finne at to av de tre tjenerne hadde økt den del av hans «eiendom» som de var blitt betrodd, med 100 prosent. At denne delen av lignelsen får sin anvendelse på Kristi gjenkomst, som skulle finne sted da han etter en lang tid vendte tilbake for å ’holde regnskap’ med dem som ble salvet til å tjene ham, blir bekreftet av andre bibelsteder. — 1 Pet. 4: 17, 18; Kol. 3: 24.

Det er også andre ting som gir oss grunn til å vente at sann kristendom skulle blomstre og ha framgang i vår tid. En av dem er at vi nå lever i den tid da Kristus er usynlig nærværende og utøver sin kongemakt. «Hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» (NW) har utløpt. Disse «tider» begynte da Guds forbilledlige rike på jorden ble omstyrtet av Babylon i 607 f. Kr. Hvor lenge skulle disse «tider» vare? Det skulle være «sju tider» eller sju profetiske år. Hvert av disse årene skulle være på 360 dager, og hver dag skulle regnes som et år. Dette ville bli 7 X 360 eller 2520 år. Dette fører oss fram til året 1914 e. Kr., da Riket skulle bli gjenopprettet og overgitt til ham «hvem retten tilhører». — Luk. 21: 24; Dan. 4: 17; Esek. 4: 6; 21: 27.

De tilstander som har vært på jorden siden 1914, er dessuten en oppfyllelse av det som Jesus forutsa ville finne sted når han tok makten ved «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus, kapittel 24; Markus, kapittel 13; Lukas, kapitlene 17 og 21.

Det at Kristus har vendt tilbake som Konge i Riket med himmelsk herlighet, innebærer at det skal holdes dom, først over dem som er blitt salvet til å representere Kristus, og deretter over verden. Menneskene trenger å få kjennskap til dette. Det er derfor nødvendig at budskapet om Riket, som redegjør for Guds hensikter med menneskeheten, igjen blir forkynt i stor utstrekning, ja, «over hele jorderike». Gud har alltid latt sine tjenere komme med en advarsel før han har fullbyrdet en dom over menneskene. Vi kan tenke på den advarsel Noah kom med før vannflommen, den advarsel profetene kunngjorde før Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr., og den kraftige advarsel som Jesus og hans disipler kom med før denne byen ble ødelagt av romerske hærstyrker i år 70 e. Kr.

Kristendommen er levende nå

Sann kristendom er derfor ikke i ferd med å dø, selv om kristenhetens kirkesamfunn opplever et forfall. Vi lever imidlertid alle i en farefull tid ettersom vi befinner oss i avslutningen for denne verdensordning. En kunne derfor vente at Kristus ville oppreise flere «tjenere» og overgi dem sin «eiendom». Da Kristus i 1914 tok makten som Konge i Riket, raste det imidlertid en verdenskrig på jorden. Denne krigen ble hovedsakelig utkjempet av hærer som tilhørte de såkalte kristne nasjoner.

De få som på den tiden forsøkte å øke sin herres «eiendom» ved å utøve sann kristendom, ble imidlertid som følge av den krigspropaganda og det krigshysteri som gjorde seg gjeldende, utsatt for voldsom forfølgelse. De ble satt i fengsel, slått og jaget ut av enkelte byer på grunn av det feilaktige og forutinntatte syn som til og med kristenhetens prester hadde sørget for at menneskene hadde på det arbeidet som ble utført av Jesu Kristi «tjenere». Det var som om deres arbeid var blitt stoppet.

Ikke desto mindre fantes det etter krigen, i 1919, fremdeles en gruppe trofaste kristne som forsto at det var nødvendig å kunngjøre at Herren Jesus Kristus var nærværende for å foreta en inspeksjon og holde dom. Disse ble oppreist av Herren, som lot dem bli fylt av iver og virkelyst. De skulle aldri mer bli undertrykt av sine fiender. I 1922 var de rede til å forkynne at Kongen Jesus Kristus hadde tatt makten i himmelen og snart ville befri menneskeheten for alle undertrykkere. Det skulle utføres et verdensomfattende arbeid! Som følge av at de nidkjært forkynte sannheten, var det i 1925 i alt 90 434 personer som var til stede ved den årlige feiring av minnet om Jesu Kristi død. Dette viste at ’tjenerne’ hadde gjort slik som det ble sagt i lignelsen. De hadde tjent flere «talenter» eller hadde økt sin Herres «eiendom».

I vår tid, 50 år senere, er budskapet om Riket praktisk talt blitt forkynt «til et vitnesbyrd» for hele skapningen. (Matt. 24: 14) I 207 land på jorden har nå over to millioner mennesker hørt og trodd det budskap som er blitt forkynt av Kristi «tjenere», og disse har tatt opp den samme gjerning og hjulpet andre til å få høre. Ettersom det er bare 144 000 personer som skal utgjøre hele den gruppe av trofaste «tjenere» som til slutt skal regjere med Kristus i himmelen, har de fleste av dem som nå gir akt på budskapet, håp om å få overleve ødeleggelsen av denne tingenes ordning og få leve på jorden under Rikets styre. — Åpb. 14: 1, 4.

Lignelsen sier at begge gruppene av trofaste tjenere, både den som fikk fem talenter, og den som fikk to talenter, arbeidet like hardt, og begge gruppene oppnådde en økning på 100 prosent. De gjorde derfor alle det som det var mulig for dem å gjøre, og ingen var bedre enn noen av de andre. De kunne naturligvis ikke skryte av den økning de hadde oppnådd, for det er Jehova som gjennom Kristus sørger for at det blir økning. Som apostelen Paulus sa: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» (1 Kor. 3: 6, 7) Kristi «tjenere» er bare de redskaper som Gud finner behag i å gjøre bruk av for å oppnå økning. Hvordan blir disse trofaste «tjenere» belønnet i løpet av den tiden da Herren foretar en inspeksjon og holder dom?

Vi bør merke oss at tjenerne ikke er et bilde på enkeltpersoner, men at de er et bilde på grupper av personer. Vi kan derfor ikke i vår tid vise til enkeltpersoner og si at de tilhører gruppen med de fem talenter eller gruppen med de to talenter. Begge gruppene arbeider like hardt med å utføre de plikter som er pålagt dem, enten disse plikter er store eller små.

Herrens belønning til de trofaste «tjenere»

Apostelen Paulus omtaler deres belønning i 1 Tessalonikerne 4: 14—17:

«Så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer [Herrens nærvær, NW], skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.»

Apostelen Paulus viste at denne belønning er et virkelig, levende håp, da han like før sin død skrev til sin medarbeider Timoteus: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» — 2 Tim. 4: 7, 8.

Når Herren begynner sitt nærvær og kommer for å inspisere og holde dom, retter han først oppmerksomheten mot dem av hans «tjenere» som har dødd i løpet av den tiden som har gått fra pinsedagen i år 33 og fram til hans komme. Han lar disse få en oppstandelse til himmelsk liv. De blir forent med ham som hans kollektive «brud». (Åpb. 19: 7; 21: 9) Ettersom dette er en oppstandelse til himmelsk liv, kan den naturligvis ikke iakttas av dem som lever på jorden. De av hans «tjenere» som fremdeles befinner seg på jorden i tiden for hans nærvær, vil etter hvert som de dør, «sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren». Dette betyr at de under Kristi usynlige nærvær, som blir framstilt ved skyer, blir forent med dem som allerede har fått en oppstandelse. Fra da av skal de alltid være sammen med Herren.

Når disse trofaste dør, får de med en gang en oppstandelse. De får da «hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem». (Åpb. 14: 13) De har arbeidet hardt med Herrens «eiendom», med de «talenter» som de er blitt betrodd. Etter sin oppstandelse er de befridd for de vanskelige forhold de arbeidet under på jorden, men de fortsetter med en gang å utføre det arbeid de blir belønnet med i himmelen. Den øyeblikkelige forandring som de erfarer når de dør, blir beskrevet i 1 Korintierne 15: 50—54.

Men hva skjer så med de trofaste «tjenere» mens de ennå befinner seg på jorden i tiden for Kongens nærvær? De blir allerede nå belønnet ved at de kommer inn til sin Herres «glede». (Matt. 25: 19—23) Hvem er kilden til denne ’gleden’? Det er Jehova Gud, Jesu Kristi Far. Jesus utholdt sine lidelser på grunn av «den glede som ventet ham». (Heb. 12: 2) Da han bega seg ut på sin lange reise, dro han til sin Far, kilden til denne ’gleden’, og hans Far påla ham et større ansvar, innbefattet det å utøve kongemakt. De trofaste «tjenere» finner stor glede i å kunngjøre at Riket er opprettet. Som ’et folk for hans navn’ er de også kalt med Jehovas, den store, universelle Overherres, navn. Over hele verden er de kjent under navnet ’Jehovas vitner’. (Es. 43: 10—12) Og ettersom de er Kristi «tjenere», er de Jehovas kristne vitner.

Du kan utøve sann kristendom

I vår tid da det finner sted en inspeksjon, er det Jehovas hensikt å samle inn en «stor skare» av mennesker i tillegg til dem som er igjen av Kristi trofaste «tjenere». Ettersom enden på denne tingenes ordning er meget nær, kommer disse til å få overleve ødeleggelsen av denne verden og danne grunnlaget for en «ny jord, hvor rettferdighet bor». — Åpb. 7: 9—17; 2 Pet. 3: 13.

De som tilhører denne ’store skare’, har sluttet seg til Jehovas vitner i et så raskt tempo at det hvert år blir bygd hundrevis av nye møtelokaler, som blir kalt «Rikets saler». Mens kristenhetens kirkesamfunn klager over synkende medlemstall og mangel på støtte, opplever Jehovas vitner at deres lokaler figurlig talt blir sprengt. Titusener blir døpt hvert år. Og disse nye er ikke passive medlemmer, men de er aktive forkynnere av det samme budskap som det «tjener»-klassen framholder.

Kristendommen, det vil si sann kristendom, er derfor ikke i ferd med å dø, men den lever og blomstrer og blir stadig mer utbredt, og antallet av dens utøvere vokser. Hvis du ønsker det, kan du nå finne den og utøve den. Legg en fordomsfri innstilling for dagen, og finn ut hva Gud gjør for å støtte kristendommen og sørge for at den har en slik veldig vekst i vår tid. Den lykkelige gruppe av dens utøvere holder dørene til sine Rikets saler åpne for deg, og du kan overvære deres møter helt gratis. Du vil ikke bli stilt i forlegenhet ved å bli bedt om å gi et bidrag eller oppfordret til å legge noe i en kollektbøsse som blir sendt rundt. Undersøk hva det er disse menneskene tror og gjør, og gjør så selv det som du forstår er rett, sammen med dem som du ser gjøre det. Dette er den eneste veien som fører til glede nå og til liv i den rettferdige tingenes ordning, som nå er nær.

Gi uttrykk for verdsettelse i sang

HVILKE grunner har ikke de kristne for å gi uttrykk for verdsettelse ved å takke og prise sin Gud, Jehova! «Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød fram av jorden. Og vin gleder menneskets hjerte, . . . og brød styrker menneskets hjerte.» — Sl. 104: 14, 15.

Gud har ikke bare sørget for å dekke menneskenes materielle behov (det at mange i dag ikke har de ting de trenger, er ikke hans