Hvorfor har de mirakuløse åndens gaver opphørt?
FOR 1900 år siden støttet den usynlige Gud sterkt opp om det gode budskap om frelse gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Hvordan gjorde han det?
Skribenten av Hebreerbrevet, som skrev til kristne som hadde vært underlagt Moseloven, viste hvordan Gud gjorde dette, da han sa: «Gud vitnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd etter sin vilje.» (Heb. 2: 1—4) Ja, ved disse ting viste Gud tydelig at han nå handlet med den nye, kristne menighet, som var blitt opprettet under den nye pakt, og at han hadde tatt bort sin gunst fra den jødiske ordning under lovpakten.
Denne «utdeling av den Hellige Ånd» omfattet mange mirakuløse gaver. Apostelen Paulus omtalte disse mirakuløse gavene og sa at de skulle opphøre i sin tid. (1 Kor. 13: 8) I dag er vi ikke vitne til at Guds ånd virker gjennom enkeltpersoner på slike oppsiktsvekkende, mirakuløse måter, slik at de blir i stand til å utføre mirakuløse helbredelser, tale forskjellige tungemål som de aldri har lært, uttale inspirerte profetier og så videre. Hvorfor ikke? Hvis disse gavene var nødvendige for menigheten den gang, hvorfor er de det da ikke nå?
Grunnen til dette er at selv om Guds ånd virker like mye til velsignelse for den kristne menighet i dag som den gjorde den gang, og derved setter den i stand til å fullføre sin tjeneste, dekker den nå mange av menighetens behov på en annen, mer omfattende og varig måte. Hvordan det? For å få svar på dette er det nødvendig å undersøke nærmere hva som var hensikten med de gavene som ble gitt den gang, og hva de utrettet.
Åndens mektige virksomhet i det første århundre
Når vi leser beretningen om den virksomhet som apostlene og deres medarbeidere utførte, en beretning som hovedsakelig er nedskrevet i Apostlenes gjerninger, kan den kraft og styrke som blir tilkjennegitt ved den hellige ånds virksomhet, ikke annet enn gjøre inntrykk på oss. Fra pinsedagen i år 33 e. Kr. ble ’troende vunnet for Herren, menn og kvinner i hopetall’. (Ap. gj. 5: 14) Under Paulus’ første misjonsreise, som varte bare ett og et halvt år, reiste han og Barnabas gjennom Kypern og Lille-Asia. (Apostlenes gjerninger, kapitlene 13 og 14) I løpet av denne korte tiden opprettet de den ene menigheten etter den andre og utnevnte lokale menn til å føre tilsyn med dem. Noen menigheter ble tydeligvis opprettet i løpet av ganske kort tid. På en senere tur oppholdt Paulus seg omkring ett og et halvt år i den store byen Korint, hvor han fant mange disipler. — Ap. gj. 18: 11.
Hvorfor var åndens virksomhet så kraftig at det i løpet av kort tid ble lagt hundreder, ja, tusener til den kristne menighet i dens første tid?
Det var fordi det var forholdsvis få år til å opprette, bygge opp og styrke menigheten. I sin lignelse om hveten og ugresset hadde Jesus vist at denne kraftige virksomhet ville være av begrenset varighet. Den ville opphøre når «folkene sov», det vil si, når apostlene ’sov inn’ eller døde. Når dette skjedde, ville «syndens menneske», som det var blitt forutsagt skulle komme, ikke lenger bli holdt tilbake, og det store frafall, opprøret mot den sanne apostoliske lære og gudsdyrkelse ville utfolde seg med stor styrke. (Matt. 13: 24—30, 36—43; 2 Tess. 2: 3—8) Apostlene arbeidet derfor utrettelig for å bygge opp menigheten slik at den kunne bli en «sannhetens støtte og grunnvoll» som kunne stå seg mot frafallets stormbølge, som nesten ville komme til å overskylle den. — 1 Tim. 3: 15; 4: 1; Ap. gj. 20: 29, 30; 2 Pet. 2: 1—3.
Men hvorfor var åndens mirakuløse virksomhet nødvendig? Du er sikkert klar over at i det første århundre var det sjelden at til og med en jøde hadde en fullstendig samling av de bokruller som inneholdt de hebraiske skrifter. Blant hedningene var disse skriftene så å si ukjent. Hva evangeliene og brevene i de greske skrifter angår, var det bare noen få eksemplarer i omløp. Ingen av de bibelske bøkene var inndelt i kapitler og vers, slik de er i dag. Bibelske oppslagsverk og bibelske ordbøker eksisterte ikke. Det er derfor tydelig at det var nødvendig at menigheten fikk hjelp av Gud på en overnaturlig måte. Det var logisk at Guds ånd ville virke på en slik måte at alle de kristne disiplenes behov for bibelsk kunnskap og veiledning ble dekket. Som vi skal se, gjorde den dette gjennom de mirakuløse gaver.
De mirakuløse gaver
Disse gavene er nevnt i 1 Korintierne 12: 4—11. Der viser apostelen at ånden ikke virket på samme måte på alle medlemmer av menigheten, men at den ga seg til kjenne på forskjellige måter. Derved ble menigheten som et hele rustet til å holde fast ved den rette lære og den rene gudsdyrkelse, til å forkynne det gode budskap og undervise i det og til å holde stand mot frafallet. La oss se på de forskjellige gavene og hensikten med dem.
Den første som blir nevnt, er «visdoms tale». Å ha visdom vil si å ha evnen til å bruke sin kunnskap og forståelse på en vellykket måte for å nå bestemte mål. Denne visdom var ikke en visdom som var blitt tilegnet gjennom erfaring, men en mirakuløs visdom, som satte den som fikk denne gaven, i stand til å hjelpe menigheten når den skulle treffe vanskelige avgjørelser. — Ap. gj. 13: 1—5.
Den neste gaven som blir nevnt, er «kunnskaps tale». Denne kunnskapen var ikke kunnskapen om Gud og Kristus, en kunnskap som alle kristne måtte ha for å kunne være disipler. (Joh. 17: 3; Rom. 10: 14) Det var en mirakuløs kunnskap, som skulle oppveie mangelen på eksemplarer av skriftene. Den gjorde dem også på mirakuløst vis oppmerksom på situasjoner som hadde innvirkning på menighetens ve og vel. — Ap. gj. 5: 1—11.
Den neste var «tro». Dette kunne ikke være den tro som alle kristne måtte ha, for tro på Gud og hans Sønn og på gjenløsningsofferet var en av hovedbetingelsene for å kunne bli en kristen. (Rom. 10: 10; Ap. gj. 2: 38, 39) Det var en mirakuløs tro som var inngytt av ånden, en ubrytelig overbevisning som satte dem som hadde den, i stand til å overvinne hindringer som var som fjell, og til å tilskynde menigheten til med kraft og nidkjærhet å fortsette urokkelig i forkynnelsen av det gode budskap. Hvilket verdifullt medlem av menigheten ville ikke den som hadde denne gaven, være!
Så var det gaven til «å helbrede» og gjøre andre «undergjerninger». (Ap. gj. 3: 1—8; 5: 12—16; 13: 6—12) Disse gavene tjente som tegn for de vantro, som kraftige beviser for at menigheten hadde Guds ånd, og for at denne ånd hjalp menigheten i dens gjerning.
Den ’profetiske’ gaven innbefattet foruten å tale om Guds storslåtte ting den inspirerte evnen til å tale nøyaktig om ting som skulle komme. Denne evnen til å kunne forutsi begivenheter ser imidlertid ut til hovedsakelig å ha vært begrenset til ting som ville berøre menigheten på den tiden, slik at den ble i stand til å klare den forutsette situasjon. Et eksempel på dette var den hungersnøden som inntraff på keiser Klaudius’ tid, en hungersnød som den kristne profeten Agabus hadde forutsagt. — Ap. gj. 11: 27—30.
Evnen til å «prøve ånder» eller «skjelne mellom inspirerte uttalelser» (NW) var til beskyttelse for menigheten. På den tiden fantes det profeter som overbrakte inspirerte budskaper fra Gud, og noen av dem reiste omkring, for eksempel Barnabas, Silas og Paulus. Ved hjelp av denne gaven til å skjelne mellom inspirerte uttalelser ville menigheten bli beskyttet mot falske profeter. Hvis det kom slike falske profeter til menigheten, kunne det medlem av menigheten som hadde denne gaven, identifisere dem. På den måten ville menigheten vite om den skulle gi akt på «de inspirerte uttalelser» eller ikke. — 1 Joh. 4: 1, NW.
«Tunger» og «tydning av tunger» var av stor betydning når det gjaldt å få det gode budskap spredt til Asia, Europa og Afrika og til øyene i havet. Denne gaven tjente også som et tegn for dem som var utenfor den kristne menighet. (1 Kor: 14: 22) Ettersom Paulus var en apostel som var sendt ut for å forkynne for folkeslagene, reiste han mer enn de øvrige apostlene og traff mennesker som talte mange forskjellige språk og dialekter. Det var uten tvil derfor han hadde fått så rikelig av denne gaven. Som han sa: «Jeg taler mer med tunger enn I alle.» — 1 Kor. 14: 18.
Åndelige gaver i menigheten i vår tid
Den sanne kristne menighet har på det nåværende tidspunkt kommet seg etter det frafall som innhyllet middelalderen i åndelig mørke. Akkurat som Jehova i år 537 f. Kr. benyttet kong Kyros av Persia til å bringe israelittene tilbake til sitt land, har han i vår tid benyttet sin regjerende Konge, Jesus Kristus, til å bringe den kristne menighet tilbake til en blomstrende åndelig tilstand. (Es. 1: 25—27) Sanne læresetninger er blitt gjenopprettet, for eksempel angående Guds navn, Guds Sønns, Jesu Kristi, stilling, Guds rike, gjenløsningen og oppstandelsen. Slike falske læresetninger som treenighetslæren, læren om et brennende helvete, menneskesjelens udødelighet og andre er blitt avslørt som ubibelske. Det gode budskap om Riket blir forkynt over hele verden. Er det nødvendig for menigheten å ha åndens mirakuløse gaver for å kunne utføre sitt arbeid og for å bevare sin renhet, ulastelighet og enhet?
Nei, de mirakuløse gaver er ikke nødvendige nå, slik som de var i det første århundre, for Gud har gitt menigheten det den har behov for, på en annen, mer fullstendig og varig måte. Men akkurat som i menighetens tidligste historie har ikke alle menighetens medlemmer de samme gaver eller evner, men de utfyller hverandre, slik at menigheten som et hele, med alle sine evner på en fullstendig måte representerer Gud og Kristus. Dette skjer ved Guds ånds virksomhet, idet den gir menighetens medlemmer en rekke forskjellige evner.
Når det gjelder kunnskap, har Gud tilveiebrakt hele sitt Ord, som selv de fattigste i dag kan skaffe seg i trykt form. Bruken av dette Ord kan gjøre et menneske fullkomment, dugelig til all god gjerning. (2 Tim. 3: 16, 17) Alle har dessuten anledning til å skaffe seg kunnskap ved hjelp av forskjellige hjelpemidler til bibelstudium, for eksempel bibelske håndbøker, oppslagsverk og ordbøker, og ved å søke hjelp hos menn i menigheten som har skaffet seg kunnskap gjennom flittig studium.
De kan også skaffe seg visdom på lignende måte. Det er ikke nødvendig å oppnå visdom på mirakuløst vis. De ting som den første kristne menighet utrettet, er gjengitt i Apostlenes gjerninger, og foruten denne beretningen har vi anledning til å granske menighetens historie i vår tid etter at den gjenvant sin åndelige sunnhet etter frafallet. Det kan neppe oppstå et problem som den ikke før har vært stilt overfor og overvunnet. Menigheten av salvede kristne i vår tid er blitt utnevnt av Jesus Kristus som «den tro og kloke tjener». (Matt. 24: 45—47) Modne menn med mange års erfaring i å la seg lede av Guds Ord og hans ånd anvender den visdom de derved har oppnådd, til gagn for menigheten og hielper den til å overvinne problemer og fortsette arbeidet på en ordnet, virkningsfull måte.
Sterk tro gjør seg også i høy grad gjeldende i menigheten gjennom de fleste av dens medlemmer. Tro er en av åndens frukter som framelskes ved at en gjennom studium av Bibelen og ved å følge åndens veiledning forvisser seg om hva Guds vilje er. (Gal. 5: 22) Under alle slags forhold, under omveltningene under to verdenskriger, under et brennende hat til og motstand mot Guds rike og dets forkynnere, under likegyldighet, latterliggjørelse og forfølgelse, har menn med tro ledet og tilskyndt menigheten til å fullføre sitt oppdrag.
Gaven til å helbrede og lignende mirakuløse gjerninger er ikke nødvendige i dag. Historien viser at Guds gunst ikke lenger hviler over den gamle jødiske menighet, men at det er den kristne menighet som nå nyter godt av den, samtidig som den kristne menighets kjærlighet og virksomhet så vel som profetienes oppfyllelse tydelig viser at det er den Gud handler med i vår tid. Den verdensomfattende forkynnelsen av Riket er også et mektig tegn. — 1 Kor. 13: 10—13; Matt. 24: 14.
Inspirert profetering ville i dag være overflødig. De profetier som er nedskrevet i Bibelen, utgjør en fullstendig veiledning for menigheten i dag; det er ikke nødvendig å føye noe til dem. (2 Tim. 3: 16, 17; Åpb. 22: 18, 19) Ettersom Guds Ord utgjør en fullstendig veiledning og det i dag ikke finnes noen profeter som er inspirert og bemyndiget av Gud, er det heller ikke nødvendig at noen har den gaven å kunne skjelne mellom inspirerte uttalelser på mirakuløst vis. Det som kommer ut av «dragens munn og av dyrets munn og av den falske profets munn» eller av munnen til andre som kommer med såkalte «inspirerte uttalelser», blir hurtig vurdert og stemplet som falske ved hjelp av Guds inspirerte Ord. — Åpb. 16: 13, 14; 1 Joh. 4: 1, NW.
«Men hva med tunger og tydning av tunger?» vil noen kanskje spørre. Som svar på dette kan en stille følgende spørsmål: «Blir det gode budskap om Riket forkynt for alle folkeslag på alle større språk?» Ja, vitnesbyrdet blir avlagt i 206 land, og Bibelen eller deler av den er tilgjengelig på over 1400 språk. Tusener av misjonærer har lært seg fremmede språk og brakt det gode budskap om Riket til menneskene i disse landene. De som hører dette budskapet, bringer det videre til andre, til og med på dialekter som misjonærene ikke taler, og oversetter således sannhetens ord for andre.
På denne måten leder Guds ånd forkynnelsen av det gode budskap med det resultat at ’en stor skare, som ingen kan telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger’ har begynt å prise Jehova Gud og hans Konge, Jesus Kristus, idet de har tatt del i kunngjøringen om at Kongen har begynt å herske. — Åpb. 7: 9, 14.
Tilkjennegivelsen av Guds ånd er derfor i dag like mektig som den var i den første kristne menighet. Det arbeid som blir utført ved hjelp av den, kan meget godt betegnes som mirakuløst, sett fra et menneskelig synspunkt. De som utfører dette arbeid, må ha Guds ånd for å kunne gjøre det, og de anerkjenner at det i virkeligheten er Guds ånd som bevirker at deres anstrengelser gir resultater.
For en som ikke anerkjenner Guds ånd som den kraft som tilskynder Guds folk til virksomhet, vil imidlertid de ting som blir utrettet, kanskje fortone seg som et naturlig resultat av de anstrengelser som blir gjort. Guds ånds virksomhet i menigheten i dag gir seg ikke til kjenne på en oppsiktsvekkende måte, for de gaver som blir gitt, er åndelige gaver, som blir framelsket over en tidsperiode av dem som har dem, mens de mirakuløse gaver i den første menighet ble gitt øyeblikkelig til kristne som ble utvalgt av Gud. — 1 Kor. 12: 6, 11, 18; Ap. gj. 19: 5, 6.
Som kristne kan vi i dag være lykkelige over at Gud i sin enestående visdom har gjort det på denne måten, slik at sannheten er blitt bevart på jorden. Vi bør nå nidkjært forsøke å framelske åndens frukter, slik at vi ikke ’tar imot Guds ufortjente godhet og overser hensikten med den’. — 2 Kor. 6: 1, NW.
Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten. — 1 Kor. 13: 8, 13.