Prøven gjelder lojaliteten

 1, 2. Hva betyr lojalitet, hvordan er Kristus Jesus et eksempel i så henseende og hvem betror Jehova Rikets interesser til?

ORDET «lojalitet» forekommer ikke i den norske bibeloversettelsen. Det er likevel mange ord i Bibelen som har nøyaktig samme betydning. Ordet blir brukt i 5 Mosebok 13: 4 i Moffatts oversettelse, der det er oversatt etter det hebraiske dabáq, som betyr «å klynge seg til eller henge fast ved, å holde fast ved, å klebe». Det er egentlig et fransk ord som kommer av det latinske legalis, som betyr «lovlig». På eldre fransk heter det loial, og derfra stammer det norske ordet «lojal» og det engelske «loyal», alt sammen fra rotordet «lov». I anerkjent praksis blir ordet brukt til å beskrive trofasthet i kjærlighet, plikttroskap, ordholdenhet, eller det blir brukt om en som i opprørstider bevarer sin troskap mot sin overherre eller sitt folk. Det betegner noe som blir gjort i nøyaktig overensstemmelse med Guds lov. En lojal person er en som er pålitelig, ikke skjødesløs, men som trofast gjør sin plikt og er i hjertens harmoni med Guds foranstaltninger. Kristus Jesus er et eksempel i så henseende. Om ham er det skrevet: «Et åpent øre ga du meg; jeg svarte: ’Her kommer jeg for å gjøre det du har befalt i Boken; for å behage og tjene deg er min glede, din lov ligger dypt inne i mitt hjerte.’» (Sl. 40: 6—8, Mo) Han holdt seg strengt og fast til Guds lov til alle tider, akkurat som om han skulle vært loven, og han avvek aldri fra den. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb. 13: 8) Jehova Gud er alltid konsekvent, og forsømmer aldri sine egne lover og prinsipper. «Hos ham er det ikke den skiftende skygges forandring.» — Jak. 1: 17, NW.

² Jehova holder fremdeles på med å lære opp sine trofaste til deres nåværende og framtidige tjeneste, og ingen er skikket til å utøve myndighet før han har lært å adlyde og være lojal mot sine myndigheter. Noen av Guds tjenere har vært menn uten stor «medfødt dyktighet» slik dette uttrykket blir oppfattet av denne verden, men i Herrens øyne har de vært virkelig dyktige og helt igjennom pålitelige og lojale overfor Jehova og hans vilje. Dem som Gud i vår tid betror sitt rikes interesser til, er slike som har lagt sin lojalitet for dagen under prøve og som holder seg like strengt til Guds lov som Kristus alltid gjorde. Dette må være et resultat av ens personlige overbevisning.

 3. Hvem retter seg etter Guds lov, og hvilke myndigheter er de lojale mot?

³ Det er sant at et menneskes lojalitet kan imponere og påvirke andre, men den blir ikke lagt for dagen av den grunn, men på grunn av ens troskap. Ett menneskes lojalitet må heller ikke være den bestemmende faktor som tvinger andre til å trekke samme slutning. Men hvis alle innen en gruppe er av samme mening og beslutning ut fra en personlig overbevisning, og de alle frivillig har forent seg, da utgjør gruppen en lojal forsamling. Jehovas vitner er i dag den eneste gruppe mennesker som retter seg etter Guds lov, hans regel for handling. De er lojale mot de høyeste myndigheter i universet, Jehova og Kristus Jesus, og holder seg trofast til den teokratiske regjering. De tilsverger den og dens Konge sin troskap. Disse vitnene anerkjenner også den ordningen Jehova har truffet ved å skape den «tro og kloke slave», som nå har det fulle ansvar med alt av gods og eiendom som hører Mesteren til på jorden. De anerkjenner beredvillig Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som den «tro og kloke slave»s lovmessige tjener, og er lojale både mot dette, mot sannheten og deres brødre i troen. Lojaliteten eksisterer bare når den blir lagt for dagen, og den blir i virkeligheten åpenbart under vanskeligheter, motstand og fristelse. Men når den først er tilkjennegitt, blir følgen at man får tillit til den lojale.

 4. Hva er nøkkelen til lojalitet, og hvordan blir lojaliteten utviklet?

⁴ Tjeneste og lojalitet er fast forbundet med hverandre. Man må vise urokkelig vedholdenhet i Jehovas tjeneste, og dette er nøkkelen til å utvikle lojalitet. Hvis vi vil være i besittelse av lojalitet, er det nødvendig at vi glad og villig tjener Rikets interesser og fullt ut utnytter både små og store muligheter. De som ønsker å være lojale, må studere Jehovas Ord og lære hans veier å kjenne, forstå de prinsipper han handler etter og hans motiver og samtidig lære hvordan de skal komme seg vekk fra de ondes veier. «Lykkelig den mann som aldri går etter de ugudeliges råd, . . . men finner sin glede i den Eviges lov og fordyper seg i den dag og natt.» — Sl. 1: 1, 2, Mo.

 5. Hvordan blir Jehovas navn berørt av vår lojalitet?

⁵ Vitnene beholder sin lojalitet mot Jehovas navn på tross av at det i dag blir hånt og spottet. De fortsetter med å være sanne og tro på Ham, og ser bort ifra den vanære og skam som de som er av denne verden dynger på dem. I det profetiske ord om dette forholdet heter det: «Det er for din skyld jeg har lidd spott, og fornærmelser har dekket meg med skam, . . . Det er nidkjærheten for ditt hus som sliter meg ut, og spotten mot deg faller på meg. Da jeg tuktet min sjel med fasten, hånlo folk av meg; da jeg kledte meg i sekk, ble jeg deres ordspråk; folk gjør narr av meg offentlig; de tok meg med i sine drikkeviser.» (Sl. 69: 8—13, Mo) Hvis vi vil være lojale, så må vi tåle slike ting. Apostelen Paulus sa: «For ikke engang Kristus var seg selv til behag, men som det er skrevet: ’Hånen fra dem som hånte deg, er falt på meg.’» (Rom. 15: 3, NW) Vi er et folk for Guds navn, og må leve i samsvar med hans navn. Vi må derfor vite hva navnet betyr, hva det representerer, hvorfor vi er hans folk og hvordan vi kan prise og opphøye det. Ja, vi må vokse så meget i vår kjærlighet til det at vi blir såret når folk taler forsmedelig om det, og er villig til å forsvare det som vi ville forsvare oss selv. Jehova har beæret oss med åpenbarelsen av sitt navn og har anbrakt det i vår midte. Vi er derfor nødt til å lære å adlyde alle befalinger fra Sions store Konge, Herren Jesus Kristus, i dette navn. Han er den Utvalgte, ’toppstenen og hjørnestenen’, Guds store Profet. Ham må vi høre på og adlyde ytterst samvittighetsfullt.

 6. Forklar forskjellige måter som illojalitet kan gi seg utslag på blant brødre.

⁶ Det er så mange måter man kan legge lojalitet eller illojalitet for dagen på innen selve Herrens organisasjon. En eller annen kan kanskje mene at den plass som er tildelt ham, er underordnet i forhold til det verv som er tildelt en annen, og på grunn av det faktum at han har en bedre utdannelse og er et mer evnerikt menneske, føler han seg overlegen over den som Herren har plasert i en overordnet stilling. Hvis man nærer slike tanker, lar man troens skjold synke og lar giftige piler slippe inn i sitt sinn, og da kan man bli illojal i løpet av svært kort tid. En lojal bror vil derimot huske hvem han er, hvordan sannheten har opplyst hans sinn og at alt han vet om Jehova, Kongen og Riket har kommet gjennom den «tro og kloke slave»s tjeneste. Han vet at Jehova kan ta kunnskapen om sannheten bort likså vel som han ga den. Han grunner derfor over dette og opphøyer ikke seg selv over sin bror, men anser det som et privilegium å tjene sammen med ham. Derved legger han for dagen lojalitet mot den regel som det hele drives etter. Et menneskes lojalitet kan også bli prøvd ved en tilsynelatende urettferdig behandling. Motparten gir kanskje ikke noe uttrykk for anger eller beklagelse, og den første er muligens nedbøyd av skuffelse, men hans lojalitet kommer tydelig til uttrykk ved at han glad og tålmodig holder ut prøven i forvissningen om at «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud». (Rom. 8: 28, NW) En annen bror får kanskje oppleve at hans kjødelige familie og noen han trodde var hans venner, svikter ham. Hva skal han da gjøre? Holde seg lojalt til Guds regel for handling? — Luk. 14: 26.

 7, 8. Nevn eksempler på lojalitet og illojalitet fra tretti år tilbake, og beskriv resultatet.

⁷ I den vanskelige tiden fra 1918—1922 fikk Guds folk erfare harde prøver. Herren hadde kommet til templet for å holde dom. Spørsmålet var: Hvem ville stå lojalt på Jehovas side og holde seg standhaftige og urokkelige? «Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut.» (Mal. 3: 2) Ved sin Dommer i templet prøvde Jehova sitt folks hjerter og forkastet tusener fordi de var selviske og illojale. Etterat de i tretti år var blitt matet og ledet ved hjelp av det trofaste, lovmessige styrende organ, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, var det mange som sa: «Jehova handler også gjennom andre redskaper.» På den måten kunne de fremme sine egne selviske interesser. De lojale holdt seg til Herrens organisasjon. De frambrakte beviser for at de hadde hans ledelse og motsto dem som var illojale. De kjempet for Jehovas veier, og selv om kampen varte i en årrekke, gikk de trofaste av med seieren, og de illojale ble fjernet. Som et resultat er i dag hundretusener lykkelige over å kjenne sannheten.

⁸ Ja, de illojale ville ha hindret sannheten i å gå ut til folk i sin alminnelighet, for de sa: «Høsten er forbi, og Herrens arbeid er gjort. Nå må vi vente til vi blir samlet til Herren i himmelen.» De lojale sa: «Jehova åpenbarer mer sannhet. Arbeidet er ikke forbi, og vi kommer til å fortsette med dette arbeidet uten hensyn til deres forsømmelighet og deres anklage om at Herren ikke handler gjennom Selskapet Vakttårnet.» De illojale trakk seg tilbake og prøvde å skape mer lys i den tro at sannheten hørte dem til, men den gnisten de hadde, døde ut, slik alle gnister gjør når de blir fjernet fra selve ilden. De blir borte i luften, og slik gikk det også med de illojale. Selv nå i de aller siste dager for det nåværende onde system, er det enkelte som viser sin urette hjertetilstand ved en illojal oppførsel. La det ikke forurolige deg hvis det later til at slike illojale har en gnist av lys, tenk heller over hvor de har fått den gnisten fra, og hvor den kommer til å føre dem hen. Kommer den til å føre dem til en nærmere forbindelse og enhet med Guds folk, eller vil den øke avstanden mellom dem? Kommer den virkelig til å forene de trofaste, eller er den snarere et bedrag for å få folk til å følge andre menneskers idéer?

 9. Hva betyr det å ’sette skulderen imot’?

⁹ Slike handlinger skaper i virkeligheten uoverensstemmelse, for den ene går sin egen vei, og resten går i motsatt retning. Så oppstår spørsmålet: Hvem har rett? Splittelsen er allerede et faktum, og ikke enheten. De som elsker Jehovas veier, kommer til å holde seg lojale og trofaste og ikke vakle under prøven. Det er Jehovas ære og opphøyelse vi er ute etter, og ikke et enkelt menneskes. Hvis de ikke vil gjøre sitt for å hjelpe Herrens arbeid framover, så la dem bare ha sine egne påfunn i fred. «Tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte! Men de ville ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot. (Sak. 7: 10, 11) «Men de var overmodige og hørte ikke på dine bud, de syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem; i sin gjenstridighet satte de skulderen imot; de var hårdnakkede og ville ikke høre.» (Neh. 9: 29) Det vil gå sørgelig galt for dem som i opprør setter skulderen imot enda de kjenner Jehovas vei og har fått mat ved Herrens bord. De har et stort ansvar, for de er illojale mot Guds organisasjon og får andre til å bli illojale.

10. Blir lojaliteten fremdeles prøvd? Forklar.

¹⁰ Alle Jehovas vitners lojalitet blir prøvd på en eller annen måte. Prøven består ofte i de små ting. Tiden fra 1918 til 1922 har ikke vært den eneste tid med prøver, men de har fortsatt ut over de årene. Fra 1933 av ble det rettet stor forfølgelse mot menigheten i Tyskland av nazi-organisasjonen, som nå har lidd et vanærende nederlag. Fra 1939 av og til slutten på den annen verdenskrig kom den kraftigste forfølgelse som noen gang har vært rettet mot Guds folk, og det praktisk talt over hele verden, men de trofaste holdt lojalt stand for Guds vilje. Den store kampen mellom nasjonene ga de falske religionsdyrkerne den anledning de ønsket seg til å gi avløp for sitt hat til Guds egne utvalgte, og grufulle skader ble anrettet. Men de lydige var i sannhet lojale mot Jehovas regel for handling. De nektet å inngå kompromiss, gi opp eller avvike fra sannheten. De var lojale.

Bibelske eksempler på lojalitet

11. Fortell i korthet om Davids lojalitet på den tiden Guds ark ble ført til Jerusalem.

¹¹ Det er alltid velgjørende å tenke på hvor ren Davids tjeneste var, og han er et godt eksempel for alle sanne elskere av rettferdighet. Ganske visst hadde han sine menneskelige svakheter, som han alltid bønnfalt om tilgivelse for med et angrende hjerte, men han var aldri hyklersk eller hoven. Han holdt seg trofast til Jehova, og opphøyde ham til alle tider. Da arken ble brakt opp fra gittitten Obed-Edoms hus, heter det for eksempel at «David hvirvlet for den Evige av all sin makt i dansen med bare en lerretskilt om midjen; slik var det David og hele Israels hus brakte den Eviges ark opp med rop og basunstøt». Og senere: «David gikk hjem for å hilse sin familie, men Sauls datter Mikal kom ut for å møte David, og sa: ’Det var en fin ære Israels konge vant i dag, da han blottet seg for kvinner, for sine egne tjenere, slik en løsaktig fyr uanstendig ville blotte seg!’ David sa til Mikal: ’Det var i den Eviges nærvær jeg danset! Velsignet være den Evige, som valgte meg framfor din far eller noen av hans familie, og utnevnte meg til fyrste over Israel, den Eviges folk! Når jeg leker i den Eviges nærvær, regner jeg meg selv for lav til en slik ære! — Jeg ærer ikke meg selv!’» (2 Sam. 6: 14, 15, 20—22, Mo) David søkte lojalt Jehovas ære, og han hverken vek unna eller trakk seg tilbake da han ble spottet og hatet av sin egen hustru av den grunn. Så var det de to ganger da han hadde anledning til å drepe kong Saul. Hvorfor sparte han ham? Det var ikke fordi han elsket ham, heller ikke fordi han hadde giftet seg med hans datter, men på grunn av sin lojalitet mot Jehova og hans ord som gjaldt den salvede konge. «Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!» (1 Krøn. 16: 22) Denne regelen ble fastsatt flere hundre år tidligere, på Abrahams tid. Jehovas salvede er hans øyensten. — 1 Mos. 26: 11; 5 Mos. 32: 10; Sak. 2: 12.

12. Hvordan la Josef lojalitet for dagen i Potifars hus, og hvordan kan vi ha nytte av det?

¹² Josefs opplevelse i Potifars hus belyser også hva lojalitet er. Han var så pålitelig at alt vedrørende hans herres anliggender var blitt overlatt i hans varetekt, og han utøvde praktisk talt like stor myndighet som ham. På denne tiden var det uhyggelig utbredt blant kvinner å være ryggesløse, og Potifars hustru var ingen unntagelse. Hun ble utvilsomt oppsatt av Josefs skjønnhet, makt, styrke og mandighet og gjorde skamløse tilnærmelser til ham, påtrengende og vedholdende. De fleste menn ville ha gitt etter i en slik situasjon, men Josef holdt fast på sin ustraffelighet, ikke bare overfor sin arbeidsgiver som nærte tiltro til ham, men også overfor sin Gud, Jehova. Som svar på kvinnens tilnærmelser, sa han: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» Han hatet synd, og kunne ikke bli tilbake for å protestere, forat han ikke skulle bli overtalt. Han unnflydde derfor det selskap som ville føre dit hen. Den vanhellige lidenskap Potifars hustru var opptent med, slo om til bittert hat, og hun brukte den uskyldige Josefs kappe til å rette en falsk anklage mot ham. Den rasende ektemann fikk lagt Josef i jern. Jehova glemte ham ikke, for i sin tid ble oppsynet med hele fengslet og alle fangene betrodd ham. Han må ha vært der i temmelig lang tid, for det hadde gått en periode på tretten år fra den tiden beretningen om ham begynte og til den tid da han sto fram for Farao etterat han var løslatt fra fangenskap. — 1 Mos. 39: 9, 22; 37: 2; 41: 46.

13. På hvilken måte unnlot Moses å vise seg lojal? Med hvilket resultat?

¹³ Jehovas misbilligelse av illojale handlinger fra hans tjeneres side, går fram av de erfaringer Aron, Mirjam og selv Moses hadde ved en anledning. I Moses’ tilfelle skjedde det ved Meriba i løpet av det siste året i ørkenen, da Israels barn knurret mot ham for at han hadde brakt dem til dette vannløse stedet. Jehova befalte Moses: «Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg; således skal du la vann strømme ut av klippen.» Moses samlet folket og sa: «Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe? Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut.» Jehova sa da til Moses: «Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.» (4 Mos. 20: 5—12) Selv om Moses kommer til å bli oppreist og få en belønning i den nye verden, ble likevel Guds mishag vist ved Meriba, for han gjør ikke forskjell på folk. Aron kunne ha forhindret Moses’ ubetenksomme ord og handling, men han gjorde det ikke, og derfor var også han skyldig i synd, og han ble straffet med å bli fratatt dyrebare privilegier. — 4 Mos. 20: 24—28.

14, 15. Forklar hvordan Mirjam og Aron var illojale. Hva kan vi lære av dette, og hvordan følger noen deres eksempel i vår tid?

¹⁴ Mirjam var illojal da hun ikke anerkjente sin bror Moses som den tjener Jehova ene og alene hadde utvalgt seg. Også Aron var med på denne illojale handlingen. De sa: «Er det bare Moses [Jehova] har talt med, har han ikke talt med oss og?» Jehova kjente deres tanker, så han samlet de tre sammen og støttet sin tjener Moses mens han i sitt mishag slo Mirjam med spedalskhet, som hun senere ble helbredet for på grunn av Moses’ forbønn. (4 Mos. 12: 1—16) Etterpå døde Mirjam i Kades. Jehova tolererte ikke illojalitet mot sin utvalgte tjener.

¹⁵ Det er likedan i dag, selv om vi nå er meget nær den nye verden. Jehova har klart gitt til kjenne at han anerkjenner den «tro og kloke slave», men likevel er det noen som ytrer nesten de samme ordene: ’Er det ene og alene den «tro og kloke slave» Jehova har talt med? Har han ikke også talt gjennom oss?’ Slike mennesker har drømmende hengitt seg til storslagne idéer og latt stoltheten og selviskheten få ta overhånd, og de resonnerer som så at de er blitt benyttet i årene som har gått, så hvorfor skulle de ikke være med på å styre det åndelige Israel i dag? Burde ikke de også bli hørt? De tar seg selv for høytidelig, er overmodige og illojale. Det kan være at de ikke trekker den ære som tilkommer den «tro og kloke slave» i tvil, men de vil gjerne vite hvorfor man ikke kan høre på dem også. Det var nøyaktig det samme som feilte Mirjam og Aron! Det er verdt å legge merke til at ingen av de tre, hverken Moses, Mirjam eller Aron oppnådde å komme inn i det lovte land, for de døde alle sammen i det førtiende året av vandringen i ørkenen. — 4 Mos. 33: 38; 20: 1; 5 Mos. 34: 1, 5.

Lojalitet mot den ene helligdom

16. Hvorfor hadde Jehova bare én helligdom i det naturlige Israel? Og hvorfor bare én i dag? Forklar.

¹⁶ Stedet for tilbedelse er alteret, og det er også den fastsatte offerplass. Et sted for tilbedelse må først være utvalgt av Jehova, og ifølge loven er det bare tillatt å bruke det innvigde sted. (2 Mos. 20: 24; 5 Mos. 12: 5, 11) Det skal bare være én helligdom, så Guds folk kan bli holdt sammen i teokratisk enhet. (1 Kong. 12: 27) På Israels tid skjøt det opp en mangfoldighet av steder som virket til fremme av avgudsdyrkelsen. Tabernaklet var midtpunktet i Israel, og den rette tilbedelse på det sted Gud hadde utvalgt og hvor det behaget ham å bo, betydde enhet for Israel. Etter kong Salomos død ble det et stort opprør blant Guds folk, de ble splittet, og Israels konge sa: «Dersom dette folk drar opp for å bære fram offer i [Jehovas] hus i Jerusalem, så vil deres hjerte igjen vende seg til deres herre Rehabeam, Judas konge, . . . Og kongen holdt råd, og så gjorde han to gullkalver; og han sa til folket: I har nå lenge nok dratt opp til Jerusalem; se, her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egypts land. Og han stilte den ene opp i Betel, og den andre satte han i Dan. Dette ble en årsak til synd.» (1 Kong. 12: 27—30) Jeroboam holdt seg ikke til Guds regel for handling. Jehovas lov ble ringeaktet, og kongen var tvers igjennom illojal mot Jehova og hans utvalgte helligdom. Nå i de siste dager er det noen som ignorerer det utvalgte møtested hvor Gud taler til sitt folk, nær ved den «tro og kloke slave», som alltid benytter seg av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Dette er det utvalgte sted, som bevisene fra de siste nesten sytti årene fastslår. De som velger sine egne steder for tilbedelse og tjeneste og lærer opp andre til å gjøre det samme, risikerer å bli fullstendig utryddet eller avskåret fra menigheten, akkurat som tilfelle var med det forbilledlige folk. (3 Mos. 17: 4) De er illojale mot Jehova og hans utvalgte organisasjon.

17. Hva røpet Moses’ lojale standpunkt mot falsk tilbedelse? Hvorfor bør vi ikke bli lei av å vente?

¹⁷ Da Aron ga etter for folkets fordringer og lagde gullkalven, holdt Moses lojalt stand for Jehova imot den falske tilbedelsen. Han stilte seg opp i porten til leiren og sa: «Hver den som er på Jehovas side, han komme til meg. Og alle Levis sønner samlet seg sammen om ham.» (2 Mos. 32: 26, AS) Det måtte treffes en avgjørelse, for de hadde spottet Jehova og ignorert hans forordninger. På samme måte er det nå noen som blir lei av å vente og tror at det er noe galt fatt med «den tro og kloke slave» fordi begivenhetene ikke utvikler seg slik de mener at de skulle. Det å være lei av å vente er noe som utsetter mange for fristelse. Hvis vi venter, kommer vi ikke til å ha arbeidet forgjeves, men det gjør avgjort de som begynner for seg selv. Dessuten ignorerer og spotter de Herren og hans anerkjente tjener.

18. Hva blir vist ved de tre unge hebreeres lojalitet, og hvordan er deres lojale holdning til hjelp for oss i dag?

¹⁸ Sann lojalitet ble vist av de tre unge hebreere, og dette viser tydelig at hvor stort skille det enn kan være mellom konge og undersått, så faller et slikt skille vekk når det kommer til sammenstøt mellom lojalitet og plikt overfor Jehova og lydighet mot menneskers lover. Disse tre menn var lovlydige, og lydighetens lov og lojalitet mot den var den første lov. De hadde ikke opptrådt utfordrende overfor kongen, men bare nektet (vel å merke ikke på trass) å føye seg etter en befaling som var et brudd på retten til samvittighetsfrihet. Det er jo klart at det ikke kunne være til skade for andre at de fulgte sin samvittighet og avholdt seg fra å gjøre bestemte ting. De overtalte ikke andre til å gjøre det samme, selv om deres lojale overholdelse av Guds lov styrket andre israelitter. De var faste i sinnet under prøven, og hadde sitt svar på rede hånd: «Da skal du vite, konge.» Disse menn ’ga keiseren hva keiserens var’, og sørget for at Jehova fikk det som hans var. Når keiseren i overmot tiltar seg noe som hører Jehova til, må man motstå hans myndighet. Gud ønsker ikke det som tilhører keiseren. For disse menn sto valget mellom å gi opp eller å brenne opp, men sann hengivenhet og lojalitet mot Jehova beroliger ånden i kritiske tider, og de ga sitt svar med en mønsterverdig ro. I roligere tider hadde de sverget på at de skulle være trofaste og lojale mot Guds vilje, og nå sto prøven på. De besto den trass i all motstanden, trass i trusel fra selveste kongen og trass i straffen i den brennende ildovn. Sløs derfor ikke bort dyrebar tid i dag med det håp at det likevel vil gå bra under prøven. Skaff deg nå visshet og personlig overbevisning, slik at du vet hva du har å gjøre i ethvert nødstilfelle du blir stilt overfor. Da kommer du til å gi det rette svar, og du behøver ikke å skamme deg eller være redd for å vedkjenne deg det du tror på. En fast overbevisning om sannheten vil bevare deg fra å fornekte Jehova og hans Sønn.

Saltpakten

19. Hva er ’saltpakten’, og hvorfor ble den inngått med David?

¹⁹ Atten år etter opprøret i Israel førte Israels konge Jeroboam krig mot Judas konge Abia, og før kampen ropte Abia til opprørerkongen: «Skulle I ikke vite at [Jehova], Israels Gud, har gitt David kongedømmet over Israel til evig tid, ham og hans sønner, ved en saltpakt?» (2 Krøn. 13: 5, 6) Hva er «saltpakten»? Jehova befalte: «Alle dine matoffer skal du salte; du skal ikke la det fattes på salt i ditt matoffer; for saltet hører til din Guds pakt; til alle dine offer skal du bære fram salt.» (3 Mos. 2: 13; se også 4 Mos. 18: 19) Salt er et konserveringsmiddel mot forråtnelse og bedervelse, og betegner derfor renhet og varighet. Dets uforanderlighet betegner standhaftighet og urokkelighet. Det heter at det å spise salt med hverandre før i tiden var et tegn på gjestfrihet og troskap, et segl på et evigvarende vennskap eller et løfte om troskap. Det var et lojalitetsløfte. (Esras 4: 14) Den saltpakten Jehova inngikk med David, skulle derfor bli stående ubrutt for evig, og Abia minte denne forræderske, illojale kongen om pakten, men til ingen nytte. Han gikk til angrep på Abia med en hær som var dobbelt så stor som hans, men ble slått.

20, 21. Hva mente Jesus med sin uttalelse i Markus 9: 49, 50?

²⁰ Herren Jesus sa: «For enhver må bli saltet med ild. Salt er bra; men hvis saltet noen gang mister sin kraft, hva vil dere da blande det med? Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre.» (Mark. 9: 49, 50, NW) Forfølgelsens hete kommer ikke til å skade dem som er lojale, og de prøver og den granskning som skyldes den store Dommers nærvær, vil virke til foredling og rensing av Guds folk. (Mal. 3: 2—4) Hvis det åndelige salt mangler, oppstår det forråtnelse og bedervelse. Hvis vårt offer til Jehova Gud ikke er forbundet med troskap, pålitelighet og lojalitet, er vi intet verd. Det er høyst nødvendig at vi stoler på våre brødre og på at de tar seg av tjenesten og er pålitelige i sitt arbeid. Vi må holde fred, men det er ikke mulig hvis vi ikke er lojale, pålitelige og ustraffelige selv. Vi må ha ’salt i oss selv’. Det bevarer oss kraftige, friske, antagelige, grundige og med broderkjærlighet i tjenesten.

²¹ De som frivillig ofrer seg selv til Jehovas tjeneste, må regne med å bli offer for forfølgelsens ild. Liksom ethvert offer er preparert med salt før det blir fortært av ilden, så må vi være rene av hjertet og lojale i den grad at vi kan være forsikret om at det er et offer til Herren. Ja, vi bør til og med avskjære oss fra alt som kan hemme oss i å oppfylle vår del av overenskomsten. «Han er trofast som ga løftet.» (Heb. 10: 23) Det å være med på «saltpakten» må for oss bety at det ikke finnes bedrag, uærlighet eller hykleri i vår overenskomst med Jehova, og at vi aldri vil gjøre noe for å vanære eller forråde ham. Det betegner sannelig lojalitet å nyte salt. For en daddelverdig og grufull gjerning Judas Iskariot da begikk, han som satt og spiste ved Herrens bord! «Han som dypper hånden sin med meg i bollen, er den som skal forråde meg.» «Men se! hånden til min forræder er med meg ved bordet.» Tenk å spise ved samme bord og samtidig pønse på forræderi! — Matt. 26: 23; Luk. 22: 21, NW.

22. Hvor viktig er det å forbli lojal mot Jehovas tjener? og hvordan er Jehovas folk jordens salt i dag?

²² For en forferdelig ulykke som kommer til å ramme dem som har spist åndelig brød og salt ved Herrens bord i dag, slik det er blitt skaffet til veie av «den tro og kloke slave», og som deretter har trukket seg tilbake og dekket sitt eget bord og håpet at de ville trekke Herren med seg. De har ikke bare brutt vennskap og lagt illojalitet for dagen, men har også oppmuntret andre til å gjøre det samme. La oss oppfatte situasjonen rett. Det er ikke tvil om at Jehovas vitner er jordens salt, akkurat som Noah var da en verden gikk under den gangen. Liksom salt bevarer fra bedervelse, så kom Noah og hans familie til å utgjøre en frelst levning. De begynte å befolke verden, og fra dem stammer alle de millionene som siden har levd. Ingen ætlinger av Adam ville ha levd i dag hvis det ikke hadde vært for Jehovas trofaste på den tiden. Slik er det også nå. «Ja, hvis disse dager ikke ble forkortet, ville intet kjøtt bli frelst; men for de utvalgtes skyld skal disse dager bli forkortet.» — Matt. 24: 22, NW.

Jehovas lov

23. Hvilke er de to største bud, og hva blir resultatet hvis vi er lojale overfor dem? Og hva må vi gjøre for å bli godkjent av Gud?

²³ «Jesus svarte: ’Det første er: «Hør, Israel, Jehova vår Gud er én Jehova, og du må elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.» Det annet er dette: «Du må elske din neste som deg selv.» Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.’» (Mark. 12: 29—31, NW) Dette vil si at man vier alt til Jehova; og det går ikke an å trekke den slutning at man har frihet til å skade andre så lenge man elsker Jehova, for man må også adlyde det annet bud, og ingen kan elske Gud og samtidig skade sin neste. Jakob kalte dette «den kongelige lov». De som er innvigd til Jehova og har få bibelske forpliktelser overfor sin familie, bør spørre seg selv om de lar sin innvielse komme best mulig til uttrykk i tjeneste. Vi har ikke fått befaling om å elske keiseren av hele vår styrke, og det er umulig å gi hele sin kjærlighet og styrke til Jehova og til keiseren på samme tid. Prøvene vil innfinne seg fordi det er mulig at andre enn Jehova kan fordre vår tid og styrke, og hver enkelt må avgjøre hvem han vil adlyde først. Kanskje du vil bli satt til å foreta en handling som ville bety ulydighet mot den «kongelige lov» som står i skriftstedet: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Jak. 2: 8) Spør deg selv: Ville du gjøre ondt mot deg selv på denne måten? Hvis ikke, må du adlyde Gud først. Din lojalitet mot Jehova og hans lov kommer til å gi deg en god og ren samvittighet og belønne deg. Jehovas lover er de høyeste i universet. Det vil bli stilt fordringer til brødrene på grunn av krisetilstander og prekære forhold, men husk alltid at ingen situasjon på noen måte kan annullere ditt førsteansvar overfor den allmektige og allvise Skaper. Lojaliteten blir prøvd. Adlyd Gud først og fremst, stol helt og fullt på ham, og resultatet vil bli godt. Hvis du derimot lar illojaliteten vinne innpass, blir følgene for ditt vedkommende ulykkelige. Tenk på Guds Ord og vilje, og la så dine handlinger være deretter. Hør på Jehovas store Profet, Kristus Jesus, og du skal få leve.