Mot som hjelper en til å overvinne religiøs motstand
1. Hva er grunnlaget for kristent mot, og hvordan er et slikt mot blitt lagt for dagen av Guds tjenere?
MOSES hadde mot da han sto foran Farao. Josva var modig da han dro inn i det lovte land. Selv om David bare var en gjetergutt, sto han modig foran kjempen Goliat. Jesus hadde mot da han sto overfor sin motstander. Alle disse menn fikk slikt mot ved å vise tro på Jehova Gud. Ja, de hadde sannelig tro! Etter at Guds ånd var blitt utgytt på pinsedagen, gjorde de første kristne Guds vilje av hele sitt hjerte og med en fast tro. (Gal. 6: 6) Budskapet om himlenes rike måtte bli forkynt for menneskene. Det måtte bli forkynt at Jesus Kristus var veien til frelse. Apostlene, som var fylt av hellig ånd, hadde et budskap om Jesus å forkynne: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW]» (Ap. gj. 2: 36) Den frykten som disiplene følte fordi de kjente Jesus eller var sammen med ham den aftenen han ble tatt til fange, og som atspredte dem, var fullstendig forsvunnet. Det var nå mot som ved hjelp av tro hadde tatt fryktens plass.
2. Hvordan viste de som kom til apostlene for å lytte og bli helbredet, at de hadde tro og mot?
2 Store skarer av mennesker kom fra byene rundt omkring Jerusalem for å høre apostlene tale, og de bar med seg syke mennesker «på senger og benker, for at endog bare skyggen av Peter kunne overskygge noen av dem når han kom». For en tro! Alle de som hadde en slik tro, ble helbredet. De måtte legge mot for dagen for å komme og bli helbredet. (Ap. gj. 5: 14—16) Forkynnelsen av det gode budskap den gangen kjente ingen grenser, og det gjør den heller ikke i dag. Ved å vise mot hadde Jesus overvunnet verden. Nå måtte Kristi Jesu disipler gjøre det samme. Hadde de nok mot ved hjelp av tro? La oss se.
3, 4. a) Hvilken prøve som kom over apostlene, gjorde det nødvendig for dem å vise mot? b) Hvorfor ble de jødiske religiøse motstanderne svært foruroliget?
3 Det ble en prøve på deres mot da «ypperstepresten [sto] opp og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de ble fulle av nidkjærhet og la hånd på apostlene og kastet dem i det offentlige fengsel. Men en Herrens engel åpnet om natten fengslets dører og førte dem ut og sa: Gå av sted, og stå fram og tal i templet alle dette livs ord for folket». (Ap. gj. 5: 17—20) Apostlene nølte ikke da de hadde fått denne befalingen av Jehovas engel. De var ikke fryktsomme. De var riktignok blitt kastet i fengsel dagen før, men de var opplært til å forkynne, og forkynnelsen var deres gjerning som Ordets tjenere. De hadde fått befaling om å tale om ’dette liv’ og fortelle menneskene hvordan de kunne oppnå det. Ved daggry gikk de inn i templet og lærte folket.
4 Da ypperstepresten kom, kalte han sammen Sanhedrinet og alle Israels barns eldste, og de sendte tjenere til fengslet for å hente fangene. Men de kom forundret tilbake og meldte: «Fengslet fant vi pålitelig lukket, og vaktmennene sto ved døren; men da vi lukket opp, fant vi ingen der inne.» Dette var nok til å gjøre hvem som helst foruroliget, og disse jødene følte seg særlig foruroliget, for de ønsket å få satt en stopper for denne forkynnelsen av det gode budskap. Akkurat da kom det en mann og meldte: «Se, de menn som I kastet i fengsel, står i templet og lærer folket.»
5. a) Hvordan svarte apostlene da de religiøse myndigheter igjen bød dem å slutte å forkynne? b) Hva var grunnen til denne forfølgelsen som kom over apostlene?
5 «Da gikk høvedsmannen av sted med tjenerne og hentet dem, dog ikke med vold; for de fryktet for folket, at de skulle bli steinet. Og da de hadde hentet dem, stilte de dem for rådet, og ypperstepresten spurte dem og sa: Vi bød eder strengt at I ikke skulle lære i dette navn, og nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss! Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ham opphøyde Gud ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Og vi er hans vitner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham.» (Ap. gj. 5: 22—32) Apostlene mintes da sikkert disse ordene av Jesus: «En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders. Men alt dette skal de gjøre mot eder for mitt navns skyld, fordi de ikke kjenner ham som har sendt meg.» (Joh. 15: 20, 21) Apostlene fikk nå erfare hvor sanne Jesu ord var!
6. Hva viste det som skjedde for dette religiøse rådet, angående de første kristnes hjertetilstand?
6 De ordene disse apostlene uttalte da de sto for dette religiøse rådet, viste at all menneskefrykt var borte. Selv frykten for ypperstepresten og dem som var knyttet til ham, var borte. Disse første kristne hadde et udelt hjerte fordi de fryktet den allmektige Gud. — Sl. 86: 11.
Hvordan det ble lagt mot for dagen av de kristne i Spania i 1961
7. a) Hvilke spørsmål må vi stille oss selv når vi leser beretninger om de kristne i det første århundre? b) Hvor befinner Jehovas vitner i vår tid seg i en lignende situasjon?
7 Hvordan føler du det når du leser slike gripende beretninger som denne om den første kristne menighet? Hva ville du som en kristen gjøre under slike forhold med hensyn til å fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike? Ja, hva ville du gjøre hvis du bodde i et land hvor myndighetene og de religiøse lederne erklærte at du ikke under noen omstendighet måtte forkynne? Hva ville du gjøre hvis du bodde i et katolsk land eller i et hvilket som helst annet land og myndighetene sa til deg: ’Vi byr deg strengt at du ikke skal lære i dette navn’ og ikke skal tale offentlig om din Gud og hans skrevne Ord? Det er nettopp i en slik situasjon mange kristne vitner for Jehova i Spania for tiden befinner seg.
8. a) Hva er grunnen til at Jehovas vitner blir forfulgt i Spania? b) Hvordan har mange frihetselskende mennesker latt sin protest komme til uttrykk, men hvilket svar har noen fått?
8 På grunn av den forfølgelse Jehovas vitner i Spania er blitt utsatt for fordi de forkynner det gode budskap om Guds rike, har mange personer rundt om i verden skrevet protestbrev til den spanske regjering og dens offisielle representanter i forskjellige land. Forfølgelsen blir ført over Jehovas vitner av den spanske regjering og det katolske presteskap som hisser opp regjeringen. Som svar på slike protestbrev skriver den spanske ambassade i Washington, D. C.:
«Det er full tilbedelsesfrihet i mitt land, slik det blir uttrykt i artikkel VI i loven (Fuero de Los Espãnoles): ’Ingen skal lide overlast på grunn av sin religiøse tro eller den private utøvelse av sin gudsdyrkelse.’
«Ingen kan påstå at det ikke er religionsfrihet i Spania så lenge det finnes 15 000 ikke-katolske spanjere der med sine om lag 260 protestantiske kirker og noen få moskéer og synagoger. Det må være klart at det ikke er tillatt å drive religiøs proselyttvirksomhet eller propaganda ved hjelp av en lov som er gitt på tilbørlig vis for å forhindre en eventuell ordensforstyrrelse eller reaksjonær virksomhet. Det overveiende flertall av landets befolkning er, som De sikkert kjenner til, katolsk. Dessuten mener katolikker at protestantenes læresetninger er villfarelser. Den spanske regjering kan derfor ikke tillate at villfarelser blir utbredt blant dens borgere. Dens holdning er en logisk følge av dens trosoppfatninger.»
9. a) Hvilket syn har således den spanske regjering på saker som angår tilbedelsen? b) Hva er det Jehovas vitner gjør i Spania?
9 Av dette ser vi at den spanske regjering sier at du kan tro det du vil, men at du ikke må fortelle det til noen. Det må bare være ’en privat utøvelse av din gudsdyrkelse’. Det standpunkt som ambassaden inntar, er at katolikkene mener at protestantenes læresetninger er villfarelser, og de regner selvfølgelig Jehovas vitner med til protestantene ettersom de er de eneste i Spania som protesterer mot den katolske kirkes falske læresetninger. Hva gjør Jehovas vitner i Spania? De forårsaker ingen uroligheter. De forsøker bare å lære folket ut fra Bibelen, som den katolske kirke ikke ønsker at folket skal ha. Det er nok så at Jehovas vitner snakker til katolikker, for det er ikke mange andre mennesker i dette landet å snakke til. Når de skal forkynne i Spania, må de derfor tale til katolikker om Guds Ord.
10. Hvordan viste jødene en lignende intolerant innstilling overfor de første kristne?
10 I hvilket land befant de første kristne seg like etter pinsedagen, da det bare var noen få tusen som bekjente at de var kristne? Jo, de befant seg i et helt og holdent jødisk samfunn. Jødene hadde allerede gjennom sine ledere hengt de kristnes leder, Jesus Kristus, på torturpelen og drept ham for på den måten å få utryddet denne ’nye religion’. Men disse Kristi etterfølgere hadde fremdeles Kristi budskap i sitt hjerte og sinn. I årenes løp var det mange andre som tok imot det gode budskap gjennom apostlene, og sannheten om Guds Ord ble utbredt. Hverken apostlene eller noen av de omvendte jødene kunne lukke sin munn. (Ap. gj. 5: 41, 42) Men de jødiske religiøse lederne, prestene, ønsket ikke at noen i deres samfunn skulle få høre denne nye læren, og derfor arresterte de disse Kristi etterfølgere og kastet dem i fengsel. Prestene slapp dem så fri etter først å ha hudstrøket dem, idet de trodde at de hadde gjort dem redde, og sa da gjennom den fremste av dem: ’Vi byr eder strengt at I ikke skal lære i Jesu navn.’ (Ap. gj. 5: 28—40) Disse religionsutøverne kunne med letthet lage lover, for det var de som hadde makten. Men hva så med hensyn til Kristi Jesu befaling til sine etterfølgere om at de skulle forkynne sannheten? Hvem ville du ha adlydt?
11. Hvilke to befalinger er det derfor som er i motstrid med hverandre i dagens Spania?
11 Det samme forhold rår nå i Spania, 1900 år senere. Det katolske Spanias lover sier at du ikke har lov til å snakke til andre om Bibelen. De sier at Jehovas vitner får lov til å fortsette med sin private utøvelse av sin gudsdyrkelse, men de får ikke lov til å gjøre det Kristus befalte: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» (Matt. 28: 19) Nei, ikke i Spania!
12. a) Ville apostelen Paulus ha blitt ønsket velkommen til Spania, når vi tenker på de religiøse forhold som for tiden rår der? b) Er det noen mennesker i Spania som verdsetter den forkynnelsen som blir utført av Jehovas vitner, og hvorfor gjør de det?
12 De første kristne hadde ikke i sinne å slutte med å forkynne det gode budskap, og de sluttet heller ikke med det trass i all den forfølgelse og alle de prøvelser de ble utsatt for. Vi i vår tid takker Gud for at de hadde mot til å gå på i tjenesten, for mange tusen mennesker i mange land lærte derved å gå på den veien som fører til evig liv. En gang håpet Paulus å komme til Spania, men den iherdige forkynner Paulus ville nok ikke ha blitt ønsket velkommen til Spania i dag. De sannheter han lærte, ville ikke stemme overens med de falske læresetningene, seremoniene og den diktatoriske holdningen til den katolske kirke i dagens Spania. Det er imidlertid tusenvis av spanjere som er takknemlige for at Jehovas vitner har vært utholdende i sin forkynnelse, for at de har gått fra hus til hus og har kommet til deres hjem og studert Bibelen sammen med dem og adlyder Gud mer enn Spanias katolske biskoper. Hvorfor er de det? Jo, fordi mange mennesker i Spania har lært sannheten å kjenne, har vendt seg bort fra den katolske kirke og nå gleder seg over å forkynne budskapet slik andre trofaste vitner for Jehova har gjort i årevis.
13. Hvilken rapport viser at den religiøse forfølgelse i Spania ikke er av ny dato?
13 I Jehovas vitners årbok for 1952 (engelsk), side 75, foreligger følgende rapport om forholdene i Spania:
«Politiet, som stadig er på vakt, følger nøye med forkynnerne, og dette resulterte i følgende opplevelse: To av tjenerne som tilhørte avdelingene i Barcelona, fant at noen i et visst hus tilsynelatende viste interesse, og de traff avtale om et bibelstudium. Da de kom tilbake på gjenbesøk, fant de to medlemmer fra det hemmelige politi som ventet på dem. De ble arrestert. Deres hjem ble ransaket, deres litteratur ble tatt fra dem, og de ble kastet i fengsel. Senere ble litteraturen omhyggelig undersøkt, og de ble forhørt. Det ble imidlertid ikke sagt stort før politiet fant en artikkel i ¡Despertad! (Våkn opp!) om Franco og forholdene i Spania. Dette gjorde politiet rasende, og de to brødrene ble utskjelt og truet på det verste. Etter at det var blitt utferdiget en fullstendig politirapport om dem og de var blitt advart om hvilke følger det ville få for dem om de fortsatte sitt arbeid med å forkynne det gode budskap, lot myndighetene dem få gå.»
14. Hvilke resultater har vitnene i Spania oppnådd i løpet av de siste ti år som følge av at de har vært lydige mot Guds lov?
14 På den tiden, for ti år siden, var det bare 121 Jehovas vitner i Spania som forkynte det gode budskap om Riket. Men disse modige vitner for Jehova Gud ville ikke la være å tale. De fortsatte å forkynne det gode budskap, og mange av dem de snakket til i årenes løp, lærte sannheten å kjenne og innvigde sitt liv til Jehova Gud, og disse har også forkynt, slik at det nå, ti år senere, er 2141 Ordets tjenere, Jehovas vitner, som forkynner sannheten i Spania. I løpet av disse ti årene med forfølgelse, som nå har tiltatt kraftigere, har derfor Jehovas vitner i Spania gjort det samme som Jehovas vitner gjorde i Palestina i gammel tid. De har adlydt «Gud mer enn mennesker». — Ap. gj. 5: 29.
Vis mot til å utøve en ren tilbedelse
15. Hvordan ble det i kong Asas dager lagt mot for dagen i forbindelse med det å fremme den sanne tilbedelse?
15 En må ha mot for å kunne holde stand mot et helt folk eller en nasjon og fremme den sanne tilbedelse slik kong Asa gjorde i Juda 978 år før Kristus: «Asa gjorde hva godt og rett var i [Jehovas], hans Guds øyne. Han fikk bort de fremmede guders altere og offerhaugene og sønderbrøt støttene og hogg Astarte-bildene i stykker.» Profeten Oded oppmuntret kong Asa. «Da Asa hørte disse ord og denne profeti av profeten Oded, fattet han mot og sørget for å få bort de vederstyggelige avgudsbilder i hele Judas og Benjamins land og i de byer han hadde inntatt i Efra’im-fjellene, og han satte i stand [Jehovas] alter, som sto foran [Jehovas] forhall.» (2 Krøn. 14: 2, 3; 15: 8) Kong Asa måtte håpe på Jehova og være sterk og modig for å kunne gjøre dette. Men Jehova støttet ham, og han bød folket «å søke [Jehova], deres fedres Gud». — 2 Krøn. 14: 4.
16. Hvordan har Jehovas vitner utført et arbeid med å rive ned avgudsbilder?
16 Jehovas kristne vitner har lagt et lignende mot for dagen i alle verdens land. De har utført et arbeid med å rive ned avgudsbilder til og med i kristenheten, hvor millioner av katolikker tilber bilder i stedet for den sanne Gud. På grunn av at Jehovas vitner har lært folk hva Bibelen sier om tilbedelse av avgudsbilder, har mange ødelagt sine gudebilder. Rundt omkring på jorden blir det vist stor ærbødighet for alle slags avguder, både store og små. Hundretusenvis av fordomsfrie mennesker har imidlertid lyttet til Jehovas vitner og lært hva Guds Ord sier om tilbedelse av bilder, og de har fattet mot og vendt seg bort fra de religiøse systemer og deres avgudsdyrkelse, slik Asa bød folket å gjøre for lang tid siden.
17. Hvordan berørte Paulus’ forkynnelse i Efesos dem som laget templer av sølv, og hva førte det til?
17 Paulus befant seg i samme situasjon på sin tid. Det var ikke Paulus’ hensikt å gjøre noen arbeidsløs. Han sa imidlertid: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor. 9: 16) Han var forpliktet til å fortelle sannheten, og resultatet var at mange mennesker sluttet å kjøpe gjenstander som ble brukt i avgudsdyrkelsen. Demetrius hadde som sitt arbeid å lage Diana-templer av sølv, og dette var en lønnsom forretning på den tiden. Det er også i vår tid en lønnsom forretning å lage gjenstander og bilder som blir tilbedt, særlig innenfor den katolske religion. Men det gikk betraktelig tilbake med salget av slike templer som følge av det Paulus fortalte folket. Det måtte mot til for å fortsette å forkynne et budskap som kom i veien for viktige forretningsinteresser. Det eneste han gjorde, var i virkeligheten å forkynne sannheten fra Guds Ord og lede dem til den sanne tilbedelsen av Jehova Gud. Denne Demetrius likte imidlertid ikke at det gikk nedover med forretningen hans. Han sa derfor til dem som hadde det samme yrket som han: «I ser og hører at ikke bare i Efesos, men i nesten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene.» (Ap. gj. 19: 26) Denne uttalelsen forårsaket det rene oppstyr i byen Efesos. Det samlet seg en pøbelflokk. Den skapte et stort røre, og folket «skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Diana!» «Da nå oppstyret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg og formante dem [sine brødre] og bød dem farvel; så dro han av sted for å fare til Makedonia. Etter at han nå hadde reist gjennom disse landskaper og hadde formant dem med mange ord, kom han til Grekenland.» — Ap. gj. 19: 34; 20: 1, 2.
18. Hvorfor er det nødvendig å avsløre tilbedelsen av bilder og andre gjenstander som urett?
18 Som det var på Asas og Paulus’ tid, har det vært opp gjennom hele tiden og like til vår tid. Overtroiske mennesker som søker sannhet og rettferdighet, må bli gjort oppmerksom på hva tilbedelse av bilder eller andre gjenstander virkelig er, slik at de kan vende seg bort fra sin falske tilbedelse.
19. Hva er det som gjør det mulig for en å få mot til å utholde og overvinne religiøs motstand?
19 Samtidig med at kristne tilsynsmenn i likhet med Paulus ser det som et privilegium å snakke til fremmede om det gode budskap må de også komme med mangt et oppmuntrende ord til de kristne for at de skal fortsette å gå på den rette vei. Paulus’ trofasthet under forfølgelse ansporet disse kristne som hadde innvigd seg til Gud, til å fortsette i sin gjerning selv om Paulus skulle forlate dem. Det er meget oppmuntrende å se folk vende seg bort fra avgudsdyrkelsen og slutte seg til de sanne tilbedere av Jehova, men disse menneskene kommer også til å måtte stå overfor den vrede som de religiøse organisasjoner de forlater, lar komme over dem. En sterk tro vil hjelpe en til å kunne utholde prøvelser, men en vil kunne utholde dem med større mot ved regelmessig å komme sammen med menigheten av Guds folk, som har det samme sinn og den samme ånd.
La oss oppmuntre hverandre
20. Trenger også tilsynsmennene oppmuntring? Hva viser Bibelen?
20 Har du noen gang tenkt på at tilsynsmannen som hjelper menigheten til å gå framover mot større modenhet, også trenger oppmuntring? Det kan ofte være den mest ydmyke, saktmodige og tilbakeholdne person i menigheten som bidrar til å oppmuntre ham og styrke ham i troen. Det at denne personen kommer på møtene og samtaler med tilsynsmannen, oppmuntrer tilsynsmannen og hjelper andre i Guds menighet til å hjelpe hverandre. I sitt brev til korintierne sa Paulus at menigheten bidro til å gi ham mot. Han forteller oss hvordan han fikk vite at Titus’ ånd var «blitt vederkveget av eder alle» i menigheten. Titus hadde en viktig stilling som tilsynsmann innenfor den første menighet, og han ble bygd opp og oppmuntret av nettopp dem som han reiste til for å tjene. Titus elsket denne menigheten fordi han så hvor lydige alle i den var. Hvilken virkning hadde dette vellykte besøket av Titus på Paulus, hedningenes apostel, som hver dag følte «omsorgen for alle menighetene»? Paulus forteller oss hvordan det virket på ham: «Jeg gleder meg over at jeg i alt kan lite på eder [ha godt mot på grunn av dere, NW].» (2 Kor. 7: 13, 16) Ja, Paulus ble styrket og modig ved den tro menigheten la for dagen.
21. Hvordan bidro Paulus’ opplevelser i fengslet til å gi mot til hans kristne brødre?
21 På den annen side bidra den sterke tro Paulus viste da han var fengslet i Roma, til å gi mot til hans brødre. Det at Paulus satt lenket i fengsel for Kristi skyld, ble «vitterlig for hele livvakten og for alle de andre», og det førte til «at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mer har fått mot til å tale ordet uten frykt». (Fil. 1: 13, 14) Det at Paulus satte et rett eksempel ved å gå i fengsel for rettferdighetens sak, var en velgjerning mot de kristne menigheter. Det at Paulus skrev brev til menighetene rundt om i verden og gjorde dette mens han var i fengsel, ansporet Kristi etterfølgere til virksomhet og fikk dem til å gå fryktløst på i tjenesten. Det gjorde Paulus lykkelig, og han gledet seg over å se det mot hans brødre la for dagen ved å tale Guds ord uten hensyn til det som hendte dem i de forskjellige områder i Romerriket. De kristne gjør det samme rundt om i verden i vår tid.
22, 23. a) Hvordan reagerer sanne kristne i dag når deres brødre blir forfulgt? b) Hvilket råd ga Peter med hensyn til det å utholde forfølgelse?
22 Når de kristne blir kastet i fengsel fordi de forkynner det gode budskap, eller når de blir kastet i en konsentrasjonsleir fordi de nekter å si at frelsen kommer fra et menneske i likhet med Hitler og hans regjering, eller når de blir forfulgt eller plaget fordi de forkynner Bibelens budskap for sin neste når landets lov sier at en ikke må tale om Guds rike til noen, da viser de modig sin tro overfor hele verden. La bare hele Djevelens organisasjon forsøke å stoppe forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike i disse siste dager. Det vil gå verst ut over den selv fordi den gjør det. Lyset fra Guds Ord vil trenge fram uansett den forfølgelse og de trengsler som kommer over Guds trofaste tjenere nå i vår tid, og som er like harde som den som kom over det første kristne samfunn. Peter ga følgende råd til Jehovas kristne vitner og alle andre som ønsker å komme seg ut av denne redselslagne verden:
23 «Men selv om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere lykkelige. Men frykt ikke for det som de frykter for, og bli heller ikke oppskaket. Men helliggjør Kristus som Herre i deres hjerter og vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» — 1 Pet. 3: 14, 15, NW.
24, 25. a) Hvorfor er ikke de som har innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje, behersket av den frykt verden er grepet av, og hva er det som setter dem i stand til å bli slike som seirer over verden? b) Hvordan bidro brødrene fra Roma, til å gi mot til Paulus, og hvordan viste de sin kjærlighet til Jesus ved å gjøre dette?
24 Vi lever nå i en tid da verden er grepet av frykt, ja, frykt for at den skal tilintetgjøre seg selv. Men hvorfor er det en slik frykt blant nasjonene? Det er fordi de ikke har kjærlighet. Jesus sa: «I skal elske hverandre liksom jeg har elsket eder.» (Joh. 15: 12) En slik kjærlighet vil du finne blant mennesker som har innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje, og de er villige til å lide for rettferdighetens skyld og gjøre det med et mildt sinn. Men hvor i vår tid finner vi at det er noen kjærlighet mellom nasjonene eller for den saks skyld mellom alle mennesker innen de enkelte nasjoner? Hvis du ønsker å finne en slik kjærlighet, må du holde deg atskilt fra nasjonene slik Jesus og de første kristne gjorde. Jesus sa: «De er ikke av verden liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 16) En må ha mot for å kunne innta en slik holdning i denne verden som er så full av frykt. Men det kan la seg gjøre, som Jesus sa: «I verden skal dere ha trengsel, men fatt mot! Jeg har seiret over verden.» (Joh. 16: 33, NW) Dette kan også du gjøre hvis du er en innvigd kristen. Mange har seiret over verden, og dine brødre vil hjelpe deg til å kunne gjøre det selv om det til sine tider kan se mørkt ut. Da Paulus var på vei til fengslet i Roma, kom brødrene ham i møte og beretningen i Apostlenes gjerninger 28: 14, 15 sier: «Og da brødrene der fikk høre om oss, gikk de oss i møte derfra til Forum Appii og Tres Tabernæ; da Paulus så dem takket han Gud og fattet mot.»
25 Disse brødrene fra Roma kom for å møte en som var fremmed for dem, men han var en bror i lenker. De hadde aldri sett Paulus før, men de husket Jesu ord: «Jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg.» (Matt. 25: 35, 36) De innvigde kristne i Roma hadde ingen anledning til å vise omsorg for Kristus Jesus slik apostlene og Maria og Marta og mange andre hadde dratt omsorg for Jesus i Palestina, men Jesus hadde sagt: «Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» Det som ble gjort imot Paulus, var som om det var blitt gjort imot Jesus. Bare det at de kom Paulus i møte, viste den kjærlighet og den tillit menigheten hadde til en trofast bror, og denne handling fra menighetens side ga Paulus mot. — Matt. 25: 40.
26. Hvordan kan vi i dag trass i at vi må utholde religiøs motstand, fortsatt ha mot og bevare vårt hjerte sterkt?
26 Trenger du mot? La oss da søke samfunn med hverandre, så vi «ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg». (Heb. 10: 25, NW) Tusenvis av mennesker som er klar over sitt åndelige behov, river seg i dag løs fra denne onde verden og søker sannheten sammen med Jehovas vitner. De kommer ut fra alle religiøse grupper og fra den gruppe mennesker som sier at de ikke har noen religiøs oppfatning. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi de elsker livet, og fordi Jehovas vitner studerer Bibelen. Dette vil hjelpe dem til å bygge opp deres tro på Gud livets Giver. Når disse tusenvis av mennesker studerer Guds Ord sammen med Guds innvigde folks menighet, blir deres tro bygd opp og dette vil gjøre dem modige og sterke, noe som er nødvendig i disse dager. Da vil denne verdens frykt ikke lenger være deres frykt, for Jehovas vitner venter faktisk på at denne tingenes ordning skal bli ødelagt i Harmageddon-slaget. Mens de venter på det, forkynner de Jehovas rike som det eneste håp for menneskeheten. Selv om nasjonene og de fleste mennesker i verden ikke tar imot deres trøsterike budskap og mange vitner for Jehova blir forfulgt, fengslet og til og med drept fordi de forkynner Guds Ord, husker de salmisten Davids styrkende ord: «Vær modige, og måtte deres hjerte være sterkt, alle dere som venter på Jehova.» — Sl. 31: 24, NW.