Hvor kritisk er vår tid?
«I skal hates av alle for mitt [Jesu] navns skyld; men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» — Mark. 13: 13.
1. Hvilken trengsel forutsa Jesus at Guds folk ville bli utsatt for, hvem er hans ord blitt oppfylt på, og hvordan?
SOM en del av sin store profeti om «avslutningen på tingenes ordning» sa Jesus: «Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» (Matt. 24: 9) Hvilket folk er disse ordene blitt oppfylt på i nyere tid? Jo, på Jehovas kristne vitner! Av alle religiøse grupper er det bare de som er blitt angrepet av både nazister, kommunister, militærjuntaer, diktaturer og til og med de såkalte demokratiske land over hele jorden.
2. Hvordan har Jehovas vitner i Afrika holdt stand? (Sl. 37: 39, ny overs.)
2 Den urokkelige tro malawiske vitner har lagt for dagen i de senere år til tross for at mange av dem er blitt drept, voldtatt, slått og fengslet, har avtvunget respekt og beundring, ikke bare hos deres åndelige brødre, men hos frihetselskende mennesker overalt. Forholdene har kanskje bedret seg noe i Malawi, men i andre afrikanske land tiltar forfølgelsen.
En ny nasjon har gitt ordre om at alle landets borgere skal bære politiske emblemer. I et annet land var det en falsk bror på minnehøytiden som forrådte menigheten, slik at politiet kom og omringet møtestedet. Av en eller annen grunn konsentrerte de seg om bakdøren. Da alarmen gikk, så vitnene at hovedinngangen var ubevoktet, så alle så nær som to klarte å flykte og forsvinne i kveldsmørket. De to som ble tatt, ble brutalt slått, men deres tro var urokkelig, og de avla et glimrende vitnesbyrd i retten.
I et annet land ble vitner som nektet å framsi et patriotisk slagord, slått og jaget fra sine landsbyer. Motstanderne sa spottende til noen av dem: «Dere kan dra hvor dere vil, til og med til Jehova’en deres.» I dette landet er det blitt stadig vanskeligere å foreta reiser, og reisende tilsynsmenn er blitt arrestert. Det er imidlertid ingen mangel på åndelig «føde» i fangeleirene. Disse plagede vitnene har til og med regnet med å få en andel i årets stevner med mottoet «Den tro som seirer».
Fra et annet afrikansk land rapporteres det at 22 vitner ble arrestert, falskelig anklaget for politisk virksomhet, brutalt slått, fratatt alle klærne så nær som undertøyet og holdt fengslet i denne halvnakne tilstanden i en hel måned. I enda et land ble tre vitner slått til de døde, og flere andre ble dømt til døden på grunn av sin nøytralitet; de har appellert dommen. En koptisk prest, også i et afrikansk land, påsto at Jehovas vitner er innblandet i Midtøsten-politikken, med den følge at 13 mannlige og 20 kvinnelige vitner ble fengslet. En av kvinnene var gravid, og en annen hadde en liten datter med seg.
3. Hvordan lar Jehovas folk sin tro komme til uttrykk?
3 Selv om disse beretningene er hentet fra Afrika, er det ikke bare i denne verdensdelen Jehovas vitner har møtt motstand. Mange andre land på jorden har truffet tiltak mot vitnene som har gjort det vanskeligere for dem å forkynne regelmessig og arrangere kristne stevner. Misjonærer er blitt utvist fra en rekke land, og det blir vanskeligere å sende misjonærer til nye steder. Det er nøyaktig slik Jehova forutsa gjennom profeten Jeremias: «De skal stride mot deg.» Det er nettopp det de gjør! Men Jehovas folk fortsetter å avlegge et grundig vitnesbyrd, trass i fiendtlig propaganda og forfølgelse. De har full tillit til Jehovas løfte: «[De skal] ikke få overhånd over deg; for jeg [Jehova] er med deg . . . og vil redde deg.» — Jer. 1: 19.
«SOM NOAHS DAGER VAR»
4. Hva satte Noah i stand til å holde ut? (Jak. 1: 2—4)
4 Patriarken Noah levde i en spesielt vanskelig tid. Det spesielle arbeidet han utførte før vannflommen, pågikk sannsynligvis i 60 år — omtrent like lenge som Jehovas vitner i nyere tid har forkynt Guds opprettede rike. Til tross for at «jorden ble fordervet for Guds åsyn, og . . . ble full av urett [vold, NW]», kunne Noah holde ut, fordi han lot sin tro komme til uttrykk i gjerninger. Akkurat som Jehovas vitner i nyere tid fortsatte han å tjene nidkjært som «rettferdighetens forkynner». — 1 Mos. 6: 11; 2 Pet. 2: 5.
5. 6. a) Hvilke likhetspunkter er det mellom Noahs tid og vår tid? b) Hva bør de kristne være oppslukt av, og hvorfor?
5 Det store flertall av menneskene den gangen var imidlertid akkurat som menneskeverdenen i dag. «De ga ikke akt før vannflommen kom og feide dem alle vekk.» Lukas gjengir Jesu ord på denne måten:
«De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen.»
Verden i dag, som er like ond, står overfor den forutsagte ’store trengsel’! — Matt. 24: 21, 37—39, vers 39 fra NW; Luk. 17: 26, 27.
6 Betyr disse ordene av Jesus at det er galt av de kristne nå i de siste dager å spise, drikke og gifte seg? Nei, det var ikke det Jesus sa. Det er ikke galt å nyte god mat og drikke med måte. Ekteskapet er likeledes en ordning Gud har truffet til gagn for menneskene. Det Jesus sa, er at vi ikke må betrakte disse tingene som de aller viktigste i livet, slik at vi blir så oppslukt av dem at de fortrenger åndelige interesser. (1 Pet. 4: 3; 1 Kor. 7: 8, 29) Vi bør tilrettelegge vårt liv på en slik måte at vi kan sette forkynnelsen på førsteplassen. ’Evangeliet om Guds opprettede rike skal forkynnes som et vitnesbyrd’ før enden kommer. — Matt. 24: 14.
«LIKSOM DET GIKK I LOTS DAGER»
7. Hvorfor kan vi si at Lot levde i en kritisk tid?
7 På den tiden da Abraham og Lot tjente som Guds vitner på jorden, gjorde Jehova dem kjent med at han ville fullbyrde dommen over Sodoma og Gomorra. Det var ikke engang ti rettferdige menn i de byene! Idet Jehovas engler gjorde seg klar til å iverksette den forutsagte ødeleggelsen, sa Lot flere ganger inntrengende til de mennene som var forlovet med døtrene hans: «Stå opp og gå bort fra dette sted! For [Jehova] vil ødelegge byen.» Men hans vordende svigersønner så på denne guddommelige advarselen som en spøk. Mange mennesker i vår tids umoralske verden reagerer på samme måte når de blir advart. Men det var ingen tid å miste. «Englene [skyndte] på Lot og sa: Stå opp, ta din hustru og dine to døtre som er her, for at du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen!» — 1 Mos. 19: 14, 15.
8. a) Hva var det «onde» som førte til at Sodoma og Gomorra ble ødelagt? b) Hvorfor bør dette tjene som en advarsel for oss?
8 Hva var alt det «onde» som var blitt gjort der? Det omfattet seksuell perversitet, som også er så utbredt i mange byer i verden i vår tid, ja, i den grad at slike ting til og med blir forherliget på scenen og på lerretet. «Sodoma og Gomorra og byene deromkring . . . drev hor og gikk etter fremmed kjød.» De ofret ikke Guds rettferdighet en tanke, men «de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygde». De var fullstendig oppslukt av sin egen selviske livsstil. Og hvordan gikk det med dem? «Gud [lot] ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen.» Jesus sier at han vil fullbyrde en lignende dom når han om kort tid blir åpenbart som «Menneskesønnen». — 1 Mos. 19: 24—26; Luk. 17: 28—30; Jud. 7.
9. Hvordan må vi stille oss til Jehovas domsbudskap, og hvordan kan vi oppnå beskyttelse?
9 Måtte vi være lik den rettferdige Lot og ta Jehovas domsbudskap for vår tid alvorlig. Og la oss ikke være lik Lots hustru, men vokte oss for å se oss tilbake med et ønske om å oppnå materielle fordeler i denne dødsdømte verden. (Luk. 17: 31, 32) Det vil tjene som en beskyttelse for oss at vi er fullstendig oppslukt av å gjøre det som er Guds vilje i denne tiden. Husk at det var i forbindelse med Lots utfrielse Peter sa: «Herren vet altså å utfri de gudfryktige av prøvelser, men å holde de onde i forvaring inntil straffen på dommens dag.» — 2 Pet. 2: 6—9, NTN.
AVLEGG ET ’GRUNDIG VITNESBYRD’
10. a) Hvilket arbeid var presserende da Jesus og apostlene var på jorden? b) Hvordan og i hvilken hensikt lærte Jesus opp sine disipler?
10 Da Jesus og apostlene var på jorden, var det presserende at det ble avlagt et grundig vitnesbyrd på den dommens dag som da var. Jesus satte selv et godt eksempel i så måte. «Han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike.» De 12 apostlene og også andre, deriblant noen kvinner, var med ham. Hva var hensikten med det? Det var at han skulle lære dem opp til å la tjenesten for Gud være det sentrale i deres liv. Derved ville de også få være med på å forkynne advarselen om den kommende ødeleggelse av den jødiske «tingenes ordning» og trøste de undertrykte. De ville dessuten bli hjulpet til å ikle seg den kristne personlighet og legge for dagen den samme rettferdige innstilling og lojalitet som de hadde sett hos sin Mester. — Matt. 9: 35 til 10: 15; Luk. 8: 1, 2; 9: 1—6; 10: 1, 13—15; Ef. 4: 24, NW.
11. Hvordan viste disiplene at de hadde vært lærvillige?
11 Disse første disiplene var svært lærvillige. De var nidkjære og gjorde sitt ytterste i Rikets tjeneste. De hadde medfølelse med folk og oppsøkte dem der de var — på torgene og andre offentlige steder, i synagogene (i samsvar med det som var skikk og bruk på den tiden) og i folks hjem. Selv da de ble atspredt på grunn av forfølgelse, fortsatte de å forkynne «evangeliets ord». — Ap. gj. 5: 42; 8: 4; 16: 13; 17: 17.
12. Hva slags vitnesbyrd ble avlagt på apostlenes tid, og hva førte det til?
12 Etter å ha vært en nidkjær forkynner i mange år kunne apostelen Paulus si til sine medeldste: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene, idet jeg vitnet [avla et grundig vitnesbyrd, NW] både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.» (Ap. gj. 20: 20, 21) Ordet «grundig» blir brukt gjentatte ganger i Apostlenes gjerninger i forbindelse med det presserende vitnesbyrd apostlene og deres medarbeidere avla. (Ap. gj. 2: 40; 8: 25; 10: 42; 20: 24; 23: 11; 28: 23; se hvordan samtlige skriftsteder er gjengitt i NW.) Hva ble resultatet av at det ble avlagt et slikt «grundig» vitnesbyrd? Det ble opprettet blomstrende menigheter av troende overalt hvor det gode budskap ble forkynt. Og menighetene ble styrket når reisende tilsynsmenn besøkte dem for å oppmuntre dem i tjenesten. De ble «styrket i troen, og vokste i tall for hver dag». — Ap. gj. 15: 36 til 16: 5.
13. Hvilken dom fullbyrdet Jehova i det første århundre, og hva var grunnen til at den kristne menighet overlevde?
13 I samsvar med den advarsel Jesus og hans disipler hadde forkynt, fullbyrdet Jehova i sin tid dommen over den «vanartede slekt» av jøder, den slekt eller generasjon som hadde drept «livets Hovedformidler», Herren Jesus Kristus. (Ap. gj. 2: 40; 3: 15, NW) Hvordan gikk det med dem som tilhørte den kristne menighet — den lille gruppen som hadde satt så mye inn på å adlyde Mesterens befaling om å forkynne «dette evangelium om riket . . . over hele jorderike til et vitnesbyrd»? Da enden kom, betydde deres aktive tro frelse for dem. Deres utholdenhet ble belønnet. — Matt. 24: 13—16.
HVOR BEFINNER VI OSS PÅ TIDENS STRØM?
14. I hvilken utstrekning er det gode budskap blitt forkynt i dag, og med hvilket resultat?
14 Ennå en gang, da en ny tidsepoke nærmer seg sin klimaks, er evangeliet blitt forkynt «blant hele skapningen som er under himmelen». (Kol. 1: 23, NW) Det området hvor forkynnelsesarbeidet blir utført i dag, omfatter hele den «bebodde jord», deriblant de områder som «Nordens konge» og «Sydens konge» hersker over, og mange andre land i Afrika, Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, Asia, Australia og øyene i havet. Det kan ikke være noe annet enn Jehovas ånd som har gjort det mulig å avlegge et slikt verdensomfattende vitnesbyrd bare i løpet av litt over 60 år. Og fremdeles fortsetter nye å strømme til Jehovas organisasjon! Distriktet har vært mye større enn på apostlenes tid, da det tok mindre enn 40 år å gjøre kjent den endelige advarselen for de atspredte jødene.
15. Hvorfor er de «fire vinder» som er omtalt i Åpenbaringen 7, blitt holdt tilbake?
15 Nøyaktig hvor befinner vi oss så på tidens strøm? Åpenbaringen, kapittel 7, viser det. Det fortelles der at apostelen Johannes så «fire engler som sto på jordens fire hjørner og holdt jordens fire vinder». Dette er vinder som forårsaker ødeleggelse, for de kommer i sin tid til å ’skade jorden og havet og trærne’. Men før det skjer, må «Guds tjenere» få innsegl i sine panner. I 1914, på den tid da ’kongedømmet over verden tilfalt Herren [Jehova] og hans salvede [Kristus]’, ønsket disse tjenerne inderlig at enden skulle komme, slik at de kunne bli forent med sin Herre i himmelen. Men Jehova hadde fortsatt et arbeid til dem her på jorden. De selv måtte også renses og forberedes med tanke på sin framtidige prestetjeneste i Kristi tusenårige rike. «Jordens fire vinder» ble derfor holdt tilbake for en tid. — Åpb. 7: 1—4; 11: 15.
16. Hvilken annen gruppe har hatt gagn av at englene har holdt vindene tilbake, og hvilket håp har de som tilhører den?
16 I sin store barmhjertighet og kjærlige godhet har Jehova brukt sine- «tjenere», det åndelige Israel, «Guds Israel», til å utføre et storslagent arbeid til gagn for en annen gruppe — «en stor skare . . . av alle ætter og stammer og folk og tunger». Når alle de 144 000 medlemmene av det åndelige Israel har begynt å tjene i himmelen, må ’vår Herres og hans salvedes kongedømme’ fortsette å bli utøvd over menneskeheten på jorden. Denne ’store skare’ har stått fram på skueplassen siden midten av 1930-årene, og i dag er det over to millioner som ser fram til å tjene som Rikets jordiske undersåtter. De utgjør kjernen til den ’nye jord’, et rettferdig samfunn av mennesker som skal leve evig under Jehova Guds overherredømme. (Åpb. 7: 9, 10; 21: 1, 3—5; 2 Pet. 3: 13) Men englene står fremdeles og ’holder jordens fire vinder’. Hvorfor?
17. Av hvilken grunn fortsetter englene å holde vindene tilbake?
17 Grunnen kan bare være den at Jehova har mer arbeid til sine vitner her på jorden. Det er flere av den ’store skare’ som skal samles inn. Det forhold at flere millioner har vært til stede ved feiringen av minnehøytiden i de senere år, og at det finner sted en jevn økning av vitner i mange asiatiske land, på de større øygruppene og i de katolske landene i Europa, viser at innsamlingsarbeidet ikke er fullført. Det er av største betydning at alle som tilhører Jehovas folk, gjør sitt ytterste i tjenesten for ham helt fram til enden for denne onde ordning. — Mark. 13: 10; Ef. 5: 15, 16.
18. a) Hvilken sikting pågår åpenbart nå? b) Hvorfor bør vi gi nøye akt på Paulus’ formaning i 2 Korintierne 13: 5?
18 Akkurat som den salvede levning ble grundig siktet i tiåret etter 1914, ser det ut til at de som hevder at de tilhører den ’store skare’ blir siktet nå. Følgende ord av apostelen Paulus kan spesielt anvendes på alle oss som lever nå i denne kritiske tiden: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv!» (2 Kor. 13: 5) Verdsetter vi virkelig vår innvielse til Jehova — det nære, fortrolige forhold vi står i til ham, et forhold som er blitt muliggjort ved Jesu offer? Setter vi pris på å være forent med Faderen og Sønnen i det storslagne arbeid som vi har fått den forrett å ta del i på dette fremskredne tidspunkt? Tjener vi fordi vi har inderlig kjærlighet til Jehova og til vår neste? Eller har vårt motiv bare vært å ’redde vårt eget skinn’ i Harmageddon-slaget? Hvis vi tilhører den ’store skare’, er vi da innstilt på å fortsette å tjene Gud «dag og natt» helt til den «store trengsel»? Eller vil vi slutte å være på vakt og la Satan få overtaket på oss ved fornøyelser, umoral eller livets bekymringer?
19. a) Hvorfor kan vi være glad for at englene har holdt vindene tilbake fram til nå? b) Hvordan kan vi, slik det framgår av 2 Korintierne 13: 11, holde tritt med Guds fremadskridende organisasjon?
19 De fire englene kommer ikke til å holde jordens fire vinder i det uendelige. Vi kan være glad for at de har gjort det fram til nå, og for at det vil føre til frelse for millioner av mennesker. Men tiden er i ferd med å løpe ut. Vi må være levende og våkne i åndelig henseende og hele tiden gå framover sammen med Guds organisasjon på jorden. For en glede det er å kunne tilhøre det eneste verdensomfattende brorskap, et samfunn av brødre som lever sammen i fred og i enhet priser Jehovas navn i denne kritiske tiden! For å holde tritt med organisasjonen er det av og til nødvendig at vi forandrer vår personlige innstilling eller holdning. Men la oss alltid være rede til ydmykt å gjøre det, slik at vi kan fortsette å utføre vårt presserende arbeid og ha del i den glede som alle som tilhører Guds folk, erfarer. Som Paulus sa: «For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder.» — 2 Kor. 13: 11.
[Bilde på side 10]
’DE GIR IKKE AKT’ Som i Noahs dager og i Lots dager er de fleste så opptatt av livets daglige gjøremål at de ignorerer det faktum at de lever i en ytterst kritisk tid