Kapittel 13

Det holdes regnskap med slavene i vår tid

 1, 2. a) Hva oppnådde levningen av Kristi «slaver» ved å bære Guds navn? b) Hvem var kilden til denne gleden, og hvordan blir denne gleden omtalt i lignelsen om ’talentene’?

DA DE som utgjorde levningen av Herren Jesu Kristi «slaver» på jorden, i 1931 begynte å bære Guds navn, erfarte de en ny glede. Deres glede kom fra den samme kilde som den glede deres Herre og Eier hadde oppnådd, nemlig fra Jehova Gud. Herren Jesus Kristus omtalte denne sin glede da han i den profetiske lignelsen om ’talentene’ beskrev hvordan han skulle holde regnskap med sine slaver. Vi leser i Matteus 25: 20—23:

² «Da kom han fram som hadde fått de fem talenter, og hadde med seg fem talenter til og sa: Herre! du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til. Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener [slave, NW]! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede! Da kom også han fram som hadde fått de to talenter, og sa: Herre! du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to talenter til. Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener [slave, NW]! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!»

 3, 4. a) Er de tre «slaver» et bilde på enkeltindivider? b) Hva viser det at det blir holdt regnskap med dem som ’slavene’ er et bilde på?

³ Det ville kreve både tid og oppmerksomhet å holde regnskap med slavene. Oppfyllelsen av de siste trekkene ved den profetiske lignelsen forutsetter altså at den himmelske Herres, Jesu Kristi, nærvær eller parousia strekker seg over en viss tid. (Matteus 24: 3, NW) La oss ikke glemme at de tre slavene i lignelsen sto for tre klasser, og at disse klassene består av enkeltindivider. Det krever mer tid og større oppmerksomhet å ha å gjøre med en klasse eller en gruppe enn med et enkelt individ. Når det gjelder en klasse eller gruppe, må det tas hensyn til hvert enkelt medlem av den. Apostelen Paulus skrev i Romerne 14: 9, 10:

⁴ «For derfor døde Kristus og ble levende igjen at han skulle være herre både over levende og over døde. . . . vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol.»

 5. a) På vegne av hvem dømmer Jesus Kristus de levende og de døde? b) Hva måtte de «slaver» som døde før Kristi nærvær, gjøre i forbindelse med sin belønning?

⁵ I oppfyllelsen av den profetiske lignelsen om ’talentene’ dømmer Herren Jesus Kristus på Jehova Guds vegne. Ikke alle hans «slaver» som ble overgitt «talenter», befinner seg fremdeles i kjødet her på jorden nå i det 20. århundre. De som levde i det første århundre, på de 12 apostlers tid, og fram til Johannes fikk Åpenbaringen, har for eksempel avsluttet sitt jordiske livsløp for lang tid siden. De sovnet inn i døden og måtte vente på sin himmelske Herres og Eiers parousia, da de ville få lønnen av ham, den rettferdige dommer. Som apostelen Paulus skrev til sin misjonærpartner Timoteus kort tid før han led martyrdøden: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» (2 Timoteus 4: 7, 8) Ja, apostelen Paulus så fram til «hin dag», dagen for Herrens parousia, den dag da han ville bli oppreist fra de døde og motta lønnen, udødelig, himmelsk liv. Alle som døde før Herrens parousia, måtte vente.

 6. Når ble de «slaver» som sov i døden, oppreist, og før hvem ble de oppreist?

⁶ Da dommen under Herrens usynlige parousia i ånden skulle begynne, ble alle de trofaste «slaver» som sov i døden, oppvekt til himmelsk liv i åndeverdenen. De «slaver» som fremdeles var i live, fikk således ikke lønnen før de trofaste «slaver» som sov i døden. Dette er ikke noe vi bare antar, for apostelen Paulus skriver til den kristne menighet i Tessalonika: «Så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.» — 1 Tessalonikerne 4: 14—17.

 7. Hva slags oppstandelse får de?

⁷ Det betyr at det under Herrens parousia, på den tid da dommen skal begynne, finner sted en usynlig oppstandelse av de trofaste «slaver» som sover i døden, idet de blir oppreist til himmelsk liv i ånden. De «slaver» som fremdeles lever på jorden, kan naturligvis ikke se dette med sine bokstavelige øyne, like lite som verdslige mennesker, som ikke tilhører Herren Jesus, som er usynlig nærværende, kan se det.

 8, 9. a) Hva viser hvorvidt ’slavene’ blir bokstavelig opprykket for å møte Herren i luften? b) Hvilket forhold som blir påpekt i 1 Korintierne 15: 50—54, er av betydning i denne forbindelse?

⁸ De oppstandne ’slavers’ møte med ’Herren i luften’ kan heller ikke ses med det bokstavelige øye, og mennesker på jorden kan derfor ikke vite hva som finner sted, hvis de mangler tro på Guds Ord og ikke gir akt på tidenes tegn. De «slaver» som sov i døden, ble alle oppreist samtidig ’for å møte Herren i luften’. Men de «slaver» som fremdeles levde på jorden da dommen skulle begynne eller regnskapet skulle holdes, ble ikke bokstavelig rykket opp i jordens atmosfære med sitt synlige, kjødelige legeme for å møte en synlig Herre i luften. Vår tids historie forteller ikke om en slik begivenhet. I løpet av de over 50 år som har gått, er det mange medlemmer av denne «slave»-klasse som har dødd, men i samsvar med Bibelens løfte er de i samme øyeblikk blitt oppreist til liv i ånden i de usynlige himler. Ettersom Herrens nærvær allerede hadde begynt behøvde de ikke å sove i døden og vente på hans ankomst. Paulus’ ord fikk sin oppfyllelse på dem:

⁹ «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet. Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.» — 1 Korintierne 15: 50—54; Esaias 25: 8.

10. På hvilken måte er de «slaver» som blir omtalt i Åpenbaringen 14: 13 «lykkelige»?

¹⁰ De salvede slaver som er blitt tilbake på jorden inntil Herrens parousia eller nærvær, og som deretter dør i trofasthet i Herren, erfarer oppfyllelsen av Åpenbaringen 14: 13: «Salige [lykkelige, NW] er de døde som dør i Herren heretter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.» De er «lykkelige» fordi de ved sin død i kjødet opplever en øyeblikkelig forvandling fra forgjengelighet til uforgjengelighet, fra dødelighet til udødelighet, fra menneske til ånd, slik at de uten å måtte sove i døden får hvile fra sitt jordiske arbeid og gå rett inn til den himmelske gjerning sammen med sin Herre, hvis medarvinger de er.

11. Hvem var R. J. Martin, som blir nevnt som et eksempel på det som er blitt omtalt tidligere?

¹¹ Et eksempel på dette er Robert J. Martin, en av de sju innvigde kristne menn som sammen med Selskapets president, J. F. Rutherford, med urette måtte sone ni måneder i det føderale fengslet i Atlanta i Georgia, fra den 5. juli 1918 til den 25. mars 1919. Da denne «slave» ble løslatt mot kausjon i Brooklyn i New York onsdag den 26. mars 1919, hadde han praktisk talt ingenting i form av «talenter» fra sin himmelske Herre. Det var nå over fire måneder siden den første verdenskrig og den ledsagende forfølgelse av Herrens «slaver» hadde endt, og R. J. Martin måtte praktisk talt begynne forfra igjen. Han var fremdeles trofast mot Herren Jesus, og han var glad for å kunne motta «talenter» som han kunne ’kjøpslå’ med for sin himmelske Herre og på den måten utvide det akerland som kunne frambringe mange disipler av Herren Jesus Kristus. Året etter at han var blitt løslatt fra fengslet, ble han leder av det trykkeri som Selskapet Vakttårnet nettopp hadde opprettet i Brooklyn. Den 1. november 1926 ble han en av dette selskaps direktører, en stilling han innehadde helt til han avsluttet sitt jordiske liv.

12. Når døde Martin, og hva skrev Vagttaarnet i den forbindelse?

¹² Årene gikk, og R. J. Martin «kjøpslo» trofast med og forøkte de «talenter» som var overgitt ham når det gjaldt å frambringe disipler. Han døde trofast i sin gjerning den 23. september 1932, i en alder av 54 år. (Han var født den 30. mars 1878.) Hans død «i Herren» ble bekjentgjort i Vagttaarnet for 1. november 1932, side 322, hvor det blant annet het:

Det var like etter midnatt eller tidlig om morgenen den 23. september 1932 at Robert J. Martin, en stridsmann i Jehovas organisasjon, foldet sitt jordiske telt sammen og fredelig gikk bort. Dette gode og trofaste vitne hadde fullendt sin løpebane på jorden. Det er all grunn til å tro at han straks gikk over i Riket og nå for alltid er med Herren i hovedstaden innenfor Jehovas organisasjon.

. . . Det håp som bror Martins trofaste kamerater og stridsfeller har, er det at også de skal få lov å se Herren i all hans herlighet og skjønnhet og deretter alltid være med på å utføre Jehovas vilje. Bror Martins hengivenhet for Jehovas sak virker som en inspirasjon for dem som hører med til levningen, til uavlatelig å drive krigen tilbake til porten. . . .

13. Når døde Martins tidligere medfange Rutherford, og hva avmerket hans død?

¹³ Hans medfange J. F. Rutherford fullførte sitt jordiske løp torsdag den 8. januar 1942, i en alder av 72 år, mens han fremdeles var Selskapet Vakttårnets president. Hans død ble bekjentgjort i Vagttaarnet for 1. februar 1942, side 48. Det som har skjedd i de over 30 år som har gått siden han døde, viser at hans død markerte slutten på en epoke i Jehovas kristne vitners virksomhet i nyere tid.

14. a) Hva er det bibelsk grunnlag for å tro med hensyn til den lønn disse to «slaver» fikk fordi de hadde kjøpslått med Kristi «talenter»? b) Har de «slaver» som fremdeles lever på jorden, gått inn til noen «glede»? Har de begynt å herske?

¹⁴ Slike kristne «slavers» løpebane viser tydelig at de «kjøpslo» med Herrens «talenter» som var blitt overgitt dem, og derved utvidet det jordiske akerland, slik at det kunne frambringe flere kristne disipler. Bibelen gir oss grunn til å tro at de fikk høre følgende anerkjennende ord da de trådte fram for sin Herres, Jesu Kristi, domstol: «Vel, du gode og tro tjener [slave, NW]! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» (Matteus 25: 21, 23) Men nå, mange år senere, finnes det fremdeles en liten levning av disse trofaste kristne «slaver» på jorden som av kjærlighet til sin himmelske Herre bestreber seg på å forøke ’talentene’. De ser fram til å fullføre sin jordiske løpebane og tre fram for Jesu Kristi himmelske domstol og få høre de samme anerkjennende ordene. Men selv nå, mens de befinner seg på jorden, har de i den utstrekning de har forøkt sin himmelske Eiers «talenter», i mange henseender gått inn til sin Herres glede. De har imidlertid ennå ikke fått del i hans herredømme, men de ser fram til å regjere sammen med ham i himmelen i de 1000 år.

DEN «ONDE OG LATE SLAVE»

15, 16. a) Hvordan unnlot den slaven som var blitt overgitt én talent, å gjøre bruk av sin ’dugelighet’, og hvilke følger fikk det? b) Hvilken unnskyldning kom han med da han bare leverte tilbake det han hadde fått?

¹⁵ Vi er nå interessert i å få vite hva som skjer med den slaven i Jesu lignelse som bare fikk én talent, og som det ble sagt følgende om: «Men den som hadde fått den ene, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger [sølvpenger, NW].» (Matteus 25: 15, 18) Ettersom den tredje slaven ikke anstrengte seg og ikke hadde mot til å ’kjøpslå’ med sin herres sølvtalent, slik som slaven med de fem talenter og slaven med de to talenter hadde gjort, kunne han ikke vente å forøke den. Han var «dugelig» til å forvalte denne ene sølvtalenten og forøke den, men han brukte ikke sine evner. Når hans herre kom og var nærværende og regnskapet skulle holdes, hadde han ikke noen fortjeneste som han kunne framvise. Hvilken unnskyldning ville han ha for ikke å ha skaffet sin herre noen fortjeneste? Jesus sier i lignelsen:

¹⁶ «Men også han kom fram som hadde fått den ene talent, og sa: Herre! jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde; derfor ble jeg redd, og gikk bort og gjemte din talent i jorden; se, her har du ditt.» — Matteus 25: 24, 25.

17. a) Syntes denne slaven om at hans herre var som den jordeieren han sammenlignet ham med? b) Hvorfor mente slaven at hans herre ikke hadde noen grunn til å klage over at han ikke fikk noen fortjeneste?

¹⁷ Denne slaven visste at hans herre ventet at han skulle skaffe ham fortjeneste. Men han manglet det mot som skulle til for å ta risikoen på å ’kjøpslå’ med sin herres sølvtalent. Han hadde ikke så stor kjærlighet til sin herre at han overvant sin frykt og tok den risiko det innebar å forsøke å øke sin herres «eiendom». Han sammenlignet sin herre med en jordeier som ikke bare høstet på sin egen jord, men også på jord som han ikke eide og ikke hadde dyrket, og som sanket korn som han ikke hadde strødd eller kastet for å skille det fra agnene. Slaven syntes ikke om at hans herre økte sin eiendom på den måten. I hvert fall anklaget han sin herre for å følge en slik handlemåte. I overensstemmelse med den oppfatning og innstilling han hadde gitt uttrykk for, leverte han derfor bare tilbake den ene sølvtalent som hans herre hadde betrodd ham. Hvorfor skulle hans herre klage? tenkte han. Han hadde jo ikke lidt noe tap. Han fikk tilbake det som tilhørte ham. Slaven forsto ikke at penger bør være i omløp og brukes på en innbringende måte.

18. På hvilket grunnlag svarte herren slaven, og hva kalte han slaven, og hvorfor?

¹⁸ Hans herre svarte ham i samsvar med hans eget argument, for vi leser: «Da svarte hans herre og sa til ham: Du dårlige og late tjener [onde og late slave, NW]! du visste at jeg høster hvor jeg ikke sådde, og sanker hvor jeg ikke strødde! derfor burde du ha satt mine penger [sølvpenger, NW] ut hos pengevekslerne, så hadde jeg fått mitt igjen med renter når jeg kom.» — Matteus 25: 26, 27.

19. Hvorfor fortjente slaven å bli kalt ’ond’, og hvordan kunne han lett ha oppfylt sin herres krav?

¹⁹ Denne unyttige slaven var ’ond’ i den forstand at han med overlegg, med vilje, unnlot å skaffe sin herre fortjeneste. Han var ikke interessert i å øke sin herres eiendom. Det var ikke det at han ikke visste at hans herre forlangte det. Han visste det, og han kunne ha gjort det som var lettest, og satt sølvtalenten ut hos pengevekslerne, slik at de kunne ha investert den og tjent på det og utbetalt renter for de penger de hadde lånt. På den måten kunne hans herre da han kom tilbake, ha fått ikke bare sølvtalenten, men også den rente som pengevekslerne betalte. Det var ikke bare det at han ikke etterlignet slaven med de fem talenter og slaven med de to talenter, men han unnlot å samarbeide med dem. Selv om han kom tilbake med den sølvtalent som var blitt overgitt ham, påførte han i virkeligheten sin herre et tap. Ettersom han med vilje påførte sin herre dette tap, kunne han sies å være ’ond’.

20. På hvilken måte var denne slaven ’lat’, og hva medførte det for ham?

²⁰ Den unyttige slaven var også ’lat’. Han var uvillig til å ’kjøpslå’ og være våken for de muligheter som bød seg, og følge sine medslavers eksempel. Han kunne arbeide og tjene noe, ellers ville hans herre ikke engang ha betrodd ham så mye som én talent. Ettersom han bare fikk én talent, fikk han det minste ansvaret av de tre slavene, og det beløp han fikk, var ikke mer enn han var «dugelig til» å forvalte. I stedet for å gjøre det han var «dugelig til», og bruke sin herres talent på en innbringende måte gravde han den ned i jorden og lot den ligge der uten å bruke den. Han var så lat at selv ikke det at han betraktet sin herre som en «hard mann», fikk ham til å arbeide med denne verdifulle talenten i løpet av den lange tiden hans herre var borte. Han hadde tid nok, men han unnlot å forøke sin herres talent, og det ble til ulykke for ham.

21. Hvem er motstykket til denne slaven i oppfyllelsen av denne profetiske lignelsens høydepunkt i vår tid?

²¹ Denne «onde og late slave» har sitt motstykke i vår tid, nå da oppfyllelsen av den profetiske lignelsen når sitt høydepunkt. I likhet med sine to medslaver er den unyttige slaven et bilde på en klasse eller gruppe kristne slaver som er i Jesu Kristi, den himmelske Herres, tjeneste eller er forpliktet til å tjene ham. Denne unyttige klassen viste seg etter at Herren hadde begynt å holde regnskap i etterkrigsåret 1919.

22. Hvem har påstått at de tjener den himmelske Herre, men hvordan forsømte de hans «eiendom» etter den første verdenskrig?

²² Medlemmene av kristenhetens sekteriske kirkesamfunn hevder naturligvis at de tjener den himmelske Herre, Jesus Kristus. Men gikk de ut for å dyrke det akerland som lå åpent for dem da den første verdenskrig endte den 11. november 1918? Begynte de å gjøre folk til disipler av den regjerende konge, Jesus Kristus, som nå var nærværende? Nei, de inngikk kompromiss med politikerne og de militære ledere i denne verden. De forsømte den «eiendom» som tilhørte den konge hvis herredømme skal vokse og bli stort. De vendte sin interesse og oppmerksomhet mot Folkeforbundet, som var blitt foreslått opprettet, og som Kristi kirkers fellesråd i Amerika kalte «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». (Esaias 9: 6, 7) De forsøkte å få flere til å støtte og tilbe denne menneskelagde, internasjonale organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Nå støtter kristenhetens religiøse sekter og kirkesamfunn Folkeforbundets etterfølger, De forente nasjoner.

23. Hva har det medført at de ikke har dyrket akerlandet med tanke på Guds messianske rikes interesser?

²³ Den tilbakevendte Herren Jesus Kristus holder nå regnskap med sine «slaver», men de i kristenheten som hevder at de er hans «slaver», kan ikke vise til at de har økt hans «eiendom». De har ikke dyrket det verdensomfattende akerland med tanke på Guds messianske rikes interesser, for de har snudd ryggen til Riket og latt folk være i uvitenhet om Jehovas opprettede messianske rike.

24. Hvordan svarer de som blir beskrevet i tredje avsnitt i resolusjonen «Et nytt navn», til den «late slave» i lignelsen?

²⁴ Men selv blant dem som har sluttet seg til den tilbakevendte, regjerende konges, Jesu Kristi, trofaste «slaver», har det vist seg en klasse salvede kristne som svarer til den «onde og late slave» i lignelsen. Det er uten tvil denne klassen det siktes til i det tredje avsnitt i resolusjonen «Et nytt navn», som ble vedtatt søndag ettermiddag den 26. juli 1931 på det internasjonale stevnet som ble arrangert av Selskapet Vakttårnet i Columbus i Ohio. Vi siterer dette avsnittet:

Kort tid etter Charles T. Russells død oppsto det en splittelse blant dem som hadde tatt del i hans arbeid, og følgen ble at en hel del av dem trakk seg tilbake fra Watch Tower Bible & Tract Society og ikke ville ha noe mer å gjøre med dette selskap og dets gjerning eller ta imot sannheten, som Selskapet forkynte den i bladet «The Watch Tower» og andre skrifter. De har endog motstått og motstår stadig ovennevnte selskaps arbeid med å forkynne budskapet om Guds rike og hans hevns dag over Satans organisasjon. Disse motstandere har dannet forskjellige grupper og opptrer under navn som «bibelstudenter» «forenede bibelstudenter», «russellitter som forkynner sannheten som pastor Russell framsatte den», «standhaftige bibelstudenter» og andre, lignende navn, hvilket tjener til å skape forvirring og misforståelse.

25. Hvilke erfaringer og hvilken innsats har disse motstandere ikke hatt noen andel i sammen med dem som bærer det ’nye navn’?

²⁵ Disse «slaver», som ikke ville samarbeide med Herrens øvrige «slaver», men motsto dem, antok ikke det ’nye navn’, Jehovas vitner, og er ikke blitt kjent som Jehovas kristne vitner. De har hverken hatt en andel i de fryktelige lidelser som de som bærer det ’nye navn’, har erfart siden den tiden, eller i det arbeid som består i å kunngjøre Jehovas opprettede rike med hans Messias som konge overalt på jorden. De har derfor ikke hatt noen andel i å utide det akerland som frambringer kristne disipler, det akerland som nå omfatter 207 land og øyer eller øygrupper og krever at Rikets budskap blir forkynt på over 160 språk. Trass i grusom forfølgelse i forskjellige land fortsetter kultiveringen av dette akerland (som menneskeverdenen utgjør), slik at det kan frambringes flere kristne disipler, og dette arbeidet nærmer seg nå sitt høydepunkt! Dette arbeidet blir nå ledet av Selskapet Vakttårnets 96 avdelingskontorer.

26. Hva er det som viser at himmelen har velsignet levningen av de salvede «slaver» som har brukt Herrens «talenter» ved å dyrke det verdensomfattende akerland?

²⁶ Det er tydelig at bestrebelsene for å forøke den messianske konges «eiendom», hans «talenter», har den høyeste Guds, Jehovas, og hans Sønns, Jesu Kristi, godkjennelse og velsignelse. De salvede «slaver» som forvalter kongens talenter», betrakter dette som et gledebringende ansvar, og de bestreber seg på å være en ’god og trofast slave’ i sin himmelske Herres øyne. De ønsker ikke å ha noe samfunn med dem som utgjør den «onde og late slave»-klasse. De forsøker i stedet å hjelpe alle som oppfyller de bibelske krav, til å slutte seg til dem og bli produktive forkynnere av Guds Ord. Gud velsigner de anstrengelser de kjærlighet gjør seg, noe som blant annet framgår av at det i tjenesteåret 1974 var hele 297 872 av dem de hadde undervist, som lot seg døpe i vann som Herren Jesu Kristi disipler. I løpet av de siste seks tjenesteårene, 1969—1974, er det blitt døpt over en million, eller helt nøyaktig 1 089 891, i forskjellige land rundt om på jorden. Levningen av de salvede «slaver» som forøker Herrens «eiendom», mener derfor ikke at han med urette høster hvor han ikke selv sådde mens han var på jorden.

DEN UBRUKTE «ENE TALENT» BLIR TATT FRA DEN «LATE SLAVE»

27. Hvilken avgjørelse traff herren i forbindelse med den unyttige slave?

²⁷ Hva gjør herren i lignelsen med den slaven som ikke gir ham det som er hans, «med renter»? Om denne «onde og late slave», som ikke har utrettet noe, sier herren i vrede: «Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talenter! For hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har. Og kast den unyttige tjener [slave, NW] ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnissel.» — Matteus 25: 28—30.

28. Hvilke ting som de nyttige slaver oppnådde, fikk denne slaven ingen andel i, og hva betydde det for ham at han ble kastet ut i mørket utenfor?

²⁸ Denne slave blir ikke innbudt til å gå inn til sin herres glede. Han blir ikke satt over meget, som om han har vært tro over lite. Han blir ikke kalt en ’god og tro slave’, men blir omtalt som en ’unyttig slave’. Han får ikke lov til å fortsette å være i sin herres hus som slave, men blir kastet ut «i mørket utenfor». Den tilbakevendte herre holdt tydeligvis regnskap med sine slaver om natten, og derfor ville det være ’mørke utenfor’ som slaven kunne kastes ut i. Han ville ikke finne sin herres glede der ute, men han ville gråte og skjære tenner på grunn av forholdene der.

29. Hvorfor er det viktig at de trofaste salvede «slaver» tar lærdom av dette i den mørke situasjon verden nå befinner seg i?

²⁹ De som tilhører levningen av de salvede «slaver» i vår tid, må ta lærdom av dette. De må fortsette å arbeide for å forøke sin himmelske Herres «eiendom». Hvis de ikke gjør det, vil de verdier som er blitt dem betrodd av deres Herre, bli tatt fra dem. Da vil de også bli kastet ut i «mørket utenfor», hvor den «onde og late slave»-klasse befinner seg. Helt siden hedningenes tid utløp i 1914, har menneskeverdenen befunnet seg i mørke utenfor den himmelske Herres, Jesu Kristi, opplyste hus. Selv kristenheten befinner seg i et slikt nattemørke. Men dette mørke vil bli betydelig tettere når Guds tid er inne til at den ’store trengsel’ plutselig skal komme over denne generasjon. (Matteus 24: 21, 22; Lukas 21: 34—36) Ut i dette dødbringende mørke vil alle som tilhører den «onde og late slave»-klasse, bli kastet for å gråte og skjære tenner sammen med de religiøse hyklere inntil de går til grunne.

30. Hvordan blir den «ene talent» tatt fra den «late slave»-klasse, og hvem blir den gitt til, og hvorfor?

³⁰ Allerede nå, mens Herren er nærværende og holder regnskap med sine «slaver» — enten det nå er med de enkelte når de dør, eller med de respektive slave-klasser som fremdeles finnes på jorden — er en ting ganske tydelig: De som tilhører den «onde og late slave»-klasse, kjøpslår ikke med sin «ene talent» og sørger ikke for at deres herres «penger» gir renter. Herren tar derfor allerede nå den «ene talent» fra denne utro klasse, som ennå eksisterer som klasse betraktet. Han lar ikke disse troløse råde over noen del av det akerland som skal dyrkes med tanke på at det skal frambringe flere disipler av Kristus. Han behandler dem ikke lenger som sine slaver; han anerkjenner og godkjenner ikke deres religiøse virksomhet. Han lar dem ikke få del i det lys som hans husstand gleder seg over. Deres «ene talent» blir tatt fra dem, og deres tildelte akerland med muligheter for å frambringe disipler blir gitt til den «gode og tro» slave-klasse som har størst evne til å gjøre disipler, den klasse som har økt eller er i ferd med å øke kongens «eiendom» til «ti talenter». — Matteus 28: 19, 20; Salme 2: 8.

31. a) Hvilken regel ga Herren på den måten et praktisk eksempel på? b) Hva manglet den «late slave», og hva ble derfor tatt fra ham?

³¹ Her ser vi altså et eksempel fra vår tid på at følgende guddommelige prinsipp eller regel blir anvendt: «Hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har.» (Matteus 25: 29) I lignelsen hadde den «onde og late slave» riktignok «én talent», men han manglet det som denne «talent» skulle vekke i ham og tilskynde ham til å legge for dagen. Han manglet lojalitet og var ikke nidkjær for sin herres interesser. Han hadde ikke en dyp verdsettelse av det som var blitt ham betrodd, og han var ikke av den oppfatning at hans herre med rette kunne vente å få sin «talent», som kunne investeres på en innbringende måte, tilbake med fortjeneste. Både det at han ikke kunne framvise noen fortjeneste da det ble holdt regnskap, og den unnskyldning han kom med, viste tydelig at han ikke la disse egenskapene for dagen. Derfor ble den «ene talent» tatt fra ham, og han ble kalt en ’unyttig slave’. Han hadde sviktet sin herres tillit. Han ble avsatt av sin herre og utvist fra hans hus.

32. Hva har de som svarer til den «late slave», manglet siden 1919, og hva blir derfor tatt fra dem?

³² Det samme prinsipp gjør seg gjeldende i forbindelse med den «onde og late slave»-klasse i vår tid. De som tilhører denne klasse, er blitt overgitt det som svarer til denne «ene talent», spesielt fra og med 1919, det første år etter krigen. Men det var noe de selv måtte ha, noe som utgjorde et passende supplement til denne «ene talent». Dette supplement som denne «ene talent» skulle ha framkalt hos dem, var nidkjærhet og hengivenhet for Jehovas messianske rike, en overbevisning om at deres himmelske Herre var verdig til å få et utvidet akerland som frambrakte disipler, og mot og kjærlighet som tilskyndte dem til å ha så stor andel som mulig i kunngjøringen av Guds opprettede messianske rike og i det arbeid som består i å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag, ikke bare av det jødiske folk, som Jesus Kristus begrenset sin offentlige og private virksomhet til da han var på jorden. Ettersom de ikke har det som de selv må legge for dagen for å kunne bruke Herrens «ene talent», blir denne «talent» tatt fra dem, noe kjensgjerningene også viser at den ble.

33. a) På bekostning av hvem får så de som tilhører den «gode og tro» slave-klasse, «overflod»? b) Hvilken glede oppnår de som tilhører denne klassen, og hvilket herredømme venter de å få del i?

³³ De som utgjør de «gode og tro» slave-klasser, har derimot det som skal til for at de skal kunne forvalte sin himmelske Herres «talenter»; de har det nødvendige supplement. I overensstemmelse med lignelsen får de overdratt mer, på bekostning av den «onde og late slave»-klasse. Fordi de er ansvarsbevisste, pålitelige og nyttige «slaver», får de ytterligere muligheter og privilegier. Som følge av dette har de virkelig «overflod» i det utvidede akerland som frambringer disipler. Samtidig med at de gleder sin Herres hjerte, oppnår de selv stor glede, for de får en forsmak på den glede deres Herre føler i sitt rike, som nå er opprettet. Denne glede styrker dem til å fortsette nidkjært i tjenesten for ham helt til de har nådd slutten på sin jordiske løpebane. Når det skjer, venter de å bli oppreist fra de døde, slik at de kan gå inn til hans glede i hele dens fylde og bli satt til å herske over meget i hans tusenårige rike. Da vil de fullt ut få erfare den lykke som fyller de «slaver» som får del i den «første oppstandelse». — Åpenbaringen 20: 6.

34. Hva er det at høydepunktet i denne profetiske lignelsen nå oppfylles for våre øyne, et bevis for? Begrunn svaret.

³⁴ På denne måten har denne profetiske lignelsens høydepunkt fått sin oppfyllelse siden året 1919. Dette er noe som har kunnet iakttas av enkeltindivider og nasjoner overalt på jorden. Den «gode og tro» slave-klasse er spesielt klar over det som har funnet sted. Det tjener alt sammen til å vise at kongen Jesus Kristus har vært usynlig nærværende helt siden hedningenes tid utløp i 1914. Det utgjør således en del av det storslagne «tegnet» på Kristi «nærvær» og på «avslutningen på tingenes ordning», ettersom lignelsen om ’talentene’ er en del av Jesu detaljerte profeti om dette «tegnet». — Matteus 24: 3, NW.

35. Hvorfor vil vi gjerne se litt nærmere på den neste delen av Kristi profeti, og hva ønsker vi å få bevis for?

³⁵ «Tegnet» på Kristi usynlige nærvær i ånden består imidlertid ikke bare av lignelsene om de «ti jomfruer» og om ’talentene’, som vi nå har behandlet. Det er enda en lignelse som utgjør en viktig del av Jesu profeti om «tegnet», og oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen i vår urolige tid utgjør enda et bevis for at Herren Jesus Kristus er nærværende, og at flere vidunderlige ting er i vente. La oss nå se litt nærmere på den neste delen av vår Herres store profeti.

[Bilde på side 243]

R. J. Martin

[Bilde på side 244]

J. F. Rutherford