Framelsk selvoppofrelsens ånd
«Den som vil følge etter meg, han må si nei til seg selv.» — Luk. 9: 23, UO.
1. Hvilke ord av Jesus viser at han oppfordret andre til å leve et selvoppofrende liv?
KRISTENDOMMENS grunnlegger sa en gang: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet.» Det er tydelig at Jesus Kristus da han uttalte disse ordene, som er nedskrevet i Bibelen i Lukas 9: 23—26, oppfordret andre til å være selvoppofrende.
2. Hvilke spørsmål kan en stille i forbindelse med denne oppfordringen?
2 Men er ikke denne oppfordringen litt avlegs i vår tid? Hvorfor skulle noen være interessert i å være selvoppofrende nå, da ingen bryr seg noe særlig om dem som er det, og da den moderne verden har så mye å tilby og så mye en kan arbeide for? Hvorfor skulle en «fornekte seg selv» når menneskene overalt gjør akkurat det motsatte og krever større og større frihet? De ønsker å få del i flere av denne verdens goder og mener de har rett til å bruke makt for å oppnå dem, hvis det ikke lar seg gjøre på andre måter. Hvorfor skulle en ikke forsøke å ’vinne hele verden’ eller i det minste en god del av den? Er det virkelig slik at en person som ’for hans skyld’ følger en selvoppofrende handlemåte, har så stort gagn av det at han vil berge sitt liv? Bibelens og sanne kristnes historie i nyere tid besvarer disse spørsmålene på en meget oppmuntrende måte. I betraktning av den mangel på ærlighet, ulastelighet og selvoppofrelse som gjør seg gjeldende i verden i dag, vil også en person som bare til en viss grad er interessert i åndelige spørsmål, være interessert i svarene på disse spørsmålene.
3. Hva slags verden forlater en som begynner å følge en selvoppofrende handlemåte?
3 Er forholdene i denne verden virkelig så ille? Følger den en så dårlig handlemåte at det er nødvendig å ta avstand fra den? Ja, og det burde ikke komme som en overraskelse for noen at verden i sin helhet blir mer og mer nytelsessyk og materialistisk. Denne tingenes tilstand ble forutsagt av en av de mest pålitelige profeter, nemlig apostelen Paulus, og hans profeti er nedskrevet i 2 Timoteus 3: 1—5: «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra.» Overalt ser vi tydelig hvordan denne profetien nå blir oppfylt. Å si at folk blir mer og mer nytelsessyke og materialistiske, er egentlig å uttrykke det mildt. Det er i virkeligheten en opprørsk og anarkistisk ånd som gjør seg gjeldende overalt.
4. Hvem er interessert i å være selvoppofrende, og hvordan ble dette forutsagt?
4 Finnes det i det hele tatt noen mennesker som er interessert i å framelske en selvoppofrelsens ånd? Ja, Jehovas sanne tjenere er interessert i det. Dette er også noe som er blitt forutsagt. Salme 110: 3 sier: «Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød.»
5. Har de noe som det er verdt å ofre noe for?
5 Det må være noe disse kristne har i tankene, noe det er verdt å ofre noe for i dag. Ja, det er det. Sanne kristne vet at Guds rike er blitt opprettet i himmelen og har hersket en tid. Vi har i virkeligheten allerede levd mange år i endens tid, og denne gamle tingenes ordning har ikke lang tid igjen. Når Gud ved sin konge, Jesus Kristus, går til handling for å befri jorden for de mennesker som ikke er interessert i å gjøre hans vilje, vil det være for sent å søke sikkerhet hos Gud. Verdensbegivenhetene og oppfyllelsen av Bibelens profetier viser tydelig at denne onde tingenes ordning bare har noen få år igjen. Kan det da være noe som er mer verdt enn det å ofre noe for Guds rike ved Kristus og oppmuntre dem som elsker rettferdighet, til å ta standpunkt for dette rike nå? En kan ikke gjøre noe som er mer verdt enn det!
6. Hvorfor bør vi være interessert i å vite hva Bibelen sier angående dette?
6 Det er derfor virkelig behov for å framelske selvoppofrelsens ånd. Det gode budskap om Guds rike må bli forkynt, og det må gjøres av trofaste, nidkjære tjenere for Gud. Det at en forstår hva det ligger i det å være selvoppofrende, vil hjelpe en til å fortsette å følge en trofast handlemåte. Vår selvoppofrelse må ikke være formalistisk. Den må være ekte.
Hva er det en skal ofre?
7. Hva omfatter det å være selvoppofrende, og hva omfatter det ikke?
7 Den form for offer vi taler om her, har ikke noe å gjøre med det å ofre andre eller noe som tilhører andre. Det vi taler om, er selvoppofrelse. En gal diktator er villig til å ofre tusenvis av andre menneskers liv for å oppnå noe til sin egen fordel, og han er ofte overbevist om at han følger en rettferdig handlemåte. Opprørere i såkalte frie land som ødelegger liv og eiendom, gjør seg skyldig i det samme. Og det gjør også anarkister og revolusjonære personer. Men det sanne, kristne offer innebærer det å ofre seg selv, ikke å stille urettmessige krav til andre eller følge en handlemåte som går ut over andre.
8. a) Nevn noen av de ting en bør forstå nødvendigheten av å gi avkall på. b) Hvorfor skulle det ikke være vanskelig å gi avkall på dette?
8 Det å ofre noe har å gjøre med det å gi avkall på noe. I en viss utstrekning har det å gjøre med det å gi avkall på materielle ting som virker tillokkende på kjødet, og som hindrer en i å gå helt og fullt inn for å tjene Jehova. Noen av disse materielle tillokkelser eller kjødelige ønsker kan føre til at en for å tilfredsstille det syndige, falne kjød, gjør seg skyldig i ting som Guds Ord direkte fordømmer eller advarer sterkt imot. Det å spise og drikke for mye kommer inn under dette. Det samme gjør spill om penger eller nær kontakt med den slags ting og det å søke selskap med en av det annet kjønn hvis en ikke er fri til å gjøre det eller å gjøre det på en urett måte. Det er ikke så vanskelig å forstå at det er nødvendig å gi avkall på noe som en ikke har rett til. Det er dessuten ofte slik at dette kan være ting som er skadelige for ens fysiske eller mentale helse. Å avholde seg fra slike ting er vanligvis ikke altfor vanskelig, og det hører i virkeligheten med til de grunnleggende ting en må gjøre for å bli en kristen.
9. Hva er noen av de ting som det kanskje ikke er så lett å gi avkall på eller bruke mindre tid til?
9 Men hva med slike ting som rett og slett hører med til det å leve et «normalt» liv? Er det noe galt i å leve slik som andre ordentlige mennesker i nabolaget eller landet lever? Når alt kommer til alt, inneholder Bibelen løfter om et jordisk paradis hvor vi skal få glede oss over å gjøre slike ting som det er naturlig for normale mennesker å like å gjøre. Hva er det som er galt med å ha et hjem som er stort nok til at en kan ha det komfortabelt, å bruke en del av sin tid til en lærerik hobby, å se på gode fjernsynprogrammer og holde seg sunn og frisk ved for eksempel å svømme, seile, stå på ski og reise? Vi kommer uten tvil til å kunne glede oss over å gjøre slike ting i Guds nye ordning etter Harmageddon, så hvorfor kan vi ikke glede oss over slike rene og oppbyggende ting nå?
10. Hvis det ikke er noe galt med disse tingene i seg selv, hva er det da som er faren ved dem?
10 Det er ikke noe galt med disse tingene i seg selv. Det saken gjelder, er hva som vil være best for oss, ikke hva som er tillatelig. Det kan være meget gagnlig å beskjeftige seg med slike ting, hvis en gjør det på rette måte. Det er bare et spørsmål om å ha det rette syn på dem. Det er et spørsmål om å bruke den tiden som er igjen, på den beste måten. En må kunne vurdere tingene, slik at en er i stand til å avgjøre hva som virkelig er av verdi og mest gagnlig, og særlig hva som har størst betydning i vår tid. Hva var det som var av størst betydning på Noahs tid? Matteus 24: 38, 39 sier: «For liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle.» Jesus sa ikke at alt det de gjorde, var galt i seg selv. Det var bare det at de burde ha lyttet til det Gud hadde å si til dem gjennom Noah, hans «rettferdighetens forkynner». Disse «normale» ting burde ikke ha fylt deres liv i en slik grad at de ikke hadde tanke for hva som var Guds vilje på den tiden. På lignende måte har Jehova i vår tid noe som det er langt mer betydningsfullt for oss å gjøre enn å være altfor opptatt med det som menneskene i verden normalt er opptatt med. Å gi avkall på slike ting utgjør sannsynligvis en av de største prøver når det gjelder det å være selvoppofrende. — 1 Kor. 7: 29—31.
11. Hva er nødvendig hvis en skal kunne bevare den rette likevekt når det gjelder slike ting?
11 En må se tingene i det rette lys og forstå hva en gir avkall på nå, sammenlignet med den belønning som må vinnes. Det minner oss om Esau. Han hadde ikke sans for de sanne verdier. Han var villig til å gi avkall på sin verdifulle førstefødselsrett for et måltid mat. (1 Mos. 25: 29—34) Jesus hadde ikke det han kunne helle sitt hode til, men han fulgte en ulastelig og selvoppofrende handlemåte for å kunne oppnå den belønning han var blitt lovt. Han hadde det rette syn på tingene og forsto hva som var av størst verdi. Det samme kan sies om apostelen Paulus. I Filippenserne 3: 8 skrev han: «Ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skam, for at jeg kan vinne Kristus.»
12. a) Nevn en annen ting som en sann kristen må gi avkall på. b) Hvordan hjelper apostelen Paulus oss til å få det rette syn på dette?
12 Det er også en annen ting som gjør at en kristen lever et selvoppofrende liv. Det har å gjøre med den måten som menneskene i verden betrakter oss på når vi slutter oss til Jehovas folk. Alle liker at andre synes godt om dem. Det er ingen som liker å bli sett ned på, og særlig ikke når det blir gjort på en urettferdig måte. Men en som gjør seg selv til en fremtredende tjener for Gud, vil ikke i verden bli betraktet som en fremtredende person. Det er noe han må ofre. Det å bli sett ned på er ikke lett å bære. Det er som det sies i 1 Korintierne 4: 13: «Vi er blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle, inntil nå.» Legg merke til Paulus’ beskrivelse av hva slags mennesker det er som vanligvis tar imot sannheten, og det syn verden i sin helhet har på dem som er Jehovas tjenere: «For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, for at intet kjød skal rose seg for Gud. Men av ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at, som skrevet er: Den som rose seg, han rose seg i Herren!» — 1 Kor. 1: 26—31.
Ikke lett å være selvoppofrende
13. a) Er det noen som finner det vanskelig å foreta en forandring? b) Hva er det rette syn på dette?
13 Noen synes at det er vanskelig å foreta den forandring som vil få dem til å skille seg ut fra menneskene i verden. De synes det er et altfor stort offer. Det burde ikke være slik. De burde i stedet betrakte det som en anledning til tydelig å vise hvorfor de er annerledes, og ikke se på det som en hindring, for det er det ikke. De som ennå går på skolen, vil ha mange fine anledninger til å forsvare det de vet er rett, og avlegge et effektivt vitnesbyrd når de gjør det. Kanskje det vil bety at du ikke blir så populær blant dine skolekamerater, at du må avholde deg fra å følge visse moter når det gjelder klesdrakt og andre ting, unnlate å ta del i selskapelige samvær på skolen eller gi avkall på å gå på en høyere skole. Når du gjør det, vil du imidlertid sette et godt eksempel for dem som kanskje har en rettferdig innstilling. Mødre og hustruer blir kanskje ikke fullt ut akseptert i nabolaget, men det å bli godtatt av naboene er ikke det viktigste. Det viktigste er å innta et kompromissløst standpunkt for sannheten, uansett hva andre måtte tenke eller si. Det samme er tilfelle med fedre og ektemenn på deres arbeidsplasser.
14. Hva skjer med noen i forbindelse med det å være selvoppofrende?
14 Noen finner det ikke bare vanskelig, men rett og slett umulig å foreta en forandring. De studerer sammen med Jehovas vitner en tid, og så slutter de. De blir klar over at dette uten tvil er sannheten, men de forstår at det innebærer at de må ofre noe, og det synes de ikke de kan. Andre har til og med innvigd seg og latt seg døpe og har tjent trofast en tid, men så har de falt fra. Hvis en skal vokse til modenhet, er det nødvendig at en trofast følger en selvoppofrende handlemåte. Apostelen Paulus mistet en av sine reisefeller fordi denne unnlot å gjøre dette. «For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.» (2 Tim. 4: 10) Hvor sørgelig var det ikke at det gikk slik når det var blitt gjort så fine framskritt!
15. Hvem er det som har skylden når en person slutter å følge en selvoppofrende handlemåte?
15 Hvis skyld er det når en person slutter å følge en selvoppofrende handlemåte og begynner å følge en verdslig handlemåte for å tilfredsstille seg selv? Det er ikke Guds skyld. Han har ikke latt fristelsene bli så store at det har vært umulig å unngå å falle for dem. Første Korintierne 10: 13 sier tvert imot: «Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» Jehova hjelper sine tjenere; han legger ikke hindringer i veien for dem. Det er ingen tvil om at det finnes mange ting som virker fristende, og som kan få en til å slutte å følge en selvoppofrende handlemåte, med det resultat at en går tilbake til den materialistiske verden. Men det er ikke Guds skyld når det skjer.
16. a) Når bør en begynne å følge en selvoppofrende handlemåte? b) Hvilken oppfatning har noen foreldre når det gjelder dette, men hva er det rette syn?
16 Hvor gammel bør en være når en begynner å følge en selvoppofrende handlemåte? Jo før en begynner, jo bedre. Det er best å begynne helt fra barndommen av. Foreldre som holder sine barn opptatt med gagnlige gjøremål både i og omkring huset, oppnår de beste resultater. De oppgaver barna blir satt til å utføre, bør være noe som er av betydning, noe som er til gagn for familien, slik at de lærer å påta seg ansvar. Noen foreldre er av den oppfatning at fordi de selv måtte arbeide hardt og hadde svært lite da de var barn, vil de sørge for at deres barn får det annerledes. De sier at deres barn ikke skal unnvære noen av de ting som de selv måtte unnvære. Da de var barn, gikk de med loslitte klær, hadde bare få eller ingen leker, fikk svært enkel kost og arbeidet hardt i mange timer. Men husk at det er ikke nødvendig å forandre alt dette for å kunne gagne ditt barn. Sørg for at det får de nødvendige klær, vær rimelig når det gjelder atspredelser og gi det sunn og nærende mat. Men hvorfor utelukke arbeid? Altfor mye fritid er ikke godt for et barn. Det er en dårlig opplæring og utgjør et dårlig grunnlag for et barn som skal vokse opp og leve et aktivt, selvoppofrende liv som en tjener for Jehova. Det er ikke lett å avlegge en inngrodd vane, og dovenskap kan bli en vane. Og hva blir så resultatet? «Den lates attrå dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.» — Ordspr. 21: 25.
17. a) Hvordan ser mange foreldre som måtte unnvære mange ting som barn, nå på sin barndom? b) Hva kan komme til å bli det beste foreldre kan gi videre til sine barn?
17 Det er i virkeligheten slik at mange foreldre som måtte arbeide hardt og unnvære mange ting i oppveksten, ofte er ivrige etter å fortelle om det nå. Grunnen til dette er at de nå skjønner at mye av det var godt for dem, og de er glad for at de fikk en slik opplæring og levde under slike forhold. Ordspråkene 22: 6 sier: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» Det at du lærer dine sønner og døtre opp til å være selvoppofrende, kan bli noe av det mest verdifulle de kommer til å arve fra deg. Husk også at det eksempel du selv setter, vil understreke den muntlige undervisning du gir.
18. a) Hva advarte Gud israelittene mot? b) Hva kan vi lære av dette?
18 Det er ikke vanskelig å bli nytelsessyk igjen. Gud visste at ufullkomne mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å vike av fra den rette vei. For å beskytte sitt folk israelittene advarte han dem derfor om hva det å ha materiell overflod i ’landet som fløt med melk og honning’, kunne føre til for dem. Etter at de hadde vandret i ørkenen i 40 år og hadde hatt mange vanskeligheter, ble det sagt til dem: «Når du så eter og blir mett og lover [Jehova] din Gud for det gode land han har gitt deg, da vokt deg for å glemme [Jehova] din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg i dag, og vokt deg at du ikke, når du eter og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset.» (5 Mos. 8: 10—14) Ja, de som blir rike materielt sett, kan lett glemme Gud. De kan begynne å stole på seg selv i stedet for å stole på Jehova og begynne å gli bort fra sannheten. Dette var en av de ting Jesus hadde i tankene da han sa: «Sannelig sier jeg eder: Det vil være vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike. Atter sier jeg eder: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å gå inn i Guds rike.» (Matt. 19: 23, 24) Hvis en skal kunne fortsette trofast å tjene Jehova, er det nødvendig å være ytterst forsiktig med hensyn til det å skaffe seg materiell rikdom. Det å være i besittelse av stor materiell rikdom er vanligvis ikke noe som bidrar til å framelske en god, kristen selvoppofrelsens ånd, slik Gud gjorde israelittene oppmerksom på.
19. Hva er et likevektig syn på materielle eiendeler?
19 Det er begrenset hva en har av tid og krefter. Når en bruker verdifull tid og verdifulle krefter til å samle eller ta vare på materielle eiendeler, fortrenger en åndelige ting. Det er ikke bare det at en bruker tid og krefter på materielle ting, men i løpet av den tiden en er opptatt med det, er ens sinn også opptatt med unyttige ting. Det er bare når en er opptatt med åndelige ting, at en blir åndelig oppbygd. Det at en ikke har så mye av denne verdens gods, men likevel har det en trenger, kan på mange måter være en velsignelse. (Ordspr. 30: 8) Det betyr vanligvis at en kan tenke mer på Rikets interesser og bruke mer tid og flere krefter i tjenesten for Jehova.
20, 21. Når det er blitt foreslått at en bør være mer elastisk med hensyn til tjenestearrangementer, hva betyr så dette, og hva betyr det ikke?
20 Men er det ikke så at Selskapet i de senere år har foreslått at vi skulle være mer elastiske når det gjaldt vår timeplan for virksomheten i menigheten og tjenesten for øvrig, og at det er blitt sagt at det ikke var nødvendig at menighetene laget stive regler og traff faste arrangementer for forkynnerne, men at brødrene kunne ta del i tjenesten på det tidspunkt som de selv mente passet dem best? Er det for eksempel ikke tydelig blitt holdt fram at det er i orden å begynne tjenesten søndag formiddag med å foreta gjenbesøk eller lede hjemmebibelstudier i stedet for først å gå fra hus til hus? Viser ikke alt dette at vi ikke behøver å tvinge oss selv ut i tjenesten når vi ikke er opplagt til det, at arbeidet med å forkynne og undervise vil bli gjort på en eller annen måte, og at vi ikke behøver å anstrenge oss så voldsomt?
21 Når vi undersøker dette omhyggelig, vil vi oppdage at det som er blitt foreslått, ikke er at vi skal la hendene synke, men at den enkelte forkynner kan legge forholdene til rette på den måten som passer ham best, slik at han i virkeligheten kan få gjort mer, hvis han ønsker det. En slik ordning gir forkynnerne anledning til å vise større initiativ i tjenesten for Jehova, og Paulus sier: «For I vet at I skal få arven til lønn av Herren.» (Kol. 3: 23, 24) Det er mange av Guds tjenere som har fulgt disse forslagene på rette måte, og de har vært i stand til både å bruke mer tid i tjenesten og å utføre den på en mer effektiv måte. Vi forstår derfor at det fortsatt er nødvendig for oss som innvigde kristne å anstrenge oss og følge en selvoppofrende handlemåte. Ja, det er nå mer nødvendig enn noensinne at vi gjør det.
22. Hvilken slutning kan en trekke med hensyn til det å være selvoppofrende?
22 Det er ikke lett å være selvoppofrende. Det krever årvåkenhet og hardt arbeid. Men når vi forstår hvem det er som oppfordrer oss til å følge en slik handlemåte, og har i tankene den belønning som ligger foran oss, må vi være enig i at det virkelig er anstrengelsene verdt. Det at Guds tjenere i vår tid har det rette syn på dette og forstår nødvendigheten av å være selvoppofrende, vil være til stor velsignelse for dem.
[Bilde på side 536]
Det er best å begynne å følge en selvoppofrende handlemåte helt fra barndommen av. Barn bør få i oppdrag å utføre gagnlige gjøremål i hjemmet