Ingen unnskyldning for forræderen!
Mange mennesker spekulerer på om det ikke er håp for Judas. Men som denne artikkelen vil vise, er det ingen grunn til det, i betraktning av Bibelens utvetydige vitnesbyrd.
DA Simon Iskariot og hans hustru, som bodde i den judéiske landsbyen Kerijot, fikk en liten sønn i begynnelsen av vår tidsalder, håpet de på en lys framtid for ham. Som gudfryktige foreldre ga de ham navnet Judas. Dette er den greske formen av navnet Juda, og det betyr «lovprisning». Men Judas svarte til de grader dårlig til deres forventninger at det siden dengang ikke har vært noen foreldre med kjennskap til hans liv og levnet som i det hele tatt har tenkt på å kalle sin sønn for Judas.
Likevel er det mange som prøver å unnskylde Judas. Den oppfatning som kommer til uttrykk i kommentarene i Interpreter’s Bible, er typisk for det syn som deles av mange som går for å være kristne. I forbindelse med Johannes 18: 2 taler dette verket om «mysteriet Judas», og sier videre at «på dette punkt blir det fjerde evangelium . . . utilfredsstillende, i særdeleshet med hensyn til Judas. . . . Finnes det ikke et aldri så lite håp for denne mannen i betraktning av hans uutholdelige avsky for seg selv og den gjerning han hadde gjort?» «Kristi kjærlighet er vidunderlig. Og det jeg har sett av den, gjør at jeg fremdeles nærer håp for Judas — og for meg selv.» — Bind 8, sidene 754—757.
Det er riktig at man må være barmhjertig og praktisere barmhjertighet hvis man selv skal finne barmhjertighet. (Matt. 5: 7) Men etter som Jesus kalte Judas for «fortapelsens barn» og sa om ham: «Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født,» kan vi da prøve å unnskylde Judas? Nei, det kan vi ikke, til tross for at vi selv har behov for barmhjertighet. Jesus, som kjente menneskenes hjerte bedre enn noe annet menneske som har levd, avgjør denne saken for alle som har tro på at Bibelen er inspirert. En grundig undersøkelse av dens beretning vil vise at tilfellet med Judas ikke er noe mysterium i det hele tatt. — Joh. 17: 12; Matt. 26: 24.
Det er av interesse at Judas Iskariot tydeligvis var den eneste av de tolv apostlene som ikke var galileer. Han var judeer. På hans tid besto Palestina av Judea, Galilea og Samaria. Judeerne så ned på galileerne, og både judeere og galileere så ned på samaritanerne. Dessuten hadde galileerne en mindre pen dialekt eller aksent. Det er grunnen til at noen tvilte på Peter da han sa at han ikke kjente Jesus, for hans aksent røpet at han var galileer. Det er derfor meget sannsynlig at Judas følte seg bedre enn de andre. Det at han ble gjort til kasserer, kan også tyde på at han hadde bedre utdannelse enn de andre. — Matt. 26: 73; Luk. 22: 59.
Men selv om disse ting kan kaste lys over Judas’ karakter, tjener de ikke som noen unnskyldning for at han ble en forræder. Evangelieforfatterne prøver så visst ikke å unnskylde ham. Det er ikke nok med at Matteus og Markus nevner Judas sist når de regner opp de tolv, men de tilføyer også «han som forrådte ham». Lukas tar enda kraftigere i, for han sier «som ble forræder». De lar faktisk sin rettferdige harme komme til uttrykk nesten hver eneste gang de omtaler ham. — Matt. 10: 4; Mark. 3: 19; Luk. 6: 16.
Judas ble ond litt etter hvert
Heller ikke Jesus unnskyldte Judas. Bortsett fra de ovennevnte eksempler blir ikke Judas omtalt mer enn en gang i evangelieberetningene før han nevnes i forbindelse med beskrivelsen av Jesu tjeneste den siste uken han var på jorden, og det er i forbindelse med Jesu skarpe fordømmelse av ham i Johannes 6: 64, 70. «Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham.» Det er absolutt ikke slik å forstå at Jesus med vilje hadde utvalgt en forræder, men det betyr at så snart Judas begynte å få onde tanker, la Jesus merke til det. I samme forbindelse sa Jesus videre: «Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og én av eder er en djevel.» Judas forsto uten tvil betydningen av disse ordene, selv om de andre ikke gjorde det. I forbifarten kan det nevnes at det ordet som her blir oversatt med «djevel», er diabolos, samme ord som i andre tilfelle blir brukt om Djevelen.
Det er tydelig at Judas levde et liv i løgn. Til å begynne med gledet han seg over det gode budskap om Riket som Jesus forkynte. I likhet med de andre så han fram til et jordisk rike. Men i hans tilfelle var det kjærligheten til selvisk vinning som seiret over kjærligheten til rettferdigheten. Da det gikk opp for Judas at det å følge Jesus var ensbetydende med å følge selvfornektelsens smale og ubekvemme vei, begynte han å bedra. I stedet for å fornekte seg selv begynte han å forsyne seg av den felles kasse som han hadde i sin varetekt, og av den grunn kaller Johannes ham rett ut for en tyv. Hva Judas angår talte Jesus for døve ører når han advarte mot begjærlighet og pengekjærhet. Judas så heller ikke noe galt i at han forsynte seg av de penger som mennesker som var blitt helbredet åndelig og fysisk, i takknemlighet hadde gitt apostlene, mens Jesus, hans Herre, på samme tid ’ikke hadde det han kunne helle sitt hode til’. I denne henseende kan Judas sammenlignes med Gehasi, Elisas tjener, som søkte å dra fordel av at hans herre hadde helbredet Na’aman, og som derfor ble slått med spedalskhet. Judas’ selviskhet førte til at han ble slått med uhelbredelig åndelig spedalskhet — han gjorde seg skyldig i overlagt synd. — Matt. 8: 20; 2 Kong. 5: 1—27; Heb. 10: 26—29.
Men «det er ingen ting skjult som ikke skal bli åpenbar, og ingen ting dulgt som ikke skal bli kjent». Det ble derfor til sist klart for alle og enhver at selv om Judas var i følge med Jesus og apostlene, var han i sitt indre ikke en av dem. Så kom påsken år 33 e. Kr., og «yppersteprestene og fariseerne hadde påbudt at om noen fikk vite hvor han var, skulle han melde det, så de kunne gripe ham». (Luk. 8: 17; Joh. 11: 57) Jesus og hans disipler var gjester i Simon den spedalskes hus. Da kom Maria, Lasarus’ og Martas søster, og tok «et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår». Av Matteus’ og Markus’ beretninger framgår det at hun også helte noe av denne velluktende salven ut over hans hode. — Joh. 12: 1—3.
Men dette ble for meget for den grådige, uærlige og ukjærlige Judas. Beretningen sier videre: «En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for tre hundre penninger og gitt til de fattige? Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den. Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag; for de fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid.» — Joh. 12: 4—8.
Ifølge både Matteus og Markus ser det ut til at det var flere som sammen reiste denne innvending, men Johannes’ beretning tyder på at de andre bare støttet Judas fordi de mente at hans syn var fornuftig, og uten å ane at han hadde dårlige hensikter. Da Judas ble så strengt irettesatt fordi han reiste denne innvending, som sikkert virket fornuftig nok etter som han fikk støtte av de andre, ble han fylt av bitterhet og hat, ja, han lot Djevelen selv få innpass i sitt hjerte. Matteus forteller at «da gikk . . . Judas Iskariot, til yppersteprestene og sa: Hva vil I gi meg, så skal jeg gi ham i eders vold? De ga ham da tretti sølvpenninger. Og fra den tid av søkte han leilighet til å forråde ham.» — Matt. 26: 14—16; Mark. 14: 3—11.
Vi kan bedre forstå den rolle begjærligheten spilte i forbindelse med Judas’ handlemåte, når vi tenker over hvor mange penger det egentlig dreide seg om. De tretti sølvpenninger (sekler), som var den pris som ble betalt for en slave, beløper seg ikke til mer enn cirka kr. 85,00. (2 Mos. 21: 32) Og de 300 penninger (denarer) anslås å tilsvare omtrent kr. 360,00. Men ifølge Clarke’s Commentary var en denar en vanlig kroppsarbeiders daglønn på Jesu tid, så når man regner med at det ikke ble arbeidet på sabbats- eller høytidsdager, tilsvarte det beløpet Judas fikk, omtrent to og en halv måneds lønn, og den kostbare, velluktende salven hadde verdien av et helt års arbeidslønn. — Matt. 20: 2.
Noe som videre viser hvor fordervet Judas var, er at han var freidig nok til å komme sammen med de tolv for å feire den årlige påskehøytid og på en hyklersk måte late som om han ved den anledning var grepet av samme høytidsfulle stemning som de andre. Legg også merke til hvor dristig han var den kvelden etterat Jesus hadde sagt at en av dem skulle forråde ham. Da spurte han nemlig: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Jesu svar: «Det sto til deg å si det,» hørtes kanskje uforståelig ut for de andre, men Judas var uten tvil fullstendig klar over hva han mente, akkurat som han sikkert forsto hva Jesus siktet til da han like etterpå sa: «Hva du gjør, det gjør snart!» — Matt. 26: 25; NW; Joh. 13: 21—30.
Etterat Jesus hadde sendt Judas ut som en som ikke var verdig til å være til stede, innstiftet han en høytid til minne om sin død, «Herrens aftensmåltid» eller «Herrens nattverd», som denne høytiden som oftest blir kalt. Da de hadde spist dette måltidet og Jesus hadde holdt sin formanende avskjedstale, gikk han og de elleve ut til Getsemane hage, hvor Jesus ba. Like etterpå kom Judas, «og med ham fulgte en stor hop med sverd og stokker; de kom fra yppersteprestene og folkets eldste. Og straks gikk han bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! og kysset ham. Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her?» «Judas! forråder du Menneskesønnen med et kyss?» — Matt. 26: 47, 49, 50; Luk. 22: 48.
Han fortjener ikke medynk
Det kan hende at en morder tar et annet menneskes liv med kaldt blod, men så begynner å angre når han tenker over hva han egentlig har gjort. Det var slik det gikk med Judas. Han utførte ikke sin udåd etter et øyeblikks innskytelse på grunn av press og kjødelige svakheter, slik tilfellet var med Peter da han tre ganger fornektet sin Herre. Nei, det var hat, hovmod og hykleri som lå til grunn for Judas’ ugjerning, og han fulgte de ondskapsfulle planer han selv hadde lagt i forveien. Det er også nødvendig å huske at på grunn av hans dårlige hjertetilstand, var det mulig for Satan å komme til og påvirke ham. Det tjener ikke som noen unnskyldning for ham at han senere begynte å angre på grunn av den skyldfølelse som kom over ham, eller på grunn av frykten for å bli straffet for sin synd. Hans tårer var forgjeves, akkurat som Esaus tårer hadde vært. Det var han selv fullstendig klar over. Derfor holdt han ikke ut å leve lenger, men begikk selvmord, og derved innrømte han at han hadde spilt moralsk fallitt. Vi leser: «Da nå: Judas, som forrådte ham, så at han var blitt domfelt, angret han det, og han kom tilbake . . . med de tretti sølvpenninger.» Da prestene ikke ville ta imot pengene, «kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg». — Matt. 27: 3—10.
I denne forbindelse kan det være verdt å merke seg at selv om mange bibelkritikere gjør stort nummer av at Matteus’ beretning, som er sitert ovenfor, er forskjellig fra Peters beretning, som sier at Judas «styrtet ned og brast itu, og alle hans innvoller veltet ut», er disse to beretningene likevel ikke i strid med hverandre. Det er blitt framkastet en tanke om at Judas hengte seg i et tre som sto ute på en skrent. Hvis så grenen brakk eller tauet brast, kunne Judas ha dødd på den måten som Peter beskrev. — Ap. gj. 1: 16—18.
Alle disse ting som står nedtegnet i Bibelen, hjelper oss til å forstå hvorfor Jesus omtalte Judas som «fortapelsens barn» og sa om ham at «det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født». Det finnes ikke noen grunn til å framsette forskjellige teorier om «mysteriet Judas». Hvis vi forsøker å unnskylde ham, vil det bare føre til at vi gjør oss skyldig i både opprørskhet og likegladhet.
Etter som Guds egen dom gjør det klart at det ikke er noe håp for Judas, er det ensbetydende med opprør fra vår side hvis vi føler medlidenhet med ham. Denne regel slo Gud gjentatte ganger fast i sine handlinger med sitt folk Israel. Da for eksempel Jehova slo i hjel Nadab og Abihu fordi de hadde båret fremmed ild fram for ham, advarte han Aron og hans andre sønner og sa at de ikke skulle sørge over dem. Da Samuel sørget over at Saul var blitt forkastet som konge, refset Gud ham for det. Og gjentatte ganger kan vi lese om at Jeremias fikk følgende befaling i forbindelse med sitt folk, som syndet med overlegg: «Og du, du skal ikke be for dette folk og ikke frambære klage og bønn for det og ikke trenge inn på meg; for jeg hører deg ikke.» Vi må til enhver tid ha denne innstilling: «Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du allmektige! rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!» — Jer. 7: 16; Åpb. 15: 3.
Hvis vi skulle tro at det var håp for Judas, ville det i virkeligheten oppmuntre oss til å bli likeglade. Hvis det er håp for denne erkeforræderen, han som forrådte Guds Sønn, vil det også være håp for oss samme hvorledes vi oppfører oss, for vi kunne ganske enkelt aldri synke så dypt som han gjorde, etter som Guds Sønn aldri kommer til jorden som et menneske mer. Nei, vi må være klar over at Judas helt sikkert var bra til å begynne med, ellers ville ikke Jesus ha utvalgt ham. Men han lot egenkjærligheten ta overhånd, og til slutt ga han helt etter for Djevelen. Hans skjebne gjør det derfor enda klarere for oss hvor påkrevet det er å følge den formaning som blir gitt i Ordspråkene 4: 23: «Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares; for livet utgår fra det.»