Noe av det menneskene ikke har lært av historien

Historieundervisningen på skoler og universiteter ser ofte ikke ut til å gå ut på stort annet enn at elevene skal lære om begivenheter, slag, dokumenter og personligheter. H. G. Wells sa at den «trangsynte historieundervisningen» vi hadde på skolen, stort sett bestod av «lite opplysende og halvveis glemte kongerekker».

Men for tenkende mennesker bør historien være en lykt som kan kaste lys over fortidens og nåtidens fallgruver. Den burde kunne gi et visst håp for framtiden. La oss nå se på noen betydningsfulle eksempler fra historien og hva menneskene har unnlatt å lære av dem.

FØRSTE EKSEMPEL — Regjeringsskifter: Tendensen er at nokså like regjeringer etterfølger hverandre, slik som i den franske revolusjons dager; «skiftet» er mer tilsynelatende enn reelt. Tyranni kan følgelig utmerket godt etterfølge tyranni. I de vestlige demokratier, slike som De forente stater og Storbritannia, etterfølger det ene partiet det andre ved valg. Men dyptgripende endringer finner egentlig ikke sted.

Det er interessant å se hva den kjente skribenten Paul Valéry merket seg: «Alle politikere har lest historie, men en kan kanskje si at de har gjort det bare for å lære hvordan de kan få de samme ulykkene til å skje om igjen.» Men hvorfor er det slik? Først og fremst fordi det Bibelen sier, er sant: «Jeg vet at . . . vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» — Jeremia 10: 23.

Hva kan vi lære av dette? «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» (Salme 146: 3) Det mennesker lover, er vanligvis ikke til å stole på. Selv om noen samvittighetsfullt forsøker å innføre et fullt ut tilfredsstillende styre, bør vi ikke vente at de skal lykkes. Det er bare Jehova Gud som kan og vil innføre et slikt styre, og det vil han gjøre ved sitt rike med Jesus Kristus som konge. — Matteus 6: 9, 10; Jesaja 9: 6, 7; Daniel 2: 44.

ANDRE EKSEMPEL — Religion i politikken: Historien viser at presteskapet i den organiserte religion til alle tider har utøvd politisk makt over befolkningen og derved bidratt til å opprettholde status quo, ofte til beste for de herskende. Ett eksempel på dette er den rolle det romersk-katolske hierarki i Europa og andre steder spilte i føydaltiden, etter Romerrikets fall i det femte århundre. I over 1000 år samarbeidet kirkene i både vest og øst nært med konger, tsarer og herskere for å ivareta interessene til de få som befant seg på toppen av samfunnspyramiden, slik at de fikk beholde sine privilegier og forretter.

Til gjengjeld fikk kirken land (som var grunnlaget for makt i føydalsystemet), og dens ledere ble tiltalt som «Deres nåde abbeden» eller «Deres nåde biskopen». Paven selv var sannsynligvis den mektigste herskeren i kristenheten. Hans makt kommer tydelig til uttrykk i en liste over pavelige særrettigheter som pave Gregor VII utgav i det 11. århundre. Disse rettighetene omfattet «makt til å avsette keisere» og til å «annullere dekreter utstedt av hvem som helst».

Herskerne i det gamle Babylon og Egypt, i det aztekiske Amerika og i det hinduiske India — ja, kanskje i alle fortidens samfunn — brukte det religiøse system for å ivareta sine egne interesser. Og den verdslige religion har alltid søkt å pleie nært vennskap med staten for å oppnå selviske fordeler. Men hva kan vi lære av alt dette? Jo, vi lærer at når religionen blandes sammen med politikken og blir en del av verden med dens politiske anliggender, lider massene, og det oppstår forvirring. Slik åndelig utukt er en av grunnene til at den falske religion er avskyelig for Gud. (Åpenbaringen 17: 3—5) Ut fra Bibelen lærer vi dessuten at et av kravene til dem som ønsker å tilbe Gud på den måten han godkjenner, er at de «ikke [skal] la seg flekke til av verden». — Jakob 1: 27.

TREDJE EKSEMPEL — Materiell velstand: I enkelte land og i enkelte perioder av historien har det vært betydelig materiell velstand. Mange mener at folks lykke og tilfredshet øker i takt med den stigning i levestandarden som finner sted i slike perioder. Men hva lærer egentlig historien oss? Den lærer oss at materiell velstand ikke er nok til å gjøre folk lykkeligere. Hva er det så som skal til ved siden av materielle ting?

I boken Man, God and Magic sier Ivar Lissner: «Vi kan bare undre oss over den iherdighet menneskene opp gjennom historien har lagt for dagen i sine bestrebelser for å nå noe som ligger utenfor dem selv. De har aldri brukt sine krefter utelukkende på å skaffe seg de nødvendige ting i livet. De har alltid vært på leting, famlet seg framover, traktet etter det uoppnåelige. Denne underlige og nedarvede trang hos menneskene er deres åndelighet. . . . Menneskene er ikke tilfreds med bare å sove, spise og varme seg . . . Alle sivilisasjoner i menneskehetens historie har hatt sin rot i religion og i en søken etter Gud. Uten tro, religion og Gud er sivilisasjon utenkelig.»

For 1900 år siden sa Jesus Kristus: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» (Matteus 5: 3, NW) Selv om materiell velstand kan gi et visst mål av glede, ser vi altså av dette historiske eksemplet at sann lykke er avhengig av at vi utvikler og tilfredsstiller vårt åndelige behov.

FJERDE EKSEMPEL — Samfunnsmessige forbedringer: Det er umulig å forbedre verden uten å forbedre menneskene. Historien viser jo tydelig at ’det ene menneske har hersket over det andre og voldt ham ulykke’. (Forkynneren 8: 9, EN) Slike fremskritt som avskaffelsen av slaveriet har riktignok bidratt til samfunnsmessige forbedringer. Men forskjellige menneskelige faktorer fører fortsatt til at millioner mister livet i grusomme kriger. Skal det skje virkelige samfunnsmessige forbedringer, må folk lære å vise sine medmennesker kjærlighet. (Matteus 22: 39) Bibelen viser ganske riktig at det vil ta 1000 år å føre menneskeheten fram til fullkommenhet under Jesu Kristi og hans salvede medregenters styre. Men nå er det like før denne perioden begynner, og det vil være Guds rike som står bak det som kommer til å bli utrettet i løpet av den. — Åpenbaringen 20: 4— 6; 21: 1— 5.

Vi kan så utvilsomt lære mye av menneskenes historie. Men hva med de fire eksemplene vi nettopp har nevnt? Hvordan kan vi anvende det vi lærer av dem, på oss selv?

[Uthevet tekst på side 5]

’De har lest historie bare for å lære hvordan de kan få de samme ulykkene til å skje om igjen’