Må de kristne holde sabbaten?
Påbød Jesus eller apostlene de kristne å holde sabbaten? Hvilken holdning bør de kristne innta i dette spørsmålet?
I 1610 kunne en mann i det landet som nå kalles De forente stater, bli pisket for å ha brutt en søndags-sabbatslov. Nå i 1962 kan folk fremdeles bli arrestert og straffet for dette på noen steder. Velmenende religiøse mennesker har sørget for at slike lover er blitt vedtatt, fordi de tror at det å holde sabbaten er et grunnleggende krav i kristendommen. Lover angående søndagen ble imidlertid først vedtatt i Romerriket for over 1600 år siden. Ifølge Clark’s Biblical Law ble slike lover for første gang vedtatt da «Konstantin den store utstedte et edikt som påbød alle dommere og innbyggere i byene å hvile på Solens ærverdige dag». Når det er så at det var den første dagen i uken de hedenske romerne vigde til soltilbedelsen, hvorfor holder da de som påberoper seg å være kristne, denne dagen som en sabbatsdag eller helligdag?
Herrens dag
Når de som tror at søndagen er de kristnes sabbat, blir gjort oppmerksom på at den var en helligdag for Mithras tilbedere, benekter de at feiringen av den er blitt opptatt fra hedningene. De påstår at den første dag i uken er «Herrens dag», fordi det var den dagen Jesus ble oppreist fra de døde. De tror at det ventes av de kristne at de skal helligholde denne dagen til minne om denne enestående begivenheten. De hevder at det at apostlene var samlet på dagen for Jesu oppstandelse, som var en søndag, og en uke senere på den samme dagen, beviser at de helligholdt den første dagen i uken som den kristne sabbat. — Joh. 20: 19.
Men er dette en riktig slutning? Var det ikke naturlig at Jesu disipler kom sammen etter at de hadde hørt om hans oppstandelse? Er det ikke rimelig at de ønsket å komme sammen for å snakke om dette? Hvis Jesus hadde ment at de skulle begynne å holde denne dagen som en sabbatsdag for å minnes hans oppstandelse, hvorfor sa han da ikke noe om det da han kom sammen med dem den dagen? Det ville ha vært det rette tidspunkt for ham å påby de kristne å holde sabbaten hvis Gud krevde at de skulle gjøre det, men det er ikke noe i Bibelen som viser at han sa noe om det.
Dette møtet ble holdt om kvelden, og beretningen sier at «åtte dager deretter var hans disipler atter inne». (Joh. 20: 26) La oss si at de begynte å telle dagene fra og med søndagen. Da ville den åttende dagen falle på den neste søndagen. Betyr dette at disiplene ikke kom sammen i tiden mellom disse to dagene? I betraktning av de viktige begivenheter som nylig hadde funnet sted, er det høyst urimelig å trekke den slutning at de ventet en hel uke før de kom sammen igjen. Det at beretningen sier at disiplene var samlet på den første dagen i uken da Jesus var blitt oppreist fra døden, og en uke senere på den samme dagen, er i seg selv ikke noe bevis for at de kristne må holde den dagen som en sabbatsdag, og det at Jesus var sammen med disiplene på den dagen, er heller ikke noe bevis for at de må det. Legg merke til at det var på en dag midt i uken at han kom sammen med dem da de igjen var samlet 40 dager etter hans oppstandelse, da han steg opp til sin Far. — Ap. gj. 1: 3, 6.
De som hevder at de kristne må holde søndagen som en sabbatsdag, siterer også Apostlenes gjerninger 20: 7 og 1 Korintierne 16: 2 for å bevise at apostlene betraktet den første dagen i uken som en sabbatsdag. Det første skriftstedet sier at Paulus og noen kristne i Troas spiste sammen den dagen. Ettersom Jesus ikke ga sine etterfølgere påbud om å komme sammen på den første dag i uken for å helligholde den, må vi trekke den slutning at når de kristne i Troas kom sammen på den første dagen i uken, var det ikke for å holde søndagen som en sabbat, men for å ha et måltid sammen, ettersom Paulus skulle reise til Assos dagen etter.
I 1 Korintierne 16: 2 står det: «På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til, for at innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.» Hvordan kan det at korintierne ble oppfordret til å legge til side pengebidrag på den første dag i uken, bevise at de holdt denne dagen som en sabbatsdag? Bidragene ble lagt til side i hjemmet, ikke på et møtested. Den første dagen i uken, før ukens utgifter var blitt betalt, ville være den rette tiden å legge til side et pengebidrag. Det ville også være bedre enn å vente til siste øyeblikk før Paulus kom, og først da i all hast samle noe sammen. Det Paulus oppfordret korintierne til, var derfor å legge til side pengebidrag, og ikke å holde sabbaten.
Det finnes ingen bibelsk støtte for å holde søndagen som en sabbatsdag eller hviledag til minne om Jesu oppstandelse. Det samme kan også sies om enhver sammenligning mellom det å holde sabbat på søndagen og det å holde sabbat på den sjuende dag, slik det blir påbudt i de ti bud. Legg merke til hva The Popular and Critical Bible Encyclopedia sier i denne forbindelse: «Vi finner ikke den ringeste antydning til noen forordning hverken i loven eller i apostlenes skrifter som påbyr at ’Herrens dag’ skal helligholdes, og vi finner heller ikke noen antydning i Bibelen om at denne dagen skulle helligholdes i stedet for den jødiske sabbatsdagen.» Ettersom det ikke finnes noe bibelsk bevis for at de kristne skal helligholde søndagen som en sabbatsdag, må vi trekke den slutning at den er blitt innført ved påvirkning av hedenske soltilbedere.
Helligholdelsen av den sjuende dag
Ettersom det ikke er gitt noe påbud eller noen antydning i Bibelen om at de kristne skal helligholde søndagen, vil kanskje noen spørre: Hvordan forholder det seg da med lørdagen? Er de kristne forpliktet til å holde den som sabbatsdag i betraktning av at den er den sjuende dag som omtales i det fjerde av De ti bud?
Det fjerde bud sier riktignok at den sjuende dag skulle helligholdes som en sabbatsdag eller hviledag, men vi må ikke glemme at De ti bud var en del av den loven som ble gitt til Israels folk ved Sinai berg. Lovpakten ble ikke gitt til noe annet folk, og Moses sa følgende om helligholdelsen av sabbaten som den ga påbud om: «Du skal komme i hu at du selv var tjener i Egypts land, og at [Jehova] din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm; derfor har [Jehova] din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.» (5 Mos. 5: 15) Sabbaten ble gitt israelittene for at den skulle være et minne om deres utfrielse og et tegn på deres paktsforhold til Gud. (2 Mos. 31: 16, 17) Dette kan ikke sies om de kristne.
De kristne er ikke under lovpakten, for Kristus oppfylte loven da han døde på torturpelen: «For Kristus er lovens ende.» (Rom. 10: 4) Det er ikke noen støtte i Bibelen for å skille De ti bud ut fra resten av lovpakten og påstå at de ikke ble avskaffet av Jesus, men er bindende for de kristne. Apostelen Paulus skrev meget om lovpakten og om hvordan den ble satt ut av kraft, men han sa ikke noe om at De ti bud var en særskilt morallov som alltid skulle være bindende, og at resten av loven var en Seremonilov som var blitt satt ut av kraft.
I Romerne 7: 6 sier han at de kristne er «løst fra loven», og i det neste verset siterer han det tiende bud uten å komme med noen antydning om at han betraktet De ti bud som en særskilt lov. I det 13. kapittel av Romerbrevet siterer han flere av budene i Dekalogen og viser at de alle ble oppfylt i det nye bud som Jesus ga, nemlig at de kristne må «elske hverandre». — Rom. 13: 9, 10; Joh. 13: 34; Matt. 22: 39, 40.
Det er også verdt å merke seg at i Bergprekenen siterer Jesus både fra De ti bud og fra resten av loven uten å sette noe skille mellom dem. — Matt. 5: 21—44.
Det at Jesus holdt sabbaten, betyr ikke at han derved satte et eksempel som de kristne må følge ved å holde den. Det var nødvendig at han holdt den, for han var født under lovpakten og var følgelig forpliktet til å holde hele loven inntil han hadde oppfylt den ved å gi sitt liv som et offer. Hvis de kristne måtte holde sabbaten fordi han gjorde det, måtte de også holde hele loven, slik han gjorde, men vi vet ut fra Bibelen at dette ikke er et krav til de kristne.
De første kristne
Det finnes ikke noen tydelig uttalelse i Bibelen som viser at de kristne fortsatte å holde den sjuende dagen i uken som en sabbat etter pinsedagen. Noen vil kanskje peke på de tilfellene som omtales i Apostlenes gjerninger, da apostelen Paulus gikk inn i synagogene på sabbaten, men beviser dette at han helligholdt sabbaten? Hvis han gikk i synagogen i lydighet mot sabbatsloven som påbød at jødene skulle holde en hellig sammenkomst eller et møte den dagen, ville han ikke derved vise at han fremdeles var under loven? Hvis han på den annen side holdt sabbaten, ikke som en jøde, men som en kristen, er det ikke da merkelig at han skulle velge å komme sammen med slike som ikke trodde på Kristus, framfor å komme sammen med sine medkristne?
Grunnen til at Paulus gikk i en synagoge på sabbaten, var ikke at han holdt sabbaten, men at han visste at han kunne forkynne det gode budskap om Guds rike og Guds Sønn for et stort antall jøder der. Apostlenes gjerninger 17: 1, 2 viser følgelig at Paulus utførte sin kristne tjeneste, og ikke at han holdt sabbaten sammen med mennesker som fremdeles trodde at de var bundet av Moseloven. «Etter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene.»
Noen henviser kanskje til det Jesus sa i Matteus 24: 20, og benytter det som bevis for at de kristne må holde sabbaten. «Be at eders flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten!» Vi bør huske at Jesus her snakket til jødiske disipler som var godt kjent med hvor store vanskeligheter som var forbundet med å reise på sabbatsdagen på grunn av de restriksjoner som hindret jødene i å gå lenger en 2000 alen ut fra byen sin på den dagen.
Jesus pleide å illustrere det han lærte, ved å benytte seg av ting som menneskene på hans tid var godt kjent med. Ved denne anledningen benyttet han seg av at alle kjente til hvor vanskelig det var å reise lange strekninger i Palestina om vinteren eller på sabbaten. Han viste således at de burde flykte før den tiden kom da det ville være nesten umulig å gjøre det. De kristne fulgte dette rådet like før Jerusalem bli ødelagt i året 70 e. Kr. De oppholdt seg ikke i byen helt til de romerske hærer under Titus’ ledelse hadde omringet den og hindret alle i å flykte, men de flyktet før det var for sent. Ved å benytte sabbaten og vintertiden som illustrasjoner gjorde Jesus det klart for sine tilhørere hva han mente, men dette beviser ikke at de kristne er forpliktet til å holde sabbaten. Jesus snakket ikke her om å helligholde sabbaten. Det er ikke noe i Jesu ord som beviser at de kristne er forpliktet til å holde sabbaten.
De kristnes holdning
Ettersom det ikke er noe i Bibelen som viser at de kristne har fått påbud om å holde sabbaten, eller at de holdt den i apostlenes tid etter pinsedagen, vil kanskje noen spørre: Hvilken holdning bør en kristen innta til det å helligholde sabbaten? Han vil innta en holdning som er i samsvar med det Bibelen sier, nemlig at de kristne ikke er forpliktet til å holde sabbaten. Dette framgår tydelig av Paulus’ ord i Kolossenserne 2: 16, 17: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til.»
Lovpakten med dens nymåner og sabbater, deriblant den sjuende dags sabbat, var lik en skygge som ledet til og endte med Kristus. Ettersom Lovpakten ikke strakte seg inn i den kristne tidsalder, slik at de kristne var forpliktet til å holde den, ble heller ikke helligholdelse av sabbaten ført inn i den kristne tidsalder. Det er grunnen til at det kristne styrende organ i Jerusalem ikke sa at det å holde sabbaten var et krav til de ikke-jødiske kristne, til tross for at flere andre ting ble nevnt. Beretningen om dette finner vi i Apostlenes gjerninger 15: 19, 20. Hverken i dette påbudet eller i noe påbud som senere ble gitt dem, ble det sagt noe om at de skulle holde sabbaten, noe som sikkert ville ha blitt gjort hvis det var nødvendig for å oppnå Guds godkjennelse.
Apostelen Paulus sa: «Jeg [holdt ikke] noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» (Ap. gj. 20: 27) Paulus ga den kristne menighet mange råd og instrukser, men han sier ikke noe om at de kristne er forpliktet til å holde sabbaten. I sine brev til Timoteus og Titus nevner han i detaljer de krav som stilles til dem som blir utnevnt til å inneha tjenerstillinger i den kristne menighet, men han sier ikke noe om at de må holde sabbaten. Ettersom han forkynte «hele Guds råd» til de kristne, men ikke nevnte noe om å holde sabbaten, må vi trekke den slutning at Gud ikke krever at de kristne skal holde den. — 1 Tim. 3: 2—7; Titus 1: 7—9.
Fra pinsedagen av sluttet Jesu jødiske etterfølgere å ta vare på dager og tider. Det gjorde også de som forlot de hedenske religionene da de ble kristne. De tilba og tjente Gud hver dag, ikke bare én dag i uken. Hvis de hadde helligholdt en dag i uken som en sabbat, ville de ha vendt tilbake til barnelærdommen og kommet i trelldom under den, noe Paulus påpeker i Galaterne 4: 9, 10 og 5: 1.
Det var Israels folk som ble pålagt å holde sabbaten, og helligholdelsen av den hører fortiden til. De kristne lever ikke for fortiden, men de lever for framtiden, da Kristi tusenårige styre, som sabbaten var et forbilde på, skal gi lydige mennesker hvile og fred. De holder ikke den ukentlige sabbat, men de ser fram til den store sabbatshvile under ham som er «herre over sabbaten». — Matt. 12: 8.