Spørsmål fra leserne
● I 2 Peter 2: 4—6 og i Lukas 17: 26—30 omtales de som ble ødelagt i vannflommen, og de som omkom da Sodoma og Gomorra ble ødelagt, i samme forbindelse. Viser dette at de som omkom i vannflommen, vil få en oppstandelse? — J. B., England.
For å kunne finne ut hvordan 2 Peter 2: 4—6 og Lukas 17: 26—30 skal forstås, bør vi lese disse skriftstedene nøye og ta sammenhengen i betraktning.
Når vi undersøker 2 Peter, kapittel 2, finner vi at apostelen Peter advarte om at falske kristne skulle oppstå i menighetene. (2 Pet. 2: 1—3) Disse «falske lærere» ville komme til å lede noen bort fra den sanne tro. Deres ødeleggelse skulle imidlertid helt sikkert komme. For å slå fast at Gud ville komme til å straffe dem, henviste apostelen til flere eksempler. Han viste at «Gud ikke sparte engler da de syndet», og at han «ikke sparte den gamle verden» på Noahs tid. Ved å straffe Sodoma og Gomorra med tilintetgjørelse satte Gud dem til «et forbilde på de ugudelige i framtiden». (2 Pet. 2: 4—6) Apostelen trakk fram disse eksemplene for å vise at Gud straffer ugudelige mennesker for det onde de gjør. Han talte ikke om deres utsikter til å få en oppstandelse.
I Lukas 17: 26—30 benyttet Jesus på lignende måte de menneskene som omkom i vannflommen, og de som døde da Sodoma og Gomorra ble ødelagt, som eksempler. Som eksempler på hva? Jo, han brukte dem som eksempler som viser at folk i sin alminnelighet ikke skulle være oppmerksomme på hans annet nærvær, fordi de var fullstendig opptatt med de daglige gjøremål, for eksempel å spise, drikke, kjøpe, selge, plante, bygge og gifte seg. Det skulle gå «liksom det gikk i Noahs dager» og «liksom det gikk i Lots dager». Jesus avsluttet med å si: «Således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.» Jesus benyttet en lignende illustrasjon i Matteus 24: 37—39, men der nevnte han bare Noahs dager. Han talte ikke på noen av disse stedene om hvorvidt disse menneskene skulle få en oppstandelse eller ikke.
I 2 Peter, kapittel 3, rettet imidlertid apostelen oppmerksomheten mot den ødeleggelse som skal komme under Kristi annet nærvær. Han sa: «Ved disse midler led datidens verden [det menneskelige samfunn utenfor Noahs ark] ødeleggelse da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som er nå, er ved det samme ord spart til ilden og blir oppholdt inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges.» (2 Pet. 3: 6, 7, NW) Legg merke til at han sa at den verden som var før vannflommen, «led ødeleggelse». Hva betyr det? Sier Bibelen på noe annet sted at de som omkom i vannflommen, skal få en oppstandelse? Sier den at de skal komme tilbake på dommens dag? Nei. Her i 2 Peter blir imidlertid den ødeleggelse de led i vannflommen, sammenlignet med den ødeleggelse som ved avslutningen på den nåværende tingenes ordning skal komme over «ugudelige mennesker». Jesus omtalte disse menneskene billedlig som geiter og sa at de «skal gå bort til evig avskjærelse». Det er derfor tydelig at de som ble ødelagt i Noahs dager, ble avskåret fra livet for bestandig. — Matt. 25: 31—46, NW.
● Hvordan kunne apostelen Paulus med rette si at han var en fariseer, i Apostlenes gjerninger 23: 6? — R. M., USA.
Apostelen Paulus sto anklaget for den jødiske domstol, Sanhedrinet, da han sa: «Jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.»
Dagen før Paulus sa dette, hadde han åpent forkynt den oppstandne Jesus Kristus, og det førte til at det ble opptøyer blant jødene. (Ap. gj. 22: 6—24) Fariseerne og sadduseerne som kom sammen ved denne anledning, var derfor fullstendig klar over at Paulus ikke var en fariseer, men at han var en kristen. En bør imidlertid ha klart for seg at Paulus var oppdratt som fariseer og var oppmerksom på at fariseerne trodde på læren om oppstandelsen, engler og ånder, mens sadduseerne forkastet slike læresetninger. (Ap. gj. 23: 8; 26: 5; Fil. 3: 5) Hva disse læresetningene angikk, hadde Paulus og apostlene den samme oppfatning som fariseerne, en oppfatning som var stikk i strid med sadduseernes oppfatning.
Det som ypperstepresten Annanias gjorde, og som er omtalt i Apostlenes gjerninger 23: 2, viste tydelig at de som var samlet, ikke ville være upartiske eller fornuftige når de fikk høre hva Paulus sa til sitt forsvar. Det er mulig at da apostelen forsto det, forsøkte han å skape splittelse blant dem ved å trekke fram den omstridte læren om oppstandelsen. Selv om han ikke var en fariseer i ordets egentlige betydning, var han en «sønn av fariseere» og viste at han inntok samme standpunkt som fariseerne når det gjaldt spørsmålet om oppstandelsen. Han trodde at Jesus var blitt oppreist som en ånd, og dette førte til større uenighet mellom de gruppene som var til stede. — Ap. gj. 23: 9, 10.
Apostelen Paulus erklærte ikke ved denne anledning at han godtok falske lærdommer, for derved å bli «alt for alle slags mennesker». (1 Kor. 9: 22, NW) Han fortalte sannheten. Han inngikk ikke noe kompromiss, men benyttet anledningen til å avlegge et effektivt vitnesbyrd.
● Hvorfor er Matteus 17: 21 utelatt i New World Translation of the Holy Scriptures? — L. F., USA.
Dette og noen andre skriftsteder eller deler av skriftsteder i de kristne greske skrifter er ikke tatt med i New World Translation fordi de ikke forekommer i den greske teksten som er utarbeidet av to forskere ved Cambridge universitet, B. F. Westcott og F. J. A. Hort. Det var hovedsakelig denne fremragende teksten oversettelseskomitéen benyttet da den utarbeidet førsteutgaven av New World Translation, som kom ut i 1950, og den reviderte utgaven, som kom ut i 1961.
En nærmere undersøkelse av Matteus 17: 21 vil klargjøre det hele. Selv om dette skriftstedet ikke er tatt med i New World Translation, har 1950-utgaven en opplysende fotnote hvor dette skriftstedet er gjengitt i samsvar med teksten i Codex Ephraemi Rescriptus fra det femte århundre etter Kristus og Cambridge-manuskriptet (Cantabrigensis) fra det sjette århundre etter Kristus. Der står det: «Men dette slag farer ikke ut uten ved bønn og faste.» Dette blir gjengitt som en del av Jesu svar til sine disipler da de spurte hvorfor de ikke hadde vært i stand til å utdrive en ond ånd ved en bestemt anledning. Det er verdt å merke seg at disse ordene mangler i forskjellige betydningsfulle manuskripter. Blant dem er Det sinaittiske manuskript og Det vatikanske manuskript nr. 1209, som begge er fra det fjerde århundre etter Kristus, og som følgelig er eldre enn de manuskriptene som er sitert ovenfor. Vers 21 i det 17. kapittel i Matteus’ evangelium mangler derfor tilstrekkelig støtte fra gamle manuskripter.
Vi kan imidlertid merke oss at noen autoriteter har betraktet dette skriftstedet som en tilføyelse som er hentet fra Markus 9: 29. Dette kapitlet i Markus’ evangelium inneholder også en beretning om denne hendelsen, og der er disse ordene som Matteus utelot, tatt med.
The New World Translation er ikke den eneste oversettelse som utelater Matteus 17: 21, eller som i en forklarende fotnote gjør oppmerksom på at det er tvilsomt at det er ekte. Andre oversettelser som gjør det samme, er for eksempel American Standard Version, An American Translation, Revised Standard Version og The New English Bible. Se også Lyder Bruns oversettelse og «Ungdomsoversettelsen».
De som tok avskrifter av bibelske manuskripter, har undertiden føyd noe til den greske teksten, ja, de har vært mer tilbøyelige til å gjøre det enn til å utelate noe. Ved en omhyggelig tekstforskning har en imidlertid funnet fram til de tilføyelser som er blitt gjort. Det viser seg derfor at de korteste greske tekstene er de mest pålitelige.
Vi bør imidlertid ikke trekke den slutning at teksten i de kristne greske skrifter er blitt vesentlig forandret under overleveringen. En bibelforsker, Jack Finegan, har uttalt: «Det samlede antall manuskripter av Det nye testamente er meget imponerende. . . . Ingen annen gresk bok har på langt nær så mange tekstvitner. Det er sant at det er utallige avvikelser i teksten i de forskjellige manuskriptene av Det nye testamente, men de fleste av dem er av forholdsvis ubetydelig art . . . Ja, grundige bibelforskere har anslått at de avvikelsene som er vesentlige, neppe utgjør mer enn en tusendel av hele teksten.» — Light from the Ancient Past, side 352.
I alle de tilfellene da New World Translation utelater et vers som finnes i King James Version, er det i 1961-utgaven markert ved en tankestrek etterfulgt av det tallet som angir versets nummer. Detaljerte opplysninger om hvilke manuskripter som inneholder verset, og hvilke gamle manuskripter som ikke gjør det, kan en finne i fotnotene i den store ett-binds utgaven av New World Translation. — Se også The Watchtower for 1. februar 1962, sidene 88—92.
● Søylene som hørte til forhallen i Salomos tempel, ble kalt Jakin og Boas. Har disse navnene noen betydning? — J. G., USA.
Ja, det har de. Søylene tjente tydeligvis en symbolsk hensikt. En kan bedre forstå dette når en blir klar over at de var kolossalt store, ettersom hver søyle var over åtte meter høy og nesten to meter i diameter. Søylene var laget av kobber og hadde søylehoder med utsmykninger som var formet som granatepler og liljer. Ettersom de hadde en fremtredende plass foran templets forhall, var disse søylene virkelig iøynefallende. — 1 Kong. 7: 15—22.
Den søylen som sto på høyre side av forhallen, ble kalt Jakin, som betyr «han vil grunnlegge». Søylen som sto på venstre side, ble kalt Boas, som sannsynligvis betyr «i styrke». Ettersom hebraisk leses fra høyre mot venstre, ville en hebreer i fortiden først rette sin oppmerksomhet mot søylen på den høyre siden som hadde navnet Jakin. Deretter ville han legge merke til søylen med navnet Boas. På den måten ville disse navnene tydeligvis gi ham den tanken at «han vil grunnlegge i styrke».
Disse søylene sto fritt og støttet ikke noen del av bygningen. Det ser imidlertid ut til at det som lå til grunn for den betydning navnene deres hadde, var at Gud ville grunnlegge templet i styrke. Det betydde selvfølgelig også at Jehova godkjente den sanne tilbedelse som ble praktisert der.