Et historisk forbilde på kristenhetens ødelegger

«Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn — den som leser det, han se til å skjønne det — da må de som er i Judea, fly til fjells.» — Matt. 24: 15, 16.

 1. a) Hva undret verden seg over i år 70 e. Kr., og hva kommer den om kort tid til å bli forundret over? b) Hva vil opplyste mennesker forstå at dette er, i samsvar med Esaias 28: 21?

VERDEN undret seg da byen Jerusalem i Midt-Østen ble ødelagt av romerske hærer i år 70 e. Kr. Til og med byens erobrer, general Titus, keiser Vespasians sønn, undret seg over at han hadde kunnet innta en så sterkt befestet by. Han sa: «Gud har vært på vår side; det var Gud som drev jødene ned fra disse festningene, for hva kunne vel mennesker eller redskaper gjøre mot slike tårn?»a Om kort tid kommer verden igjen til å bli forundret. Ja, når den sterkt befestede, 1600 år gamle kristenheten i nær framtid blir ødelagt, kommer til og med denne moderne verden til å undre seg. Opplyste mennesker vil forstå at det er den ’underlige gjerning’ og det ’uhørte arbeid’ som Gud ved sin profet Esaias forutsa at han skulle gjøre.b Hvem kommer så til å ødelegge kristenheten? Guds eget, profetiske Ord viser hvem som skal spille ødeleggerens rolle. Gud har til og med tilveiebrakt et forbilde på ødeleggeren.

 2. a) Hva mener vi med uttrykket «kristenheten»? b) Hva kommer til å skje med kristenheten fordi den er det den er, men hvordan vil det gå med den sanne kristendom?

² Men hva mener vi med uttrykket «kristenheten»? En av de definisjoner som blir gitt i Websters Third New International Dictionary, er denne: «Den del av verden hvor kristendommen er framherskende, eller som hovedsakelig beherskes av kristne institusjoner.» Men den religion som kristenheten utøver i sine hundrevis av religiøse sekter, står fjernt fra Bibelens kristendom. Dens religion er derfor kristen bare i navnet. Kristenheten må således være den del av verden som blir styrt av institusjoner som er kristne bare i navnet. Kristenheten gir et falskt bilde av kristendommen. Det er derfor den skal bli ødelagt og forsvinne for bestandig. En slik uttalelse vil kanskje sjokkere mange i den religiøse verden, men når denne uttalelsen går i oppfyllelse, vil de bli enda mer sjokkert. Men hvordan er det med den sanne kristendom? Trass i eventuelle forsøk på å ødelegge den sammen med den falske kristendom vil den aldri forsvinne. Den vil trives og blomstre som aldri før når jorden er blitt omdannet til et fredelig paradis, og vil således bringe ære til sin Grunnlegger, Jesus Kristus.

 3. a) Omtaler Bibelen kristenheten ved navn? Forklar. b) Hvilke skriftsteder illustrerer bruken av ordet «forbilde»?

³ Det er sant at vi ikke finner ordet «kristenheten» i Bibelen. På den tid Bibelen ble skrevet, fantes det ikke noe som het kristenheten. Kristenheten ble først til i det fjerde århundre av vår tidsregning, på den tid da Konstantin var keiser i Romerriket, og som et resultat av hans religiøse virksomhet. Men kristenheten er forbilledlig framstilt i Bibelen. I sin historie og virkemåte tilsvarer kristenheten sitt forbilde i gammel tid, akkurat som avtrykket på et papir tilsvarer satsen. Vi legger merke til at ordet «forbilde» blir brukt i 1 Korintierne 10: 11 i Bibelen: «Dette hendte dem [jødene] som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» Og ifølge Hebreerne 8: 5 sa Jehova Gud til sin profet Moses på Sinai berg: «Se til at du gjør alt etter det bilde [eller forbilde] som ble vist deg på fjellet.»

 4. a) Hvilken apostolisk skribent bruker ordet «motbilde»? b) Hva er motbildet i dette tilfellet, og hvilken forbindelse er det mellom det og forbildet?

⁴ Kristenheten hadde et forbilde i gammel tid i en organisasjon som den tilsvarer og ligner. Kristenheten følger det eksempel som ble satt av forbildet, og de ting som skjedde med det, skjer med den. Kristenheten er motbildet. De bibelske profetier som ble oppfylt på forbildet, er derfor allerede blitt eller vil bli oppfylt på motbildet, kristenheten. Den kristne apostelen Peter brukte ordet «motbilde» i de brev han skrev under inspirasjon på det greske språk som ble talt i det første århundre. Vi leser i 1 Peter 3: 21: «Det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.» Forbildet i gammel tid viser hvordan motbildet i vår tid vil være. Det som skjedde med forbildet, er et profetisk bilde på hva som må skje med motbildet, i dette tilfellet med kristenheten.

 5. a) Hvilke trekk kjennetegner motbildet, kristenheten? b) Hva var så kristenhetens forbilde? Nevn likhetspunktene.

⁵ Hvilken religiøs organisasjon i gammel tid er det så kristenheten ligner? Kristenheten hevder at den står i et godt forhold til Gud, Skaperen, som de inspirerte hebraiske skrifter kaller Jehova eller Jahve. (Sl. 83: 19, NW) Den hevder at den er tatt inn i en pakt med Jehova Gud, nemlig i den «nye pakt» ved den ene mellommann mellom Gud og mennesker, Jesus Kristus. Ettersom Messias’ eller Kristi komme var forutsagt i de inspirerte hebraiske skrifter, godtar den disse skriftene som en del av Bibelen, som den bruker i sine kirker. Den hevder at den ser fram til denne Messias’ eller Kristi annet komme. Den hevder at den er på reise i denne verden på vei til «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». (Heb. 12: 22) Hvilken religiøs organisasjon i gammel tid er det så kristenheten er lik? Svaret er: Jerusalem og provinsen Judea, som Jerusalem var hovedstaden i for 1900 år siden. Jerusalem og Judea hadde de inspirerte hebraiske skrifter og hevdet at de sto i paktsforhold til Jehova Gud med profeten Moses som mellommann. De sa at de så fram til Messias’ eller Kristi komme.

 6. Hvilken holdning inntok de fleste jøder i det første århundre til Jesus Kristus, og hva førte deres handlemåte til for dem?

⁶ I det første århundre av vår tidsregning var det bare et mindretall eller en levning av jødene i Judea og andre romerske provinser som godtok Jesus, en etterkommer av kong David og patriarken Abraham, som Guds lovte Messias. Når en ser bort fra denne levningen, ble han forkastet av innbyggerne i Jerusalem og Judea og resten av jødene, som var spredt rundt omkring på jorden. Det at de forkastet ham, kom på en symbolsk måte til uttrykk ved at de hengte ham på en henrettelsespel utenfor Jerusalems murer på påskedagen i år 33 e. Kr. Det var allerede blitt gitt mange beviser for at han virkelig var den forutsagte Messias eller Kristus, Guds Sønn, og de begivenheter som inntraff etter hans pelfestelse, utgjorde ytterligere beviser for det. Det at de vantro jøder forkastet ham, ville derfor få katastrofale følger for dem, slik det var forutsagt i Daniels og andres profetier. — Dan. 9: 24—27.

 7. Når kom Jesus med sin profeti om at Judea skulle legges øde og Jerusalem ødelegges, og hvilket spørsmål stilte apostlene angående dette?

⁷ Tre dager før denne kritiske påskedagen, den 11. nisan i år 33, hadde Jesus Kristus selv profetert at Jerusalem og dets tempel skulle ødelegges, og at Judea skulle legges øde innenfor levetiden til den daværende generasjon. (Matt. 23: 37 til 24: 2; Mark. 13: 1, 2; Luk. 21: 5, 6; 19: 41—44) Senere den samme dagen stilte fire av Jesu apostler ham et direkte spørsmål angående dette, og de andre åtte apostlene kom uten tvil nærmere for å høre Jesu svar. Ifølge apostelen Matteus’ beretning (kapittel 24, vers 3, NW) spurte de: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær [gresk: parousi’a] og på avslutningen på tingenes ordning?» De spurte ham ettersom han var Guds profet.

 8. Hva forutsa Jesus først, og hva sa han at disse begivenhetene ville bety?

⁸ Som svar på dette tredelte spørsmålet forutsa Jesus at det skulle framstå falske messias’er eller kristus’er, at det skulle bryte ut kriger mellom folk og riker» og at det skulle bli hunger eller matmangel, pest og jordskjelv. Disse tingene skulle skje mellom det tidspunkt da han kom med profetien, og Jerusalems og Judeas ødeleggelse. Med hensyn til hva disse begivenhetene skulle bety, sa Jesus: «Alt dette er begynnelsen til veene.» (Matt. 24: 3—8) «La eder ikke skremme! for dette må først skje, men enden kommer ikke med det samme.» — Luk. 21: 9.

 9. a) Hvilket arbeid skulle Kristi disipler utføre mens disse tingene skjedde? b) Hva er det som viser hvorvidt Jesus ga dem nok tid til å utføre dette arbeidet?

⁹ Hva skulle Kristi apostler gjøre mens disse verdensbegivenhetene inntraff? De skulle utføre det arbeid han hadde pålagt dem å utføre da han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» De skulle utføre dette forkynnelsesarbeidet trass i forfølgelse og tiltagende lovløshet, ja, trass i at kjærligheten skulle kjølne hos de fleste religiøse mennesker. (Matt. 24: 9—14, NW; Mark. 13: 9—13) «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag.» (Mark. 13: 10) Jesus ga ikke sine apostler og disipler for kort tid til å avlegge et så omfattende vitnesbyrd om Guds rike. Allerede i år 60 eller 61 e. Kr., da apostelen Paulus var fange i Roma fordi han hadde forkynt om Guds rike, kunne han skrive til de kristne i Kolossæ i Lilleasia og si: «Det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.» — Kol. 1: 23.

10. Hvem fikk anledning til å høre budskapet på den tiden, og hva måtte de gjøre for å redde livet?

¹⁰ Apostelen Paulus kunne si dette fem eller seks år før jødene i Judea og Jerusalem gjorde opprør mot Romerriket noe som skjedde i år 66, tre og et halvt år før Jerusalem og dets tempel ble ødelagt. På denne måten ble det mulig å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike ikke bare for de ikke-jødiske folkeslag, men også for de omskårne jøder som var spredt rundt om på jorden, før deres religiøse hovedstad, Jerusalem, ble ødelagt av romerne i år 70. De kunne unngå å bli ødelagt sammen med Jerusalem ved å holde seg borte fra byen og ikke dra opp til de årlige religiøse høytidene. De ville ikke bli rystet når «enden» kom over det jødiske Jerusalem.

Jesus identifiserer den forbilledlige «vederstyggelighet»

11, 12. a) Hva kunne komme over Jerusalem når forkynnelsen var fullført? b) Hvilke ord av Jesus som vi finner i Markus 13: 14—20, viser hvorvidt «begynnelsen til veene» skulle være det endelige varsel om at Jerusalems ende var faretruende nær?

¹¹ Når Guds rike som forutsagt var blitt forkynt over hele jorden, kunne en vente at «enden» skulle komme over Jerusalem og dets tempel. Ville det så være noe spesielt som ville vise at «enden» var nær, i det minste for Jerusalem og dets tempel, etter at dette forkynnelsesarbeidet var blitt utført, og etter at de ting som skulle utgjøre «begynnelsen til veene», hadde inntruffet? Ja, det ville det. Jesus forutsa hva det ville være, og hva de av de kristne som befant seg i faresonen, måtte gjøre uten å nøle. Ifølge Markus 13: 14—20 sa han videre:

¹² «Men når I ser ødeleggelsens vederstyggelighet stå der hvor den ikke bør — den som leser det, han se til å skjønne det! — da må de som er i Judea, fly til fjells, og den som er på taket, ikke stige ned i huset og ikke gå inn for å hente noe fra sitt hus, og den som er ute på marken, ikke vende tilbake for å hente sin kappe. Ve de fruktsommelige og dem som gir die, i de dager! Men be at det ikke må skje om vinteren! for i de dager skal det være så stor en trengsel som ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, fra den tid da Gud skapte verden, og som heller ikke skal bli. Og dersom ikke Herren forkortet de dager, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld, for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dager.»

13. a) Hva skulle så komme over Judea og Jerusalem, ifølge Markus’ og Matteus’ beretninger? b) Hvem skulle da ifølge Lukas’ beretning ta hevn og utøse sin vrede?

¹³ Provinsen Judea og dens religiøse hovedstad, Jerusalem, skulle følgelig få oppleve en trengsel som den aldri hadde opplevd maken til, og heller ikke skulle oppleve maken til senere. Også i Matteus 24: 21, 22 omtales den som en ’stor trengsel’. Ifølge beretningen i Lukas 21: 22, 23 sa Jesus: «Dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. . . . for stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folk.» Disse «dager» ville være dager med en ’stor trengsel’, som med rette ville være forestående. Det ville være «dager da rettferdigheten skal utmåles» (NW) eller bokstavelig «hevnens dager», dager da Gud ville ta hevn. Guds «vrede» ville bli utøst over Judeas og Jerusalems innbyggere. Jesus Kristus oppfylte her profetien i Esaias 61: 1, 2 ved å utrope «hevnens dag fra vår Gud». — Se The Kingdom Interlinear Translation i Lukas 21: 22.

14. Hva måtte de jødekristne i Judea og Jerusalem gjøre for ikke å bli ødelagt sammen med Jerusalem, og når måtte de gjøre det?

¹⁴ For ikke å bli ødelagt under denne ’store trengsel’ måtte de jødekristne i Judea og Jerusalem flykte så raskt de kunne. Når? Jo, så snart situasjonen omkring Jerusalem ble slik at de kunne forstå ’at dets ødeleggelse var nær’. (Luk. 21: 20) Men hvem var det som skulle ødelegge Jerusalem? Jo, det var tydeligvis de «krigshærer» som byen skulle «bli kringsatt av». Ifølge Markus 13: 14 kalte Jesus det som skulle forårsake denne ødeleggelsen, en «vederstyggelighet». Han sier der: «Men når I ser ødeleggelsens vederstyggelighet stå der hvor den ikke bør — den som leser det, han se til å skjønne det! — da må de som er i Judea, fly til fjells.»

15, 16. a) Hva er det sted hvor ’vederstyggeligheten’ ikke bør stå? b) Som hva slags by ble Jerusalem betraktet? Reddet det den fra å bli ødelagt?

¹⁵ Men hva er det sted hvor denne «vederstyggelighet» ikke bør stå? Noe som er vederstyggelig, har ingen rett til å være på et sted som blir betraktet som hellig. Matteus 24: 15, 16 beskriver imidlertid dette stedet som hellig: «Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn — den som leser det, han se til å skjønne det — da må de som er i Judea, fly til fjells.» Denne hellige grunn var byen Jerusalem og dens nærmeste omgivelser.

¹⁶ I Matteus 4: 5 og 27: 53 blir Jerusalem for eksempel omtalt som «den hellige stad». Etter at jødene hadde gjort opprør i år 66 e. Kr. og de romerske hærer under general Cestius Gallus hadde trukket seg tilbake, preget jødene i Jerusalem noen nye sølvsekler hvor en på den ene siden kunne lese ordene «Jerusalem, det hellige». Men den hellige status som byen Jerusalem hadde hatt til Jesus Kristus led martyrdøden utenfor byens murer, reddet den ikke fra ødeleggelsen i år 70, og den reddet heller ikke templet, som særlig ble betraktet som hellig. (Ap. gj. 21: 28) Det redskap som Gud ville benytte til å ta hevn, var «ødeleggelsens vederstyggelighet».

17, 18. a) Hvilken profet hadde talt om denne «vederstyggelighet», og hvor i den hebraiske tekst finner vi denne profetien? b) Hvor blir dette uttrykket også brukt i den greske oversettelsen Septuaginta?

¹⁷ Det er viktig å merke seg at «ødeleggelsens vederstyggelighet» var den «som profeten Daniel har talt om». (Matt. 24: 15) Jesu Kristi apostler hadde ganske sikkert kjennskap til hva som var forutsagt om «den ødeleggende vederstyggelighet» i den hebraiske tekst i Daniel 11: 31 og 12: 11. Og ettersom Matteus’ og Markus’ beretninger om Jesu Kristi liv ble skrevet på gresk, ville deres henvisning til «den ødeleggende vederstyggelighet» også innbefatte den greske oversettelsen Septuaginta’s gjengivelse av Daniel 9: 27, hvor det tilsvarende greske uttrykket forekommer. Vi leser:

¹⁸ «Én uke skal stadfeste en pakt for mange, og etter halvparten av denne uken skal Mitt slaktoffer og drikkoffer bli tatt bort. Og over templet skal det være en ødeleggelsenes vederstyggelighet, og ved en tids ende skal det bli gjort ende på denne ødeleggelse.» — The Septuagint Bible av Charles Thomson.

19. a) Hva hadde denne «vederstyggelighet» forbindelse med, og hvorfor var det passende at Jesus nevnte den? b) Hvordan lyder den hebraiske tekst i Daniel 9: 27 (NW)?

¹⁹ Daniel kom med denne profetien mot slutten av de 70 år da Jerusalem skulle ligge øde. Den hadde spesiell tilknytning til byen Jerusalem og Messias’ komme. Det var derfor meget passende at Jesus Kristus henviste til denne spesielle profetien i Matteus 24: 15. Daniels profeti hadde følgelig noe å gjøre med det gjenoppbygde tempel i Jerusalem, slik det framgår av den ordlyd Daniels profeti har i Septuaginta. Der blir det antydet at «ødeleggelsenes vederstyggelighet» eller «ødeleggelsens vederstyggelighet» har noe å gjøre med templet i Jerusalem, hvor Messias skulle framstille seg. Ifølge den massoretiske tekst er den hebraiske ordlyden i Daniels profeti noe annerledes. Den siste delen av Daniel 9: 27 (NW) lyder: «Og på avskyelige tings vinge skal den som forårsaker ødeleggelse, komme; og inntil en tilintetgjørelse vil den ting som er besluttet, fortsette å strømme ned også over den som ligger øde.»

20. Hvem viser profetien i Daniel 9: 26 at denne «ødeleggende vederstyggelighet» skulle være?

²⁰ «Den som forårsaker ødeleggelse» skulle komme «på avskyelige tings vinge». En slik ødelegger ville følgelig være en «ødeleggende vederstyggelighet». Denne «vederstyggelighet» forårsaket ødeleggelse av Jerusalem og dets tempel. Dette var blitt forutsagt i siste halvdel av det foregående verset (26) i Daniels profeti, hvor det står: «Og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet.» (Dan. 9: 26) Denne profetien identifiserer «ødeleggelsens vederstyggelighet» som ’en kommende fyrste’ og de «folk» som han leder.

21. Hvem var ifølge historien de «folk» og den ’fyrste’ som ødela Jerusalem i samsvar med Lukas 21: 20, 21?

²¹ Hvem viser så historien at «en kommende fyrstes folk» var? Hvilke folk var det som kom etter at Jesus hadde stått fram som «en salvet, en fyrste» i år 29, og som ødela byen Jerusalem og dens hellige tempel? Det var de militære «folk» som kom under ledelse av ’fyrsten’ general Titus, sønn av den romerske keiser Vespasian. Dette er i samsvar med Jesu ord til apostlene: «Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells.» — Luk. 21: 20, 21.

22. a) Hvem tilhørte de «krigshærer» som kringsatte Jerusalem? b) Hvilke ting som ble nevnt i Daniels profeti og i Jesu profeti, viser seg således å være identiske?

²² Både de «krigshærer» som kringsatte Jerusalem i år 66, og de «krigshærer» som kringsatte byen i år 70, tilhørte den sjette verdensmakt, Romerriket. De som kringsatte byen i år 66, var tropper som ble ført ned fra Syria av general Cestius Gallus. Etter at disse militære «folk» overraskende hadde trukket seg tilbake, fulgte de kristne jøder i Jerusalem og Judea Jesu råd og begynte å «fly til fjells». Disse omvendte jøder tilhørte Guds salvede ’utvalgte’. De «krigshærer» som kringsatte Jerusalem i år 70, var de fire romerske legioner som sto under ledelse av general Titus — den 12. legion i vest, den femte og den 15. i nord og den tiende i øst. Romerne kastet dessuten en voll opp om byen for å sulte ut de jødene som fortsatte å gjøre motstand. De romerske «krigshærer» som er omtalt i Lukas 21: 20, «ødeleggelsenes vederstyggelighet» i Daniel 9: 27 (Septuaginta) og «ødeleggelsens vederstyggelighet» i Matteus 24: 15 og Markus 13: 14 er således identiske.

23. Hva er det som viser hvorvidt Romerriket var ’vederstyggeligheten’?

²³ Det var følgelig ikke Romerriket som den sjette verdensmakt som var «ødeleggelsens vederstyggelighet». Romerriket hadde hatt herredømmet i Judea siden år 63 f. Kr., på general Pompeius’ tid, (bortsett fra i tiden mellom år 40 og år 37 f. Kr.), og romerske tropper hadde vært stasjonert i Jerusalem fram til den tid da den kristne apostelen Paulus ble overfalt av en pøbelflokk i Jerusalem omkring år 56 e. Kr., og til jødenes opprør i år 66 e. Kr. (Ap. gj. 21: 31 til 23: 31) I løpet av de få årene etter opprøret da jødene i Judea var selvstendige, fantes det ingen romerske soldater i og omkring Jerusalem.

24. a) Hvem var det så som utgjorde «ødeleggelsens vederstyggelighet»? b) Oppnådde de Guds gunst?

²⁴ De «krigshærer» under general Titus som kringsatte byen i år 70, var naturligvis representanter for Romerriket, den sjette verdensmakt. Men fordi disse «krigshærer» forårsaket direkte ødeleggelse av den by som ble betraktet som «hellig», og som Guds navn og tilbedelsen av Gud hadde vært knyttet til, utgjorde de «ødeleggelsens vederstyggelighet». Selv om de var med på å oppfylle profetier som Jehovas profeter hadde kommet med, oppnådde de ikke Jehovas gunst. De var hedenske hærer. Soldatene tilba sine militære faner som guder.

25. Hva kan sies om hvorvidt romerske hærer i dag utgjør vår tids «ødeleggelsens vederstyggelighet»?

²⁵ I dag, i det 20. århundre av vår tidsregning, eksisterer byen Roma fremdeles, men de romerske hærer utgjør hverken i sin helhet eller delvis vår tids «ødeleggelsens vederstyggelighet». Dette skyldes ikke at Roma har påberopt seg å være «kristen» siden keiser Konstantins tid i det fjerde århundre. Romerriket opphørte å eksistere for lang tid siden. Det er blitt etterfulgt av den sjuende verdensmakt, det angloamerikanske dobbeltrike.

26. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med den sjuende verdensmakt, særlig i betraktning av profetiene i Daniel 11: 31 og 12: 11?

²⁶ Vil den sjuende verdensmakts hærer vise seg å være vår tids «ødeleggelsens vederstyggelighet», trass i at denne verdensmakt kaller seg kristen? Ifølge Guds profetier (Dan. 11: 31 og 12: 11) skulle en «ødeleggende vederstyggelighet» spille en sjokkerende rolle i det 20. århundre. Hva er denne «vederstyggelighet»? Kommer den til å forårsake ødeleggelse for den religiøse kristenhet? La oss undersøke dette nærmere.

[Fotnoter]

[Kart på side 227]

(Se den trykte publikasjonen)

«Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da . . . må de som er i Judea, fly til fjells.» — Luk. 21: 20, 21

MIDDELHAVET

Pella

Samaria

GARISIM-FJELLET

SAMARIA

PEREA

Jeriko

Jerusalem

Betania

JUDEA

Judas ørken

SALTHAVET

Masada

IDUMEA