Unngå fallgruvene!
1. Hvilke spørsmål melder seg i forbindelse med Jesu ord i Lukas 21: 34—36?
NÅR vi ser nærmere på de advarende ordene i Lukas 21: 34—36 (NW), finner vi at det er visse spørsmål som vi gjerne vil ha besvart. Har Jesu ord like stor gyldighet for alle, eller gjelder de mer for noen enn for andre? Hva er det som ligger i uttrykket «overdreven spising og drikking og . . . livets bekymringer»? På hvilken måte kan vi «være i stand til å unnfly alt dette som skal skje»? Hva vil hjelpe oss til å «gi akt» og være «våkne», og hvilken rolle spiller det å «be» i denne forbindelse?
2. a) Hvem ble denne advarselen i første rekke gitt til? b) Betyr dette at det bare er den himmelske klasse som skal bli frelst?
2 Jesus uttalte denne profetien for en liten gruppe mennesker, for bare fire av sine disipler, men den ble logisk nok gitt til gagn for de disipler som tilhørte den samme klasse, nemlig de ’utvalgte’, som skulle leve på jorden ved tiden for hans annet nærvær. (Mark. 13: 3, 4; Matt. 24: 22) Men betyr så dette at det bare er de som tilhører den sanne menighet, og som har håp om himmelsk liv, som vil være i stand til å holde fast på sin stilling innfor Menneskesønnen? For å få svar på dette vil vi enda en gang vende oss til Åpenbaringen, denne gang til det sjuende kapittel. I de første åtte versene i dette kapitlet blir det gitt et klart bilde av den klassen som utgjør menigheten, «Guds Israel», det vil si av de utvalgte som utgjør det åndelige Israel, og som oppnår å få den arv som det kjødelige Israel som folk betraktet ikke oppnådde. Disse åndelige israelitter er alle «merket . . . med segl på pannen», og de svarer til den gruppen som blir beskrevet i Åpenbaringen 14: 1. Men er disse de eneste som blir frelst? Kristenheten vil kanskje si Ja, men hva sier Bibelen? — Gal. 6: 16; Rom. 11: 7; Åpb. 7: 3, UO.
3. Hvilke andre mennesker får også nyte godt av frelsen og hvilken erklæring kommer de med?
3 Like «etter dette» som nettopp er blitt nevnt, får Johannes se en «stor skare, som intet menneske kunne telle, ut fra alle nasjoner», og det er ikke tvil om at den holder fast på sin stilling, for den «sto foran tronen og foran Lammet». Hvem er disse? De tilhører ikke den «lille hjord», det åndelige Israel, og trenger derfor ikke å være i himmelen for å glede seg over å være i en gunstig stilling og stå foran tronen. De er de samme som Herrens «andre får», som har håp om liv på jorden, men som sammen med levningen av den «lille hjord» som fremdeles er på jorden, først må holde fast på sin stilling innfor Menneskesønnen. Og hvorfor blir de regnet verdige til å gjøre dette? La oss lytte til det «de fortsetter å rope med høy røst»: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» Det er ingen tvil om at de offentlig bekjenner hvem de skylder sin frelse, og hvilken side de står på i forbindelse med dette spørsmålet som har med herredømmet og tilbedelsen å gjøre. — Åpb. 7: 9, 10, NW; Luk. 12: 32; Joh. 10: 16.
De forente nasjoner
4. a) Hvilken stor fallgruve har kristenheten falt i? b) Hvilken forskjell er det mellom Generalforsamlingen i FN og festforsamlingen i Guds organisasjon?
4 Ved å innta et slikt standpunkt unngår disse sanne tilbederne den veldige fallgruven, denne lumske snaren, som det store flertall av kristenhetens tilhengere har falt i. Hvilken fallgruve er det? Jo, det er å betrakte De forente nasjoner, resultatet av menneskenes største anstrengelser i vår tid, som det redskap som skal gjennomføre Guds hensikt og oppfylle profetien i Esaias 2: 4, som er risset inn på en mur som står på et fremtredende sted ved denne organisasjons hovedkvarter i New York. Disse som tilhører denne ’store skare’, er klar over at Guds middel til frelse ikke er et menneskelaget redskap, men at det er Guds rike under Kristus. Det er nok så at De forente nasjoners hovedorgan er Generalforsamlingen, og det er nok også så at i «den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» er Kongen Kristus Jesus knyttet til «mange tusen engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er innskrevet i himmelen». Men denne «festforsamlingen» er noe helt annet enn «Generalforsamlingen» i FN, for det finnes ikke en eneste politiker i denne «festforsamlingen» og slett ikke noen som har noen vetorett, som så ofte og hensynsløst blir benyttet i De forente nasjoners andre viktige organ, Sikkerhetsrådet. Understrekte ikke også Jesus i sin bønn at hans etterfølgere i likhet med ham selv skulle være hellige og «ikke av verden», og skrev ikke også Jakob at «vennskap med verden er fiendskap mot Gud», at det var det samme som åndelig hor i Guds øyne? Dette betyr ikke at man i bokstavelig forstand skal trekke seg bort fra verden, men at man skal forholde seg slik Jesus viste i sin bønn til sin Far: «Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.» Når vi ’ber hele tiden’, bør også vi i vår tid komme med en lignende bønn for oss selv og alle Jehovas får. — Heb. 12: 22, 23, UO; Joh. 17: 15—17; Jak. 4: 4.
5. Hvordan viser Bibelen den forskjell det er mellom Guds middel og det middel som er tilveiebrakt av mennesker?
5 Hensikten med de midler som menneskene tilveiebringer gjennom sine regjeringer og riker, er å opprettholde den nåværende tingenes ordning under forbedrede forhold. I skarp motsetning til dette er hensikten med det middel Gud har tilveiebrakt, det rike «himmelens Gud» har opprettet, å «knuse og gjøre ende på alle hine [menneskelagde] riker», og så skal det selv «stå fast evinnelig» og bringe de lovte velsignelser til menneskene i form av evig liv og frelse i det gjenopprettede paradis. Det er kristenhetens prester som er ansvarlige for at menneskene betrakter De forente nasjoner og denne organisasjons forgjenger, Folkeforbundet, som Guds redskap og omtaler det som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». De må ha oversett det som salmisten ble inspirert til å skrive i Salme 127: 1: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det.» De må også ha oversett Jesu slående lignelse om ’den forstandige mann, som bygde sitt hus på fjell’, og som holdt fast på sin stilling da stormens og trengselens dag kom, i motsetning til ’den uforstandige mann, som bygde sitt hus på sand’, et hus som viste seg å være den rene fallgruven da skyllregnet, flommen og vindene kom. — Dan. 2: 44; Matt. 7: 24—27.
Kristenhetens religionssamfunn
6. Hvordan viser det seg at kristenhetens organiserte religion er den største av alle fallgruver?
6 Organisert religion slik den finnes i kristenheten, er i virkeligheten den største og mest lumske av alle fallgruver. Les det Jesus sa som innledning til den lignelsen som nettopp ble omtalt. Han talte om dem som påberopte seg sine mange gjerninger, og som sa: «Herre, Herre, har vi ikke . . . gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Vil dette gi dem rett til å få beholde sin stilling når dagen for den endelige dom kommer? For en forferdelse og for en vanære det vil bety for dem når de får høre og oppleve den dommen som er uttalt over dem: «Kom dere vekk fra meg, dere som øvet lovløshet»! Her har vi altså nøkkelen til forståelsen av forholdet. Kristenheten kan nok være meget religiøs, men den er lovløs. Den hevder å være kristen, men dens ledere og tilhengere ønsker å ha sin egen religion som de vil utøve på sin egen måte. Av den grunn finnes det mange trosbekjennelser og kirkesamfunn i kristenheten. Dens presteskap er produktet av det frafall som ble forutsagt av Jesus og apostlene, og er det «lovløshetens menneske» som er beskrevet av apostelen Paulus i hans annet brev til tessalonikerne, kapittel to. Legg merke til at det som dette «lovløshetens menneske» trakter etter, er nøyaktig det samme som det som «guden for denne tingenes ordning» trakter etter. Paulus skrev: «Han står stadig imot og opphøyer seg over alt som kalles ’gud’ eller er gjenstand for ærefrykt, så han setter seg ned i Gudens tempel og framstiller seg selv offentlig som en gud.» — Matt. 7: 22, 23; 2 Tess. 2: 4, NW; Es. 14: 13, 14.
7. Hva er den egentlige årsak til at det rår en slik forvirring blant menneskene, og hva bør vi derfor be om?
7 Det er derfor ikke så merkelig at det rår en slik forvirring og uklarhet med hensyn til stridsspørsmålet om herredømmet og tilbedelsen blant mennesker som er utsatt for «all urettferdighetens forførelse». Paulus uttrykte det så treffende da han skrev: «Og det er intet under; for Satan selv skaper seg om til en lysets engel; derfor er det ikke noe stort om og hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere.» Måtte vi derfor fortsette å be om at hver og en av oss må unngå disse fallgruvene, idet vi til enhver tid i oppriktighet streber etter å bli funnet i den stilling at vi ’gjør vår himmelske Faders vilje’ og har en klar forståelse av hvilket middel Gud benytter seg av. Hold fast på din stilling ved at du velger Guds rike under Kristus og tjener dets interesser! — 2 Tess. 2: 10; 2 Kor. 11: 14, 15; Matt. 7: 21.
Fallgruver av mer personlig art
8. Hvilke fallgruver advarer Lukas 21: 34 oss mot og hvordan kan vi unngå dem?
8 Når vi nå kommer inn på de fallgruver Jesus nevnte som er av mer personlig art, nemlig «overdreven spising og drikking og . . . livets bekymringer», la oss da ta i betraktning hva disse tingene betyr, og hva faren består i. Jesus understrekte det samme i sin bergpreken, da han påpekte at den som er opptatt av slike ting, enten ved at han går til den ytterlighet å spise og drikke for meget, eller ved at han går til den annen ytterlighet, nemlig å være altfor bekymret for om han dagen etter vil ha nok av disse materielle tingene, i virkeligheten ikke tjener Gud, men mammon. Det er dette som er faren. Når alt kommer til alt, er han ikke noe annerledes enn alle andre mennesker, «for alt slikt søker hedningene [folkeslagene, NW] etter». Men Jesus fortalte oss også i sin godhet hvordan vi kunne løse dette problemet, da han sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Når vi trofast følger en slik handlemåte, vil det virkelig hjelpe oss til å «gi akt» og holde oss «våkne», slik at våre «hjerter aldri blir nedtynget». — Matt. 6: 24—33; Luk. 21: 34, NW.
9. Hvilken advarsel og hvilket råd gir Bibelen med hensyn til selvsikkerhet?
9 For å kunne bevare en slik rett innstilling og handlemåte må vi til stadighet benytte oss av bønn. Vi må aldri ble selvsikre, uansett om vi har vært et innvigd Guds barn i mange år og gleder oss over å ha god forståelse av sannheten og mange tjenesteprivilegier. Veddekampen er ikke forbi ennå. Paulus sier: «Hver mann som deltar i en veddekamp, utviser selvkontroll i alle ting.» En slik person må ’undertvinge sitt legeme og lede det som en slave, for at han etter å ha prekt for andre, ikke selv på noen måte skal bli kjent uverdig’. Paulus nevner Israels tilfelle og viser at den generasjon som kom ut fra Egypt, ikke holdt fast på sin stilling innfor Gud, selv ikke etter den storslagne utfrielsen fra Faraos makt. «Allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de ble slått ned i ørkenen.» Etter å ha kommet med ytterligere beviser slutter Paulus med å si: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller! . . . Gud . . . [skal ikke] la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» — Luk. 21: 36; 1 Kor. 9: 25—27, NW; 10: 5, 12, 13.
10. a) Vil vi kunne unnfly på den måten at vi blir tatt bort fra handlingens skueplass? b) Hva er «dette som skal skje»?
10 Legg merke til de siste ordene. Gud sørger ikke alltid for en «utgang» på den måten at han holder oss bort fra fristelsen, men ved den hjelp han gir oss gjennom sitt Ord, sin organisasjon og sin ånd kan vi «tåle den», slik at vi ikke faller for den. Det ser ut til at Jesu ord har en lignende betydning, da han sa: «Så dere kan være i stand til å unnfly alt dette som skal skje.» Han mente slett ikke at vi skulle be om å bli tatt legemlig bort fra handlingens skueplass, like lite som Noah og hans familie ble tatt bort fra handlingens skueplass, men ble bevart i live gjennom vannflommen i arken som fløt trygt på overflaten av vannmassene. For en opplevelse! «Dette som skal skje,» er det som er forutsagt i Bibelen, og som vi har drøftet her, nemlig den uventede og rystende avsløring av kristenheten, dens vanære og kraftige fall, og det at De forente nasjoner, «villdyret» som «skal fare bort til undergang», er blitt avslørt og har kommet til kort. Jesus viste dessuten hvordan alle deler, av Satans verden skulle bli blottstilt og komme til kort, da han sa: «Himmel og jord skal forgå.» Til slutt skal så Satan selv ble grepet og bundet og kastet i avgrunnen. — Luk. 21: 36, 33; Åpb. 17: 3, 8, 11, NW; 20: 2, 3.
Hold fast på din stilling
11. a) Hvilken foranstaltning som allerede er truffet vil hjelpe oss til å holde fast på vår stilling? b) Hvordan fortsetter de som tilhører den ’store skare’, å holde fast på sin stilling?
11 Ved den ufortjente godhet Jehova viser oss gjennom Menneskesønnen, kan vi unnfly alt dette og holde fast på vår stilling innfor ham. Jesus sa at i motsetning til himmel og jord som skal forgå, skulle hans ord «ingenlunde forgå». Hvis vi holder fast på hans ord i trofast lydighet, vil heller ikke vi forgå. Det at Satans himmel og jord skal oppløses, vil ikke føre til at vi kommer i en hjelpeløs tilstand. Jehovas ’nye himmel og nye jord’ er allerede opprettet. Den ’nye jord’ er blitt til i og med dannelsen av den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Foruten levningen av det åndelige Israel har mange mennesker, en «stor skare», gitt akt på følgende inntrengende oppfordring: «Gå ut fra henne [Babylon], mitt folk,» og de har flyktet til Guds by, Sion. De setter ikke sin lit til menneskenes planer eller sine egne gjerninger for å oppnå Guds godkjennelse. «[De er] for Guds trone» fordi de kommer med en offentlig bekjennelse og gir seg til kjenne som mennesker som stoler på den foranstaltning som Gud i sin godhet har truffet for dem. «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» De fortsetter så å holde fast på sin stilling for Guds trone ved at de «tjener ham dag og natt i hans tempel», det vil si, i nær forening med levningen av det åndelige Israel, som Peter sammenligner med «levende steiner» som er blitt oppbygd til et «åndelig hus» eller et tempel. — Luk. 21: 33; Åpb. 21: 1; 18: 4; 7: 14, 15; 1 Pet. 2: 5.
12. Hva er vår plikt overfor alle mennesker og hva fører dette til?
12 Når vi nå vender tilbake til spørsmålet om hvorvidt Jesu ord i Lukas 21: 34—36 har like stor gyldighet for alle, eller om de gjelder mer for noen enn for andre, kan vi si at ut fra det han sa, er det tydelig at de gjelder for alle mennesker overalt, «alle dem som bor over den hele jord». Den logiske følge av dette blir at de som er klar over at vi hurtig nærmer oss denne «dag» da det endelige regnskap skal gjøres opp, plikter å la advarselen lyde vidt og bredt. Som Jesus sa, må dette gjøres for at det kan bli avlagt «et vitnesbyrd for alle folkeslag», uansett om de tar imot budskapet eller ikke. Bibelen viser at folkeslagene, som er forblindet av «denne verdens gud», som nasjoner betraktet ikke vil gi akt på budskapet. Deres blod skal komme over dem selv. Som Jesus forutsa og kjensgjerningene så tydelig har bevist, finnes det imidlertid mange får-lignende mennesker som gjenkjenner stemmen til den «gode hyrde» i det Rikets budskap som blir forkynt over hele verden, og tusener på tusener av dem slutter seg til rekkene av den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. — Matt. 24: 14; 2 Kor. 4: 4; Joh. 10: 14—16.
13. Hvorfor trenger de som slutter seg til våre rekker, mye hjelp, og hvordan blir den gitt?
13 Samtidig med at Rikets budskap fortsatt må forkynnes for alle mennesker, har vi en spesiell forpliktelse til å hjelpe de mange nye som kommer til kunnskap om sannheten. De fleste av dem hadde tidligere liten eller ingen kjennskap til Bibelen. Når de kommer ut for motstand og står overfor forskjellige problemer, er ikke deres kunnskap eller erfaring stor nok til å kunne lede dem og gi dem et likevektig syn på tingene. De trenger hjelp på alle måter for å kunne holde fast på sin stilling. De i Jehovas organisasjon som allerede innehar en stilling som medfører ansvar, den «tro og kloke tjener»-klasse som blir omtalt i Matteus 24: 45—47, er fullt ut klar over dette, og det kan derfor med rette sies at hele organisasjonen er innstilt på å hjelpe disse «lam», disse «får». Men er de de eneste som særlig trenger hjelp? — Joh. 21: 15—17.
14. Hvorfor bør det ikke tas som en selvfølge at visse medlemmer av menigheten skal holde fast på sin stilling?
14 Man må være klar over at da Jesus sa: «Gi akt på dere selv,» tenkte han også på alle dem av sine disipler som skulle leve på jorden da hans ord ble oppfylt. I betraktning av dette gjelder hans ord alle uten unntagelse. Tjenerne i en menighet av Jehovas vitner kan kanskje være tilbøyelige til å ta det som en selvfølge at de som har vært noen år i sannheten og er aktive i vitnearbeidet, og som blir betraktet som modne, skal holde fast på sin stilling. De kan nok være modne, men som erfaringen viser, og nokså overraskende mange ganger, er det en alvorlig feil å trekke den slutning at disse våre kjære brødre og søstre ikke har noen særlig vanskelighet med å holde fast på sin stilling. Fordi de har vært så lenge i sannheten, kan det være at de ikke er så snare til å fortelle om sine vanskeligheter. Grunnen kan også være at de ikke ønsker å ta motet fra dem som ikke har vært så lenge i sannheten. Men de er fremdeles i kjødet og har sine begrensninger og også visse tilbøyeligheter som må bekjempes, og som forårsaker mang en åndelig kamp, selv om det kanskje gjelder noe som bare de selv vet om, noe som andre ikke har den minste anelse om. Man bør derfor vise alle i menigheten oppriktig interesse og oppmerksomhet. De bør bli besøkt, særlig hvis de av en eller annen grunn ikke tar del i menighetens møter og virksomhet slik som tidligere. Husk at Satan er særlig vred på «de andre av hennes [kvinnens] ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». — Åpb. 12: 17.
15. Hvordan advarer Paulus mot de fallgruver som man bør vokte seg for?
15 Til gagn og veiledning for alle som bestreber seg på å holde fast på sin stilling, vil vi ta for oss de inntrengende ordene av Paulus i hans brev til hebreerne, hvor det later til at han var sterkt opptatt av dette emnet. Etter å ha beskrevet den overordnede stilling Kristus Jesus får av Jehova, viser han hvor nødvendig det er at vi «viser de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet for at vi aldri skal drive vekk». Etter så å ha vist hvordan en hel generasjon av israelitter i ørkenen mistet sin stilling innfor Gud, en generasjon som Gud ’harmedes på’, oppfordrer han oss til å vokte oss for å få «et ondt, vantro hjerte», så vi «faller fra den levende Gud». Senere henvender han seg til dem som allerede har «utholdt en stor strid i lidelser», og kommer med følgende oppfordring: «Kast derfor ikke bort eders frimodighet, som har stor lønn!» Så kommer han igjen inn på det israelittene opplevde i ørkenen, og minner om de dårlige resultater det vil få «om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen». Etter at han til slutt med kraftfulle ord har fortalt hvorfor Jesus Kristus holder fast på sin stilling, nemlig fordi han «er i går og i dag den samme, ja til evig tid», gir han følgende advarsel: «La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden.» Dette er verdifulle uttalelser som vi bør ha i tankene for å ha klart for oss de ting vi må styrke oss mot. Pass på at du ikke gradvis driver vekk eller på grunn av mangel på tro faller fra den levende Gud og ikke engang vil høre på ham. Kast ikke bort din frimodighet til å tale om sannheten og la deg ikke føre på avveie ved fremmede lærdommer som er imot sannheten. — Heb. 2: 1, NW; 3: 10—12; 10: 32, 35; 12: 25; 13: 8, 9.
16. Hvilken oppbyggende formaning blir gitt for å hjelpe oss til å holde fast på vår stilling?
16 På en positiv og oppbyggende måte formaner Paulus oss som tilhører det hus som Sønnen, Kristus Jesus, er hodet over, til å holde «vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden» og holde «vår første fulle visshet fast inntil enden». Etter å ha fortalt om den barmhjertige foranstaltning som er blitt truffet gjennom Jesus, som er en «stor prest over Guds hus», sier han: «La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp — for han er trofast som ga løftet.» Han stoler på at vi ikke er «av dem som unndrar seg til fortapelse [ødeleggelse, NW]», men «av dem som tror til sjelens frelse». Han kommer så med en passende påminnelse om at Riket som vi tjener, er et rike som «ikke kan rystes», og viser til slutt hvilken innstilling vi må bevare, og hvilken handlemåte vi må følge hvis vi skal kunne holde fast på vår stilling innfor Menneskesønnen, når han sier: «La oss fortsette i ufortjent godhet, for at vi derved på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og hellig redsel.» — Heb. 3: 6, 14; 10: 21, 23, 39; 12: 28, NW.