Kapittel 14

Guds rikes jordiske undersåtter

 1, 2. a) Hvor stor var verdens befolkning i 1914, og hvordan var den fordelt? b) Hvilket inntrykk gjorde de forskjellige nasjoner og riker på verdens skueplass, men hvordan så Skaperen på dem?

I DET historiske året 1914 ble jordens befolkning anslått til langt over en milliard.a Selv om mange millioner døde i den første verdenskrig og i spanskesyken, hadde tallet i 1920 kommet opp i 1 859 892 000. Denne befolkning var fordelt på mange nasjoner og riker. Det største riket var i 1914 det britiske imperium, som omfattet en fjerdedel av jordens overflate og en fjerdedel av dens befolkning. Men det fantes også andre riker, for eksempel det tyrkiske, det kinesiske, det nederlandske, det franske, det tyske, det østerriksk-ungarske og det portugisiske rike. Disse nasjoner og riker gjorde et imponerende inntrykk på verdens skueplass, men hvordan så jordens Eier, den store Skaper, den høyeste Gud, på dem? Kunne han ta et overblikk over dem alle sammen ved et eneste øyekast? Profeten Esaias priser Skaperens overmenneskelige evner med disse ordene:

² «Hvem har målt [Jehovas] Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han ga ham forstand og opplyste ham om den rette vei og ga ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei? Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet; . . . Han er jo den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper.» — Esaias 40: 13—15, 22.

 3, 4. a) Er det vanskelig for Guds stedfortredende dommer, Jesus Kristus, å samle alle nasjoner foran seg, og i hvilken profetisk lignelse blir en slik samling forutsagt? b) Hvem må oppfylle de krav lignelsen omtaler?

³ Det sier seg derfor selv at Gud, Skaperen, uten vanskelighet kan samle alle jordens folk foran seg og avsi og fullbyrde sin dom over dem. Det samme kan sies om Guds mektige Sønn, Jesus Kristus, som er blitt utnevnt til å virke som stedfortredende dommer. (Apostlenes gjerninger 17: 31) I lignelsen om fårene og geitene forutsa Guds Sønn selv at han ville gjøre nettopp dette til den fastsatte tid. Det er med denne lignelsen apostelen Matteus avslutter sin gjengivelse av den profeti Herren Jesus Kristus kom med angående tegnet på sitt nærvær (parousia) og «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, NW) Like før Herren Jesus Kristus fortalte denne lignelsen, hadde han fortalt lignelsen om ’talentene’, hvor han viste at hans trofaste disipler som skulle herske med ham i hans himmelske rike, måtte arbeide for å forøke hans «eiendom» mens de var her på jorden. Det er derfor passende at han i den etterfølgende lignelsen viser hva som kreves av de mennesker i vår tid som vil bli hans himmelske rikes undersåtter. Han begynner lignelsen slik:

⁴ «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre.» — Matteus 25: 31—33.

 5, 6. a) Hvordan hadde Jesus flere ganger omtalt seg selv i sin profeti? b) Hvorfor henleder dette tanken på Daniels profeti, kapittel 7?

⁵ Før Jesus fortalte denne lignelsen, hadde han sju ganger i profetien omtalt seg selv som «Menneskesønnen». (Matteus 24: 27, 30, 37, 39, 44; 25: 13, KJ) Ettersom denne betegnelsen ble brukt i forbindelse med det messianske rike, var det meget passende at den ble brukt her. Den henledet tankene på profetien i Daniel 7: 9, 10, 13, 14, hvor vi leser:

⁶ «Det [ble] satt stoler fram, og en gammel av dager satte seg; . . . tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen sto foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet. Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.»

 7. Når kom Jesus Kristus ledsaget av sine engler og satte seg på «sin herlighets trone», og hva ble således gjenopprettet?

⁷ Selv om vi ikke kunne se dette med våre bokstavelige øyne, fikk ’menneskesønnen’ i 1914, ved utløpet av «hedningenes tid» (eller de «fastsatte tider for folkeslagene»), tre fram for den gamle av dager, Jehova Gud, og fikk overdratt «herredømme og ære og rike». Det var således ved utløpet av hedningenes tid i 1914 Herren Jesus, Menneskesønnen, ledsaget av alle sine engler, kom og satte seg «på sin herlighets trone». På denne måten ble Guds messianske rike født i himlene. (Åpenbaringen 12: 5, 10) Det innebar at Davids rike ble gjenopprettet, det rike som tidligere hadde sitt regjeringssete i Jerusalem, men som var blitt omstyrtet av Nebukadnesar, Babylons konge, i 607 f. Kr. Det som skjedde i 1914, var altså det motsatte av det som skjedde i 607 f. Kr. Nå satt det igjen en etterkommer av David på tronen.

 8. Hvorfor var det i betraktning av det som skjedde i 607 f. Kr., passende at alle folkeslag ble samlet foran Menneskesønnen i 1914?

⁸ På dette tidspunkt begynte Herren Jesu Kristi «nærvær» eller parousia. Det som blir beskrevet i lignelsen om fårene og geitene, inntreffer derfor under hans parousia. Dette innbefatter at alle folkeslag blir samlet for hans åsyn mens han sitter som konge på sin trone. Tiden var nå inne til at dette måtte skje. Hvorfor det? Fordi de «fastsatte tider for folkeslagene» hadde endt. (Lukas 21: 24, NW) De hedenske folkeslag hadde nå hersket over hele jorden i sju profetiske «tider» uten innblanding fra noe messiansk Guds rikes side. Ifølge Bibelen er en profetisk tid det samme som 360 dager eller — når den skal oppfattes symbolsk — 360 år. Det skulle gå sju slike profetiske «tider» eller i alt 2520 år (7 X 360 år). I så lang tid hersket de hedenske folkeslag over hele jorden. I hele denne tiden tråkket de på Guds messianske rikes rett til å utøve verdensherredømmet. Hvis vi teller 2520 år tilbake fra 1914, kommer vi til året 607 f. Kr. Det var det året Nebukadnesar, Babylons konge, ble verdenshersker ved å omstyrte Davids dynasti i Jerusalem. — Esekiel 21: 27.

 9. a) Betyr det at Nebukadnesar først fikk sin profetiske drøm om de «sju tider» over et år etter at han var blitt verdenshersker, at hedningenes tid ikke kunne begynne før drømmen var blitt forbilledlig oppfylt? b) Når ville de «sju tider» utløpe hvis de skulle regnes fra det år Babylon falt for mederne og perserne, og hva måtte en så vente når de utløp?

⁹ De «sju tider» med hedensk herredømme begynte således i 607 f. Kr. Dette var imidlertid over et år før kong Nebukadnesar av Babylon fikk sin drøm om disse «sju tider». (Daniel 4: 16, 23, 25, 32) Hans profetiske drøm fikk for øvrig en forbilledlig oppfyllelse, idet han mistet sin forstand i sju bokstavelige «tider» (år) og spiste gress som en okse på marken. Betyr det at de «sju tider» med hedensk herredømme ikke kan ha begynt i 607 f. Kr., altså før Nebukadnesar fikk den profetiske drømmen? Kunne hedningenes tid først begynne da kongen hadde fått sin forstand igjen etter å ha vært sinnssyk i sju år? Nei! Og det at en ikke vet hvilket år Nebukadnesar ble frisk, betyr ikke at begynnelsen på de «sju tider» med hedensk herredømme over verden først kan ha begynt i år 539 f. Kr., det år da hans dynasti gikk til grunne. Hvis vi regnet de profetiske «sju tider» (2520 år) fra 539 f. Kr., da Babylon falt for mederne og perserne, ville de utløpe om høsten i 1982, som fremdeles hører framtiden til. Og hva ville så være naturlig å vente i det året? Det motsatte av det som skjedde i 539 f. Kr., nemlig at den trone som tilhørte kong Nebukadnesars dynasti, ble gjenopprettet, at det babyloniske rike ble gjenopprettet med en etterkommer av Nebukadnesar på tronen!

10. a) Sier Bibelen noe om at det gamle Babylon, Nebukadnesars dynasti og det babyloniske rike skal gjenopprettes? b) Når begynte altså de «sju tider», og hva er det som skal gjenopprettes?

¹⁰ Dette er imidlertid helt og holdent i strid med profetiene i Guds inspirerte Ord. Fortidens Babylon ved elven Eufrat har gått til grunne for evig! Kong Nebukadnesars dynasti er blitt omstyrtet for bestandig. Det babyloniske rike, det tredje verdensrike, har for alltid opphørt å eksistere. Men hva var det Jehova Gud lovte å gjenopprette? Det himmelens Gud har lovt å gjenopprette, er det messianske rike med en etterkommer av David på tronen. (Esekiel 21: 27; Lukas 1: 30—33) Da Jerusalem og Juda land ble lagt øde av babylonierne i 607 f. Kr., ble Davids messianske rike omstyrtet, og det betydde samtidig at de «sju tider» med hedensk herredømme over menneskeverdenen begynte. Det er således fastslått at hedningenes tid på 2520 år begynte da, og den må derfor ha utløpt om høsten i 1914.

11. Hva viser det at Nebukadnesar var sinnssyk i sju år etter at han hadde omstyrtet Davids trone?

¹¹ Det at kong Nebukadnesar mistet sin forstand og var sinnssyk i sju år etter at han i 607 f. Kr. hadde omstyrtet Davids trone i Jerusalem, viste hvor lenge hedningenes tid, som allerede hadde begynt, skulle vare. Verdensbegivenhetene viser at den varte til 1914.

12. Hvilken oppfordring fra Gud måtte Jesus Kristus følge da de «sju tider» utløp i 1914?

¹² Da de «sju tider» med uavbrutt hedensk herredømme over verden utløp i dette året og ’menneskesønnen’ ble ført fram for den gamle av dager, var tiden inne til at den himmelske Menneskesønn fulgte den profetiske oppfordring i Salme 2, versene 7—9: «Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: [Jehova] sa til meg: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. Du skal knuse dem med jernstav som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.» — Se også Åpenbaringen 12: 5.

«LIKSOM HYRDEN SKILLER FÅRENE FRA GEITENE»

13. Når i forhold til den ’store trengsel- begynner atskillelsen av folkeslagene, og hva omfatter denne atskillelsen derfor ikke?

¹³ Den regjerende ’Menneskesønn’ venter ikke med å skille folkeslagene fra hverandre i to grupper, ’får’ og ’geiter’, inntil han har sønderslått nasjonene i den ’store trengsel’. Han bruker ikke hele sin tusenårige regjeringstid til å foreta en slik atskillelse av jordens innbyggere, hvorav de fleste vil bli oppreist fra gravene. (Daniel 12: 1) Dette atskillelsesarbeidet skal finne sted før den ’store trengsel’, som når sitt høydepunkt i og med at nasjonene sønderslås i Harmageddon. (Matteus 24: 21, 22; Åpenbaringen 16: 14, 16; 19: 15) Det at alle folkeslagene samles foran Menneskesønnen for at han skal begynne å skille dem fra hverandre, innbefatter altså ikke at de døde blir oppreist fra gravene.

14. Blir folkeslagene samlet på ett sted på jorden? Forklar.

¹⁴ At folkeslagene samles, vil ikke si at de alle sammen føres til et bestemt sted på jorden. Det ville ikke være praktisk. Det skjer i stedet ved at himmelens og jordens Skaper gir Menneskesønnen alle nasjonene til arv og jordens ender til eie. Han får myndighet over alle disse nasjonene fra Gud, og han retter sin oppmerksomhet mot dem og gjør bruk av «alle englene» som er med ham, når han handler med disse nasjonene. Alle folkeslag eller nasjoner blir på den måten hans hjord, billedlig talt, en hjord som består av både ’får’ og ’geiter’. Blandede hjorder er et vanlig syn i Midtøsten.

15. a) Viser det at geitene blir skilt fra fårene, at geitene er ringere enn fårene? b) I hvilken periode finner atskillelsen sted?

¹⁵ Det at geitene blir skilt fra fårene, betyr ikke at geiter er ringere enn får. Da Jesus var på jorden, kunne ikke bare et lam, men også et kje brukes ved feiringen av det årlige påskemåltid. (2 Mosebok 12: 1—5) Og på den årlige soningsdagen var det blodet av Jehovas bukk som ble båret innenfor forhenget, inn i det Aller-helligste i templet, for å «gjøre soning . . . for hele Israels menighet». (3 Mosebok 16: 7—9, 15—17) I lignelsen blir geitene derfor bare brukt for å framstille én klasse mennesker, mens fårene blir brukt for å framstille en annen klasse mennesker. Og akkurat som hyrden på et bestemt tidspunkt skiller de to dyreslagene fra hverandre, skiller Menneskesønnen under sin parousia og før den ’store trengsel’ begynner, folkeslagene fra hverandre i to klasser.

16. Hva må ordet pa·rou·siʹa bety i betraktning av det atskillelsesarbeid som finner sted?

¹⁶ I en bokstavelig hjord ville en naturligvis kunne skille fårene fra geitene i løpet av en dag, men det vil ta mye lengre tid å skille mennesker som har en fri vilje og bor over hele jorden, fra hverandre. Bare dette viser at det greske ordet pa·rou·siʹa må bety «nærvær» og ikke «komme» eller «ankomst».

17. a) På hvilket grunnlag blir fårene skilt fra geitene? b) Hvorfor vil det ta lengre tid å skille mennesker, som har en fri vilje, fra hverandre enn det tar å skille bokstavelige dyr fra hverandre?

¹⁷ I lignelsen blir atskillelsen foretatt fordi det dreier seg om to forskjellige slags dyr, og en hyrde ønsket ikke at geitemelken skulle blandes med fåremelk; den skulle jo brukes i husholdningen. Det var også forskjell på geitehår og saueull, og dette måtte ikke blandes. (3 Mosebok 19: 19; 5 Mosebok 22: 11; 2 Mosebok 36: 14, Ordspråkene 27: 27) I oppfyllelsen av den profetiske lignelsen blir menneskene skilt fra hverandre på grunnlag av visse ulikheter hva personlighet og atferd angår. Det går en tid før et menneskes personlighet er fullt utviklet, og et menneskes atferdsmønster bygges opp av en rekke handlinger som gjentas til stadighet. Det tar derfor lang tid før det kan avgjøres hvorvidt et menneske vil forandre sin personlighet og atferd. En rettferdig, ugjenkallelig dom kan således ikke straks bli avsagt over et menneske. Det er ikke noe som lar seg gjøre i løpet av en dag på 24 timer.

18. a) Hvilket spørsmål må hver enkelt ta stilling til, i betraktning av den betydning det har at en stilles enten på den høyre eller på den venstre side? b) Kan noen bruke det at Menneskesønnen er usynlig nærværende, som en unnskyldning? Begrunn svaret.

¹⁸ I lignelsen stiller hyrden eller Menneskesønnen dem som er som får, ved sin høyre side og dem som er som geiter, ved sin venstre side. De som stilles ved hans høyre side, får en gunstig dom, og de som stilles ved hans venstre side, får en ugunstig dom. Dette viser at alle mennesker i vår tid befinner seg i en alvorlig situasjon. Det spørsmål enhver må stille seg, er: Vil jeg få en gunstig eller en ugunstig dom av Menneskesønnen, som nå sitter på sin herlighets trone i himmelen, omgitt av alle englene? Hver enkelt vil bli krevd til regnskap. Det at Menneskesønnen ikke er synlig nærværende, er ikke noen unnskyldning. Det berettiger ikke noen til å si: «Jeg visste det ikke.» Menneskesønnens usynlige parousia er blitt kunngjort verden over, og dette forplikter hver enkelt til alvorlig å overveie om han eller hun ved sin handlemåte oppnår kongens og dommerens gunst eller pådrar seg hans mishag.

19. Når skulle den profetiske lignelsen om fårene og geitene oppfylles, ifølge det foredrag president Rutherford holdt på stevnet i Los Angeles i 1923?

¹⁹ Hvem er så de symbolske får, og hvem er de symbolske geiter? Lørdag den 25. august 1923 fikk en gruppe kristne bibelstudenter en forklaring på dette som forbauset dem. Det var den åttende dag under et ni dagers stevne som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening i Los Angeles i California i USA. Foreningens president, J. F. Rutherford, talte da til en forsamling på over 2500 over emnet «Lignelsen om fårene og geitene». Han forklarte i sin bibelske framstilling at den profetiske lignelsen i Matteus 25: 31—46 ikke først vil bli oppfylt etter den «trengselstid» som den nåværende tingenes ordning ender med, det vil si under Kristi tusenårige styre. Han framholdt i stedet at den profetiske lignelsen blir oppfylt nå, etter 1919, under den regjerende Menneskesønns usynlige parousia eller «nærvær» og fram til ødeleggelsen av denne tingenes ordning. Foredraget ble offentliggjort i Vagttaarnet for desember 1923, sidene 179—186. — Se avsnittene 17—21, under underoverskriften «Tiden».

20. Hvorfor var det derfor tilrådelig at hver enkelt tenkte over hvilken personlighet han var i ferd med å utvikle?

²⁰ På den måten ble de internasjonale bibelstudenter og andre som leste dette bladet, gjort oppmerksom på at den profetiske lignelsen allerede var i ferd med å gå i oppfyllelse, og at det i høy grad berørte denne generasjon. Det var derfor tilrådelig at hver enkelt tenkte over hva slags personlighet han var i ferd med å utvikle, og på hvilken side av den regjerende Menneskesønn hans handlemåte ville stille ham.

21. Hvilke bestrebelser ble gjort for å hjelpe jøder til å bli symbolske ’får’, og hvor lenge ble jødene vist en slik spesiell interesse?

²¹ I en årrekke ble det gjort spesielle anstrengelser for å hjelpe de kjødelige, omskårne jøder til å bli symbolske ’får’ som kunne stilles på den regjerende Messias’ høyre side. President J. F. Rutherford talte for eksempel i løpet av 1925 til store tilhørerskarer over emnet «Jødenes tilbakevending til Palestina», og mandag aften den 31. mai 1926 talte han over emnet «Palestina for jødene — hvorfor?» i den berømte Royal Albert Hall i London, hvor de 10 000 sitteplassene var besatt av en jødisk tilhørerskare. Dessuten ble boken Comfort for the Jews (Trøst for jødene) utgitt i oktober 1925, og søndag den 25, august 1929, etter at radiostasjonen WBBR på staten Island i New York sammen med en landsomfattende kjede av andre stasjoner hadde kringkastet et foredrag over emnet «Sunnhet og liv for folket», ble en bok på 360 sider med tittelen «Liv» frigitt på engelsk for å distribueres blant offentligheten. Denne spesielle interesse for de kjødelige, omskårne jøder fortsatte inntil bind 2 av boken Vindication (Det store Opgør) ble utgitt i 1932, hvor det ble vist at Esekiels profetier angående Israel gjelder det åndelige Israel i vår tid.

22. Hvordan ble interessen for «fårene» ytterligere vakt ved de opplysninger som kom fram under stevnet i Columbus i 1931?

²² I 1931 ble det imidlertid vakt stor interesse for «fåreklassen». Den 30. juli, ved et internasjonalt stevne som Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt i Columbus i Ohio talte foreningens president over emnet «Mannen med skrivetøyet», og etter dette foredraget friga Robert J. Martin boken Det store Opgør, bind 1, på engelsk. Denne boken inneholdt en detaljert vers-for-vers-forklaring av det niende kapittel i Esekiels profeti, som omhandler synet av den linkledde mannen med skrivetøyet. Både i foredraget og i boken ble det forklart at den salvede levning av Kristi disipler skulle sette et tegn i pannen på de får-lignende mennesker på jorden, ikke bare på de kjødelige jøder, men på mennesker av alle folkeslag. Det ville være et livreddende arbeid, ettersom Bibelen viser at bare de som har et tegn i pannen, vil bli bevart sammen med den salvede levning gjennom den forestående ’store trengsel’. De blir Rikets jordiske undersåtter.

23. Hvilken interesse hadde en i årevis for den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen, kapittel 7? Fikk en en tilfredsstillende forklaring i boken Jehova, som ble utgitt på engelsk i 1934?

²³ I årtier hadde det vært stor interesse for den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9. Hvem var det som utgjorde denne ’store skare’? Den 19. november 1934 ble det i Brooklyn i New York frigitt en bok på engelsk for Guds innvigde folk. Denne boken, som hadde tittelen «Jehova» og var på 384 sider, omhandlet både den ’store skare’ og lignelsen om fårene og geitene. (Se side 159 i den engelske utgaven; se også side 346 i den danske utgaven, og side 351 angående «fårene».) Men denne boken sa ikke at «fårene» i lignelsen var de samme som medlemmene av den ’store skare’ eller som de som får et tegn i pannen av den symbolske mannen som er kledd i linklær og har et skrivetøy ved sin lend. Den befridde heller ikke bibelstudentene for den feilaktige oppfatning at den ’store skare’ var en gruppe åndsavlede kristne martyrer som skulle leve i himmelen selv om de ikke tilhørte kongen Jesu Kristi 144 000 medarvinger. En mente at de som tilhørte den ’store skare’, fremdeles var «fanger» i Babylon den store, den falske religions verdensrike.

24. Ved hvilket stevne fikk en en tilfredsstillende forklaring på hvem som utgjorde den ’store skare’? Hvem ble spesielt innbudt til å overvære stevnet?

²⁴ Når fikk så disse bibelstudentene, som var så ivrige etter å få en tilfredsstillende forklaring på synet av den ’store skare’, en forklaring som stemte med de historiske kjensgjerninger? Det fikk de i 1935, seks måneder etter at boken Jehova var blitt utgitt på engelsk, nærmere bestemt under det stevne som Jehovas vitner holdt i Washington (D.C.) fra 30. mai til 3. juni. I opplysningen om dette stevnet (The Watchtower for 15. april 1935, side 127) ble det uttrykkelig sagt: «Alle som står på Jehovas og hans rikes side, er velkommen.» Det ble også sagt: «Dette er et tjenestestevne, og det ventes at alle som tilhører levningen og Jonadab-klassen, deltar i tjenesten. . . . Det vil bli ordnet slik at alle som ønsker å symbolisere sin innvielse ved vanndåpen, kan få gjøre det.» I en senere opplysning om dette stevnet het det: «Hittil er det ikke mange av Jonadab-klassen som har hatt det privilegium å overvære et stevne, og stevnet i Washington bør virkelig kunne bli til glede og gagn for dem.»

25. a) Når forsto de som utgjorde Jonadab-klassen, hvorfor de var blitt innbudt til stevnet i Washington? b) Hvem var de ifølge foredraget «Den store skare»?

²⁵ Fredag ettermiddag den 31. mai forsto disse interesserte menneskene, som så en likhet mellom seg selv og fortidens Jonadab, Rekabs sønn, hvorfor de hadde fått en spesiell innbydelse til å overvære dette stevnet i Washington. Hvorfor gjorde de det? Fordi stevnets hovedtaler, J. F. Rutherford, da holdt et foredrag over emnet «Den store skare». Han talte både til en synlig tilhørerskare der i Washington Auditorium og til en talløs usynlig tilhørerskare, ettersom foredraget ble kringkastet av radiostasjonene WBBR og WHPH (Petersburg, Virginia). Da han forklarte Åpenbaringen 7: 9—15, viste han at den ’store skare’ ikke er en skare tilbedere som vil få en åndelig oppstandelse og komme til himmelen. Han understreket i stedet at det er en jordisk klasse av tilbedere av Jehova, en klasse mennesker som ifølge Guds Ord har håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord under Jesu Kristi og hans herliggjorte menighets himmelske rike. De tilbedere som hadde et jordisk håp, ble den gang sammenlignet med Rekabs sønn Jonadab og ble omtalt som «Jonadab-klassen». Som Vagttaarnet senere sa:

Disse kalles også «Jonadab». De har symbolisert sin dåp og derved avlagt vitnesbyrd om at de har innvigd seg til å gjøre Guds vilje og har tatt standpunkt på Jehovas side og tjener ham og hans konge. De har således tvettet seg selv og er nå iført «hvite klær». Den store skare kan derfor identifiseres, ikke som en åndsavlet skare som har håp om å komme til himmelen, men som en skare som . . . «kommer ut av den store trengsel», . . . — Vagttaarnet for 15. oktober 1935, sidene 311, 312, avsnitt 21.

26. a) Hvor ble foredraget offentliggjort, og hvor mange ble døpt etter foredraget? b) Avgjorde dåpskandidatene selv hvilken klasse de skulle tilhøre? Hvordan ville de få vite hvilken klasse de tilhørte?

²⁶ Stoffet i det bemerkelsesverdige foredraget ble offentliggjort i en todelt artikkel med tittelen «Den store skare» i Vagttaarnet (for 1. og 15. oktober 1935), slik at alle Jehovas tilbedere jorden over kunne få del i disse opplysningene. Dagen etter at dette foredraget ble holdt, var det 840 som framstilte seg for å bli døpt i vann som et symbol på at de var blitt Herren Jesu Kristi disipler.b (Matteus 28: 19, 20) Disse 840 dåpskandidatene hadde ikke Bibelens bemyndigelse til å si at de tilhørte enten den himmelske klasse av Kristi medarvinger eller den jordiske klasse, som ble framstilt ved den ’store skare’. Det var ikke deres vilje som skulle skje, men Jehovas. Han var den som måtte gi uttrykk for sin suverene vilje og plassere dem i den klasse han ønsket de skulle tilhøre. Hvis han etter deres dåp avlet noen av dem med sin hellige ånd for at de skulle være hans åndelige barn, betydde det at han førte dem inn i den klasse som hadde en himmelsk arv. Hvis han ikke avlet dem som sine åndelige barn og ikke handlet med dem som slike åndelige barn, betydde det at de tilhørte den store skare som skal leve på jorden.

27. Hvordan kom disse nye opplysninger om den ’store skare’ til å berøre lignelsen om fårene og geitene?

²⁷ Det foredraget som ble holdt i Washington (D.C.) om den ’store skare’, og den litteratur som deretter ble utgitt om dette emnet, kom til å danne en ny bakgrunn for forståelsen av lignelsen om fårene og geitene. Det ble nå gitt en tydeligere og mer fullstendig redegjørelse for de krav et menneske må oppfylle for å tilhøre «fåreklassen», enn den som var blitt gitt i foredraget om fårene og geitene 12 år tidligere, ved stevnet i Los Angeles i California i 1923.

28. Hvordan ble det gjort klart at kravene til «fårene» var større enn en hadde forstått i 1923?

²⁸ De som tilhører «fårene», må for eksempel være mer enn bare vennlige, rettferdselskende mennesker som er menneskekjærlige og gjør noe godt mot den salvede levning av Kristi disipler. De må selv være Kristi disipler, mennesker som er døpt i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn», og de må tjene som kristne vitner for Jehova. Den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9—17 er identisk med «fåreklassen» i Jesu lignelse i Matteus 25: 31—46.c

«KOM HIT, I MIN FADERS VELSIGNEDE!»

29. Med hvilke ord viser kongen hvilke krav en må oppfylle for å bli stilt ved hans høyre side?

²⁹ Hvilke krav som stilles til «fårene», framgår av den begrunnelse hyrden og kongen kommer med når han lover de symbolske ’får’ en velsignelsesrik framtid. I lignelsen står «fårene» ved kongens, Menneskesønnens, høyre side når han taler til dem. «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt! For jeg var hungrig, og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg.» — Matteus 25: 34—36.

30. Hvorfor kunne det bare være indirekte «fårene» hadde gjort det Jesus nevner, mot ham?

³⁰ Det var bare indirekte disse får-lignende mennesker av «alle folkeslag» hadde gjort dette mot Herren Jesus Kristus. La oss ikke glemme at da Jesus var på jorden, begrenset han det forkynnelses- og undervisningsarbeid som han utførte i løpet av tre år og noen måneder, til Israels folk og til samaritanene i Midtøsten. (Matteus 15: 24; 10: 6; Johannes 1: 11; 4: 3—43; Lukas 17: 15—18) De mennesker som her blir sammenlignet med får, er derfor i samme stilling som de kristne i de romerske provinsene i Lilleasia i det første århundre som apostelen Peter skrev følgende til: «Ham elsker dere, enda dere aldri har sett ham; ham tror dere på, enda dere ikke ser ham.» (1 Peter 1: 8, UO) Selv om de får-lignende menneskene ved Jesu høyre side aldri har hatt anledning til å se ham på jorden, har de hatt et ønske om å gjøre noe for ham, og de har gjort dette indirekte.

31. Vil den samtale mellom kongen og «fårene» som blir omtalt i lignelsen, komme til å finne sted direkte? Hva viser 1 Timoteus 6: 14—16 i denne forbindelse?

³¹ Når denne delen av den profetiske lignelsen oppfylles, vil disse får-lignende menneskene ikke se Menneskesønnen sitte på sin herlige, himmelske trone, og han vil ikke vise seg for dem, slik at de kan se ham med sine bokstavelige øyne, og slik at de med sine bokstavelige ører kan høre hans anerkjennende ord. Under hans nærvær eller parousia i ånden ser de ham bare på hans trone med troens øyne, og når han avsier sin gunstige dom over dem, vil de få kjennskap til det gjennom den kanal han velger. Den samtale som i lignelsen finner sted mellom den regjerende Menneskesønn og «fårene», må i oppfyllelsen foregå i samsvar med 1 Timoteus 6: 14—16: «Inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse, som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til, han som intet menneske har sett eller kan se.» Samtalen mellom denne kongenes konge og «fårene» kan således ikke finne sted direkte.

32, 33. a) Innbyr kongen «fårene» til å ’komme’ til himmelen? Begrunn svaret. b) Hvorfor omtalte Jesus dem som «andre får»?

³² Når kongen oppfordrer disse får-lignende menneskene ved hans høyre side til å ’komme’, innbyr han dem ikke til å komme opp til himmelen og sitte med ham på hans trone. Disse symbolske ’får’ tilhører ikke Jesu Kristi 144 000 åndsavlede medarvinger som får del i den «første oppstandelse», og som skal herske sammen med ham over menneskeheten i 1000 år. (Åpenbaringen 14: 1—3, 20: 4—6) Ettersom de er mennesker av «alle folkeslag» som samles «for hans åsyn» under hans nærvær eller parousia i ånden, kommer de til å være flere enn 144 000, ja, mange ganger flere. De utgjør den ’store skare, som ingen kan telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger’. (Åpenbaringen 7: 9, 10) De som tilhører denne ’store skare’, blir sammenlignet med ’får’ når det videre sies til dem: «Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder.» (Åpenbaringen 7: 17) De tilhører i virkeligheten de «andre får» som Jesus viste var noen andre enn den «lille hjord» av 144 000 medarvinger, da han sa:

³³ «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» — Johannes 10: 16; Lukas 12: 32.

34. Når oppfordrer Menneskesønnen den ’store skare’ av «andre får» til å ’komme’, og i hvilken forstand er de hans himmelske Fars «velsignede»?

³⁴ Den regjerende Menneskesønnen oppfordrer dem som utgjør den ’store skare’ av disse «andre får», til å ’komme’ til ham, det vil si nærme seg ham på det tidspunkt da han gir dem deres belønning. Han kaller dem «I min Faders velsignede». (Matteus 25: 34) Ja, når de forsøkte å gjøre noe godt, noe som var til gagn for Herren Jesus Kristus under hans nærvær eller parousia, ble de velsignet av hans himmelske Far. Men de er i første rekke hans himmelske Fars «velsignede» i den forstand at Faderen har en velsignet belønning i beredskap for dem. Den himmelske Far forutså at det ville være slike får-lignende mennesker på jorden i tiden for hans Sønns nærvær eller parousia, og han hadde derfor en velsignet belønning i beredskap for dem. De velsignelser de allerede har fått del i, er for ingenting å regne sammenlignet med den velsignelse som venter dem. Hva består så denne spesielle velsignelsen i?

35. a) Hva er ifølge Jesus den spesielle velsignelse som venter den ’store skare’ av «andre får»? b) Hvilket «rike» er det de arver, og hvor arver de det?

³⁵ Det framgår av Jesu ord til «fårene»: «Arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matteus 25: 34) De som tilhører den ’store skare’ av de «andre får», ble ikke dermed innbudt av Jesus Kristus til å sitte sammen med ham på hans himmelske trone, for de tilhører ikke hans 144 000 medarvinger. Hvordan skal da hans ord forstås? Liddell og Scotts Greek-English Lexicon (bind I, side 309) forklarer under det greske ordet for «rike» (ba·si·leiʹa) som er brukt i grunnteksten, at det foruten å bety «rike» også har en passiv betydning, nemlig «å bli styrt av en konge», og at det også kan bety «styre». Det er slik det forholder seg: De som utgjør den ’store skare’ av disse «andre far», arver en tilstand da de ’blir styrt av en konge’, nemlig Jesus, den messianske konge, og de arver et tusenårig «styre» ved kongenes konge, Jesus Kristus. Hvor vil de befinne seg i de 1000 år da de blir «styrt» av den herliggjorte Menneskesønnen? Ikke i himmelen, for dit kan de ikke komme, ettersom de er skapninger av «kjøtt og blod» (1 Korintierne 15: 50), men her på jorden, i Kristi rikes jordiske område. — Salme 2: 8; Daniel 2: 35—45.

36. Siden hvilken «verdens» grunnleggelse har dette «rike» vært beredt for den ’store skare’ av «andre får»? På hvilken måte bar det vært beredt?

³⁶ Når en slik konge som Herren Jesus Kristus og hans herliggjorte 144 000 medregenter hersker, vil jorden være et vidunderlig sted å leve på. Men hvordan er ’riket’ i denne betydning blitt «beredt» for disse får-lignende menneskene som tilhører den ’store skare’, helt «fra verdens grunnvoll ble lagt»? I den forstand at den himmelske Far, Skaperen, hadde dette i tankene for dem allerede «fra verdens grunnvoll ble lagt». Det siktes ikke her til jordens grunnleggelse, men til menneskeverdenens grunnleggelse. Menneskeverdenen ble grunnlagt etter at Adam og Eva ble skapt fullkomne i Edens hage. Adam ble ikke gjort til konge, og Eva ble ikke hans dronning. Adam ble ikke konge over alle dyreskapninger, over landdyrene, amfibiene, fiskene og fuglene. I Job 41: 25 omtaler Jehova Leviatan som «konge over alle stolte dyr». Adam skulle heller ikke være konge over menneskene, sine egne etterkommere. Det var først etter vannflommen på Noahs tid at det oppsto konger på jorden, og den første av disse var den dristige jegeren Nimrod, som grunnla Babel eller Babylon i Mesopotamia. (1 Mosebok 10: 8—10) Adams etterkommere ble ikke født inn i et rike som tilhørte Adam. Adam og Eva utgjorde ikke selv en ’verden’.

37. a) Når og hvordan ble denne verdens grunnvoll lagt? b) Hvordan ble riket beredt fra denne grunnvoll ble lagt?

³⁷ Men da Adam og Eva som følge av den straff de ble idømt, ble drevet ut av Edens hage og begynte å få barn ble en ’verden’, det vil si en verden av mennesker, grunnlagt. Selv om disse barn ble født syndige og ufullkomne og var underlagt dødens fordømmelse, var det likevel en mulighet for dem, noe som framgår av det Jehova sa til slangen i Eden, etter at den hadde forledet Adam og Eva til å synde: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den [kvinnens ætt] skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mosebok 3: 14, 15) Etter hvert som tiden gikk, ga Jehova Gud flere opplysninger om denne hemmelighetsfulle Ætt som skulle seire over den symbolske slange, Satan Djevelen. Denne seierrike Ætt skulle bli konge over hele menneskeheten. Da det begynte å bli født barn som hadde mulighet for å komme inn under Ættens opprettede rike, trådte følgelig Guds løfte i kraft overfor menneskeverdenen, som da var blitt grunnlagt. På denne måten ble ’riket’ «beredt» eller holdt i beredskap for jordens innbyggere «fra verdens grunnvoll ble lagt». — Jevnfør Lukas 11: 50, 51.

«HVA I HAR GJORT IMOT ÉN AV DISSE MINE MINSTE BRØDRE»

38. Hvordan forklarer Jesus grunnen til at «fårene» i den ’store skare’ er forbauset over kongens innbydelse?

³⁸ Da kongen i den profetiske lignelsen innbød «fårene» til å ’arve det rike som var beredt’ dem fra verden ble grunnlagt, ga de uttrykk for at de var overrasket. Jesus sier: «Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! når så vi deg hungrig og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» — Matteus 25: 37—40.

39. Er det fordi «fårene» har vist kongen omsorg, de kalles «rettferdige»? Forklar.

³⁹ Det er verdt å merke seg at Jesus omtaler disse får-lignende menneskene som «de rettferdige». De er ikke rettferdige i hans øyne bare fordi de har vist ham den omsorg han nevnte. Disse får-lignende menneskene blir like lite rettferdiggjort eller erklært rettferdige på grunnlag av sine egne gjerninger som Kristi 144 000 medarvinger blir det. Det som er av størst betydning, er det de har gitt uttrykk for ved å forsøke å gjøre godt mot Kristus i forskjellige situasjoner, nemlig sin tro på at han er Guds Messias eller Kristus. De er klar over at de ikke i seg selv er i besittelse av noen rettferdighet som fullt ut behager Gud. De har derfor dratt nytte av Guds offerlams, Jesu Kristi, sonende blod. (Johannes 1: 29, 36) For å kunne stå rettferdige innfor Jehova Gud har de tvettet sine symbolske klær. Dette framgår av Johannes’ syn av den ’store skare’.

40. Hva gjør den ’store skare’ av de «andre får» for å ha et rent ytre i Guds øyne, og hvor og hvordan tjener de ham?

⁴⁰ For å vise at denne ’store skare’ av får-lignende mennesker er Lammets, Jesu Kristi, disipler og tilber i Jehova Guds åndelige tempel, gjengir apostelen Johannes en samtale som utspant seg i forbindelse med synet av den ’store skare’: «Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel.» (Åpenbaringen 7: 13—15) Det er derfor viktig at de tvetter sitt ytre, som ikke er antagelig for Gud, i Kristi utgytte blod ved at de legger tro for dagen, samtidig som de tjener Gud i hans åndelige tempel idet de gjør det de har anledning til, for Lammet, Jesus Kristus. Da kan Jesus med rette omtale dem som «de rettferdige».

41. a) Hva antyder disse rettferdige «fårene» angående kongens parousia ved gang på gang å spørre: «Når så vi deg . . .?»? b) Av hvilken grunn som blir nevnt her, måtte Kristi parousia strekke seg over en lengre periode?

⁴¹ Ved at disse rettferdige ’får’ gang på gang sier: «Når så vi deg . ..?» i forbindelse med de ting som kongen Jesus Kristus sa at de hadde gjort for ham, viser de at de ikke har sett ham i kjødet. De har rett i det, for hans nærvær eller parousia som konge er usynlig for det menneskelige øye. «Intet menneske har sett eller kan se» ham slik som han nå er. For at de på en indirekte måte skulle kunne gjøre alle de nevnte ting mot ham, måtte hans usynlige parousia eller nærvær strekke seg over en viss tid. Men hvordan kunne det sies at de hadde gjort alt dette mot ham og vist ham en slik omsorg? Jesus forklarer:

42. Hvordan har «fårene» ifølge det kongen sier, gjort godt imot ham?

⁴² «Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» — Matteus 25: 40.

43. Hvilken levning befinner seg på jorden mens Jesus er nærværende, og hvordan omtalte han dem som tilhørte den, den dagen han kom med sin profeti, og den dagen han ble oppreist fra de døde?

⁴³ Under Menneskesønnens, Jesu Kristi, usynlige parousia eller nærvær som konge finnes det en levning av hans åndelige brødre i kjødet på jorden. Tidligere samme dag som han fortalte lignelsen om fårene og geitene, omtalte han disse «brødre» idet han sa: «I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre. Og I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for én er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for én er eders lærer, Kristus.» (Matteus 23: 8—10) Fem dager etter at han hadde fortalt lignelsen, den dagen da han oppsto fra graven, viste han seg for noen kvinner og sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se meg.» — Matteus 28: 9, 10.

44. a) Hvordan omtalte han dem overfor Maria Magdalena den dagen han oppsto? b) Hva sier Hebreerne 2: 10—12 om Jesu innstilling til disse brødre?

⁴⁴ Den dagen han oppsto, viste han seg også for Maria Magdalena og talte om sine åndelige brødre. Han sa: «Gå til mine brødre og si til dem. Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» (Johannes 20: 17) Alt i alt vil det være 144 000 av disse åndelige brødre som får del i den himmelske herlighet sammen med Jesus Kristus, deres eldste åndelige bror. At Kristus har slike åndelige brødre, framgår også av det skribenten sier under inspirasjon i Hebreerne 2: 10—12: «Det sømmet seg for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding. For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én; derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre, når han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovsynge deg.» Disse «brødre» tilhører hebreeren Abrahams «ætt», og for å hjelpe dem til å oppnå himmelsk herlighet måtte Guds Sønn også bli et menneske. Vi leser derfor:

45. Hvorfor ble Jesus gjort sine brødre lik?

⁴⁵ «Engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.» — Hebreerne 2: 16, 17.

46. Hvem er det kongen Jesus Kristus spesielt setter pris på, og hvorfor?

⁴⁶ Da kongen Jesus Kristus selv var på jorden som et fullkomment menneske, forsøkte han å hjelpe sine åndelige brødre, og han setter derfor også pris på alle som bestreber seg på å hjelpe hans åndelige brødre, hans medarvinger til det himmelske rike. Det gode slike mennesker gjør mot hans «brødre», betrakter han som om det var gjort mot ham personlig. Dem som gir en slik hjelp, sammenligner han med får. Han roser dem ikke bare fordi de er filantropiske eller menneskevennlige i sin alminnelighet og gjør godt mot alle og enhver, uansett hvem det er. De som viser en slik filantropisk eller menneskevennlig innstilling, er ofte redde for å gjøre godt mot Kristi åndelige brødre på jorden når disse blir utsatt for lidelser. Grunnen til det er at ethvert tegn på medfølelse med Kristi «brødre» blir kritisert og mislikt av dem som er imot Kristi «brødre», og som utsetter dem for en stor del av deres lidelser, fengsling innbefattet.

47. Hvorfor har ifølge det Jesus sa, den hjelp de rettferdige ’får’ yter, spesiell verdi?

⁴⁷ De som i Jesu lignelse blir kalt ’får’, og som han omtaler som «rettferdige», er imidlertid ikke redde for å gjøre forskjell. De gjør med vilje godt mot Kristi «brødre», fordi de er klar over hvem de er. De er overbevist om at disse «brødre» etterligner Jesus Kristus og utfører det arbeid han har gitt dem befaling om å utføre. Det er grunnen til at den hjelp de yter Kristi brødre, har en spesiell verdi i Jesu øyne; det ligger et ekte kristent motiv bak deres handlinger. Jesus viste at han så slik på det, da han sa til sine apostler: «Den som ikke er imot oss, er med oss. For den som gir eder et beger vann å drikke i mitt navn, fordi I hører Kristus til, sannelig sier jeg eder: han skal ikke miste sin lønn.» (Markus 9: 40, 41) «Og den som gir en av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» — Matteus 10: 42.

DE STILLER SEG PÅ KONGENS ’BRØDRES’ SIDE

48. a) Erfarte Kristi åndelige brødre de ting han omtalte, før 1935, og har de også gjort det siden? b) Hva har «fårene» vært klar over når de har gitt slik hjelp?

⁴⁸ Historien viser at Kristi åndelige «brødre» bokstavelig talt led hunger og tørst, manglet klær, var fremmede, hjemløse og syke og til og med ble kastet i fengsel uten grunn i tiden før 1935, og at det også har vært tilfelle etter den tiden. Det er ikke bare deres egne åndelige «brødre» som har hjulpet dem, men også andre, slike som ikke er avlet av Guds ånd som Kristi «brødre», har gjort det. De sistnevnte har ikke hjulpet disse lidende, trengende kristne uten å vite hvem de var, og uten å vite at de var upopulære og ble forfulgt. De har tvert imot anerkjent dem som Guds messianske rikes «ambassadører», og de har ønsket å gi et konkret bevis for at de har stilt seg på Guds rikes side.

49, 50. a) Hvordan har disse «fårene», som ikke er åndelige israelitter, reagert på forkynnelsen av Riket, og hvem ’gir de seg til’? b) I hvis navn lar de seg døpe, og hvem vier de seg således til?

⁴⁹ Disse får-lignende menneskene har på den måten gitt uttrykk for sin tro på Jesus Kristus som den regjerende konge. De har gledet seg over at det gode budskap om Guds opprettede rike er blitt forkynt, og de har ønsket å gi Riket sin fulle støtte. De er blitt disipler som følge av det undervisningsarbeid Rikets «ambassadører» har utført, og som Kristi disipler som adlyder hans befalinger, har de latt seg døpe i vann. (2 Korintierne 5: 20; Matteus 24: 14; 28: 19, 20, NW) Ved at disse får-lignende mennesker, som ikke er åndelige israelitter, har handlet på denne måten og fremdeles gjør det, blir profetien i Sakarias 2: 15 oppfylt: «Mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag og bli mitt folk; og jeg vil bo hos deg.»

⁵⁰ Disse får-lignende menneskene fra «mange hedningefolk» eller nasjoner, inntil nå fra 207 land og øygrupper, ifølge det rapportene viser, lar seg ikke bare døpe i Sønnens og den hellige ånds navn, men også i Faderens navn, som er Jehova. De tror ikke bare på Sønnen, for de ignorerer ikke Faderen. De tror ikke bare «på den Herre Jesus» for å bli frelst, men de er også klar over at «hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, han skal bli frelst». (Apostlenes gjerninger 16: 31; 2: 21; Romerne 10: 13) Derfor påkaller de Jehovas navn og lar seg døpe i hans navn. De ’gir seg’ til Jehova; de innvier seg til ham for å bli hans folk. De forlater de falske guder som de tidligere var vigd til. (Hoseas 9: 10) Gjennom Jesus Kristus vier de seg ugjenkallelig til Faderen, Jehova Gud.

51, 52. a) Hvordan blir disse ’får som lar seg døpe, omtalt i Sakarias 8: 20—23? b) Hvem er den ’jødiske mann’ hvis kappefald de griper fatt i?

⁵¹ Disse får-lignende menneskers innvielse til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus blir ytterligere beskrevet i Sakarias’ profeti, med følgende ord: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal det skje at hele folkeslag og mange byers innbyggere skal komme hit. Og innbyggerne i den ene by skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønnfalle [Jehova] og for å søke ham, [Jehova], hærskarenes Gud! Jeg vil gå, jeg òg. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke [Jehova], hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle [Jehova]. Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» — Sakarias 8: 20—23.

⁵² I oppfyllelsen av denne profetien er den mannen hvis kappefald «ti menn av alle hedningefolkenes tungemål» griper fatt i, en åndelig jøde, en av de 144 000 åndelige israelitter som omtales i Åpenbaringen 7: 4—8, like før beskrivelsen av apostelen Johannes’ syn av den talløse ’store skare’ som kommer fra «alle ætter og stammer og folk og tunger».

53. a) Spesielt siden hvilket år har disse «ti menn» av alle hedningefolkenes tungemål grepet fatt i de åndelige jøders kappefald? b) Hvilket navn bar disse åndelige jøder på dette tidspunkt?

⁵³ Siden 1914, da kongen Jesu Kristi nærvær eller parousia begynte, har det bare vært en levning av disse åndelige jøder i kjødet på jorden. Det er spesielt siden 1935, da det ble klart hvem som utgjør den ’store skare’ som lovpriser Gud og Lammet, at disse «ti menn» av alle hedningefolkenes tungemål har begynt å ydmyke seg ved billedlig talt å gripe fatt i en åndelig jødes kappefald for å følge ham til sentret for tilbedelsen av Jehova, hærskarenes Gud. I 1935 hadde de åndelige jøder båret det bibelske navnet «Jehovas vitner» i fire år, og det var derfor ikke noen tvil om hva slags kristne de var.

54. Hvordan er det forutsagt i Esaias 2: 2—4 at «fårene» ’gir seg til’ Jehova og søker å tilbe ham?

⁵⁴ At mange som ikke tilhører levningen av de åndelige jøder eller israelitter, ville «gi seg til» Jehova Gud ved å innvie seg til ham og ønske å tilbe ham i hans åndelige tempel, er også forutsagt av profeten Esaias med disse vakre ordene: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» — Esaias 2: 2—4.

55. a) Hva er det i betraktning av de profetier som er blitt nevnt, som gjør et menneske til et ’får’ som har en ’rettferdig’ stilling innfor Gud og Kristus? b) I hvilken grad opphøyer de tilbedelsen av Jehova?

⁵⁵ Hvilken konklusjon kommer vi til når vi undersøker alle disse bibelske profetiene som peker fram til vår tid, tiden for Kristi nærvær eller parousia, og sammenligner dem med Jesu lignelse om fårene og geitene? Denne: En blir ikke et ’får’ og kommer ikke i en ’rettferdig’ stilling innfor Gud og hans messianske konge ved at en ubevisst eller rent tilfeldig kommer til å gjøre godt mot Kristi åndelige brødre. «Fårene» vet hva de gjør, selv om de ikke ser den regjerende konge, Menneskesønnen, med sine bokstavelige øyne. De anerkjenner hans åndelige «brødre», selv «én av disse [hans] minste brødre», og de gjør derfor hva de kan, for å hjelpe dem, ikke bare materielt sett, i fysisk henseende, men også i åndelig henseende, idet de slutter seg til dem i forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» og i det bibelske undervisningsarbeid de utfører for å gjøre mennesker til Kristi disipler. De vet at Kristi «brødre» opphøyer tilbedelsen av Jehova over alt annet, og sammen med dem drar de opp til Jehovas åndelige tempel for å tilbe, idet de oppfyller de krav som stilles i denne forbindelse.

56. a) Kan noen splittende faktorer få disse ’får’ til å kjempe mot Kristi «brødre»? b) Hvis venner velger de å være, og hva gjør de med sine «kjortler»?

⁵⁶ Fordi disse får-lignende mennesker ønsker å hjelpe Kristi åndelige «brødre» og gjøre godt mot dem, kan ingenting — hverken nasjonale eller rasemessige ulikheter, politiske ideologier, språkforskjell eller kulturell bakgrunn — få dem til å kjempe mot dem. Sammen med Kristi «brødre» inntar de en strengt nøytral holdning til den sterkt bevæpnede verdens voldsomme, ødeleggende og blodige konflikter og stridigheter. De vil heller være venner av Kristi «brødre», som «ikke er av verden», enn pleie «vennskap med verden». (Johannes 17: 14, 16; Jakob 4: 4) Derfor velger de å lide ondt sammen med Kristi brødre i denne fiendtlig innstilte verden, slik at de kan bevare sin kristne ulastelighet overfor Gud og vise seg å være virkelige disipler av Kristus. De bevarer sine «kjortler», som de har tvettet i Kristi blod, rene.

57. a) Hvordan skulle ifølge Sakarias 8: 23 det tallmessige forholdet være mellom jødiske og ikke-jødiske tilbedere? b) Hvor mange var ifølge statistikken tilsluttet et eller annet religiøst samfunn i 1935, og hvor mange Jehovas vitner fantes det den gang?

⁵⁷ Det at det ifølge profetien i Sakarias 8: 23 skulle være «ti menn av alle hedningefolkenes tungemål» som grep fatt i en åndelig jødes eller israelitts kappefald, viser at tallet på disse ydmyke menneskene av alle folkeslag ville overstige tallet på dem som utgjør levningen av de åndelige jøder eller israelitter. Forholdet ville være som ti til én. Det har også gått slik siden 1935. I dette epokegjørende året anslo en at det i hele verden var 1 849 185 359 som tilhørte et eller annet religiøst samfunn, kristent eller ikke-kristent. (The World Almanac and Book of Facts for 1936, utgitt av World-Telegram, New York, side 419) Samme år var det ifølge rapportene mindre enn 60 000 aktive Jehovas vitner i hele verden. Hvor mye har verdens befolkning økt siden da?

58. Hvor mye har den religiøse del av verdens befolkning vokst siden da, og hvor mye har verdens befolkning som et hele vokst?

⁵⁸ Ifølge The 1973 World Almanac and Book of Facts (side 343) hadde den religiøse befolkning i verden økt til 2 661 120 100. Det vil si at den religiøse del av jordens befolkning ikke ble fordoblet mellom 1935 og 1973. Når det gjelder verdens befolkning som et hele, ble det for året 1935 oppgitt et tall som var det samme som for 1927, nemlig 1 960 000 000. Ifølge The 1973 World Almanac and Book of Facts (side 206) ble verdens befolkning anslått til 3 631 797 000. Verdens befolkning var altså ikke blitt helt fordoblet mellom 1935 og 1973.

59. Hvilken vekst hadde Jehovas vitner erfart fram til tjenesteåret 1973/1974?

⁵⁹ Hvilken tallmessig vekst har det så vært blant Jehovas vitner? Deres tjenesteår regnes fra 1. september. I tjenesteåret 1973/1974 var det ifølge rapportene gjennomsnittlig 1 880 713 som regelmessig deltok i Jehovas vitners forkynnelsesarbeid, og i årets løp var det et høydepunkt på 2 021 432 forkynnere av Riket. Hvilken økning i antallet av Jehovas vitner er ikke det sammenlignet med tallet for 1935!

60. a) Hvordan blir det vist hvor mange som er åndelige jøder? b) Hva viser alt dette med hensyn til hvorvidt noen drar opp til Jehovas åndelige tempel for å tilbe? c) Hvilken betydningsfull tid må vi således leve i?

⁶⁰ Men hvor mange av disse kristne vitner for Jehova er åndelige jøder? Bare 10 723. De ga til kjenne at de var åndelige israelitter, ved å forsyne seg av emblemene, brødet og vinen, ved den årlige feiringen av Herrens nattverd, som i 1974 fant sted den 7. april og i hele verden samlet et antall av 4 550 457. I de 207 land og øysamfunn hvor Jehovas kristne vitner virker, var det i 1974 hele 34 576 menigheter. Hva viser alt dette? At en ’stor skare’ av får-lignende mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger er blitt samlet ved kongens høyre side under Kristi parousia (nærvær). Denne skare har sluttet seg til den lille levning av åndelige israelitter for å dra opp til Jehovas åndelige tempel og tilbe Jehova som Gud. Dette er et bemerkelsesverdig trekk ved «tegnet» på at Herren Jesus er usynlig nærværende, og at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus 24: 3.

[Fotnoter]