Messen
Definisjon: Ordet «messe» brukes både om katolsk og om protestantisk gudstjeneste. Dette kapitlet dreier seg om den romersk-katolske messe, nattverdsgudstjenesten. Den romersk-katolske kirkes kongregasjon for liturgiske saker sier følgende om messen: «— Et offer i hvilket korsets offer blir bevart for evig; — Et minne om Herrens død og oppstandelse, om ham som sa ’Gjør dette til minne om meg’ (Lukas 22: 19); — Et hellig festmåltid hvor Guds folk, gjennom kommunionen, i og med tilstedeværelsen av Herrens legeme og blod, får del i påskeofferets verdi, fornyer den nye pakt, som Gud har inngått med menneskene én gang for alle ved Kristi blod, og i tro og håp varsler og imøteser det eskatologiske festmåltid i Faderens rike, idet de forkynner Herrens død ’inntil han kommer’.» (Eucharisticum Mysterium, 25. mai 1967) På denne måten gjør den katolske kirke det den mener Jesus Kristus gjorde under det siste aftensmåltidet.
Blir brødet og vinen virkelig forvandlet til Kristi legeme og blod?
I en «høytidelig trosbekjennelse» erklærte pave Paul VI den 30. juni 1968: «Vi tror at likesom brødet og vinen som Herren konsekrerte under den siste nattverd, ble forvandlet til hans legeme og hans blod, som skulle ofres for oss på korset, så forvandles det brød og den vin som presten konsekrerer, til legemet og blodet til Kristus, som sitter på sin trone i herlighet i himmelen. Vi tror også at Herrens mystiske nærvær, i skikkelse av de elementer som for våre sanser virker som de samme etter konsekrasjonen som før, er et sant, virkelig og substansielt nærvær. . . . Kirken bruker det svært passende uttrykket transsubstansiasjon om denne mystiske forvandlingen.» (Official Catholic Teachings — Christ Our Lord, Wilmington, Nord-Carolina, 1978, Amanda G. Watlington, s. 411.) Harmonerer dette med Bibelen?
Hva mente Jesus da han sa: «Dette er mitt legeme» og: «Dette er mitt blod»?
Matt. 26: 26—29, EG: «Under måltidet tok Jesus et brød, fremsa velsignelsen over det, brøt det og gav stykkene til sine disipler, idet han sa: ’Ta og spis det. Dette er mitt legeme.’ Derpå tok han begeret, og efter å ha fremsagt takksigelsen, rakte han det rundt idet han sa: ’Drikk alle av dette. For dette er mitt blod, paktsblodet, som utgydes for de mange, til forlatelse for deres synder. — Og fra nå av skal jeg aldri mer drikke av denne vintreets frukt, før den dag da jeg sammen med dere drikker en ny vin i min Fars rike.’»
Med hensyn til uttalelsene «dette er mitt legeme» og «dette er mitt blod» er det verdt å merke seg følgende: Mo har ordlyden «det betyr mitt legeme», «dette betyr mitt blod». (Uthevet av oss) NV har en tilsvarende ordlyd. The Christian’s Bible — New Testament (Strasburg, Pennsylvania, 1928, George LeFevre) gjengir uttalelsene slik: «Dette representerer mitt legeme», «dette representerer mitt blod». (Uthevet av oss) Disse gjengivelsene er i overensstemmelse med det som sies i vers 29. EG lyder der slik: «Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av denne vintreets frukt, før den dag da jeg sammen med dere drikker en ny vin i min Fars rike.» (Uthevet av oss) NKO viser også at Jesus omtalte det som var i begeret, som «denne frukt av vintreet», og det var etter at han hadde sagt «dette er mitt blod».
Uttalelsene «dette er mitt legeme» og «dette er mitt blod» kan ses i lys av det levende språk som er brukt andre steder i Bibelen. Jesus sa også: «Jeg er verdens lys», «det er jeg som er porten for fårene», «jeg er det sanne vintre». (Joh. 8: 12; 10: 7; 15: 1, EG) Det skulle være nokså klart at han ikke siktet til en mirakuløs forvandling med noen av disse uttalelsene.
I 1. Korinter 11: 25 (EG) skrev apostelen Paulus om den siste nattverd og uttrykte de samme tankene med litt andre ord. Istedenfor å sitere det Jesus sa om begeret, slik: «Drikk alle av dette. For dette er mitt blod, paktsblodet», brukte han denne ordlyden: «Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod.» Dette betydde naturligvis ikke at begeret på mirakuløst vis ble forvandlet til den nye pakt. Er det ikke rimeligere å trekke den slutning at det som var i begeret, representerte Jesu blod, som utgjorde grunnlaget for gyldigheten av den nye pakt?
Hva mente Jesus med det han sa i Johannes 6: 53—57?
«Jesus [svarte]: ’Sann mitt ord! Dersom dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, finnes heller ikke liv i dere. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv, og ham vil jeg oppreise på den ytterste dag. For mitt legeme er virkelig næring, mitt blod er virkelig en drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Som det er Faderen, den Levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg.’» — Joh. 6: 53—57, EG.
Skal vi forstå dette slik at de bokstavelig talt skulle spise Jesu legeme og drikke hans blod? I så fall ville Jesus ha oppfordret folk til å bryte den loven Gud hadde gitt Israel gjennom Moses. Den loven forbød folket å spise «et hvilket som helst slags blod». (3. Mos. 17: 10—12, NV) Jesus gjorde seg ikke til talsmann for noe slikt. Han sa tvert imot til folket at de ikke måtte bryte noen av lovens bud. (Matt. 5: 17—19) Jesus må derfor ha tenkt på å spise og drikke i billedlig forstand, ved å vise tro på verdien av hans fullkomne, menneskelige offer. — Jevnfør Johannes 3: 16; 4: 14; 6: 35, 40.
Gav Jesus sine disipler pålegg om ikke bare å feire en høytid til minne om hans død, men også om å overholde en seremoni hvor hans offer skulle gjentas?
Det annet Vatikankonsil sa følgende: «Under den siste nattverd, den natten da vår Frelser ble forrådt, innstiftet han det eukaristiske offer av sitt legeme og sitt blod. Dette gjorde han for å bevare offeret på korset for evig . . .» — The Documents of Vatican II (New York 1966), redigert av jesuitten W. M. Abbott, s. 154; uthevet av oss.
The Catholic Encyclopedia sier: «Det er kirkens tanke at messen bør betraktes som et ’sant og passende offer’ . . . Hovedkilden til vårt dogme er imidlertid tradisjonen, som fra de tidligste tider har forkynt at messeofferet tjener til bønnhørelse.» — (1913) bd. X, s. 6, 17.
Jesus sa selv: «Gjør dette til minne om meg.» (Luk. 22: 19; 1. Kor. 11: 24, NKO) EG har denne ordlyden: «Gjør dette, for å minnes meg.» GN har: «Gjør dette til min ihukommelse!» Jesus sa ikke at det han gjorde under den siste nattverd, var å ofre seg selv, eller at hans disipler skulle gjenta hans offer.
Hebr. 9: 25—28, EG: «Heller ikke var det for å ofre seg gang på gang, slik [den jødiske] ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget; i så fall måtte han også ha gjentatt sin lidelse gang på gang, helt fra verden ble til. Men som det er, har han åpenbart seg én gang for alle . . . for å ofre seg selv, og derved gjøre synden til intet. Og like så visst som det er menneskets lodd å dø en eneste gang og derefter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret en gang for alle.» (Uthevet av oss)
Er det hele «et uutgrunnelig mysterium»?
Bibelen omtaler guddommelige mysterier eller hellige hemmeligheter. Men ingen av disse er i strid med sannheter som er tydelig uttrykt i Bibelen. Jesus sa følgende om dem som satte sine tradisjoner foran Skriften: «Hyklere som dere er! Sannelig var det rett, hva Jesaja sa om dere: ’Dette folk ærer meg med lebene, mens deres hjerter er langt borte fra meg. Så dyrker de meg forgjeves, for deres lære er menneskebud.’» — Matt. 15: 7—9, EG.
Mente Jesus at minnet om hans død skulle feires hver dag eller hver uke?
Basic Catechism sier: «Katolske kristnes spesielle plikter» omfatter «å delta i messen hver søndag og hver obligatorisk helligdag». (Boston 1980, s. 21) «De trofaste oppfordres i virkeligheten til å delta i messen og til å ta imot kommunionen ofte, ja, daglig.» — The Teaching of Christ — A Catholic Catechism for Adults, fork. utg. (Huntington, Indiana, 1979), s. 281.
Sikter Bibelen til en høytid til minne om Kristi død hver gang den nevner «brødsbrytelsen»? (Apg. 2: 42, 46; 20: 7) Det fortelles at Jesus ’brøt brødet’ under et felles måltid også før den siste nattverd. (Mark. 6: 41; 8: 6) Det brødet jødene brukte på den tiden, var ikke slik som det mange er vant til i dag. Når de spiste det, brøt eller rev de ofte av et stykke.
Jesus sa ikke direkte hvor ofte høytiden til minne om hans død skulle feires. Han innstiftet den imidlertid på datoen for den jødiske påskehøytiden, som av hans disipler ble erstattet med høytiden til minne om hans død. Påsken ble feiret én gang i året, den 14. nisan. Også andre jødiske høytider, de usyrede brøds høytid, ukefesten (pinsen), løvhyttefesten eller innsamlingens høytid og soningsdagen, ble feiret én gang i året.
Er messen til hjelp for sjeler i skjærsilden?
En katolsk katekisme sier: «Ordet ’skjærsilden’ finnes ikke i Bibelen, og den lærer heller ikke direkte om dogmet om skjærsilden. . . . Fedrenes verk henviser ofte ikke bare til at skjærsilden eksisterer, men også til det faktum at de trofaste avdøde kan bli hjulpet av de levendes bønner, og især av messeofferet.» — The Teaching of Christ—A Catholic Catechism for Adults, s. 347, 348.
Om de dødes tilstand sier Bibelen følgende: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» (Fork. 9: 5) «Den [den sjel, GN] som synder, han skal dø.» (Esek. 18: 4) (Se også sidene 94—96, under overskriften «Døden».)