor umulig være ved bevissthet og lide evig pine. De blir tilintetgjort, akkurat som Djevelen og hans demoner i sin tid vil bli tilintetgjort. Etter den ’store trengsel’ vil Djevelen og hans engler bli kastet i «avgrunnen». Men når Kristi tusenårige styre er forbi, vil de bli løslatt en kort stund for å prøve den fullkommengjorte menneskehet, og deretter vil de bli tilintetgjort for evig.
19. Hvilken belønning vil de rettferdige «fårene» få, slik det framgår av Åpenbaringen 7: 14?
19 Når det gjelder de «rettferdige», får-lignende mennesker som gjør godt mot Kristi åndelige «brødre» helt til den ’store trengsel’ begynner, vil den regjerende konge, Jesus Kristus, når den tiden kommer, gi uttrykk for at han godkjenner dem. (Matteus 25: 34) Som en kjærlig hyrde beskytter sine får, vil han beskytte dem under den ’store trengsel’, slik at de kan få del i velsignelsene under hans tusenårige styre. Det som sies om den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 14, vil gjelde disse symbolske ’får’ som overlever den «store trengsel»: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel.»
20. Umiddelbart etter hvilken begivenhet begynner Kristi tusenårige styre, og hva begynner da «fårene» å få nyte godt av?
20 Umiddelbart etter den «store trengsel» vil «djevelen og hans engler» bli bundet og kastet i den fengsel-lignende «avgrunnen». Deretter begynner det herlige styre som hyrden og kongen Jesus Kristus vil utøve i 1000 år. De «rettferdige», får-lignende mennesker som overlever, vil bli Kristi tusenårige rikes lydige, jordiske undersåtter. De vil nå begynne å nyte godt av Kristi rikes gjenopprettende kraft, både i fysisk og i mental henseende, og dermed vil de ha begynt på den vei som fører til evig liv som fullkomne mennesker.
21. Til oppmuntring for hvem er denne lignelsen tatt med i profetien om «tegnet», og hvilke framtidsutsikter holder den fram for dem?
21 Herren Jesus Kristus tok med denne lignelsen i sin profeti om «tegnet» på hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning for spesielt å oppmuntre dem som tilhører «fåre-klassen», de «rettferdige». Hvilke gledebringende framtidsutsikter holder ikke denne lignelsen fram for dem som i vår tid gjør godt mot Kristi åndelige «brødre»! Når de fortsetter å gjøre godt, vil de til slutt få høre kongen hilse dem velkommen med ordene: «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» — Matteus 25: 34.