Kapittel 11

«Her er brudgommen!»

 1. Hvilke av de «ti jomfruer» må ha våknet fra tid til annen i løpet av sin søvn av ubestemt varighet, og i hvert fall etter hvilken religiøs oppvåkning eller vekkelse?

I LØPET av den lange periode da de symbolske jomfruer sov, slik Jesus viste i sin lignelse, må de ha våknet fra tid til annen, især de «kloke» jomfruer, som hadde tatt med seg et ekstra forråd av olje i sine kanner. Det skjedde i hvert fall i begynnelsen av det 16. århundre etter Kristus, da det fant sted en religiøs oppvåkning eller vekkelse og noen i Europa iherdig bestrebet seg på å vende tilbake til den inspirerte Hellige skrift som den eneste bok som inneholdt Guds sannhet, den eneste inspirerte rettesnor for brudgommens, Jesu Kristi, etterfølgere. Kristi løfte om å komme tilbake gjorde et sterkt inntrykk på dem som oppriktig leste og studerte Bibelen. De var klar over at hans annet komme måtte finne sted før de 1000 år, det vil si før det lovte, tusenårige rike begynte, og at begynnelsen til det ville bli avmerket ved at Satan ble bundet og kastet i «avgrunnen».

 2. Hvordan hadde den lutherske teologen J. A. Bengel en viss andel i dette?

² I den første halvdel av det 18. århundre framsto det en luthersk teolog som het Johann Albrecht Bengel. Bengel, som var født i Winnenden i Württemberg i Tyskland i 1687 og døde i 1752, skrev en rekke bibelske bøker. The Encyclopædia Britannica (11. utgave) sier angående dem:

De viktigste er: Ordo Temporum [Tidenes orden], en avhandling om Bibelens kronologi, hvor han kommer med forskjellige spekulasjoner angående verdens ende, og Exposition of the Apocalypse [Forklaring av Åpenbaringen], som en tid nøt stor popularitet i Tyskland og ble oversatt til en rekke språk. — Bind 3, side 737.

M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier angående Bengel:

Hans kronologiske verk, hvor han forsøker å regne ut «dyrets tall», tiden for «tusenårsrikets» begynnelse (han var overbevist om at tusenårsriket ville begynne i år 1836), osv., har snarere svekket den anseelse han hadde på grunn av sin sunne dømmekraft. — Bind 1, side 749, 750.

 3. a) Viste Bengels skrifter seg å være det rop som skulle lyde midt på natten? Begrunn svaret. b) Hvilken annen vekkelse var William Miller fra Pittsfield i Massachusetts årsak til?

³ De skrifter Bengel utga i første halvdel av det 18. århundre, viste seg imidlertid ikke å være det rop som skulle lyde midt på natten: «Se, brudgommen kommer! gå ham i møte!» Eller som det sies i New World Translation: «Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham!» (Matteus 25: 6) De som leste Bengels skrifter og handlet i samsvar med det som sto i dem, møtte ikke den himmelske brudgom i 1836, det år de ventet hans synlige gjenkomst i kjødet. Senere fant det sted andre vekkelser blant de kristne som hevdet at de tilhørte den ’rene jomfru’-klasse. Spesielt kan nevnes den vekkelse som oppsto i forbindelse med William Miller, som ble født i Pittsfield i Massachusetts i USA i 1782, og som grunnla millerismen eller adventismen. M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind 6, side 271, sier:

Omkring 1833, da han bodde i Low Hampton i staten New York, begynte han sin løpebane som apostel for den nye lære som gikk ut på at verden skulle ende i 1843. Det han i første rekke bygde sin lære på, hadde å gjøre med utløpet av de 2300 dager i Daniel 8: 14, som han regnet som år. Han betraktet de 70 uker i Daniel 9: 24 som nøkkelen til beregningen av de 2300 dagene i det foregående kapitlet og mente at disse periodene begynte i år 457 f. Kr., da perserkongen Artaxerxes løslot Esras fra fangenskapet for at han skulle sette det jødiske samfunn i Jerusalem i rette skikk (Esras 7). I likhet med de fleste kommentatorer mente han at de 70 ukene utløp i år 33 e. Kr., det år da Kristus ble korsfestet, og kom til at resten av de 2300 dagene, nemlig 1810, ville utløpe i 1843. I ti år holdt han fast ved denne oppfatning, og han klarte å samle et stort antall tilhengere, etter sigende hele 50 000, som godtroende ventet på den fastsatte dagen. Det gikk imidlertid ikke slik som Miller hadde sagt, og adventistene, som de undertiden kalles, forlot litt etter litt sin apostel. Han døde i Low Hampton i grevskapet Washington i staten New York den 20. desember 1849.

 4. a) Viste Millers bevegelse seg å være det rop som skulle lyde midt på natten? Begrunn svaret. b) Hva fant en uavhengig gruppe av bibelstudenter omkring 30 år senere ut angående Kristi annet komme?

⁴ Millerismen var tydeligvis heller ikke det rop som skulle lyde midt på natten: «Her er brudgommen!» Den himmelske brudgom viste seg ikke i kjødet for disse adventistene i 1843 for å bortrykke dem til det himmelske hjem som de ønsket å komme til. Studiet av Bibelen fortsatte imidlertid. Tretti år senere var en liten gruppe som hverken var knyttet til adventistene eller til noen annen religiøs sekt i kristenheten, opptatt med å studere Bibelen i Pittsburgh (Allegheny) i Pennsylvania i USA. Gruppen studerte uavhengig av andre religiøse grupper for ikke å betrakte Bibelen gjennom sekterismens briller. En av dem som tilhørte denne gruppen, var Charles Taze Russell, som bare var i begynnelsen av 20-årene. Gruppens medlemmer var naturligvis sterkt interessert i den himmelske brudgoms, Jesu Kristi, annet komme. Under sitt studium av Bibelen ble de imidlertid klar over at Kristi gjenkomst ville være usynlig, at han ikke ville komme synlig i kjødet, materialisert som et menneske, men usynlig i ånden, ettersom han ikke lenger var kjøtt og blod. Hans ankomst skulle derfor ikke kunne ses av mennesker, og denne ankomst skulle innlede hans usynlige nærvær eller parousia. Men den skulle gjøres åpenbar ved synlige tegn.

«SJU TIDER» — «HEDNINGENES TIDER»

 5. Hvilken tidsperiode som Jesus nevnte, undersøkte de også, og hva fikk Russell offentliggjort i 1878 angående avslutningen på denne perioden?

⁵ Under sin ivrige gransking av Bibelen begynte disse bibelstudentene å undersøke «hedningenes tider», som Jesus omtaler i Lukas 21: 24 (KJ), og de forbandt disse tidene med de «sju tider» som blir nevnt fire ganger i Daniel, kapittel 4, versene 16, 23, 25, 32. De forsøkte å finne ut når disse «sju tider», da Gud tillot de hedenske makter å utøve herredømme over jorden, skulle utløpe. Hvilket årstall kom de til? I Brooklyn i New York kom det på den tiden ut et månedsblad med tittelen «Bible Examiner» (Bibelgranskeren), som ble redigert av en mann som het George Storrs. I 1876 skrev den 24 år gamle Russell en artikkel om det ovennevnte emnet for dette bladet. Den ble trykt i årgang XXI, nummer 1, som var nummeret for oktober 1876. Den sto å lese på sidene 27, 28 i dette nummeret under tittelen «Hedningenes tider — når ender de?» I denne artikkelen (side 27) sa Russell: «De sju tider vil ende i 1914.»

 6. a) Hvilken bok var Russell med på å utgi i 1877, og hva sa den om utløpet av hedningenes tider? b) Når hadde menneskene vært på jorden i 6000 år ifølge den tidsregning en da benyttet? I hvilket år mente en at det sjuende årtusen begynte?

⁶ Året etter (1877) utga Russell sammen med Nelson H. Barbour fra Rochester i New York en bok med tittelen «Three Worlds, and the Harvest of This World» (Tre verdener og denne verdens høst). I denne boken ble det framholdt at utløpet av hedningenes tider i 1914 skulle følge etter en periode på 40 år, som ble innledet av en høsttid på tre og et halvt år som begynte i 1874. Høstarbeidet skulle ledes usynlig av Herren Jesus Kristus, hvis nærvær eller parousia en mente begynte i 1874. Kort tid deretter, mente en, begynte det store, motbilledlige jubelår for hele menneskeheten, som ble forbilledlig framstilt ved det «jubelår» som jødene holdt under Moseloven. (3 Mosebok, kapittel 25) Ifølge den bibelkronologi som en deretter gikk ut fra, endte de første 6000 år av menneskets tilværelse på jorden i 1872. En mente imidlertid ikke at Herren Jesus hadde kommet ved utløpet av disse 6000 år, men ved begynnelsen av det motbilledlige jubelår, i oktober 1874. Året 1874 ble betraktet som det år da 6000 år med synd blant menneskene utløp. Deretter, mente en, hadde menneskeheten kommet inn i det sjuende årtusen. — Åpenbaringen 20: 4.

 7. a) Hvorfor lot Russell ordene «forkynner av Kristi nærvær» inngå i tittelen på det religiøse blad han utga i 1879? b) Hva skulle skje når dette «nærvær» nådde slutten på hedningenes tider i 1914?

⁷ Ifølge denne forståelse begynte de som utgjorde den ’rene jomfru’-klasse, å gå ut for å møte den himmelske brudgom i år 1874, ettersom de trodde at han hadde kommet i det året og fra da av var usynlig nærværende. De mente at brudgommens usynlige nærvær allerede hadde begynt. Da Charles T. Russell i juli 1879 begynte å utgi sitt eget religiøse tidsskrift, utga han det derfor under tittelen «Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær». Han var allerede blitt kjent med Wilsons bibeloversettelse The Emphatic Diaglott, som gjenga det greske ordet pa·rou·siʹa med «nærvær», ikke med «komme», i Matteus 24: 3 og alle andre steder. Det nye bladet forkynte at Kristi usynlige nærvær hadde begynt i 1874. Dette nærvær skulle fortsette inntil hedningenes tider utløp i 1914. Da skulle de hedenske nasjoner tilintetgjøres, og levningen av den ’rene jomfru’-klasse ville bli herliggjort sammen med sin brudgom i himmelen ved å dø og bli oppreist til liv i ånden. På den måten ville de som ble billedlig framstilt ved de fem kloke jomfruer, gå inn gjennom døren til bryllupet.

 8. a) Hva så levningen av den ’rene jomfru’-klasse med iver fram til, og hvorfor? b) Hva kunngjorde Russell om morgenen denne dagen for medarbeiderne ved hovedkontoret i Brooklyn?

⁸ Som årene gikk og tiden nærmet seg, så levningen av dem som utgjorde den ’rene jomfru’-klasse, med økende interesse fram til det avgjørende tidspunkt, den 1. oktober 1914. De utgjorde en gruppe kristne som hadde skilt seg ut fra denne urene verden og var fullt ut innvigd til Gud gjennom Kristus, og de hadde symbolisert sin innvielse til Gud ved vanndåpen. De bestrebet seg på å la sitt lys skinne mens de nærmet seg det tidspunkt da de ventet å møte sin brudgom i himmelen. Endelig opprant dagen, den 1. oktober 1914, og om morgenen denne dagen kom Charles T. Russell i egenskap av president for Selskapet Vakttårnet med følgende kunngjøring til medarbeiderne ved hovedkontoret i Brooklyn i New York: «Hedningenes tider har endt, og deres kongers dager er forbi.»

 9. Når døde imidlertid Russell selv, og hvilken konklusjon må en trekke av dette?

⁹ Men selv om hedningenes tider hadde endt ble forventningen om at levningen av menigheten skulle oppnå himmelsk herlighet, ikke innfridd. Russell selv døde den 31. oktober 1916, og en annen ble Selskapets president. En hadde tydeligvis tatt feil på et eller annet punkt.

10. a) Hva ble den 1. oktober 1914 begynnelsen til for levningen av dem som utgjorde den ’rene jomfru’-klasse på jorden? b) Når nådde forfølgelsen et høydepunkt, og hvilket brev viser hvor inderlig den ’rene jomfru’-klasse lengtet etter å bli forent med brudgommen?

¹⁰ I stedet for at den kristne menighet oppnådde himmelsk herlighet den 1. oktober 1914, begynte nå en tid med store vanskeligheter for dem som så fram til å møte den himmelske brudgom. Mens de fryktelige årene under den første verdenskrig slepte seg fram, nådde forfølgelsen av dem som utgjorde den ’rene jomfru’-klasse, et høydepunkt. Det skjedde sommeren 1918, da Selskapet Vakttårnets nye president, Joseph F. Rutherford, og Selskapets sekretær og kasserer, W. E. Van Amburgh, og seks andre kristne menn som var knyttet til hovedkontoret i Brooklyn i New York, med urette ble anklaget, dømt ved en føderal domstol og kastet i det føderale fengsel i Atlanta i Georgia. I sin celle skrev president Rutherford et brev til sine medkristne som ble forfulgt utenfor fengslets murer. Et utdrag av brevet ble gjengitt på side 4 i programmet for et fire dagers stevne som Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt i Milwaukee i Wisconsin fra 30. august til 2. september 1918.a Brevet viste tydelig at den ’rene jomfru’-klasse inderlig lengtet etter snart å bli forent med brudgommen i himmelen. Det framgår spesielt av følgende linjer, som vi siterer fra dette brevet:

TIL GUDS ISRAEL

Elskede venner i Kristus!

Fengselslivet er underlig for oss, og dog er hver erfaring ledsaget av glede, fordi vi ser på alt dette fra det himmelske synspunkt. Nå kan vi i sannhet synge:

«Svinn, svinn, hver jordisk glede,

Jesus er min!»

I virkeligheten finnes det nå ingen jordiske gleder, men vi ser med glad forventning hen til den dag da vi skal samles hjem. . . . Vi føler oss ofte tvilrådige mellom to ting — enten vi skulle foretrekke å gå herfra eller å komme for å tjene dere en stund før vi går hjem. Hans vilje skje! Jeg føler meg forvisset om at alle disse erfaringer modner menigheten og bereder den for den endelige innsankning. Deres brev og brevene fra de kjære venner alle steder viser hvor blidt de bøyer seg for ilden som fortærer offeret. . . .

Gjør alt dere kan for å oppmuntre de kjære får i hjorden. Trøst dem med de deilige løfter om en snarlig og herlig hjemkomst. Aldri har jeg elsket dere så høyt som nå. . . . Hvor liflig det vil bli å samles om vår Fars trone og glede oss med usigelig og evig glede! . . .

Jeg takker vår kjære Far fordi han har vært så god å sende sju brødre med meg, for at vi kan nyte disse forretter sammen. . . .

Vet forvisst at vi elsker dere høyt. Vår Herres Jesu Kristi nåde være med dere alle.

Deres bror og tjener ved hans nåde,

J. F. RUTHERFORD

11. a) Hva var levningen av den ’rene jomfru’-klasse ikke klar over angående 1874 mens denne forfølgelsen sto på? b) Hvor lenge satt representantene for Selskapet i fengsel, og hva begynte da de ble løslatt?

¹¹ Under alle disse lidelser og vanskeligheter under den første verdenskrig var levningen av den ’rene jomfru’-klasse ikke klar over at året 1874, som da lå over 40 år tilbake i tiden, ikke hadde vært det tidspunkt da brudgommen vendte tilbake og kunngjøringen lød: «Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham!» Det tidspunkt da dette rop skulle lyde midt på natten, hørte ennå framtiden til, men det var meget nær. President Rutherford satt imidlertid ikke i fengsel i 20 år, som han var blitt dømt til den 21. juni 1918, men bare i ni måneder. Den 25. mars 1919 ble han og hans sju medarbeidere løslatt fra fengslet i Atlanta, og de reiste tilbake til Brooklyn i New York, hvor de den 26. mars fikk adgang til å stille kausjon og fikk løfte om at deres sak skulle gjenopptas. De var igjen frie og kunne sammen med alle de øvrige medlemmene av levningen av den ’rene jomfru’-klasse gå i gang med det arbeid som skulle utføres i etterkrigstiden. De var ikke blitt samlet til sin himmelske Fars trone; de var ikke blitt tatt bort fra denne onde verdens tiltagende mørke. Nå begynte en ny periode med kristen tjeneste på jorden!

12. Hvilken del av Jesu profetiske lignelse om de «ti jomfruer» erfarte de da oppfyllelsen av?

¹² Det var på dette avgjørende tidspunkt de opplevde det som den himmelske brudgom hadde forutsagt i lignelsen om de «ti jomfruer»: «Men midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer [her er brudgommen, NW]! gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand.» — Matteus 25: 6, 7.

13, 14. a) Hvem kunngjorde brudgommens nærvær i lignelsen, og hvordan gikk dette i oppfyllelse? b) Hvilke begivenheter siden 1914 viser at den himmelske brudgom har vært nærværende siden det året?

¹³ I lignelsen var det ikke de «ti jomfruer» som kunngjorde at brudgommen var der. Det var tydeligvis brudgommens ledsagere som gjorde det. Jomfruene hørte bare ropet. I 1919 ble på lignende måte alle som hevdet at de var lik jomfruene i lignelsen og ventet på at brudgommen skulle komme og føre dem til den åndelige bryllupsfest i sin Fars hjem, gjort kjent med at den himmelske brudgom var usynlig nærværende.

¹⁴ Året 1919 viste seg å være et oppvåkningens år for alle som hevdet at de var «jomfruer», både for de «kloke» og for de «dårlige». Den første verdenskrig var over, og det ble foreslått at Folkeforbundet skulle opprettes som en internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Siden krigen brøt ut i 1914, hadde så mange trekk ved Jesu profeti angående hans parousia og avslutningen på tingenes ordning gått i oppfyllelse at de utgjorde et sammensatt «tegn» på at Jesus Kristus virkelig hadde kommet i sitt himmelske rike ved utløpet av hedningenes tider i 1914. Guds lovte messianske rike var altså blitt opprettet i himmelen. Både den verdslige historie og den kirkelige historie viste tydelig at Kristus var nærværende!

DE GJØR I STAND SINE «LAMPER»

15. a) Hvilken undertittel kunne Vakttårnet nå med rette bære? b) Hvilken opplysning i Vagt-Taarnet for juni 1919 hadde en stimulerende virkning på bladets lesere?

¹⁵ Nå kunne bladet Vakttårnet med rette bære undertittelen «forkynner av Kristi nærvær». De åtte kristne bibelstudenter som ble løslatt fra det føderale fengsel i mars, fikk anledning til å overvære den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid søndag kveld den 13. april 1919, og ifølge en ufullstendig rapport som ble offentliggjort på side 151 i The Watch Tower for 15. mai, var det minst 17 961 som deltok i feiringen. I Vagt-Taarnet for juni 1919 (sidene 89, 90) ble det kunngjort at de åtte som var blitt dømt på falske anklager, var blitt løslatt mot en kausjon på 10 000 dollar for hver av dem, og det ble fortalt om den storslagne mottagelse de hadde fått av flere hundre medkristne på Betel-hjemmet i Brooklyn. Denne opplysningen, som ble kunngjort over hele verden, hadde en stimulerende virkning på bladets lesere.

16. a) Hva var tiden ifølge Esaias 60: 2 da inne til? b) Hvordan ble de innvigde bibelstudenters mot styrket, og hvilket internasjonalt stevne ble holdt?

¹⁶ Tiden var ikke inne til å slumre og sove i åndelig forstand. Tiden var inne til å gå til handling nå da ordene i Esaias 60: 2 gikk i oppfyllelse: «Mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» Verdenssituasjonen krevde at alle innvigde bibelstudenter la mot og handlekraft for dagen. En lot ingen tid gå tapt når det gjaldt å styrke motet til de kristne som hadde ventet på brudgommen. The Watch Tower for 1. og 15. august 1919 hadde således to artikler som het «Salige er de som ikke frykter» (Vagt-Taarnet for september og oktober 1919), og det hadde også en opplysning om at det skulle holdes et internasjonalt stevne i Cedar Point ved Eriesjøen i åtte dager, fra 1. til 8. september. Guds innvigde folk rystet energisk av seg den åndelige søvnighet og kom i tusentall til stevnestedet. Omkring 6000, hovedsakelig fra Canada og De forente stater, var til stede på møtene hver dag. Ved dette oppildnende stevne hadde de innvigde kristne anledning til å fornye sin beslutning om å forbli våkne og aktive i den tjeneste for Gud som lå foran dem.

17, 18. a) Hva ble opplyst på «medarbeidernes dag» under dette stevnet og hva ventet en at det ville føre til? b) Hvordan virket oppfordringen til å delta i arbeidet oppmuntrende, og var det som fant sted på denne stevnedagen, bare av forbigående interesse?

¹⁷ Begeistringen blant stevnedeltagerne var stor på «medarbeidernes dag», fredag den 5. september, da president J. F. Rutherford kunngjorde at en fra og med 1. oktober 1919 ville begynne å utgi et nytt blad, med tittelen «The Golden Age» (Den Gylne Tidsalder). Dette bladet skulle være et søsterorgan til bladet Vakttårnet og sammen med det kunngjøre det gode budskap om Guds messianske rike og Guds innvigde folk ble oppmuntret til å tilby folk abonnement på det, noe som en regnet med snart ville føre til at bladet fikk et opplag på fire millioner. Ytterligere instrukser om hvordan dette verdensomfattende forkynnelsesarbeidet skulle utføres, ble senere gitt i artikkelen «Forkynnelsen av budskapet om Riket», som sto på sidene 173—176 i Vagt-Taarnet for november 1919.

¹⁸ I det tredjesiste avsnitt i denne artikkelen fikk leserne følgende oppildnende oppfordring: «Anledningens dør åpner seg nå foran deg. Tre hurtig inn gjennom den; husk på når du går ut i dette arbeid, at du ikke løper omkring som en alminnelig bladagent, men du er kongers konges og herrers herres representant, som på denne opphøyde måte forkynner folket den kommende gullalder, vår Herres og Mesters herlige rike, som de sanne kristne har håpet på og bedt om i mange århundrer.» Reaksjonen på denne innbydelsen til å ta del i dette nye trekk ved Rikets arbeid kom øyeblikkelig, og i dag, over 55 år senere, har dette bladet, som nå heter «Våkn opp!», et opplag på 8 650 000. Det at disse 6000 innvigde kristne var til stede der i Cedar Point i Ohio fredag den 5. september 1919 og hilste kunngjøringen om at det nye bladet skulle utgis, velkommen, var på ingen måte en begivenhet av forbigående interesse, en begivenhet som ble uten betydning for Guds ’rene jomfru’-klasse nå i den tiden da Kristus virkelig var nærværende. Jomfru-klassens medlemmer har ikke falt i søvn igjen!

19. Hva måtte til for at en skulle få gjort lampene i stand, og hvorfor førte dette til en atskillelse blant jomfruene?

¹⁹ Dette var i sannhet den tid da ’alle jomfruene våknet og gjorde sine lamper i stand’. (Matteus 25: 7) I lignelsen betydde dette at jomfruene måtte fylle mer olje på sine lamper, for lampene holdt på å ’slokne’. Men akk! De «dårlige» jomfruene oppdaget at de ikke straks kunne fylle olje på sine lamper; de hadde ikke tatt ekstra olje med i kanner, slik som de «kloke» jomfruene hadde gjort. Dette førte til en atskillelse blant jomfruene. Hvorfor det? Matteus 25: 8, 9 sier: «De dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slokner. Men de kloke svarte: Nei; det ville ikke bli nok både til oss og til eder; gå heller til kjøpmennene og kjøp til eder selv!»

20. Var det selvisk av de «kloke» jomfruer å nekte å dele sin olje med de «dårlige», og hva var de «kloke» fast besluttet på?

²⁰ Vi kan forestille oss hvor vanskelig det ville være for disse «dårlige» jomfruene å finne en forretning som hadde åpent, eller en oljehandler som ville forsyne dem med den olje de trengte, i betraktning av at det var midt på natten. Var det ikke da selvisk av de «kloke» jomfruer ikke å ville dele sin olje med de «dårlige»? Nei, for hvis de hadde gjort det, ville ingen av dem ha nådd fram til brudgommens hus og fått være med på bryllupsfesten. Hvis de hadde delt oljen mellom seg, ville de alle sammen ha sloppet opp for olje før de hadde nådd fram. Ved å ta en ekstra forsyning av olje med seg viste de «kloke» jomfruer at de følte seg forpliktet til å nå fram til brudgommens hus. Dette viste også at de alle sammen hadde bestemt seg for å nå fram og nå ville ikke disse «kloke» jomfruer la noe hindre seg i å gjennomføre sin gode hensikt til ære for brudgommen. Dessuten kunne de «dårlige» jomfruer fortsatt få olje andre steder, uten å bringe de «kloke» jomfruer i den situasjon at de kanskje ikke ville nå sitt mål.

21. Hvordan ville imidlertid ikke de som utgjorde den «kloke» jomfru-klasse, behandle en som ønsket å studere Bibelen og få kunnskap om brudgommen?

²¹ Hvordan går denne delen av den profetiske lignelsen i oppfyllelse nå når den himmelske brudgom er nærværende? Er tanken den at hvis en oppriktig person har hørt om Herren Jesu Kristi usynlige nærvær og ønsker at de som svarer til de «kloke» jomfruer, skal studere Bibelen med ham, slik at han også kan ære brudgommen, så vil disse nekte å gjøre det og si til ham at han må klare seg selv? Ville det være i strid med lignelsen å hjelpe en som hadde et ønske om å bli fylt med Guds Ord og hellige ånd? Nei, på ingen måte.

22. Hva må vi i denne forbindelse huske at det å holde opp den tente lampe innebærer, og hva symboliserer «oljen»?

²² Hva betyr det så at de «kloke» jomfruer nekter å dele sin «olje» med de «dårlige» jomfruer? Vi må her huske at det å ha olje med seg i en kanne er det samme som å ha den symbolske olje i seg. Og det å holde opp den tente lampen er det samme som å la sitt lys skinne, det samme som å skinne som et lys for å hjelpe menneskene i den formørkede verden til å se ens gode gjerninger og på grunn av dem prise Gud. (Matteus 5: 14—16; Filippenserne 2: 15) Det er den symbolske olje som gir den opplysende kraft og denne «olje» er et bilde på Guds Ord, som er en lykte og et lys for den som tilber Gud (Salme 119: 105), og også på Guds hellige ånd, som gir oss lys over Guds Ord og frambringer de fine egenskaper som blir omtalt som «Åndens frukt», hos alle som har denne ånd. (Galaterne 5: 22, 23, Efeserne 5: 18—20) Skulle så de «kloke» jomfruer redusere sin beholdning av denne «olje», denne opplysende kraft? Skulle de til slutt holde opp med å skinne?

23. a) Hva vil den «dårlige» jomfru-klasse at den «kloke» jomfru-klasse skal gjøre? b) Hva slags kristne er de som utgjør den «dårlige» jomfru-klasse?

²³ Det var det de «dårlige» jomfruer ville at de «kloke» jomfruer skulle gjøre. De «dårlige» vil at de «kloke» skal inngå kompromiss med dem. Kunngjøringen av den himmelske brudgoms usynlige nærvær i 1919 utgjorde en utfordring til alle som hevdet at de var «jomfruer» og ønsket å møte brudgommen og glede seg sammen med ham. De som er lik de «dårlige» jomfruer, hevder at de er kristne, men de er bare kristne i navnet og oppfyller ikke de krav den sanne kristendom stiller. De har kanskje en viss bibelkunnskap, men det er stort sett en kunnskap som er farget av en sekterisk forståelse av Bibelen. Den bibelkunnskap de har, har kanskje øvd en viss innflytelse på dem, men ikke i den grad at de har latt Guds mektige ånd frambringe «Åndens frukt» i deres liv. Deres oppførsel svarer ikke til det sanne kristne mønster. De skinner bare som navnkristne, og det lys de utstråler, består bare i det religiøse formvesen som finnes i det kirkesamfunn eller den sekt i kristenheten de tilhører. De venter å komme til himmelen når de dør.

24. a) Er de som utgjør den «dårlige» jomfru-klasse, i stand til å godta bevisene for brudgommens nærvær? b) Hvilket nivå ønsker de «dårlige» jomfruer at de «kloke» skal komme ned på?

²⁴ Den religiøse utvikling de har nådd, setter dem imidlertid ikke i stand til å ta imot utfordringen når ropet lyder midt på natten: «Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham!» De hverken ser eller godtar bevisene for at brudgommen har vært nærværende siden 1914. De hevder at de tror på brudgommen, og også at menigheten er hans brud, men de insisterer på å møte ham og få del i hans glede på sin egen måte, sin egen sekteriske måte. Et fellesskap mellom dem og dem som utgjør den «kloke» jomfru-klasse, ville derfor kreve at det ble inngått et kompromiss. Det ville forutsette at det fant sted et økumenisk samarbeid mellom alle som hevder at de er kristne og arvinger til det himmelske rike. De som utgjør den «kloke» jomfru-klasse, måtte redusere sitt eget forråd av åndelig olje og gå ned på det åndelige nivå som de «dårlige» religionsutøverne befinner seg på. De «kloke» jomfruer måtte derfor ha gjort seg «dårlige» i religiøs henseende for å kunne gjøre felles sak med de «dårlige», ukloke, uforstandige menneskene som bare hevder at de er kristne.

25. a) Hva er så spørsmålet når det gjelder den «kloke» jomfru-klasse? b) Hvilke ord av Peter og Paulus må denne klassens medlemmer handle i samsvar med for å kunne oppfylle kravene like til enden?

²⁵ Det er tydelig hva saken gjelder: Vil de som svarer til de «kloke» jomfruer, la seg påvirke av de religiøse oppfatninger som finnes i kristenheten? Vil de gi avkall på sin åndelige olje, slik at de ikke kan skinne som sanne kristne like til enden og til slutt må forlate den prosesjon av lysbærere som ledsager brudgommen til døren til den sal hvor bryllupsfesten skal holdes? De må, som 2 Peter 1: 10 sier, ’legge vinn på å gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast’. De må etterligne apostelen Paulus, som ved slutten av sitt jordiske liv skrev: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag.» Når de når fram til døren der hvor brudgommens bryllupsfest holdes, må de fullt ut oppfylle de krav som stilles til en kristen. — 2 Timoteus 4: 7, 8.

26. Hvordan ble den «kloke» jomfru-klasse hemmet under den første verdenskrig, og hvorfor skilte den lag med den «dårlige» jomfru-klasse i 1919?

²⁶ Av den grunn skilte de som svarte til de «kloke» jomfruer, lag med dem som bare hevdet at de var kristne, akkurat som ugresset i lignelsen om ugresset blant hveten ble skilt fra hveten. Under den første verdenskrig hadde de kommet i trelldom under Babylon den store, den falske religions verdensrike, og dens elskere fra militære, politiske og juridiske kretser. De var ikke bare hemmet på grunn av frykt for menn i høye stillinger, men de var også rent bokstavelig berøvet friheten og satt innesperret i fengsler og militærleirer og på lignende steder. I 1919 fulgte de den oppfordring som lød fra himmelen angående Babylon den store: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» (Åpenbaringen 18: 4) De kunne ikke gi etter for dem som utgjorde den «dårlige» jomfru-klasse, og inngå kompromiss i dette spørsmålet. De måtte adlyde Gud mer enn Babylon den store og dens verdslige elskere. De kunne heller ikke sammen med Babylon den store tilbe dyrets bilde, Folkeforbundet, som Babylon den store begynte å ri på i 1919. — Åpenbaringen 13: 14, 15; 14: 11, 12; 17: 1—18.

27. Hvordan inntok den «kloke» jomfru-klasse helt fra begynnelsen av et klart standpunkt, slik det framgår av det offentlige foredraget som ble holdt søndag den 7. september 1919?

²⁷ Den «kloke» jomfru-klasse inntok helt fra begynnelsen av et klart standpunkt i dette spørsmålet. Dette framgikk av det offentlige foredraget «Håp for den nødlidende menneskehet» som president Rutherford holdt søndag ettermiddag den 7. september 1919 på stevnet i Cedar Point, hvor han påpekte at Gud ikke godkjente Folkeforbundet. Vi siterer fra et referat i Star-Journal (Sandusky, Ohio) mandag den 8. september 1919:

President Rutherford talte til nesten 7000 mennesker som var samlet under trærne søndag ettermiddag. Han sa at Nasjonenes forbund, dannet av politiske og økonomiske krefter og drevet av et ønske om å gagne menneskeheten ved å skaffe fred og overflod, ville utrette meget godt. Deretter påsto han at Herrens mishag sikkert ville komme over forbundet, fordi geistligheten, både den katolske og den protestantiske, som påstår å være Guds representanter, har sviktet Guds plan og godkjent Nasjonenes forbund og har hilst det som et politisk uttrykk for Kristi rike på jorden. — Vagt-Taarnet for januar 1920, side 8, spalte 1.

28, 29. Hvorfor inntok de som svarer til de «kloke» jomfruer, et slikt standpunkt, og hvilket nedsettende uttrykk som Jakob bruker, kunne ikke anvendes på dem?

²⁸ De som utgjorde den «kloke» jomfru-klasse, trodde at Guds elskede Sønns rike var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tider utløp i 1914, og inntok et kompromissløst standpunkt til fordel for det og nektet å anerkjenne og tilbe noen erstatning for det. De kunne ikke tillate seg å gi bort noe av sin åndelige olje og vise mindre hengivenhet for Guds messianske rike. Deres urokkelige troskap mot Riket gjorde dem ikke populære i denne verden og førte ikke til at de ble denne verdens venner. Den førte i stedet til at verden hatet dem enda mer. Men dette hat og fiendskap fra verdens side gjorde det enda tydeligere at de holdt fast ved sin himmelske konge og brudgom. De kunne ikke betegnes med det nedsettende ordet «ekteskapsbrytersker», som disippelen Jakob benyttet om visse medlemmer av menigheten i det første århundre da han skrev:

²⁹ «I utro [ekteskapsbrytersker, NW]! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jakob 4: 4.

30, 31. Overfor hvem viste den «kloke» jomfru-klasse således de egenskaper som må kjennetegne en trolovet jomfru, og hvordan beskriver Esaias’ profeti en brudgoms og en bruds prakt?

³⁰ Den «kloke» jomfru-klasses medlemmer æret således sin himmelske brudgom, som de var trolovet med, ved å innta en kompromissløs holdning og bevare hele forrådet av åndelig olje, slik at de kunne brenne som symbolske lamper med en klar flamme. De lot sitt lys skinne ved å bevare sin lojalitet og renhet, egenskaper som kreves av dem som skal utgjøre den himmelske brud som skal forenes med «én mann», Herren Jesus Kristus. De gleder seg sammen med ham over at Guds tid er inne til at han skal føre sin «brud» hjem til seg. De gleder seg sammen med ham, slik som det står skrevet: «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.» (Esaias 62: 5) Ettersom brudgommen er kledd i strålende herlighet, ønsker også de å være vakre og inntagende, i likhet med en brud på bryllupsdagen, og de tar derfor imot den prydelse som den himmelske Far gir dem. Den avstemte prakt som kjennetegner brudgom og brud, blir beskrevet i Esaias 61: 10:

³¹ «For han har kledd meg i frelsens kledebon, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg, liksom brudgommen, som setter på seg en hue prektig som prestens, og liksom bruden, som pryder seg med sine smykker.»

32. Hvordan skinner den «kloke» jomfru-klasse til ære for sin brudgom?

³² De som utgjør den «kloke» jomfru-klasse på jorden, bør på ingen måte kaste et dårlig lys over den herlige, himmelske brudgom, som skinner som solen, som er «som en brudgom som går ut av sitt brudekammer». (Salme 19: 5, 6) Som «kloke» jomfruer er de derfor forpliktet til å skinne til ære for sin brudgom ved å legge de Kristus-lignende egenskaper for dagen som skiller dem ut fra den religiøse skjøge Babylon den store og alle hennes religiøse, umoralske «døtre». Når de skinner på den måten, gir de ikke en feilaktig framstilling av sin elskede brudgom.

DE KJØPER OLJE AV KJØPMENNENE

33. Hva var det eneste de «kloke» jomfruer ifølge Jesu lignelse kunne si til de «dårlige», og hva viste de «kloke» jomfruer derved?

³³ Ettersom de motbilledlige «dårlige» jomfruer manglet åndelig olje, kunne de ikke skinne til ære for brudgommen, som hadde ankommet og var nærværende og nå var på vei til bryllupsfesten. De hadde ikke noen rett til den «olje» som de «kloke» jomfruer hadde tatt med seg og selv trengte for å kunne følge brudgommen. Alt det de «kloke» jomfruer ifølge lignelsen kunne gjøre for de «dårlige», var å si til dem: «Nei; det ville ikke bli nok både til oss og til eder; gå heller til kjøpmennene og kjøp til eder selv!» (Matteus 25: 9) På den måten viste de «kloke» jomfruer enda en gang sin klokskap, og de «dårlige» jomfruers mangel på klokskap viste seg å bli til ulykke for dem. De ble nødt til å forsøke å finne noen oljehandlere, slik at de kunne få fylt olje på sine lamper.

34, 35. Hvordan kjøpte de «dårlige» jomfruer olje i oppfyllelsen av den profetiske lignelsen? Men hva skjedde ifølge lignelsen i mellomtiden?

³⁴ I oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen måtte de «dårlige» jomfruer på lignende måte selv skaffe seg den nødvendige åndelige olje. De gikk dit hvor de på grunn av sin religiøse overbevisning mente at de kunne få den «olje» som ifølge deres religiøse trosbekjennelser ville gi dem adgang til himmelen. De gikk derfor til sine religiøse, sekteriske kirkesamfunn for å få den slags «olje» som de kunne kjøpe der, og av disse «kjøpmennene» fikk de den slags «olje» som de var villige til å betale for. De hadde imidlertid ikke den rette hengivenhet overfor den himmelske brudgom. Vil så den religiøse «olje» som de har kjøpt av «kjøpmennene» til den pris disse kjøpmennene har fastsatt vise seg å gi dem adgang til bryllupsfesten? Vi leser om dette:

³⁵ «Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet; og døren ble lukket.» — Matteus 25: 10.

36. Hvilke jomfruer kunne glede seg over brudgommens nærvær under prosesjonen, og hvordan kunne de bestå den prøve som inspeksjonen ved «døren» innebar?

³⁶ De «kloke» jomfruer og de «dårlige» jomfruer gikk i hver sin retning — de «dårlige» gikk bort fra brudgommen, og de «kloke» gikk for å møte ham. Da de «kloke» jomfruer møtte brudgommen, var det et stykke igjen til «døren» til det hus hvor bryllupsfesten skulle holdes. På veien dit gikk festdeltagerne i prosesjon med tente lamper, og i den tiden var derfor de «kloke» jomfruer sammen med brudgommen, og brudgommen var nærværende. Da prosesjonen med de glade festdeltagerne nådde fram og gikk inn gjennom døren til brudgommens bolig, brente de «kloke» jomfruenes lamper fortsatt klart. Forrådet av olje hadde ikke tatt slutt før de nådde «døren». De viste på den måten at de var en del av den prosesjon som fulgte i brudgommens fotspor. Dette gjorde dem berettiget til å få adgang til bryllupsfesten. Hvor viktig det var at de var forberedt på den inspeksjon de ville bli gjenstand for, framgår av det som sies i lignelsen: «De som var rede, gikk inn med ham til bryllupet.» Døren ble ikke lukket like for nesen på dem, men bak dem!

37. På hvilken måte viser det seg at vår tids «jomfruer» skinner når inspeksjonen finner sted, og hva viser det at brudgommen lar dem bli en del av «brudeklassen.» med hensyn til den tilstand de befinner seg i?

³⁷ I oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen i vår tid fortsetter de som svarer til de «kloke jomfruer», i prosesjonen til ære for den herlige brudgom like til enden. Når de har nådd fram til «døren» og inspeksjonen finner sted, viser de seg verdige til å få adgang til bryllupsfesten. Inspeksjonen, som blir foretatt av deres himmelske brudgom, viser at de skinner med den kristne personlighet som brudgommen venter å finne hos sin himmelske «brud». De framstiller seg som «en ren jomfru for Kristus». De har ikke latt seg forderve ved å bli vendt bort «fra den enfoldige troskap mot Kristus». (2 Korintierne 11: 2, 3) Brudgommen kan godta vår tids «kloke» jomfruer som en del av den kristne menighet, som vi leser følgende om: «For at han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» — Efeserne 5: 27.

«OG DØREN BLE LUKKET»

38. Hvor mange vil få adgang til bryllupsfesten, og når vil «døren» bli offisielt lukket? Begrunn svaret.

³⁸ Når alle de 144 000 medlemmene av den himmelske brudeklasse har gått inn gjennom «døren» til bryllupsfesten, vil det naturligvis ikke være flere som får adgang. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1—5) Men når blir «døren» offisielt lukket? Den blir det når den ’store trengsel’ til Guds fastsatte tid begynner og kristenheten og hele den øvrige delen av den religiøse skjøge Babylon den store, den falske religions verdensrike, blir ødelagt. Da vil det være for sent for noen som hevder at de er kristne, å gå ut av Babylon den store for derved å unngå å få del i hennes synder og å bli rammet av hennes dødbringende plager. (Åpenbaringen 18: 4) Ettersom den ’store trengsels’ dager vil bli «forkortet» for de ’utvalgtes’ skyld, sier det seg selv at tallet på de ’utvalgte’, de 144 000, vil være fullt når den ’store trengsel’ begynner. Dermed blir døren lukket.

39. Hva skjer til sist i lignelsen om de «ti jomfruer»?

³⁹ Hva vil så skje? Det blir antydet i lignelsen om de «ti jomfruer», som slutter slik: «Til sist kom da også de andre jomfruer og sa: Herre! herre! lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.» — Matteus 25: 11, 12.

40. Hvorfor kunne brudgommen med full rett si til de «dårlige» jomfruer: Jeg kjenner eder ikke»?

⁴⁰ De fem «dårlige» jomfruer hadde skaffet seg den olje de kunne få hos de kjøpmennene de kunne finne midt på natten, og de kom nå til døren med tente lamper. Men deres lamper hadde ikke lyst til ære for brudgommen. De «dårlige» jomfruer hadde ikke vært med i den prosesjon som hadde gått ham i møte og deretter ledsaget ham og gledet seg på hans vegne. Hvilken grunn hadde så brudgommen til å anerkjenne dem som deltagere i festen? Ingen som helst grunn! De hadde ikke kastet noen glans over hans bryllupsprosesjon. Han kunne derfor med rette si til dem: «Jeg kjenner eder ikke.» Han kunne med full rett lukke døren for dem.

41. Hva vil de som tilhører den «dårlige» jomfru-klasse, oppdage når den ’store trengsel’ rammer kristenheten?

⁴¹ Når den ’store trengsel’ begynner, vil de som tilhører kristenheten, den mest fremtredende del av den religiøse skjøge Babylon den store, i samsvar med dette komme til å tvile sterkt på om deres forhåpninger om å komme til himmelen når de dør, vil bli oppfylt. Det vil gå opp for dem at de ikke har tilhørt den rette religiøse organisasjon, den som utgjør den ’rene jomfru’, «bruden, Lammets hustru». De vil ikke rent bokstavelig bli ’rykket opp’ i skyer i luften «for å møte Herren», slik som deres religiøse veiledere har tolket ordene i 1 Tessalonikerne 4: 17. De har riktignok lyst eller skint som medlemmer av en eller annen religiøs organisasjon i kristenheten, men de har bare vært kristne i navnet, ikke virkelige kristne. Det som teller nå når den ’store trengsel’ begynner, er ikke hva deres prest eller predikant har tenkt eller sagt om dem, men hva den himmelske brudgom sier at de er!

42. På hvilket grunnlag vil de forsøke å bli anerkjent når den religiøse organisasjon de tilhørte, er borte?

⁴² De er for sent blitt klar over hvilken situasjon de befinner seg i, at døren er blitt lukket for dem, i og med at det religiøse grunnlag som de har stått på, blir ødelagt i den ’store trengsel’. Den religiøse organisasjon som tjente som deres mellommann, er blitt ødelagt, og de må derfor henvende seg direkte til brudgommen, den sanne menighets hode. Ettersom hans parousia eller nærvær er usynlig og han er skjult for deres øyne som bak en lukket dør, vil de rope til ham for å se om bare det at de hevder at de er kristne, uten å ha rette gjerninger, vil kunne frelse dem og gi dem adgang til himmelen. De har anerkjent ham med sin munn. Burde så ikke han nå anerkjenne dem? «Herre! herre!» vil de rope i håp om å bli hørt av ham. Det burde da føre til at døren ble åpnet for dem! Men blir den det?

43. a) Hvilke ord i Jesu bergpreken har de som tilhører den «dårlige» jomfru-klasse, ikke tatt alvorlig? b) Hvordan vil det gå med dem når Jesus til slutt viser at disse ordene skulle tas alvorlig?

⁴³ De har ikke tatt det den himmelske brudgom sa i sin bergpreken, alvorlig: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» (Matteus 7: 21—23) Men da, i den ’store trengsel’, vil de som svarer til de «dårlige» jomfruer, vite at brudgommen virkelig mente det han sa, at disse ordene uttrykker det prinsipp han vil følge. Han vil ikke åpne døren til den himmelske bryllupsfest for dem. Han vil la dem stå utenfor i verdens mørke natt, hvor de vil bli tilintetgjort sammen med alle de andre som ’gjør urett’. De vil ikke få noen oppstandelse til liv i himmelen.

44. Med hvilke ord avsluttet Jesus lignelsen om de «ti jomfruer», og hva våger de «kloke» jomfruer ikke å gjøre med sitt forråd av åndelig olje?

⁴⁴ Følgende ord, som Jesus brukte for å understreke poenget i lignelsen om de «ti jomfruer», er følgelig spesielt betimelige for oss som lever nå i «avslutningen på tingenes ordning»: «Våk derfor! for I vet ikke dagen eller timen.» (Matteus 25: 13) De som ønsker å være lik de fem «kloke» jomfruer, må nå hele tiden la sitt lys skinne ved å ha en kristen personlighet som oppfyller de krav som stilles til medlemmene av den himmelske brudeklasse. De våger ikke å inngå noe kompromiss med dem som forsøker å gjøre dem delaktige med seg i sin dårlige, uforstandige handlemåte og få dem til å levere fra seg en større eller mindre mengde av den åndelige olje.

45. Hvem tør de «kloke» jomfruer ikke gjøre felles sak med? Til ære for hvem må de fortsatt skinne, og hvorfor.

⁴⁵ Vi tør ikke risikere at vårt lys skal slokne, ved å følge dem i religiøs henseende. Vi trenger selv all den åndelige olje vi kan få tak i. Vår tro på brudgommens ankomst og nærvær må hele tiden være levende, og vi må fortsette å gå med tente lamper i den prosesjon som følger ham, inntil han har brakt sin brud, menigheten, helt hjem. Den lange tid da brudgommen lot vente på seg, er forbi. Nå er han her; han er nærværende i herlighet. Nå må ingen lenger slumre og sove! Tiden er inne til å skinne til hans ære og til å fryde seg sammen med ham på grunn av den glede den himmelske Far har i beredskap for ham, gleden over at han skal forenes med sin åndelige brud og feire dette med en bryllupsfest. Det er livsviktig at vi nå holder oss våkne, for vi vet ikke hvilken dag eller time anledningens «dør» vil bli lukket for aldri å bli åpnet igjen.

EN DEL AV «TEGNET» PÅ HANS PAROUSIA

46. a) Hvilket spørsmål som apostlene hadde stilt, var Jesus i ferd med å besvare da han fortalte lignelsen om de «ti jomfruer»? b) Hvordan ser de som svarer til de «kloke» jomfruer, lignelsens høydepunkt gå i oppfyllelse, og hva overbeviser dette dem om?

⁴⁶ Da Jesus fortalte lignelsen om de «ti jomfruer», var det som en del av svaret på apostlenes spørsmål: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær [pa·rou·siʹa] og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matteus 24: 3, NW) Denne lignelsens høydepunkt har fått sin oppfyllelse siden 1914. Hele verden kan nå se hvordan de siste trekkene ved lignelsen virkeliggjøres. De begivenheter som her er blitt detaljert beskrevet, har ikke inntruffet i en avkrok, i det skjulte, men åpenlyst, slik at oppmerksomme iakttagere har kunnet legge merke til dem, enten de har forstått betydningen av dem eller ikke. De som tilhører den «kloke» jomfru-klasse, har i hvert fall lagt merke til disse betydningsfulle begivenhetene og har i dem sett et tydelig bevis for at den himmelske brudgom ankom i 1914, og at hans usynlige parousia eller nærvær har begynt. Når de ser at den profetiske lignelsen om de «ti jomfruer» går i oppfyllelse, ser de også med troens øyne at han er nærværende. De er overbevist om at «avslutningen på tingenes ordning» begynte i 1914.

47. Hva er den rette betydning av det greske ordet pa·rou·siʹa, slik det framgår av det de «kloke» jomfruer i lignelsen gjorde da de hørte kunngjøringen om at brudgommen var der?

⁴⁷ Vi må også huske at det greske ordet pa·rou·siʹa som apostelen Matteus benytter i sitt evangelium, kapittel 24, vers 3, betyr «nærvær», ikke «komme», slik mange oversettere har gjengitt det. Dette framgår tydelig av det som blir beskrevet i lignelsen. De «ti jomfruer» våkner opp av sin søvn når de midt på natten hører ropet: «Her er brudgommen!» Når de «kloke» jomfruer, som ivrig speider etter den prosesjon som følger brudgommen med tente lamper, ser at han har nådd fram til det sted hvor de befinner seg, slutter de seg til hans følge. Fra det tidspunkt går det en tid før hele følget når fram til brudgommens bolig, hvor bryllupsfesten venter alle som er innbudt og er verdige til å få adgang til den. Fra brudgommen er ankommet, til han har ført bruden til det hjem som han har gjort i stand til henne, går det altså en tid da han er nærværende.

EN FEILAKTIG FORSTÅELSE KORRIGERES

48. a) Når begynte Kristi nærvær ifølge Russells utregning? b) I hvilket år ble mennesket skapt ifølge de årstall som en tid sto på forsiden av The Watch Tower?

⁴⁸ Det er sant at redaktøren og utgiveren av Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence mente at den himmelske brudgoms «nærvær» eller parousia begynte i 1874. Russell og hans medarbeidere kom også til at Jehova Gud skapte det første menneske i år 4128 f. Kr., og at de første 6000 år av menneskets tilværelse på jorden følgelig endte i 1872. Denne regnemåten lå til grunn for det årstall som ble oppgitt på forsiden av ovennevnte blad fra og med nummeret for 1. juli 1906 til og med nummeret for 15. september 1928. Det første av de nevnte numrene var datert «1. juli 1906 e. Kr. — A.M. 6034» og det sistnevnte «Anno Mundi 6056—15. september 1928». En mente at utgangspunktet for den tidsregning som betegnes Anno Mundi eller «verdens år», svarte til år 4128 før vår tidsregning.

49. a) Når antok en at syndefallet fant sted? b) Når skulle ifølge dette det tusenårige rike begynne?

⁴⁹ En antok imidlertid at det gikk to år før den fullkomne mann og den fullkomne kvinne i Edens hage syndet, og på den måten kom en til at syndefallet fant sted i 4126 f. Kr. På dette grunnlag regnet en ut at 6000 år med synd utløp i 1874, og at det sjuende årtusen, da Satan Djevelen skulle være bundet i avgrunnen og Kristus skulle herske, begynte om høsten i det året. Ifølge dette ville Kristi styre begynne i det samme år som han kom igjen og hans usynlige nærvær eller parousia begynte.

50. Hvilken fotnote til Apostlenes gjerninger 13: 20 i Wilsons oversettelse tok en hensyn til i denne kronologien?

⁵⁰ Denne kronologien bygde på en antagelse i fotnoten til Apostlenes gjerninger 13: 20 i Wilsons bibeloversettelse The Emphatic Diaglott. Der lyder dette skriftstedet slik: «Og etter dette ga han dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.» (Se også LB.) I fotnoten til dette verset står det:

Her forekommer en vanskelighet som har voldt bibelkronologene stort hodebry. Det antall år som oppgis her, stemmer ikke med uttalelsen i 1 Kongebok 6: 1. Det er blitt foreslått mange løsninger, men bare én ser ut til å være helt tilfredsstillende, nemlig at teksten i 1 Kongebok 6: 1 er blitt forvansket ved at en har satt inn den hebraiske bokstaven daleth (4) i stedet for he (5), som er meget lik denne i formen. På denne måten blir det 580 år (i stedet for 480) fra utgangen av Egypt til byggingen av templet, og det stemmer nøyaktig med Paulus’ kronologi.

51. a) Hva skrev C. T. Russell følgelig angående 1 Kongebok 6: 1 i boken Tiden er nær? b) Når skulle mennesket ifølge dette ha blitt skapt, når skulle de 6000 år med synd ende, og når skulle det store jubelår begynne?

⁵¹ På side 52 (side 57 i den nyere utgaven) i boken Tiden er nær, som er skrevet av C. T. Russell, sies det om 1 Kongebok 6: 1:

Det burde åpenbart stå det 580. år; for hvis vi til Salomos 4 år legger Davids 40 år, Sauls 40 og de 46 år fra utgangen av Egypt til landets deling, så har vi 130 år, og disse trukket fra 480 ville kun gi 350 til dommerperioden i stedet for de 450 år som omtales i Dommernes bok og hos Paulus, som forut påvist. Det hebraiske skrifttegn «daleth» (4) ligner meget «he» (5), og man mener at det er ved en forveksling av disse at feilen er oppkommet — muligvis en avskrivers forseelse. I 1 Kong. 6, 1 bør det altså stå det 580. år, hvorved det oppnås full overensstemmelse med de andre utsagn.

Ved å forlenge dommertiden med 100 år fikk en på den måten skjøvet menneskets skapelse 100 år bakover i tiden, til 4128 f. Kr., og de første 6000 år av menneskets tilværelse på jorden ville da ha utløpt i 1872. (Tiden er nær, side 41; side 45 i den nyere utgaven) Ettersom en antok at det gikk to år før syndefallet fant sted, kom en til at 1874 var det år da menneskene hadde trellet under synden i 6000 år, og da det sjuende årtusen, da Kristi styre skulle fjerne synden, begynte. Det store jubelår skulle altså begynne da.

52. Sikter de 450 årene i Apostlenes gjerninger 13: 20 ifølge de eldste greske håndskrifter til dommertiden, eller gjelder de tiden forut for den?

⁵² I de eldste håndskrifter til de kristne greske skrifter er ordlyden i Apostlenes gjerninger 13: 20 imidlertid annerledes enn den som finnes i The Emphatic Diaglott og den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version. Ifølge de eldste håndskrifter gjelder de 450 år ikke dommertiden. I den vanlige norske oversettelsen leser vi således i Apostlenes gjerninger 13: 19, 20: «I omkring fire hundre og femti år. Siden ga han dem dommere inntil profeten Samuel.» Ungdomsoversettelsen gjengir Apostlenes gjerninger 13: 20 slik: «Dette varte omtrent 450 år. Siden ga han dem dommere i tiden inntil profeten Samuel.» Det nye testamente på moderne norsk gjengir skriftstedet på lignende måte.

53. Ble bokstaver som svarte til tall, benyttet i de gamle hebraiske bibelhåndskrifter?

⁵³ Tallene i de eldste tilgjengelige hebraiske håndskrifter, for eksempel i Dødehavsrullene, er dessuten skrevet helt ut, altså ikke med bokstaver i alfabetet som svarer til tall, og det er derfor utenkelig at avskriveren kan ha sett feil i 1 Kongebok 6: 1.b

54. a) Hvilket tidspunkt som vi her er spesielt interessert i, vil bli berørt av at vi regner ut Bibelens kronologi på grunnlag av de opplysninger Bibelen virkelig inneholder? b) Trodde ikke utgiverne lenger på Kristi nærvær da de fjernet ordet «nærvær» fra forsiden av Vakttårnet?

⁵⁴ Det finnes altså ikke noe bibelsk grunnlag for å føye 100 år til dommertiden. Tallet bør derfor trekkes fra igjen og kronologien bør baseres på opplysninger Bibelen virkelig inneholder. Dette kommer naturligvis til å berøre tidspunktet for begynnelsen til brudgommens, Jesu Kristi, parousia. Fra og med nummeret for 1. januar 1939 ble tittelen på den engelske utgaven av Vakttårnet forandret til «Vakttårnet og forkynner av Kristi rike» og fra og med 1. mars 1939 til «Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike». Dette betydde ikke at utgiverne av bladet ikke lenger trodde at Kristi nærvær eller parousia hadde begynt. Det betydde i stedet at en la større vekt på Riket, på Jehova Guds rike med Jesus Kristus som konge, ettersom det er dette rike som vil herliggjøre Jehovas overherredømme.

55. a) Når ble de 100 år ikke lenger føyd til dommertiden, og hvilken publikasjon framgår dette av? Når ville så ifølge den de 6000 år av menneskets tilværelse utløpe? b) Hvilken betydning fikk dette for årstallet 1874, og hvilket spørsmål oppsto nå?

⁵⁵ I 1943 utga Selskapet Vakttårnet boken «Sannheten skal frigjøre eder» på engelsk. I det 11. kapittel, som hadde tittelen «Tidsregning», var ikke lenger 100 år føyd til dommertiden, men en fulgte den eldste og mest autentiske gjengivelsen av Apostlenes gjerninger 13: 20 og godtok de tall som står i de hebraiske skrifter. Dermed ble utløpet av de første 6000 år av menneskets tilværelse flyttet fram til 1970-årene. Det betydde naturligvis at en ikke lenger holdt fast ved 1874 som det år da Herren Jesus Kristus vendte tilbake og hans usynlige nærvær eller parousia begynte. Det årtusen da Satan Djevelen skulle være bundet i avgrunnen og Kristus skulle herske i himmelsk herlighet sammen med sine 144 000 medarvinger, hørte således framtiden til. Hva så med Kristi parousia eller nærvær? På side 296 i den ovennevnte boken sies det: «Kongens nærvær eller parousia begynte året 1914.» Og i Vakttårnet for 15. november 1949 (side 343, avsnitt 22) sies det: «. . . Messias, Menneskesønnen, fikk Rikets makt i 1914, og . . . det er dette som er hans annet komme og begynnelsen til hans annet parousia eller nærvær.»

56. a) Hvilken bibeloversettelse ble utgitt i 1950, og hvordan gjengir den Apostlenes gjerninger 13: 20? b) Hvilken uttalelse som er bygd på en pålitelig bibelkronologi, ble framsatt angående Kristi nærvær?

⁵⁶ I 1950 utkom så New World Translation of the Christian Greek Scriptures (Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter). Den hadde en nøyaktig gjengivelse av Apostlenes gjerninger 13: 20 og brukte ordet «nærvær» alle de steder hvor pa·rou·siʹa forekommer i grunnteksten. Like etter ble boken «Dette betyr evig liv» utgitt på engelsk. Kapittel 21 i denne boken hadde tittelen «Den store livsformidlers annet nærvær». Hele kapitlet omhandler dette emnet og holder seg nøye til den pålitelige bibelske tidsregning. På sidene 216—218 leser vi:

De kjensgjerninger vi allerede har betraktet, beviser at Guds rike ble født i året 1914 e. Kr., og at hans Sønn da ble satt på tronen med myndighet til å herske med en jernstav midt iblant sine fiender. Til slutt skal han slå dem i stykker og befri universet for alle som kjemper imot Guds rettmessige overhøyhet. — Salme 2: 8, 9.

Året 1914 avmerker derfor Kristi usynlige gjenkomst i ånden. . . . At han kom i besittelse av Riket i 1914, avmerker begynnelsen til hans annet nærvær eller parousia. Dette greske ordet betyr nærvær.

. . . Selv om hans annet nærvær er i ånden og usynlig, er det av så stor betydning for menneskene over hele jorden at det ikke må bli holdt hemmelig, og det blir det heller ikke. . . . «For akkurat som lynet går ut fra de østlige egner og skinner over til de vestlige egner, således skal Menneskesønnens nærvær [parousia] være.» — Matteus 24: 26, 27, NW.

Siden 1914 har den nærværende Kristus gjort bevisene for sitt annet nærvær eller parousia tydelige og forståelige for menneskene overalt.

57. a) Begynte Kristus å herske midt iblant sine fiender før hedningenes tider endte i 1914? b) Når lot brudgommen ropet lyde, og hva viser at Kristi nærvær har begynt?

⁵⁷ Hvor godt harmonerer ikke denne forståelsen med de inspirerte skrifter! Kristus begynte ikke å herske 40 år før hedningenes tider endte i 1914. Nei, han ventet ved sin himmelske Fars høyre hånd inntil da med å begynne å herske midt iblant sine jordiske fiender, som Jehova skulle legge til en skammel for hans føtter. (Salme 110: 1, 2; Hebreerne 10: 12, 13) Hans kongelige nærvær eller parousia begynte således i dette året. Og i 1919 lot han, som historien viser, det lyde et rop på jorden «midt på natten», slik at de sovende «jomfruene» våknet og forsto situasjonens alvor. «Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham!» Dette ropet forsikret dem om at den himmelske brudgom var nærværende. De som svarer til de «kloke» jomfruer, har siden da gått ham i møte. De skinner som lys i denne formørkede verden. Dette er i seg selv et bevis for at Kristi lovte nærvær har begynt. Det er også et bevis for at Guds tusenårige rike med Kristus som konge er kommet nær!

58. Hvorfor kan vi ikke nøye oss med å undersøke lignelsen om de «ti jomfruer» når vi tar for oss «tegnet» på at Riket er kommet nær?

⁵⁸ Oppfyllelsen av den profetiske lignelsen om de «ti jomfruer» utgjør imidlertid ikke hele «tegnet» på at det herlige, tusenårige rike er kommet nær. Vi kan derfor ikke nøye oss med å behandle denne lignelsen. Vi må også se nærmere på andre trekk ved dette enestående «tegnet».

[Fotnoter]

[Bilde av C. T. Russell på side 186]