Den forræderske «onde slave» og forbildene på den

«’AXlS SALLY’ skal løslates fra fengslet i juli.» Dette var en overskrift som sto i New York Times for, 8. april 1961. Hvem er denne Axis Sally? Hun er en amerikansk kunstner som i 1930-årene reiste til Tyskland for å studere musikk. Da den annen verdenskrig brøt ut, sang hun hver kveld over radio en forførende kjærlighetssang til amerikanske soldater for å friste dem til å slutte å kjempe og reise hjem igjen. Hvorfor gjorde hun det? Var hun blitt omvendt til nazismen? Nei, på ingen måte! Hun sang for betaling og var den best betalte av alle dem som var på nazistenes radioprogram.

Dette eksemplet på forræderi i vår tid leder tankene hen på De forente staters første beryktede forræder, Benedict Arnold. Han var en stolt og hovmodig mann som til stadighet lå i strid med kolonienes styresmakter, og fordi han likte å leve i overflod og var glad i materiell vinning, gikk han over til sine landsmenns fiender da de kjempet for sin uavhengighet. Han tilbrakte sine siste dager i et fremmed land, forvist og meget ulykkelig.

Selv om vi her ikke skal drøfte politiske, men religiøse forrædere, kaster disse to politiske forræderne lys over to grunnleggende tilbøyeligheter hos forrædere, nemlig stolthet og griskhet. De skyver visdom, rettferdighet og kjærlighet til side for å oppnå selvisk vinning. Ettersom en forræder blir skydd av andre mennesker, og det ikke er godt for mennesket å være alene, gjør han livet ulykkelig for seg selv.

I Bibelen er det tre forrædere som er særlig framherskende, nemlig Akitofel, som en gang var kong Davids venn, Judas Iskariot, som en gang var Jesu Kristi venn, og den «onde slave», som en gang var en venn av den «tro og kloke slave» i vår tid, i tiden for Kristi annet nærvær. Den sistnevnte er imidlertid ikke en enkelt person, men en gruppe av forræderske mennesker.

Ordet «forræder» er et av de mest avskyelige ord i det norske språk, ja, det har til og med en dårligere klang enn ordet «hykler». Å forråde betyr å «overgi, utlevere, svike». En forræder er en som er bedragersk, troløs, upålitelig, falsk eller illojal. Ordet «forræder» forekommer bare én gang i Bibelen, nemlig i Lukas 6: 16, hvor det til slutt i oppregningen av apostlenes navn heter: «Og Judas Iskariot, som ble forræder.»

Akitofel

Tilfellet med den stolte og griske Akitofel viser godt hva som får et menneske til å bli en forræder. En forræder er ofte usedvanlig begavet, men mangler ærlighet og kjærlighet. En slik forræder var kong Davids rådgiver, Akitofel, om hvem det er skrevet: «I den tid gjaldt et råd som Akitofel ga, like så meget som om en hadde spurt Guds ord til råds; så meget gjaldt hvert råd av Akitofel både hos David og hos Absalom.» Hvorfor ble han en forræder? Beretningen sier ikke noe om det, men det er tydelig at Akitofel sluttet seg til Absalom i hans opprør mot sin far kong David, fordi det så ut til å være sikkert at Absalom ville vinne. Men Jehova sørget for at saken fikk et annet utfall. — 2 Sam. 16: 23.

Absalom var kong Davids yndlingssønn, og han var svært vakker. En gang måtte han rømme fordi han hadde drept en av sine halvbrødre som hadde voldtatt hans søster Tamar. Han kom senere tilbake, og David viste ham barmhjertighet og tilga ham. Absalom var ikke takknemlig for den barmhjertighet som var blitt vist ham, men la planer om å vende folkets hjerte bort fra hans far. Han fikk i stand en sammensvergelse for å tilrive seg sin fars trone, og det lyktes ham til og med å overtale Akitofel til å slutte seg til ham. Da David fikk høre om dette, ba han: «Gjør Akitofels råd til dårskap, [Jehova]!» — 2 Sam. 15: 12, 31.

Hvor ond Akitofel var, framgår av en av Davids salmer: «For ikke er det en fiende som håner meg, ellers ville jeg bære det; ikke er det min avindsmann som opphøyer seg over meg, ellers ville jeg skjule meg for ham; men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning — vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blant den glade høytidsskare. Han legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.» — Sl. 55: 13—15, 21, 22.

David ba ikke bare om at Gud måtte forpurre Akitofels råd, men han gjorde også selv hva han kunne for å forpurre det. Han sendte nemlig sin rådgiver Husai for å foregi at han ville være lojal mot Absalom, og for å gjøre Akitofels kloke råd til intet. På den måten besvarte Jehova Davids bønn, for da Akitofel ga Absalom et godt råd, rådet Husai ham til å gjøre noe annet, og Absalom fulgte Husais råd. Dette førte til at Absalom tapte slaget, og til slutt mistet han også livet. Da den innbilske og stolte Akitofel så at hans råd ikke ble fulgt, vendte han hjem igjen, «beskikket sitt hus og hengte seg». — 2 Sam. 17: 14, 23.

Judas Iskariot

Akitofel var et passende forbilde på den mest nederdrektige og beryktede forræder som noen sinne har levd, nemlig Judas Iskariot, som forrådte Jesus Kristus, Guds Sønn, for usle 30 sølvpenger. Judas Iskariot var blitt utvalgt til å være en av de 12 apostler etter at Jesus hadde bedt til Gud en hel natt, og han hadde derfor ikke en dårlig hjertetilstand på det tidspunktet, for hvis han hadde hatt det, ville ikke Jesus ha utvalgt ham til å være en av de 12 apostler. Men Judas, som hadde fått en slik ærefull stilling, lot gradvis selviskhet få komme inn i sitt hjerte. Det ser ut til at han var en judeer, mens de andre av de 12 var galileere, og judeerne trodde om seg selv at de var mye bedre enn galileerne.

Det er sannsynlig at Judas Iskariot var blitt utnevnt til å være kasserer for den gruppen som fulgte Jesus, for de 12, fordi han hadde en god utdannelse. Etter hvert som tiden gikk, lot han imidlertid selviskheten få makten over seg. Ettersom han hadde de andres fulle tillit, var han klar over at han kunne stjele fra kassen uten at noen fikk rede på det, og han hadde ikke noen betenkelighet ved å gi etter for denne fristelsen. Etter hvert som han fikk en dårlig hjertetilstand, la Jesus merke til det, og derfor leser vi at «Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham». «Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og én av eder er en djevel.» — Joh. 6: 64, 70.

Av dette ser vi at Judas hadde de to karaktertrekk som kjennetegner en forræder, nemlig stolthet og griskhet. Jesus Kristus hadde gitt avkall på sin himmelske herlighet for på en uselvisk måte å tjene Gud og mennesker som et menneske, men Judas Iskariot fulgte ham bare for selvisk vinnings skyld. Hans liv var basert på en løgn. Kunne noe være mer falskt enn dette? Judas kunne imidlertid ikke klare å holde dette skjult. Før eller senere ville sannheten komme for dagen. Anledningen kom da han engang kritiserte Maria, Lasarus’ og Martas søster, fordi hun salvet Jesus med en kostbar, parfymert olje. Judas innvendte: «Hvorfor ble ikke denne salve solgt for tre hundre penninger og gitt til de fattige?» Jesus irettesatte ham ved å si: «De fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid.» — Joh. 12: 5, 8.

Judas Iskariot kunne ha tålt denne irettesettelsen hvis hans innvending hadde vært oppriktig, men det var den ikke. Johannes forteller hvorfor han kom med denne innvendingen: «Dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.» I uberettiget vrede gikk derfor Judas Iskariot «til yppersteprestene og sa: Hva vil I gi meg, så skal jeg gi ham i eders vold? De ga ham da tretti sølvpenninger. Og fra den tid av søkte han leilighet til å forråde ham». — Joh. 12: 6; Matt. 26: 14—16.

Hvor falsk Judas var, kan vi se av at han var freidig nok til å spørre: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» da Jesus sa at en av de 12 skulle forråde ham. Hvor ond måtte han ikke ha vært når han kunne komme på den idéen at han skulle forråde sin Herre med et kyss, som var et symbol på den hengivenhet han forega å ha for Jesus, samtidig som det skulle utpeke ham i tilfelle nattens mørke skulle gjøre det vanskelig å vite hvem som var Jesus Kristus! — Matt. 26: 25, 48, 49.

Den usle forræderen angret etterpå, men til ingen nytte. Han hadde gått så langt at det ikke var noen vei tilbake. Hans forræderi skyldtes ikke at han i et svakt øyeblikk ble overrumplet av en synd, som i tilfellet med Peter som fornektet sin Herre. Nei, Judas var stolt, ond og hyklersk. Han hadde lagt en plan og fulgte med overlegg den handlemåte han på forhånd hadde bestemt seg for. Jesus kalte ham treffende «ødeleggelsens sønn» og sa at «det ville vært bedre for ham om han aldri var blitt født». Ja, det ville ha vært bedre, for han vil ikke bare gå glipp av det evige liv, men han førte også vanære over seg selv. — Joh. 17: 12; Matt. 26: 24, NW.

Den «onde slave»

Akkurat som kong David var et forbilde på Jesus Kristus, var også Akitofel et bilde på Judas Iskariot. Akitofel og Judas Iskariot er igjen et forbilde på den «onde slave», som Jesus kom med følgende forutsigelse om: «Men hvis den onde slave sier i sitt hjerte: ’Min herre gir seg tid,’ og så begynner å slå sine medslaver og spiser og drikker med uforbederlige drankere, da vil denne slaves herre komme på en dag han ikke venter og i en time han ikke vet om, og straffe ham med største strenghet og anvise ham del med hyklerne. Det er der han skal gråte og skjære tenner.» — Matt. 24: 48—51, NW.

Vi skulle kunne vente å se denne «onde slave» i vår tid. Hvorfor det? Jo, fordi Jesu ord vedrørende den onde slave er en del av hans store profeti som blir oppfylt i tiden etter 1914. Fra det året av har vi opplevd de uovertrufne kriger, hungerperioder, farsotter og jordskjelv og den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Riket som er forutsagt i Matteus 24: 7—14.

Som allerede nevnt bør vi ikke vente at denne onde slave er en enkelt person, men en gruppe mennesker. I Esaias 43: 10 omtaler for eksempel ikke bare Jehova sitt folk i fortiden og i vår tid i flertall som «vitner», men også i entall som «min tjener». Dette er i samsvar med den kjensgjerning at den «tro og kloke slave» som Jesus omtaler samtidig, også er en gruppe mennesker. I dette bladet er det gang på gang blitt vist at den «tro og kloke slave» består av levningen av Kristi legemes lemmer som fremdeles er tilbake på jorden, og som er forent med den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. — Matt. 24: 45—47, NW.

Det framgår tydelig av Jesu ord at den onde slave er en forræder. Hvordan viser den at den er det? Jo, ved at den slår sine medslaver og har omgang med dem som er skammelige i Guds øyne, dem som åndelig sett er «uforbederlige drankere». Slår den sine medslaver med en bokstavelig stokk? Nei, for landets lover tillater ikke det. Den prøver i stedet å påføre sine medslaver lidelse ved hjelp av harde og bitre ord, baktalelser, falsk propaganda og påstander som den ikke fører noe bevis for, og heller ikke kan bevise. Dette gjør den både ved det talte og ved det skrevne ord. Den er lik Diotrefes som apostelen Johannes skrev følgende om: «Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblant dem, tar ikke imot oss. . . . han baktaler oss med onde ord.» — 3 Joh. 9, 10.

De som utgjør den «onde slave»-klasse, mener at de har grunn til å klage. De kan ha blitt irettesatt i likhet med Judas eller blitt fratatt tjenesteprivilegier, eller det kan være at de ikke har kunnet holde tritt med den stadig større forståelse av sannheten eller de framgangsmåter som blir brukt i tjenesten for Gud. Men hvis de hadde vært ærlige nok til å granske sine hjerter, ville de ha måttet innrømme at de i lang tid ikke har hatt en rett hjertetilstand, og at det er selviskhet i form av stolthet eller ønsket om selvisk vinning som nå driver dem.

Jesus viser at åndelig blindhet og kjærlighet til selvisk vinning hører nøye sammen: «Øyet er legemets lys; er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst; men er ditt øye sykt, da blir hele ditt legeme mørkt. Er altså lyset i deg mørke, hvor stort blir da mørket! Ingen kan tjene to herrer; . . . I kan ikke tjene Gud og mammon.» — Matt. 6: 22—24.

Skal vi la oss skremme av den «onde slave»-klasses taktikk? Nei, på ingen måte. Var det kanskje ikke forutsagt at den skulle framstå i vår tid? Husk dessuten at Jesus også sa: «Forførelser må komme; men ve det menneske som forførelsen kommer fra!» — Matt. 18: 7.

Når vi støter på uttalelser fra dem som en gang har vært sammen med oss, men som nå er motstandere, bør vi derfor spørre oss selv: Hvilken sinnsinnstilling røper disse uttalelsene? Er de i samsvar med 1 Korintierne 13: 4—8, eller er de preget av hatets, tvilens og stridens ånd? Er de gledebringende, oppbyggende og fredelige, eller er de det motsatte? Bringer de sine opphavsmenn materiell vinning? Har de som kommer med slike uttalelser, forbindelse med Guds folks fiender i likhet med Akitofel og Judas Iskariot?

Beretningen om den «tro og kloke slave» er offentliggjort i slike bøker som Jehovah’s Witnesses in the Divine Purpose og Faith on the March for at alle kan få anledning til å lese den. Legg merke til den oppbyggende, kjærlige og vennlige tonen disse bøkene er skrevet i, og de logiske argumenter og beviser som er bygd både på Bibelen og kjensgjerningene. Legg merke til fruktene av det arbeid som blir ledet av den «tro og kloke slave»: opphøyelsen av Jehovas navn, økningen i antall kristne Ordets tjenere og det rene, nye verdens samfunn. Hvis alt dette gjør deg overbevist om hvem den «tro og kloke slave» er, og det bør det gjøre, følg da oppfordringen i Romerne 16: 17, 18 og ha ikke noe å gjøre med dem som angriper og prøver å stoppe dette gode arbeidet, for deres frukter viser at de tilhører den «onde slave»-klassen.

[Bilder på side 497]

Akitofel

Judas Iskariot