Tjenere, fø hjorden!
«Fø Guds hjord.» — 1 Peter 5: 2, Aut. eng. overs.
1. Hvordan er Jehova den store Hyrde over sitt folk?
JEHOVA er den store Hyrde over hele sitt folk. Ingen er større enn han når det gjelder å gi uttrykk for kjærlighet og visdom og å vise rettferdighet og styrke overfor sitt folk. Han er mer trofast og rettferdig i sin handlemåte med sin hjord enn noen menneskelig hyrde, mer øm og medfølende overfor sine små enn noen gjeter i denne verden, mer mektig og voldsom i forsvaret av sitt folk enn noen vokter av bokstavelige får. Til alle tider beskytter Jehova dem som er innvigd til ham, fra ville og dyriske fiender, samtidig som han skaffer dem fruktbare gressganger med åndelig føde og leder dem langs de livgivende strømmer med forfriskende vann som stadig flyter ut fra hans sannhetsord. Ja sannelig, den store Hyrde er Jehova!
2. Hvem utnevner han, og hvordan viser det hans overlegenhet som hyrde?
2 Det er ikke overraskende å finne at denne høyeste Hyrde bruker metoder som er helt overlegne og fullstendig forskjellige fra dem som andre bruker, når han tar seg av og røkter sin store hjord og sørger for dens behov. I stedet for å ta inn leiesvenner, som paver, kardinaler, erkebiskoper og biskoper og gi dem høye og klingende titler og sette dem til å herske over hjorden, oppreiser han blant sin egen hjord noen som han innsetter som tjenere eller «slaver» for å ha tilsyn med og sørge for sine brødres behov etter hans ledelse. Disse fårerøktere er trofaste mot sitt oppdrag som tjenere, og prøver aldri å vende hjorden til siden eller føre den bort fra den rette veg eller utnytte hjorden til egen fordel, men de fører og leder Herrens får på den måten som Gud har bestemt. Det er derfor Jehova Gud som tar det fulle ansvar og får hele æren og prisen for den framgangens veg som hans folk nå befinner seg på. At dette er Herren Guds ordnede måte å sørge for sin teokratiske organisasjons behov på, skal vi se ved et studium av Bibelen.
3. Hvordan viste han seg som en hyrde ved hjelp av Moses og David?
3 I tidligere tider var det den store Hyrde Jehova som førte sitt folk Israel sammen med en stor hop av alle slags folk ut fra Egypt, gjennom Sinai-halvøyas villmark og inn i det fiendtlige landet som nå er kjent som Palestina, og han gjorde det ved hjelp av slike trofaste tjenere som Moses og Aron. «Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.» (Salme 77: 21) Det var Jehova som «lot sitt folk bryte opp som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen». (Salme 78: 52) Når de falt fra og var i nød, var det til sin store Hyrde, Jehova, at de ropte og sa: «Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene.» (Salme 80: 2) I sin tid kalte Gud David ut fra sine brødre og satte ham over Israels hjord til å sørge for deres spesielle behov. «Og Jehova sa til [David]: Du skal være hyrde over mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel.» (2 Sam. 5: 2; 1 Krøn. 11: 2, Am. stand. overs.) Nå var David en ydmyk mann, en mann etter Guds hjerte, og selv om han satt på «Jehovas trone», glemte han aldri at han bare var den store Hyrdes tjener. (1 Sam. 13: 14; Ap. gj. 13: 22; 1 Krøn. 29: 23) David innså at det virkelig var Gud som på rette måte sørget for den nødvendige føde, omsorg og passende ledelse for sitt utvalgte folk, og derfor sang han: «[Jehova] er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han vederkveger min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt nayns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg.» — Salme 23: 1—4.
4. Hvorfor bør tjenerne kjenne den metoden Gud bruker for å sørge for sine får?
4 «Guds hjord» er i dag som før i tiden ikke firbente, ullkledde, umælende dyr, men de er, som Bibelen sier, «mennesker», mennesker med god vilje, Herrens folk. «I, mine får, fårene på min gressgang, er mennesker, og jeg er eders Gud, sier Herren Jehova.» (Esek. 34: 31, Am. stand. overs.) De fleste av dem som leser dette bladet, er ydmyke og lærvillige og har et mildt, får-lignende sinnelag, og de viser ved sin villighet til å følge den store Hyrde Jehova at de nå er samlet eller holder på å bli samlet inn i Herrens hjord. «Kjenn I at Jehova, han er Gud! Det er han som har skapt oss, og vi er hans; vi er hans folk, og fårene på hans gressgang.» (Salme 100: 3, Am. stand. overs.) Det er derfor viktig for alle i denne hjorden å kjenne og forstå den metoden Gud bruker for å sørge for det hans folk trenger. De bør sette pris på at han har utnevnt tjenere til å fø, hjelpe og trøste dem nå i vår tid. Det er også godt for disse tjenerne å forstå og verdsette det store ansvar og de plikter Herren har lagt på dem. De må ikke forsømme disse pliktene. De må ikke misbruke disse privilegiene. De må trofast ta vare på de pliktene som Gud har gitt dem, til ære og pris for den store Hyrde og til velsignelse for hans hjord.
DEN ØVERSTE TJENER OG HYRDE
5. Hvem er overhyrden og den gode Hyrde? Hvorfor bør vi se hen til ham?
5 Se på Kristus Jesus som Gud har utnevnt både til overhyrde og til den gode Hyrde over sin hjord! (1 Peter 5: 4; Joh. 10: 14) Se på «troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidd en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler». (Heb. 12: 2, 3) Ja, se hen til denne Guds Sønn som det fullkomne eksempel på en som ble oppreist blant sine brødre for å være en tjener for hjorden. (Ap. gj. 3: 22) Han utholdt trofast alle slags forfølgelser og gjenvordigheter mens han lette opp og tok seg av de tapte får. Den skam og forhånelse som ble ført over ham av denne verden, de motbilledlige egyptere, som hatet og foraktet ham fordi han var overhyrden, den store Hyrde-Faders Sønn, kunne ikke stoppe ham eller vende ham bort fra det oppdrag som var tildelt ham. «For alle fehyrder er en vederstyggelighet for egypterne», både forbilledlig og motbilledlig, men dette fikk ikke Jesus til å forandre sitt arbeid som Guds øverste tjener og hyrde. — 1 Mosebok 46: 34.
6. Hvilke tre personer var særlige forbilder på ham?
6 Profetier som ble nedskrevet århundrer før Jesus ble født, viste at han var bestemt til å bli Jehovas overhyrde, og han var fast besluttet på å utføre sitt oppdrag. Moses, hyrden over det kjødelige Israel, var et forbilde på Kristus, Hyrden over det sanne Guds Israel. (5 Mos. 18: 15; Ap. gj. 3: 22) David, som var hyrde for Guds utvalgte folk, var et bilde på Kristus Jesus, den større David, som Esekiels profeti blir oppfylt på: «Og min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle.» (Esek. 37: 24; Lukas 1: 32, 33) Hyrden Kristus blir også omtalt i profetien som den større Kyros, som Esaias talte om på forhånd: «Så sier [Jehova] .... Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde.» — Es. 44: 24, 28.
7. Hvordan viste Jesus den samme medfølelse som Gud for fårene da han var på jorden?
7 Vi ser da at «fårenes store hyrde, vår Herre Jesus» viser den samme kjærlighet og hengivenhet og ømme medfølelse for Herrens får som hans Fader viser. (Heb. 13: 20) Uavlatelig sørget den salvede Jesus for å gi sine brødre, Guds hjord, det de trengte. Utrettelig lette han etter de villfarne og sultne fårene, og når han fant dem, ga han dem føde som var tjenlig for deres helbred og velvære. «Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet. Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» (Matt. 9: 35, 36) Den gode Hyrde ignorerte ikke alle disse menneskene som hungret og tørstet etter livets brød og sannhetens vann. Han kan ha vært trett og sliten på grunn av sine omfattende reiser rundt om i alle byene og landsbyene, og av sitt anstrengende arbeid med å lære og forkynne og helbrede de syke og skrøpelige, men likevel gikk han ikke forbi disse menneskene og lot dem være uten hyrde til senere en gang. Da han så at de var får som gikk vill, sier beretningen at «han begynte å lære dem meget», og han viste dem den rette veg som fører til evig liv. (Mark. 6: 34) Uten tvil ga mange av dem akt på dette og vendte om fra sine egne veger, og deretter fortsatte de å følge den gode Hyrde og lovprise den store Hyrde, Jehova. Apostelen Peter forteller oss at alle de kristne en gang var i en lignende håpløs tilstand: «For I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» — 1 Peter 2: 25.
8. Hvilke skritt tok han for å kunne bli hyrde og vise at han var det?
8 Forat Jesus kunne bli Jehovas øverste tjener, var det nødvendig for ham å legge av den himmelske herlighet han tidligere hadde hatt som Logos, og ta på seg en tjeners skikkelse, ja, ydmyke seg til å gjøre slikt arbeid som i alminnelighet ble utført av slaver. Jesus hadde innvigd seg til å gjøre sin himmelske Faders vilje, ikke sin egen vilje. Hvis det altså var Jehovas vilje og hensikt at hans elskede Sønn skulle bli en tjener eller slave for sine brødre, hvem var da han at han skulle finne feil eller gjøre opprør eller knurre mot denne bestemmelsen? I stedet for å klage eller utføre sin tjeneste med lunkenhet, arbeidet Jesus nidkjært og energisk som en ydmyk slave blant Guds hjord. Hans mat og styrke var å gjøre sin himmelske Faders vilje, uten hensyn til hvilke ubehageligheter eller gjenvordigheter det brakte over ham selv. (Joh. 4: 34; 6: 38) I dette er han et fint eksempel for alle Guds tjenere. Om noen trakter etter å være tjenere for den høyeste Gud, må de ha den samme sinnsinnstillingen og følge den samme ydmyke handlemåten — det er apostelen Paulus’ råd. «Ha den samme innstillingen som Kristus Jesus hadde. Skjønt han hadde samme natur som Gud, traktet han ikke etter å bli likestilt med Gud, men la den til side for å anta en slaves natur og bli lik andre mennesker. Da han hadde tatt på seg menneskelig skikkelse, ydmyket han seg enda mer og gikk så langt i sin lydighet som til å dø, ja, dø på korset.» — Fil. 2: 5—8, En am. overs.
9. Hvilket behov hos sin hjord etterat han hadde forlatt den, sørget han for?
9 Liksom Moses var «tro i hele hans hus som tjener», var den større Moses, Kristus Jesus, det også. (Heb. 3: 5) Akkurat som Moses talte «til [Jehova] og sa: [Jehova], du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød, vil du ikke sette en mann over menigheten, som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så [Jehovas] menighet ikke skal være som får uten hyrde», hadde også Kristus omsorg for den kristne menighets fortsatte velferd etterat han hadde gått bort. (4 Mosebok 27: 15—17) Jesus visste at når hans korte tjeneste på jorden var fullført, ville den menigheten av får som han etterlot seg, trenge å bli voktet og sørget for. Videre var den kjensgjerning at Kristus var utnevnt til overhyrde, i seg selv et uttrykk for at det var Guds vilje og hensikt at andre hyrder skulle bli forent metl Kristus og skulle tjene under ham. Av disse grunner ga Kristus sine apostler og disipler spesiell muntlig undervisning og dessuten praktiske eksempler på hvordan de skulle oppføre seg som tjenere og hyrder for hjorden. ’Hør på mine ord og følg mitt eksempel,’ det var hovedinnholdet av hans undervisning.
10. Hvilken regel stilte den gode Hyrde opp for sine medtjenere?
10 Ved en anledning kalte Jesus sine disipler sammen og sa til dem: «I vet at de som gjelder for å være fyrster, hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Men så er det ikke blant eder; den som vil bli stor blant eder, han skal være eders tjener, og den som vil bli den første blant eder, han skal være alles trell; for Menneskesønnen er heller ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Mark. 10: 42—45) Det samme er skrevet et annet sted med færre ord: «Og han satte seg og kalte på de tolv og sa til dem: Om noen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener.» (Mark. 9: 35; Matt. 23: 11) De i Guds hjord som ville bli særlig æret med større privilegier i tjenesten, skulle være tjenere og slaver for de andre, stå til tjeneste for sine brødre og hjelpe dem på alle mulige måter. «Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre!» (Joh. 15: 20) Hvis Herren Kristus Jesus som hyrde og tjener for Gud brukte tiden til å fø sin Faders hjord, tjene dem, trøste dem og hjelpe dem på alle mulige måter, da ventes det ikke noe mindre av Kristi tjenere. ’Om noen er min tjener, må han følge mitt eksempel,’ det er den regelen den gode Hyrde stilte opp.
11. Hvilken demonstrasjon gjorde han den siste påsken? Hvorfor?
11 Jesu tjeneste nærmet seg raskt slutten. Nå var det bare noen få timer til han skulle bli forrådt og hengt på forbannelsens torturpel. Han måtte prente inn i disiplenes sinn så sterkt som mulig den rette stilling for tjenere i menigheten. Derfor reiste han seg fra bordet da han hadde feiret den siste påsken, sier beretningen, og da han hadde tatt av seg ytterklærne, tok han et håndkle og et fat med vann og begynte å vaske sine brødres føtter. Da dette var gjort, sa den øverste Tjener: «Skjønner I hva jeg har gjort med eder? I kaller meg mester og herre, og I sier det med rette, for jeg er det. Har nå jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldige å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt eder et forbilde, forat I skal gjøre som jeg har gjort med eder. Sannelig, sannelig sier jeg eder: En tjener er ikke større enn sin herre, heller ikke en utsending større enn den som har sendt ham. Vet I dette, da er I salige, så sant I gjør det.» — Joh. 13: 12—17.
«FØ MINE FÅR»
12. Når og hvordan ble hans får atspredt og deretter samlet igjen?
12 Overhyrden viste altså i over tre år både ved hjelp av eksempler og forskrifter hvordan tjenerne i den teokratiske ordning skulle tjene sine brødre. Den tiden da han utførte en tjeneste i kjødet blant Herrens får, nærmet seg slutten. Tiden var kommet da hyrden skulle bli slått, som en oppfyllelse av Sakarias’ profeti, og som en følge av det var det også tiden da fårene for en tid skulle bli atspredt, noe som også var forutsagt. (Sak. 13: 7; Matt. 26: 31; Mark. 14: 27) Det var bare for en kort tid at de som hadde fulgt denne hyrden skulle bli atspredt, og det blir vist ved de begivenheter som fant sted etter Kristi oppstandelse. Ved flere anledninger viste Kristus seg for dem som var utvalgt til å være spesielle tjenere, apostlene, for å styrke dem til arbeidet med å samle de atspredte fårene.
13. Hvordan framhevet Jesus overfor Peter hvor nødvendig det er å fø hjorden?
13 Det var ved en slik anledning, tidlig på morgenen ved frokosttid, at Jesus spurte Peter om han virkelig elsket ham. Peter svarte: «Ja, Herre! du vet at jeg elsker deg.» Til dette svaret sa Jesus: «Fø da mine lam!» «Igjen sa Jesus til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?» Denne gangen svarte Peter med mer ettertrykk, og sa uten noen usikkerhet: «Ja, Herre! du vet at jeg elsker deg.» Til dette andre svaret sa Jesus: «Vær da hyrde for mine får!» Og om igjen, tredje gang, spurte Jesus: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?» Nå ble Peter bedrøvet og forvirret fordi Herren gang på gang spurte om hans hengivenhet og kjærlighet. Det var ingen tvil i hans eget sinn om det, derfor står det at «Peter ble såret fordi Jesus tredje gang spurte ham om han elsket ham». Derfor svarte han alvorlig og med ettertrykk: «Herre, du vet alt, du kan se at jeg elsker deg.» Uten tvil ble Peters oppriktighet lagt så tydelig for dagen at han var sikker på at Kristus til og med kunne «se» at han elsket ham, men likevel gjentok Herren Jesus bare sin befaling: «Fø mine får!» (Joh. 21: 15—17, En am. overs.) Det Jesus i virkeligheten gjorde, var at han ved å gjenta denne oppfordringen for Peter, og likedan for andre som også skulle bli tjenere for hjorden, framhevet hvor nødvendig det var for dem å fø fårene, hvis de virkelig skulle kunne bevise at de elsket overhyrden, Kristus Jesus, og den store Hyrde, Jehova.
14. Hvem er det som i særlig grad må forkynne og fø fårene? Etter hvis eksempel?
14 Peter og de andre apostlene visste hva det var Jesus mente da han sa at de skulle fø Herrens får, for mens den gode Hyrde ennå var på jorden, hadde han sendt dem ut fra by til by med påbud om å «gå .... til de fortapte får av Israels hus! Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 1—16) Beretningen sier at han sendte ut sytti av de modne og trofaste disiplene for å gjøre dette arbeidet med å gjete fårene. (Lukas 10: 1—17) Dette oppdraget å forkynne evangeliet om Riket faller på hver og en av Guds folk, men det gjelder i særlig grad dem som Herren velger til tjenere i sin teokratiske organisasjon. At dette er så, blir vist ved det som hendte på pinsedagen og deretter. Ved denne anledning ble det utgytt et stort mål av Herrens kraft og hellige ånd over alle som var til stede, brødre og søstre uten forskjell, gamle og unge uten forskjell, tjenere og ikke tjenere uten forskjell. Men apostlene var som utnevnte tjenere særlig nidkjære i å vise sin kjærlighet til Gud og hans rike. De gikk til det ytterste i sine bestrebelser for å lete etter, finne og fø Herrens får. Som Peter, Jakob, Johannes, Judas og Paulus nevnte i innledningen til sine brev, forsto de at de som fårehyrder over hjorden var Herrens tjenere. (2 Peter 1: 1; Jak. 1: 1; Åpb. 1: 1; Judas 1; Fil. 1: 1; Titus 1: 1) Peter stilte opp Kristus som sitt mønster og eksempel i denne stillingen, og han oppfordret sine medtjenere til å gjøre likedan. Paulus gjorde det samme da han erklærte: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» — 1 Peter 2: 21; 1 Kor. 11: 1; 1 Tess. 1: 6.
15. Er det lett å være tjener for hjorden? Hvordan skildret Paulus dette?
15 Paulus skriver at det å være en apostel og en tjener for hjorden, ikke er noen lett sak. Selv om det store ansvar og privilegium Paulus hadde i samband med tjenesten, ga ham stor glede og tilfredsstillelse, hadde det også en tilbøyelighet til å bringe større lidelser og prøvelser for kjødet, som han skriver: «For meg tykkes at Gud har vist oss apostler fram som de ringeste, som dødsdømte; for et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men I er kloke i Kristus; vi er skrøpelige, men I er sterke; I er hedret, men vi er æreløse. Like til denne stund er vi både hungrige og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse og mødige, idet vi arbeider med våre egne hender; vi blir utskjelt — og vi velsigner; vi blir forfulgt — og vi tåler det; vi blir spottet — og vi formaner; vi er blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle, inntil nå.» (1 Kor. 4: 9—13) Når Paulus utførte sine plikter som en trofast tjener for hjorden, måtte han sikkert døye meget, men han tålte det, ikke ved sin egen styrke, men ved Herrens nåde og styrke, som han skriver ved en annen anledning: «Men Herren sto hos meg og styrket meg, forat forkynnelsen skulle fullbyrdes ved meg og alle folk få høre den, og jeg ble fridd ut av løvens gap.» — 2 Tim. 4: 17.
RELIGIØSE LEIESVENNER OVERTAR HJORDEN
16, 17. Når kom det inn falske hyrder, og hvordan oppførte de seg?
16 Apostlene arbeidet trofast på feltet som tjenere, lette etter tapte får, ga dem føde når de fant dem, kjempet for hjorden mot alle frafalne, mot uregjerlige personer og de rovlystne som forsøkte å lage splittelse blant brødrene. Under denne teokratiske organisasjon trivdes hjorden og vokste i antall, og mange får ble samlet inn fra hedenskapets karrige og golde beitemarker og til den sanne kristendoms fruktbare gressganger. Men da apostlene var forsvunnet fra skueplassen, varte det ikke lenge før mindreverdige menn oppkastet seg til de øverste eller gjeveste i hjorden. De forsømte fullstendig de pliktene de skulle ha utført som tjenere, og da de var dovne og likegyldige overfor hjordens behov, nektet de ikke bare å gå ut og lete etter tapte får, men de nektet også å fø og ta vare på dem som allerede var samlet inn. De kalte seg hyrder, men likevel flyktet disse bedragerne da ulvene kom inn for å ødelegge og fortære hjorden, og de nektet å kjempe for fårene. Som en følge av dette kom Jehovas fryktelige dom over dem.
17 Det var en sørgelig tilstand, akkurat slik som apostelen Paulus hadde advart om at det ville bli hvis de utnevnte tjenerne ikke var trofaste mot sitt oppdrag: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den hellige ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte [fø, Am. stand. overs.] Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor.» (Ap. gj. 20: 27—31) Allerede på Judas’ tid hadde noen sneket seg inn som ’uten blygsel foret seg selv’. (Judas 12) De var forvendte og frafalne menn. De traktet etter menneskers bifall og ros, og ønsket å ha fårene for seg selv, og derfor plyndret de den gode Hyrdes hjord og trakk disipler med seg inn i sine egne religiøse tilholdssteder. «De er grådige hunder som aldri får nok, og de er hyrder som ikke har forstand; alle sammen har de vendt seg til sin egen veg, hver til sin egen vinning, fra sitt tilholdssted.» (Es. 56: 11, Aut. eng. overs.) Som hyrder som ikke har forstand, klippet de til og med fårene om vinteren. Som grådige hunder som aldri blir mette, foret de uavlatelig seg selv på fårenes bekostning.
18. Hvordan har de opphøyd seg selv? I hvilke religiøse systemer?
18 Den betydningsfulle, men likevel beskjedne stilling som en tjener eller slave i Guds organisasjon hadde, ble sett på med hån og forakt av disse som var oppblåste og verdige og som anmassende tiltok seg hyrdetjenesten over fårene. Stolte og hovmodige som de var, skjøv de til side den forretten å være tjenere, installerte seg som et presteskap (en klasse som hverken Kristus eller apostlene hadde foreskrevet eller ordnet med), og tok seg smigrende titler, slik som biskop, erkebiskop, metropolitt, pave, høyeste pontifeks, og lignende. (Matt. 23: 5—11) Med vold og grusomhet hersket de over sine hjorder. Slik var tilstanden da Konstantin den store la grunnvollen til den katolske kirke i det fjerde hundreåret e. Kr., og opp gjennom alle århundrer siden da har kristenhetens mangfoldige sekter og samfunn fortsatt å holde får-lignende mennesker i sine sognehjorder, hvor de blir plyndret, utbyttet, klippet og fortært, til glede og fordel for de falske hyrder. «Fortapte får var mitt folk, deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort; fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested. Alle som traff dem, åt dem, og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det — fordi de hadde syndet mot [Jehova].» — Jer. 50: 6, 7.
19, 20. Hva vil Jehova gjøre for fårene og med de falske hyrder?
19 De falske hyrdene mener det kanskje ikke selv, men den store Hyrde Jehova regner dem skyldige, fordi de leder fårene i hans hjord vill, og hans brennende vrede og store harme er opptent mot dem alle, som han sier: «Mot hyrdene er min vrede opptent, og bukkene vil jeg hjemsøke; for [Jehova], hærskarenes Gud, ser til sin hjord.» (Sak. 10: 3) Ja, for lenge siden lovte Jehova at når hans tid var inne, ville han se til sin hjord av atspredte får og gi de falske hyrder en rettferdig straff.
20 Jehova, den store Hyrde, er ved hjelp av sin overhyrde, den større David, fullt ut i stand til å skille fårene fra de undertrykkende, hornete bukkene. Da han kom for å frelse sin hjord fra de onde hyrders makt, skilte han dem også fra de hornete undertrykkerne, som stanger og puffer de syke og svake, tramper budskapet om Riket under føttene og mudrer opp sannhetens klare vann. Når Jehova frelser sine får fra alle disse onde ting, setter han dem i gode gressganger på Rikets hauger på hans fjell. — Esekiel 34.
DEN ATSPREDTE HJORD BLIR SAMLET INN
21. Hvordan har Esekiels profeti om den «ene hyrde» blitt oppfylt?
21 Det som har hendt på denne mørke «dag med skyer og skodde» nå i det tyvende hundreåret, viser uten mulighet for tvil at den fullstendige oppfyllelse av Esekiels profeti har funnet sted i vår tid. Jehova har samlet «levningen» av sitt folk ut fra alle de land i kristenheten der de har vært atspredt. Gud har satt over dem «min tjener» Kristus Jesus, den større David, og denne «ene hyrde», den øverste hyrde, er det som før dem. En tid før året 1918 ble det gjort et arbeid for å rydde Herrens veg, og så kom Herren plutselig til sitt tempel for å holde regnskap med sine tjenere, og lønne dem som hadde vært trofaste og straffe de utro. Dette beskriver Jesus for oss i sin store profeti om «verdens ende» i Matteus 24: 42—51. Som Malakias forutsa, skulle det bli en tid med brennende dom, og den skulle vare en tid, inntil alle onde tjenere var smeltet og renset bort fra Guds levning. — Mal. 3: 1—3.
22. Hvordan er den teokratiske organisasjon blitt gjenopprettet etter 1918?
22 En annen profet, Jeremias, har også forutsagt at levningen skulle samles sammen, at deres undertrykkere skulle bli hjemsøkt for sine onde gjerninger, at overhyrden skulle bli innsatt som konge og at den teokratiske organisasjon, slik som den eksisterte i apostlenes dager, skulle bli gjenopprettet. (Jer. 23: 1—8) Med Kristus Jesus, Hyrde-kongen, ved styret etterat levningen ble samlet inn etter 1918, utviklet tingene seg fort henimot opprettelsen av en teokratisk organisasjon blant dem etter et lignende mønster som den som fantes 1900 år tidligere. Dette betydde at de alle erkjente at Jehova er den store Hyrde over alt og alle; at Kristus Jesus, som er satt på tronen og regjerer som konge i den himmelske teokratiske regjering, er Jehovas overhyrde; at alle Rikets interesser her på jorden er blitt overdratt til den «tro og kloke tjener»-organisasjon, og at modne og trofaste brødre er blitt utnevnt til tjenere i forskjellige stillinger i denne teokratiske ordning, for å ta seg av, tjene og sørge for Herrens fårs behov.
23, 24. Hvordan kan vi forldare at det er en stor hjord i dag? Hvem før dem?
23 Til å begynne med var det få som fulgte Kristus Jesus, det var bare en ’liten hjord’, og da arbeidet med gjeninnsamlingen begynte etterat Herren var kommet til templet i 1918, var det bare en liten levning av denne lille hjord tilbake på jorden. (Luk. 12: 32) I dag er det imidlertid en stor hjord av får, ydmyke og lærvillige mennesker, som følger den gode Hyrde, akkurat som Jesus sa det skulle være. «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti [ikke til den «lille hjord»]; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 16) Lignelsen om «fårene og gjetene» åpenbarer at Kristus Jesus skulle begynne å samle og «føre fram» disse «andre får» etterat han var satt på tronen som konge i 1914 og etter sitt komme til templet i 1918 for å holde dom. «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra gjetene.» — Matt. 25: 31, 32.
24 I dette atskillelsesarbeidet, som nå er i gang blant folkeslagene, blir den «andre får»-klassen stilt ved Kongens høyre side, som representerer hans gunst. I Åpenbaringen, det synet som Johannes fikk, ble disse «andre får» beskrevet som en «stor skare» av mennesker med god vilje som er blitt samlet sammen i de senere år, og som nå synger med glede: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» De skal aldri hungre eller tørste mer, «for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder». (Åpb. 7: 9—17) Noen får har vært i denne Herrens ene hjord eller organisasjon i tyve eller tredve år, andre i meget kortere tid, og andre igjen studerer nå lik nyfødte lam dette bladet, Vakttårnet, for første gang. Men Jehova og Kristus Jesus før nå alle disse «får», enten de er unge eller gamle. «Se, [Jehova], Israels Gud, kommer med velde, .... Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm [«med sin arm»; sin høyre arm, Kristus Jesus (Septuaginta, Bagster; Douay; Leeser)] skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» — Es. 40: 10, 11.
25. Hva gjør prester og predikanter nå, og hva gjør de trofaste tjenere?
25 Denne innsamlingen som den gode Hyrde foretar av de halvt ihjelsultede «andre får» ut fra kristenhetens uttørkede tilholdssteder, har hatt slik rask framgang siden Herren kom til templet, at det har fylt prester og predikanter og de gjeveste i hjorden med frykt og gremmelse og har fått dem til å hyle i bittert raseri. De ser at dette rettferdige arbeidet som Herren gjør, skiller ut og bringer bort fra deres kirkelige innhegninger alle «fårene», slik at bare «gjetene» blir tilbake, og derfor gråter de og sverger og skjærer tenner i sinne på grunn av dette tapet av menighetslemmer og inntekter. «Hyl, I hyrder, og skrik og velt eder i støvet, I som er de gjeveste i hjorden! For tiden er kommet da I skal slaktes, og jeg vil atspre eder, og I skal falle som et kostelig kar, og hyrdene skal ikke mer ha noe tilfluktssted, og de gjeveste i hjorden skal ikke finne redning. Hør hvorledes hyrdene skriker og de gjeveste i hjorden hyler! For Herren ødelegger deres beite.» (Jer. 25: 34—36) Hvis de vil hyle, må de gjøre det nå, for om kort tid, når dette arbeidet er fullført, vil Harmageddons nedslakting av kristenhetens falske hyrder bringe dem til taushet for evig! Derfor, alle dere trofaste tjenere, fø nå hjorden!