La oss vise oss verdige til å komme inn i Guds nye ordning
«Da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» — 2 Pet. 3: 14.
1. Hva kan misnøye med den gamle ordning ikke utrette, men hva kan Gud gjøre?
EN UTBREDT misnøye med den nåværende, gamle tingenes ordning gjør seg gjeldende over hele jorden. Mange radikalt innstilte mennesker protesterer mot «det bestående samfunn». Mange av dem ønsker å ødelegge dette samfunnet. De har imidlertid ikke noe passende å sette i stedet. De kan ikke tenke ut noe nytt og bedre som erstatning for det. Hvis de ødela den bestående, gamle ordning, ville det bare bli ruiner igjen. Men det er heldigvis en som er høyere enn menneskene, som heller ikke er tilfreds med den gamle ordning på jorden. Han er i stand til ikke bare å ødelegge den gamle ordning fullstendig, men også å erstatte den med en helt ny ordning for menneskeheten. Den som kan gjøre det, er den allmektige Gud, himmelens og jordens Skaper.
2. Hva har den allmektige Gud lovt å gjøre med den gamle ordning, og hvor finner vi hans løfte nedskrevet?
2 Denne Gud har lovt både å fjerne den undertrykkende, dødbringende, gamle ordning fra jorden og å opprette en rettferdig, livgivende, ny ordning, som skal dekke menneskenes behov og oppfylle deres rettmessige ønsker. Det guddommelige løfte om denne enestående forandringen i menneskenes anliggender finner vi nedskrevet i Bibelen, den Bok som Gud er opphavsmann til. En bibelskribent i det første århundre omtalte dette dyrebare løfte da han skrev: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — 2 Pet. 3: 13.
3, 4. a) Hvilket spørsmål kan vi stille oss selv med hensyn til dette guddommelige løfte? b) Hva vil det bety for menneskene når Åpenbaringen 21: 3—5 blir oppfylt?
3 De som i det første århundre leste disse fortrøstningsfulle ordene til den kristne apostelen Peter, ventet ivrig på «nye himler og en ny jord», som en Gud som ikke lyver, hadde gitt løfte om. Hans løfte er sant også i dag. Spørsmålet er derfor: Tror vi også det? Hvis vi hevder at vi gjør det, venter vi også da slike rettferdige «nye» ting? I tillit til den Gud hvis løfter aldri slår feil, bør vi gjøre det. (Jos. 21: 45; 23: 14; Tit. 1: 2) Vi bør i virkeligheten glede oss, for «nye himler og en ny jord» er nær forestående! Vi trenger dem som aldri før! Disse nye tingene symboliserer Guds rettferdige, nye ordning. Det vil virkelig bli noe ’nytt’. Menneskene har inntil nå aldri sett noe lignende. Det vil unektelig bli noe helt nytt for menneskene når de ordene som står nedskrevet i den siste delen av Bibelen, blir oppfylt:
4 «Og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til meg: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» — Åpb. 21: 3—5.
5. Hva kan sies om de løfter politikerne kommer med, i motsetning til Guds løfter?
5 Menneskene har dessverre gjort den erfaring at de fagre løfter som deres valgte politikere kommer med, er hule, tomme, overdrevne og upålitelige, og at de ikke kan sette sin lit til dem. De løfter som Skaperen av «nye himler og en ny jord» kommer med, vil derimot vise seg å være «troverdige og sanne». Uten å bli skuffet kan vi vente at han vil oppfylle det han har lovt.
Det gamle må vike for det nye
6, 7. Hva tror mange mennesker om den gamle ordning, og hvilken bok og forfatter er de uvitende om?
6 I 6000 år har den gamle tingenes ordning nå vært framherskende på jorden. Det har vært lenge nok til at folk er blitt trett og lei av den. Millioner av mennesker har den religiøse oppfatning at den gamle ordning er menneskenes lodd, deres uforanderlige skjebne. De underkaster seg den i håpløs fortvilelse. Slike religiøse mennesker kjenner ikke Bibelen. De kjenner ikke Bibelens guddommelige Forfatter. Overraskende mange kjenner ikke engang hans navn. De kjenner navnene på alle de ubibelske guder som de har lært å tilbe, men de kjenner ikke navnet på Bibelens Gud. Likevel står hans navn i denne boken. For å finne det behøver de bare å ta den mest populære engelske oversettelsen av Bibelen, Authorized Version, som ble autorisert av kong Jakob I av Storbritannia som den bibeloversettelsen det skulle leses fra i alle landets kirker, og slå opp i 2 Mosebok, kapittel 6, versene 2 og 3. Der kan de lese:
7 «Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. Og jeg åpenbarte meg for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud, den Allmektige, men ved mitt navn JEHOVA var jeg ikke kjent av dem.»
8, 9. Hvilket navn har «den høyeste over all jorden», og hvordan og hvorfor kan vi bruke hans personlige navn?
8 Hvis dette ene skriftstedet ikke er nok for dem, kan de slå opp i Salme 83, vers 19, og der kan de lese: «La dem kjenne at du alene har navnet JEHOVA, den høyeste over all jorden!» De kan også slå opp i Esaias 12: 2 og 26: 4 i den ovennevnte bibeloversettelsen.
9 Det personlige navnet til han som er Gud og «den høyeste over all jorden», er således Jehova. I de opprinnelige hebraiske skrifter, som vanligvis kalles Det gamle testamente, forekommer Guds personlige navn omkring 7000 ganger og står skrevet med fire hebraiske konsonanter. Ettersom Guds personlige navn blir brukt så ofte i de bibelske skrifter, har vi i dag lov til å bruke dette navnet, men bare på en respektfull måte. Vi må ikke misbruke Guds navn. Når vi bruker Guds navn, kan vi tydelig angi hvilken Gud vi mener, nemlig Bibelens Gud. Hans personlige navn er forskjellig fra det navn hans elskede Sønn, Jesus, har. Jesu navn betyr «Jehova er frelse».
10. a) Hva betyr Guds løfte om nye himler og en ny jord for den gamle tingenes ordning? b) Hva oppfordrer Peter sine lesere til å gjøre, trass i at han ikke selv fikk leve så lenge at han fikk se oppfyllelsen av dette løftet?
10 Det er vår himmelske Far, Jehova, som har lovt å opprette en ny ordning, som består av «nye himler og en ny jord». Så snart han nevnte de nye himler og den nye jord, betydde det at den gamle tingenes ordning, som aldri har utgått fra Jehova Gud, var dømt til undergang. Er ikke dette et godt budskap? (Jevnfør Hebreerne 8: 13.) Like siden dette guddommelige løftet ble gitt, har mennesker med sann tro på ham som ga dette løftet, ivrig sett fram til at han skulle opprette en slik rettferdig, ny ordning. Apostelen Peter og de kristne i de menigheter han skrev sitt brev til, var blant dem som så lenger enn til den nåværende ordning. De ventet tillitsfullt på opprettelsen av den rettferdige, nye regjering, de «nye himler», og et rettferdig, nytt menneskelig samfunn, «en ny jord». På grunn av det Herren Jesus Kristus hadde fortalt Peter, ventet ikke Peter at han selv skulle få leve så lenge at han skulle få se denne velsignede dag på jorden. (Joh. 21: 18, 19; 2 Pet. 1: 13—15) Men han oppmuntret sine lesere til å vente på innføringen av den rettferdige, nye ordning. Peters inspirerte oppmuntring får sin anvendelse på oss nå, 1900 år senere.
Enden på den gamle ordning ventes først
11. Hva må først fjernes fra jorden, og hvordan er det blitt vist at dette ikke er en for stor oppgave for Skaperen?
11 Først kan vi imidlertid vente enden på den ugudelige, gamle ordning. Det gikk ikke lang tid etter den verdensomfattende vannflommen på profeten Noahs tid, for over 4300 år siden, før en ond ordning begynte å forskanse seg på jorden, og den har ikke til hensikt å gi opp uten kamp. En kamp mot hvem? Mot Opphavsmannen til den nye ordning, mot Skaperen av «nye himler og en ny jord». Men den oppgaven å fjerne den gamle ordning er ikke for stor for den allmektige Gud. På Noahs tid viste Gud at han er i stand til å ødelegge en hel verden av mennesker ved en eneste handling, ved en «naturkatastrofe» som ikke inntraff ved en tilfeldighet. Lenge før dette, på den annen dag i skapelsesuken, forårsaket Gud at det ble et skille i vannene, slik at store vannmasser ble holdt svevende i rommet og omsluttet hele jorden med en ’hvelving’ mellom vannet og jorden. (1 Mos. 1: 6—8) Til sin fastsatte tid forårsaket Gud at disse svevende vannmassene falt ned på jorden. Dette framkalte en verdensomfattende flom, som førte til at alle mennesker på jorden druknet, med unntagelse av de åtte menneskesjeler som befant seg i Noahs ark. — 1 Pet. 3: 20.
12. Hvor lenge viste Gud tålmodighet før han sendte vannflommen over jorden, og hva var det som ble ødelagt under vannflommen?
12 Den verdensomfattende vannflommen var en straff fra Jehova Gud. I minst 120 år hadde han vist tålmodighet og avholdt seg fra å iverksette denne straffen. (1 Mos. 6: 1—3) Apostelen Peter gjorde spesielt oppmerksom på denne selvbeherskelse fra Guds side da han skrev at Gud «ikke sparte den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige». At dette betydde en verdensomfattende ødeleggelse, understreker apostelen Peter igjen når han sier: «Og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen.» — 2 Pet. 2: 5; 3: 6.
13. Hva kan sies angående den «gamle verden» og den nåværende «verden», det menneskelige samfunn, når det gjelder Guds langmodighet?
13 Den «gamle verden», det første menneskelige samfunn, eksisterte i omkring 1656 år etter menneskets skapelse. Når det gjelder den nåværende «verden», det nåværende menneskelige samfunn, har Guds tålmodighet vart enda lenger, nemlig i omkring 4200 år eller like siden Gud forvirret språket til dem som bygde Babels tårn. (1 Mos. 10: 8—10; 11: 1—9) Den «gamle verden» på Noahs tid fikk en våt grav fordi den var ’ugudelig’. Den hadde fylt jorden med vold. Den ødela jorden i stedet for å underlegge seg den og gjøre den til et paradis. «Menneskets ondskap var stor på jorden.» (1 Mos. 6: 5—9, 12, 13) Den daværende verden fortjente å bli ødelagt.
14. Hvorfor ble Noah og hans familie funnet verdige til å overleve vannflommen?
14 Hvorfor ble da Noah og hans familie funnet verdige til å bli spart gjennom vannflommen og fortsette å leve i tiden etter vannflommen? Det var fordi Noah sammen med sin familie «vandret med Gud» og ikke med den ugudelige verden. Gud fant at Noah var «en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige». Han var «rettferdighetens forkynner». Han hadde stor tro på Gud. Det var derfor han lydig bygde arken for å bevare sin familie i live. — 1 Mos. 6: 9 til 7: 1; Heb. 11: 7.
15, 16. a) Hva kan vi lære av dette når det gjelder vår tid? b) Hvordan forutsa Jesus enden på en verdensordning?
15 La oss ikke overse hva dette lærer oss: Det er mulig for Jehova Gud å ødelegge en hel verden av onde mennesker og, hva mer er, å bevare godkjente mennesker gjennom en slik verdens ende. (2 Pet. 2: 9, 10) Enden på en hel verden, en ødeleggelse som også vil bli global i sin utstrekning, ligger foran oss i dag. Guds egen Sønn, Jesus Kristus, forutsa dette. Han sa:
16 «Og liksom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager: de åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen. . . . således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.» — Luk. 17: 26—30; Matt. 24: 37—39.
17, 18. Hvorfor ga den «gamle verden» ikke akt på Guds advarsel gjennom Noah, og når ble Guds dom åpenbart?
17 I år 2370 f. Kr. trodde ikke de ugudelige menneskene det vitnesbyrd som ble holdt fram for dem om at enden på deres «gamle verden» var nær. På dem virket det høyst usannsynlig, ja, umulig! Noah advarte dem om et naturfenomen som var altfor stort til at de kunne tro det. Så hvorfor skulle de bekymre seg?
18 Livet hadde inntil da fortsatt a gå sin vante gang for dem. De spiste og drakk og giftet seg, slik at de kunne frambringe den neste generasjon. De tok ikke i betraktning at de en dag måtte stå til regnskap for Gud for sin ondskap, for den vold de fylte jorden med, den måten de ødela den på, og den selviske handlemåte de fulgte. Det at Noah fullførte arken og førte de grunnleggende fugle- og dyrearter inn i den, gjorde ikke Noahs advarsel mer sannsynlig for dem. De viste en fullstendig mangel på tro. I Guds øyne var de fordømt, i motsetning til Noah, som ved sine gjerninger viste sin tro. Den 17. dag i den annen måned (sannsynligvis måneden bul, som betyr «regn») i år 2370 f. Kr. hadde kommet. Da ble Noahs Guds ødeleggende dom åpenbart for denne «verden av ugudelige». — 1 Mos. 7: 11—17; 2 Pet. 2: 5.
19. Hva mer må vi gjøre enn bare ønske å unnslippe ødeleggelsen sammen med denne tingenes ordning, hvis vi ønsker å være lik Noah og overleve denne verdens ende?
19 Ønsker vi i dag å være lik Noah og hans familie og overleve enden på en verden og komme inn i Guds rettferdige, nye ordning for å oppleve «nye himler og en ny jord»? Hvis vi skal bli funnet verdige til å oppnå et slikt privilegium, kreves det noe mer enn bare at vi ønsker å unnslippe ødeleggelsen av «den nærværende onde verden». (Gal. 1: 4) Vi må etterligne Noah, «rettferdighetens forkynner», og hans familie og gjøre som de gjorde i dagene før den verdensomfattende vannflommen. Foruten å forkynne rettferdighet og advare om den kommende, verdensomfattende ødeleggelse måtte Noah gjøre gjerninger som beviste hans tro. Ventes det noe mindre av oss, som nå lever i «avslutningen på tingenes ordning», den begivenhetsrike perioden som vi ifølge Jesu profeti har levd i siden 1914? Nei! Ikke hvis motbildet i vår tid skal svare til forbildet på Noahs tid. — Matt. 24: 3—39, NW.
20. Hva sier Peter angående Guds evne til å handle med de rettferdige og med de urettferdige?
20 Det vi må gjøre, er nettopp det som apostelen Peter minner leserne om i sitt annet brev til de kristne troende. Han baserer sitt argument på Guds fullbyrdelse av dommen over onde engler og ugudelige mennesker. Han skriver: «Så sant Gud . . . ikke sparte den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige, . . . så sant vet Herren å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, aller mest dem som går etter kjød i uren lyst og forakter herredømme.» — 2 Pet. 2: 4—10.
Gud er ikke sen med domsfullbyrdelsen
21. Hvorfor tror denne generasjon at ødeleggelsen av dem «slumrer», og at Gud er sen med hensyn til å fullbyrde dommen?
21 Da det hadde gått nesten 200 år etter vannflommen, begynte Noahs etterkommere i sin alminnelighet å glemme Guds verdensomfattende domsfullbyrdelse. De begynte å bygge opp et menneskelig samfunn i opprør mot Jehova Gud, universets Overherre. Den kjente byen Babel (eller Babylon) ble et symbol på dette menneskelige samfunn som trosset Gud. (1 Mos. 10: 8—10) Dette skjedde for tusener av år siden. Denne verden av mennesker som ignorerer den høyeste Dommer, som førte vannflommen over den «gamle verden», har nå eksistert lenge med Guds tillatelse. Det har gått lang tid, selv om vi bare regner fra grunnleggelsen av kristenheten på keiser Konstantin den stores tid, i det fjerde århundre av vår tidsregning. Når det gjelder vår egen generasjon, har det allerede gått 61 år siden 1914, da «endens tid» begynte. (Dan. 12: 1—4) Hyklerske, religiøse svermere i kristenheten vil kanskje derfor være tilbøyelige til å tenke at Gud er sen med domsfullbyrdelsen, og at ødeleggelsen av dem «slumrer». De tror ikke at Bibelens Gud, til tross for deres religiøse hykleri, igjen vil ødelegge en hel verden av opprørske mennesker.
22. I samsvar med hvilke eksempler fra fortiden vil Gud ikke spare den nåværende verden av mennesker?
22 Det som vil være forstandig av oss å gjøre i dag, er å legge oss apostelen Peters inspirerte ord på sinne. Han skrev: «Men hva dem angår, beveger ikke dommen fra gammelt av seg langsomt, og ødeleggelsen av dem slumrer ikke.» (2 Pet. 2: 3, NW) Når vi sammenligner kjensgjerningene med Bibelens profetier, forstår vi at tiden er langt fremskreden. Gud har snart nådd grensen for sin langmodighet. Likså sikkert som han ikke sparte de engler som ble ulydige i tiden før vannflommen, og likså sikkert som han ikke sparte den materialistiske verden av ugudelige mennesker på Noahs tid, og likså sikkert som han ikke sparte de umoralske byene Sodoma og Gomorra på Abrahams og hans nevø Lots tid, likså sikkert vil denne Gud, som følger sine uforanderlige normer for rettferdighet, ikke spare den nåværende verden av troløse, selvopptatte mennesker.
23, 24. a) Hvorfor bør vi ikke trekke den slutning at Gud ikke følger en bestemt timeplan? b) Hva førte det til at Gud viste langmodighet på Noahs tid?
23 Bare fordi Bibelen ikke forteller nøyaktig hvilken dag og time han «som dømmer hele jorden», vil fullbyrde dommen og ødelegge denne tingenes ordning, betyr ikke det at han ikke følger en bestemt timeplan. — 1 Mos. 18: 25.
24 Dette er ikke en rettssak som forløper svært langsomt, og hvor det tar lang tid før rettferdigheten blir håndhevet, slik tilfellet kan være ved verdslige domstoler i vår tid. Det er ikke slik at Gud slumrer på dommersetet eller har falt helt i søvn med hensyn til å bringe ødeleggelse over «den nærværende onde verden». (Gal. 1: 4) Den tid han har fastsatt til å gjøre dette, er ennå ikke kommet, for han er langmodig; han er «sen til vrede». (2 Mos. 34: 6, NW) Vi som lever i dag, kan være glad for at det er slik. Hvorfor det? Av den gode grunn at det har gitt oss tid til å bli frelst. Det er som på Noahs tid, da Gud lot det gå 120 år før vannflommen kom, noe som ga Noah og hans hustru anledning til å få tre sønner som vokste opp og giftet seg. Noah og hele hans familie var deretter med på å bygge arken og bringe levende skapninger inn i den for at de skulle bli frelst. — 1 Mos. 6: 3 til 7: 10; Sl. 103: 8.
25. Hvordan benytter de som tilhører den gamle ordning, og de som lengter etter Guds nye ordning, seg av Guds langmodighet?
25 I dag benytter den ugudelige verden av mennesker seg av Guds langmodighet ved at de dyrker sine selviske lyster i denne fordervede, gamle ordning så mye lenger. De som lengter etter Guds rettferdige, nye ordning, benytter seg også av at Gud er «sen til vrede», men de angrer sine dødbringende gjerninger og viser seg verdige til å oppnå frelse i hans nye ordning. De har samme oppfatning som apostelen Peter, som sa: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse [nå fram til anger, NW].» — 2 Pet. 3: 9.
26, 27. a) Hva har den anger det siktes til her, tilknytning til? b) Hvordan viste Jesus at det var den slags anger han hadde i tankene?
26 Har vi nådd fram til anger? Med dette menes ikke vanlig anger, for eksempel at vi angrer noe galt vi har gjort, som da Jesus talte om en som hadde syndet flere ganger, og sa: «Om han sju ganger om dagen synder imot deg og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer det, da skal du tilgi ham.» (Luk. 17: 4) Den anger det tales om i 2 Peter 3: 9, har å gjøre med ens handlemåte i forbindelse med Guds rike, den regjering over hele menneskeheten som Jesus Kristus har fått i oppdrag å være konge i.
27 Det var en slik anger i forbindelse med det himmelske, messianske Guds rike Jesus hadde i tankene, ifølge beretningen i Matteus 4: 17, hvor vi leser: «Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder [vis anger, NW]; for himlenes rike er kommet nær!» (Se også Markus 1: 14, 15; Matteus 3: 1, 2.) I harmoni med denne oppfordringen til å angre sendte Jesus Kristus ut sine 12 apostler to og to for at de i likhet med ham selv skulle forkynne: «Himlenes rike er kommet nær!» «Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulle omvende seg [angre, NW].» — Matt. 10: 1—15; Mark. 6: 7—12.
28. Hvordan understreket både Peter og Paulus betydningen av anger i forbindelse med Guds messianske rike?
28 På den tiden var det svært viktig at jødene viste anger i forbindelse med det messianske rike. Jesus sa derfor til dem: «Dersom I ikke omvender eder [angrer, NW], skal I alle omkomme.» (Luk. 13: 1—4) På pinsedagen i år 33 e. Kr. sa apostelen Peter til tusener av jøder: «Omvend eder [vis anger, NW], og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse!» (Ap. gj. 2: 1—38) Senere ga Peter ifølge Apostlenes gjerninger 3: 19—23 jøder i templet i Jerusalem en lignende formaning. Apostelen Paulus understreket også betydningen av å vise anger i forbindelse med Guds messianske rike. Etter at Paulus hadde forkynt «evangeliet om Jesus og oppstandelsen» i Athen, sa han til byens høyesterett på Areopagos: «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg [angre, NW].» Hvorfor? Fordi «han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde». — Ap. gj. 17: 16—31. Se også Apostlenes gjerninger 26: 20; Romerne 2: 4.
29. a) Hva er det første vi må gjøre for å vise oss verdige til å komme inn i Guds nye ordning? b) Er det å nå fram til anger alt det vi ifølge Peter må gjøre?
29 Det er således ingen tvil om at det første vi må gjøre for å vise oss verdige til å komme inn i Guds rettferdige, nye ordning, er å vise anger, en anger som har tilknytning til Guds messianske rike. Det er bare gjennom Guds utnevnte konge for denne regjeringen, Jesus Kristus, at de som angrer, får Guds tilgivelse for sine synder. (Ap. gj. 2: 38) Ved hjelp av dette messianske rike vil Gud hevde sitt universelle overherredømme, og menneskene må angre at de har vært underlagt Guds store motstanders, Satan Djevelens, herredømme. Har vi alle i samsvar med Guds ønske nådd fram til en slik anger? Hvis vi kan svare ja på dette, er vi ifølge apostelen Peter på vei til å gjøre det som ennå må gjøres hvis vi ønsker å oppnå Guds endelige godkjennelse. Vi gjør vel i å dra nytte av den langmodighet han viser denne onde, gamle tingenes ordning. Hvis vi gjør det, kan vi være sikre på å oppnå hans endelige godkjennelse. Det vil bety frelse for oss.
[Bilder på side 128]
Noah ledet sin familie i tilbedelsen av Jehova
Han var en «rettferdighetens forkynner»
Han bygde i lydighet arken