Minnehøytiden — har du rett til å nyte dens emblemer?
Hvert år tidlig på våren er nasjonene vitne til at visse trosretninger høytideligholder religiøse måltider som ser ut til å være beslektet med hverandre. I år vil jødene spise sitt påskemåltid onsdag kveld den 9. april, og den romersk-katolske kirke og protestantene vil feire Langfredag den 11. april, mens de gresk-katolske systemer vil feire den fredagen etter, den 18. april.
De tusener av kretser av Jehovas vitner som finnes over hele jorden i 121 land, vil feire aftensmåltidet til minne om Kristi død torsdag kveld den 10. april. Grunnen til at den jødiske feiringen og de bekjennende kristnes feiringer ligger så nær opptil hverandre, er at aftensmåltidet til minne om Kristi død ble innstiftet på påskekvelden, like etterat Jesus og hans trofaste apostler hadde spist påskemåltidet. De var jo alle født som jøder. Da instruerte Jesus Kristus sine etterfølgere om at de skulle holde høytid hvert år på årsdagen. Jehovas vitner holder seg nøye til hans instrukser og feirer minnemåltidet på årsdagen, den 14. dag i den jødiske måned nisan, mens de katolske og protestantiske sekter helligholder den fredagen som ligger nærmest den 14. nisan, etter som fredag var den dag da han ble naglet til pelen på Golgata for å dø martyrdøden.
«Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret.» — 1 Kor. 11: 28, NW.
1, 2. Hva for et spørsmål er nå aktuelt, og hva sa Paulus til veiledning for oss?
Å DELTA eller ikke delta — det er spørsmålet. Enten du er katolikk eller protestant, kristen eller ikke kristen, så må du besvare dette spørsmålet angående Herrens minnenattverd. Her siterer vi det apostelen Paulus sier til veiledning for oss alle:
2 «For jeg mottok fra Herren det som jeg også overga til dere, at Herren Jesus den aften da han skulle utleveres, tok et brød, og etter å ha takket, brøt han det og sa: ‘Dette betyr mitt legeme som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde det samme med begeret også, etter aftensmåltidet, og sa: ‘Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg.’ For så ofte som dere spiser dette brød drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer. Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår. Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom over seg selv hvis han ikke skjelner legemet. Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden. Men hvis vi ville erkjenne hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt. Når vi blir dømt, blir vi imidlertid tuktet av Jehova, forat vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å spise det, så vent på hverandre. Hvis en er sulten, bør han spise hjemme, så dere ikke skal komme sammen til dom.» — 1 Kor. 11: 23—34, NW.
3, 4. Hvilke åndelig syke mennesker spør vi om, og hvorfor?
3 Er du en av dem som Paulus på sin tid sa sov i døden mens mange andre var svake og sykelige, åndelig talt? Grunnen til at vi spør er den at hundrer av millioner i dag iakttar iallfall en ytre form for feiring av Herrens nattverd eller «eukaristien», som de kaller den, men hvordan er deres åndelige tilstand til tross for dette? Disse hundrer av millioner av katolikker og protestanter i kristenheten er meget syke åndelig sett, meget svake når det gjelder kristen tro og kristent liv. En del av dem er åndelig døde hva angår det å reagere på og bli levende for det herlige budskap om Guds rike som Jehovas vitner forkynner over hele verden i dag. Deres sosiale, moralske og religiøse tilstand svarer til den beskrivelse apostelen Paulus gir i følgende ord:
4 «Menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, brautende, hovmodige, spottelystne, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten miskunnhet, uten naturlig hengivenhet, ikke til å komme overens med, baktalerske, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, forræderske, egensindige, oppblåste av selvgodhet, mer glad i nytelser enn i Gud, de vil ha et skinn av gudsfrykt, men vise seg falske overfor dens kraft; ... onde mennesker og bedragere [skal] gå fra ondt til verre, idet de leder vill og ledes vill.» — 2 Tim. 3: 2—5, 13, NW.
5, 6. a) Hva betyr denne stadig verre tilstand i kristenheten, og hva er årsaken til vanskelighetene? b) Hvilket spørsmål må vi avgjøre med forstand, for å unngå å føre dom over oss?
5 Denne tilstanden blir verre og verre i kristenheten for hvert år som går. Hva betyr det? Det betyr «de siste dager» for kristenheten og for denne verden. Og alle de som fortsatt blir i denne lave åndelige tilstand kan også vente seg ødeleggelse i den universelle Harmageddon-krig som denne verdslige tingenes ordning vil ende med. Før apostelen gir den beskrivelse som ovenfor er sitert, sier han nemlig: «Men det skal du vite at i de siste dager skal det bli kritiske tider som vil bli svære å ha å gjøre med.» De fleste av de religiøse menneskene som har et skinn av gudsfrykt, prøver iallfall å ta det de kaller «den hellige kommunion» én gang om året, på sin langfredag. Hva er da grunnen til deres katastrofalt dårlige åndelige helse? Den samme apostel avgjør hva som er årsaken til deres vanskeligheter når han i sin omtale av Herrens aftensmåltid sier: «Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom over seg selv hvis han ikke skjelner legemet.» Der har vi altså det som lager vanskeligheter! «Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden.» — 1 Kor. 11: 28—30, NW.
6 De forstår ikke betydningen av de emblemer som Jesus brukte ved minnenattverden. De forstår ikke eller tar ikke alvorlig det ansvar de pålegger seg ved å nyte disse emblemene selv om de gjør det på skrømt. De viser seg derfor falske overfor den virkelige gudsfrykts kraft i deres liv, og de er svake og sykelige i den henseende, hvis de da ikke allerede befinner seg i en dødssøvn. Årsdagen for Herrens aftensmåltid begynner nå å nærme seg. Den må fortsatt bli holdt «inntil han kommer». Vil du delta eller er du verdig til å delta i dette minnemåltid sammen med Kristi etterfølgere? Er du forpliktet til å delta på grunn av Herrens befaling eller er du utelukket fra å gjøre det? Dette er et spørsmål som hver og én må avgjøre for seg selv etter å ha gransket seg selv. De som deltar, må være våkne og skjelne Herrens legeme, og de må forstå hva det betyr for dem at de tar minnehøytidens emblemer. Hvis ikke, deltar de til sin egen dom.
FORSKJELLIG FORSTÅELSE
7, 8. Hvilke resultater av forskjellig forståelse røper en dårlig åndelig helse, og hvilke ord raser det stor strid om?
7 Forskjellig forståelse av hva minnehøytidens emblemer betyr har ført til store religiøse splittelser, stridigheter, ja, til religionskriger og forfølgelser hvor mye menneskeblod er blitt utgytt og rystende ukristelige grusomheter er blitt begått. Alt dette er tegn på en meget dårlig åndelig helse, som skyldes at man har unnlatt å skjelne Herrens legeme. Den store strid om hva visse ord betyr, har ført til all slags ugudelighet. Forat vi kan ha for oss beretningen om Jesu ord og om de privilegier som han overga til sine etterfølgere, siterer vi her beretningen om hvordan han innførte minnenattverden for sine sanne disipler:
8 «Og disiplene gjorde som Jesus befalte dem, og de fikk alt i orden til påsken. Da det nå var blitt kveld, lå han ved bordet sammen med de tolv disiplene. ... Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød og etter å ha sagt en velsignelse, brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ‘Ta, et. Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og takket, ga dem det og sa: ‘Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktsblod» som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt før den dag da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.’» — Matt. 26: 19—29, NW; Mark. 14: 22—25, Mo.
9. Hvorfor vil mange gjøre innvendinger mot den ovenfor nevnte oversettelse, og hva er det de insisterer på og hevder?
9 Mange vil sikkert gjøre innvendinger mot den oversettelsen det her er sitert fra. Hvorfor? Jo, fordi den sier: «Dette betyr mitt legeme,» og «Dette betyr mitt blod.» De vil gjøre det selv om Moffatts oversettelse sier: «Det betyr mitt legeme,» og «Dette betyr mitt blod»; og Chas. B. Williams’ oversettelse sier: «Det representerer mitt legeme,» og «Dette representerer mitt blod.» (Se også fotnoten til Weymouths oversettelse av Matteus 26: 26.) De som kommer med innvendinger vil hevde at dette er fortolkning eller eksegese, og ikke oversettelse. De insisterer på den ordlyd som finnes i den katolske Douay-oversettelsen eller i den protestantiske Luthers oversettelse eller vår alminnelige norske oversettelse, som alle sammen sier: «Dette er mitt legeme,» og «Dette er mitt blod.» De påstår at ved at Jesus uttalte disse ordene, foregikk det en forandring med stoffet i det usyrede brødet og i vinen som han da hadde mellom hendene.
10. Hva går presteskapets påstander om transsubstantiasjon ut på, og hva foregir de derved å skape og ofre?
10 Det katolske presteskap holder på læren om transsubstantiasjonen, det vil si, at stoffet i brødet og vinen bokstavelig talt ble forvandlet og ble til Jesu kjøtt og blod da han sa disse ordene. De ortodokse eller gresk-katolske kaller det også for transmutasjon, men de hevder at det er den hellige ånd som transmuterer eller omdanner brødet og vinen til Jesu bokstavelige kjøtt og blod, og ikke den ortodokse presten som innvier det brød og den vin som blir brukt. Presten ber over dem og anmoder om at den hellige ånd må frambringe denne mirakuløse forvandlingen. Det romersk-katolske presteskap påstår at det er den presten som forretter, som på mirakuløs måte forvandler alterbrødet og vinen til menneskelig kjøtt og blod ved at han uttaler de ord som Jesus sa da han tilbød disse emblemer til sine trofaste apostler. I kraft av sin tro på treenigheten påstår de at Jesus er Gud den allmektige, og de mener altså at presten kaller Gud ned fra himmelen og til deres messealter, og skaper ham til et offer. Gud er deres skaperverk, og denne gangen er det de som gjør at han lider offerdøden, og ikke de romerske soldatene som gjorde det for nitten hundre år siden på Pontius Pilatus’ befaling og etter tilskyndelse av de jødiske prester og skriftlærde og Sanhedrinet.
11. Hva går læren om «Messen» ut på, og hvordan gjør den Gud underordnet og folk avhengige av presten?
11 I sin definisjon av «Messen» sier The National Catholic Almanac for 1948: «Messen er den ublodige fornyelse av vår Herres offer på Korset.» Spørsmål 365 i A Catechism of Christian Doctrine (en revidert utgave av Baltimore-katekismen), som ble utgitt i 1949, lyder slik: «Hvem sa den første messe?» Det blir svart: «Vår guddommelige Frelser sa den første messe, ved den siste nattverd, aftenen før Han døde.» I vår tid pleier den romersk-katolske kirke i alminnelighet bare å tilby messe-brødet til menigheten. Som en unnskyldning for at bare brødet blir gitt til dem, kommer denne katekisme med følgende svar til sitt spørsmål nr. 366: «b) Det er ikke nødvendig at vi mottar vår Herres legeme og blod under både brødets og vinens skikkelse. Kristus er helt nærværende under brødets skikkelse, og også helt nærværende under vinens skikkelse. Derfor mottar vi Ham hel og udelt under skikkelsen av brødet alene eller under skikkelsen av vinen alene. c) I noen av de østlige kirker får de troende den hellige kommunion under både brødets og vinens skikkelse. I den vestlige kirke får de troende den hellige kommunion bare under brødets skikkelse.» Etter som denne lære forbeholder de religiøse prestene alene makten til å frambringe transsubstantiasjonen, forherliger den dem som om de skulle ha makt over Gud selv. Den gjør menigheten, legfolket, helt avhengig av prestene, for hvis ingen prest er til stede, kan ikke folk feire Herrens nattverd.
12. Hva er consubstantiasjon, og hva viser at hverken det eller transsubstantiasjonen er å skjelne Herrens legeme?
12 Mange protestanter tror på det som kalles consubstantiasjon. Ifølge denne læren fortsetter brødet og vinen i virkeligheten å være brød og vin, men fordi de er blitt innvigd av den prest som forretter, får den som nyter dem, Jesu Kristi virkelige legeme og blod sammen med (con) brødet og vinen. I likhet med transsubstantiasjonen krever alt dette en god del tro, for det er jo fremdeles bare bokstavelig brød og vin vedkommende får se og smake. Er det nå dette som menes med å ‘skjelne Herrens legeme’? Det blir sagt om alle slike feiringer som forutsetter consubstantiasjon og transsubstantiasjon, at de bringer stor nåde. Men hvis de er den rette måte å skjelne Herrens legeme på, hvorfor ledsages de da ikke av en slik guddommelig nåde? Hvorfor er den åndelige tilstand hos kristenhetens mennesker så svak, så sykelig, ja, til og med død? Den tilstand kristenhetens religiøse sekter faktisk er i, benekter at de virkelig skjelner Herrens legeme, for det er en sørgelig mangel på den store åndelige nåde som de venter å få på grunn av det. Hvis de hundrer av millioner av kommunikanter i kristenheten hadde skjelnet Herrens legeme og hadde brakt sitt liv i harmoni med det, da ville det ikke kommet to verdenskriger i løpet av ett slektledd og lemlestet kristenheten, for ikke å snakke om alle de andre blodige kamper som gjennom århundrene er blitt utkjempet midt inne i kristenheten. Transsubstantiasjon og consubstantiasjon, som det har rast slike stridigheter om, er ikke apostoliske og følgelig ukristelige. Det blir vi klar over når vi gransker dem i lys av den hellige skrift.
BLIR DET ANTYDET AT STOFFET FORANDRES?
13. Hvilken ordlyd viser at brødet ikke ble til offer-kjøtt og at vinen fremdeles var vin?
13 La oss undersøke selve Jesu ord. Den katolske Douay-oversettelsen lyder slik: «Og han tok brød, takket, brøt det og ga dem det, idet han sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg.» (Luk. 22: 19, Dy) Hvis han hadde ment at brødet var blitt forvandlet til hans kjøtt, ville det vært mer korrekt om han hadde sagt: ‘Gjør dette som en ofring av meg.’ I stedet sa han at de skulle gjøre det «til minne om meg», og derved viste han at brødet fremdeles var brød, og bare var et symbol på hans legeme. Vi legger merke til det samme når det gjelder vinen. Matteus 26: 27—29 (Dy) lyder slik: «Og han tok kalken, takket og ga dem, idet han sa: Drikk alle av dette. For dette er mitt blod for det nye testamente, som SKAL BLI utgytt for mange til forlatelse av synder. Og jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag da jeg skal drikke den ny med dere i min Faders rike.» (Mark. 14: 23—25, Dy) Legg merke til at Jesus her antydet at væsken i kalken fremdeles var bokstavelig vin, for han sa: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt.» Han sa ikke at han fra nå av ikke skulle drikke av dette blod.
14. Hvilken annen kjensgjerning viser at vinen ikke var blitt til Jesu blod?
14 Noe annet som viser at det ikke var hans blod, er at Jesus sa: «Dette er mitt blod for det nye testamente, som SKAL BLI utgytt.» Dette viser tydelig at hans blod ikke ble utgytt på det tidspunkt ved en transsubstantiasjon og ved at apostlene så svelget det. Det er ikke bare Douay-oversettelsen som her sier «skal bli utgytt», men også den opprinnelige latinske Vulgata, som den ble oversatt fra, sier dette. Monsignore R. A. Knox’ oversettelse fra 1943 sier: «skal utgytes.» Og i Lukas 22: 19 lar Knox det lyde slik: «Dette er mitt legeme, som skal gis for dere.» Den nye verdens oversettelse sier også «skal utgytes» og «skal gis», og peker derved mot noe framtidig, nemlig da Jesus hang på torturpelen på Golgata. Med sine ord mente derfor Jesus likså lite at brødet og vinen var hans eget kjøtt og blod, som apostelen Paulus mente at en bokstavelig klippe var Jesus da han skrev: «De drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.» (1 Kor. 10: 4) Den klippe som israelittene drakk av, var bare et bilde eller et symbol på Kristus. På samme måte var det med minnehøytidens emblemer. De bare symboliserte eller representerte Kristi legeme og blod.
15. Hvis vinen var blitt utsatt for transsubstantiasjon, hva slags blod måtte det da ha vært? Hvorfor?
15 Hvis vinen i begeret skulle vært blod, måtte det vært syntetisk blod, på samme måte som det var med det vannet Jesus forvandlet til vin ved bryllupsfesten i Kana. Det var syntetisk vin, for det kom ikke direkte fra et vintre. Jesus sa at vinen i minnehøytidens beger var vintreets frukt. Den kom fra et vintre, og ikke fra Jesu blodårer. Ved et mirakel kunne den derfor bare ha blitt syntetisk blod, for Jesus hadde fremdeles det normale antall liter med blod i sitt legeme. Når vi tenker på de tusener av kirkebygninger hvor det blir feiret messe daglig hvert år, ser vi at det blir produsert mer «blod» på denne måten enn et normalt menneske kunne tilveiebringe på en dag eller det kunne bli gitt til medisinske blodoverføringer. Ifølge teorien om messen måtte Jesus være et eneste stort reservoar av blod, som det i likhet med en blodbank kunne tappes blod fra for å få det overført til kommunikantene via kommunionskalken. Dette er i høyeste grad ufornuftig. Det er av den grunn presteskapet sier det er et mysterium, for det er et mysterium hvordan det kan være sant.
16. Hva gjør presteskapet seg skyldig i ved sin messe, og hvorfor kunne ikke et ublodig offer bortrense synder?
16 Ifølge sin egen teori gjør presteskapet seg skyldig i å utgyte Kristi blod på nytt. For å skremme noen katolikker fra å prøve om det brød de får i munnen, er virkelig kjøtt, er det blitt sagt til dem at hvis de ikke svelger det, men beholder det i munnen, tar det ut utenfor kirken og stikker en nål i det, så vil det komme blod ut. Men likevel sier den, katolske definisjon av messen at den er «den ublodige fornyelse av vår Herres offer». Hvis den er ublodig, hvordan kan den da gjøre det de påstår den gjør, nemlig utvirke forlatelse av menneskenes synder? Apostelen sier: «Nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» — Hebr. 9: 22.
I STRID MED GJENLØSNINGEN
17, 18. Hvorfor kunne ikke brød og vin som hadde gjennomgått transsubstantiasjon, være Jesu offer og tilveiebringe en gjenløsning og forlatelse av synder?
17 Hvis brødet og vinen på messealteret var blitt forvandlet til kjøtt og blod enten ved den hellige ånd eller ved prestens magiske ord, hvordan kunne de da være Jesu offer? Brødet kunne i høyden bare representere sin egen vekt av menneskelig kjøtt, og vinen bare sin egen mengde av menneskeblod, og slett ikke den mengde kjøtt og blod som den normale menneskekroppen består av. Men Jesus Kristus ofret et helt, udelt, fullkomment menneskelegeme, med alt det blod som var i det. Det brød og den vin som blir benyttet under messen, kunne i høyden bare svare til en brøkdel av legemet og dets blod.
18 En brøkdel eller en liten del kunne ikke godtas av Gud som en løsepenge for syndere. Guds rettferdige og fullkomne lov gjennom hans profet Moses sier følgende angående kravene for en løsepenge: «Krev liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» (5 Mos. 19: 21, Dy; 2 Mos. 21: 23—25) Adam, den fullkomne menneskelige Guds sønn i Eden, syndet og forspilte derved for seg selv og sitt framtidige avkom det fullkomne menneskeliv og all rett til det. Jesus sa at han var kommet for å «gi sitt liv til en løsepenge for mange». Han kunne gjøre det fordi han var et fullkomment menneske med full rett til å leve som menneske, og på den måten var han den «siste Adam». Ved å gi avkall på alle disse menneskelige aktiva som et offer, skaffet han til veie den tilsvarende løsesum. Apostelen forteller oss: «Det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (Matt. 20: 28; 1 Kor. 15: 45 og 1 Tim. 2: 5, 6) En løsepenge krevde hele offeret, ikke bare en del av det, men når det gjaldt vekt, størrelse og mengde kunne ikke brødet og vinen ved transsubstantiasjon svare til mer enn en del av det offer som måtte til. Det kunne aldri være en tilstrekkelig løsepenge for menneskeheten og utvirke en gjenløsning og forlatelse av synder.
19. Hva betyr teorien om messen for Jesu opprinnelige offer og også for den nye pakt, og hvorfor er den altså uriktig?
19 Presteskapet sier imidlertid at det er nødvendig å ofre Jesus daglig i messen for å sikre seg forlatelse av de synder som blir begått av en katolikk etterat han er blitt et overbevist medlem av kirken. Dette ville bety at det offer Jesus ga på Golgata var utilstrekkelig, at det ikke holder mål, men trenger fornyelse. Hvis Kristi offer måtte fornyes og gjentas ofte forat vi kunne få forlatelse for våre daglige synder, da ville det bety at den «nye pakt» også måtte fornyes ved et nytt offer av Frelseren. Hvis det ene offer var utilstrekkelig for syndene, da var det også utilstrekkelig for den nye pakt, som Gud tilgir synder gjennom, så han ikke husker dem mer. Husk det Jesus sa om vinen: «Dette beger er den nye pakt i mitt blod.» (Luk. 22: 20, LB) Men en slik fornyelse av den nye pakt er ubibelsk. Den gamle lovpakten som Gud inngikk med Israel med Moses som mellommann, ble erstattet av den nye pakt med Jesus som mellommann. Innvielsen av den gamle mosaiske lovpakten var et skyggebilde av innvielsen av den nye pakt ved den herliggjorte Jesus på pinsedagen i år 33 e. Kr. Den gamle lovpakten ble ikke innvigd og fornyet hvert år med nye offer. Det ene sett med offer som Moses ofret ved Sinai, var tilstrekkelig for hele denne lovpaktens levetid. Ved den anledning sa mellommannen Moses: «Dette er den pakts blod som Gud har foreskrevet for eder.» (Hebr. 9: 17—20) Den nye pakt trenger heller ingen fornyelse med nye offer. Det blir antatt at messeofferet ved hver feiring skaffer til veie nytt ‘blod for den, nye pakt’. Derfor er hele tanken uriktig.
20, 21. Hvorfor kunne ikke Jesus dø igjen, og hva er det ved verdien av hans opprinnelige offer som messen fornekter?
20 Hvordan kunne Jesus Kristus bli ofret om igjen, om så bare en eneste gang? Apostelen Paulus skriver følgende til oss: «Kristus som sto opp fra de døde, .... dør [ikke] mer; døden skal ikke mer råde over Ham. For da Han døde for synden, døde Han én gang, men når Han lever, lever Han for Gud.» (Rom. 6: 9, 10, Vu) Ved et udødelig livs kraft fortsetter han å leve, og derved kan han være mellommann for trofaste troende inntil deres utløsning fra synden helt ut er fullbyrdet. Hans udødelighet, som han fikk da han ble oppreist fra de døde, hindrer for alltid at han dør igjen. Derfor kan han nå være Yppersteprest for evig, fordi han nå har «et uforgjengelig livs kraft». Som apostelen sier om ham: «Han har et uforgjengelig prestedømme fordi Han blir til evig tid. Derfor kan Han også for evig frelse dem som kommer til Gud ved Ham, siden Han alltid lever [ikke: alltid dør] for å gå i forbønn for oss. .... en som ikke trenger til slik som øversteprestene å bære frem offer daglig først for sine egne synder, så for folkets; for dette gjorde Han en gang for alle da Han ofret seg selv.» — Hebr. 7: 16, 24, 25, 27, Vu.
21 Kristi Jesu ene offer er verdifullt nok til å kunne bli anvendt til alle tider mot menneskenes synder inntil disse synder til slutt er utslettet. Teorien om messen fornekter denne bibelske sannhet.
22. Hvilket trekk ved soningsdagens offer viser at messen ikke borttar synder etter som den trenger å gjentas?
22 Hvorfor den gjør det ble illustrert ved de jødiske offer under Israels lovpakt. Hvert år på soningsdagen måtte oksen og Jehovas geit ofres på nytt, og deres blod måtte bæres inn i det aller helligste og stenkes foran den hellige nådestolen. Hvorfor? Fordi disse ofrene ikke var menneskelige og aldri kunne ta bort menneskers synder og gjøre den menneskelige samvittighet fri for syndeskyld. Hvis de virkelig hadde renset menneskets samvittighet for følelsen av syndefullhet, ville ofringen av dem kommet til opphør. «Loven har bare skyggen av de kommende goder og ikke billedet av selve tingene. Derfor kan den aldri ved de offer som uavlatelig bæres frem år efter år gjøre dem fullkomne som bærer dem frem. Ellers måtte det jo blitt slutt med ofrene, etter som de ofrende ikke mer ville ha noen bevissthet om synd når de en gang var renset. Men ved disse ofringer blir minnet om synden fornyet hvert år. For det er umulig at synder kan tas bort med blodet av okser og bukker.» (Hebr. 10: 1—4, Vu) Selve det faktum at katolikkene har en følelse av synd som gjør det nødvendig at de stadig overværer nye messer, beviser at det såkalte «messeoffer» ikke tar bort deres synder mer enn disse ofrene av okser og geiter gjorde det.
23. Hvorfor behøver ikke Jesus å komme ned fra himmelen gang på gang for å bli ofret?
23 Kristi ene offer av sitt fullkomne menneskeliv bringer imidlertid den troende rettferdiggjørelse og en samvittighet som er fri for synd. Jesus behøver derfor ikke å komme ned fra himmelen ved det minste vink fra en katolsk prest hver gang denne sier messen. Han behøver ikke å frambringe syntetisk kjøtt og blod for så å bli ofret, spist og drukket på en kannibalistisk måte av presten og menigheten. Som Yppersteprest er ikke Jesus underordnet noen jordisk prest. Hvordan ville han ellers være Yppersteprest? Førti dager etter sin oppstandelse fra de døde fór han opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Etter som han har framstilt for Gud et offer som er fullkomment og tilstrekkelig for all tid, behøver han ikke forlate sin plass og komme ned og bli gjort til kjøtt og blod igjen for å bli ofret. Han kan derfor fortsatt sitte der oppe og vente inntil Guds tid er inne til å oppfylle det løfte som er nedtegnet i Salme 110: 1—4: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender! .... [Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig etter Melkisedeks vis.» Han ventet derfor i himmelen uten noen avbrytelse inntil «endens tid» for denne verden begynte i 1914.
24, 25. Hvordan beviser apostelen denne kjensgjerning i Hebreerne 10: 10—18, og hvorfor er således bare det ene offer nødvendig?
24 Legg nå merke til hvordan apostelen bruker denne kjensgjerning for å bevise at Jesus ikke har gjentatt sitt offer fordi han ikke behøver det, etter som hans opprinnelige offer er tilstrekkelig i hele den tid det finnes menneskelige synder. I Hebreerne 10: 10—18 (LB) sier han: «I kraft av denne ‘vilje’ er det vi er blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi ‘legeme’ én gang for alle. Og alle andre prester står dag efter dag i sin tjeneste og frembærer gang på gang de samme ofre som dog aldri kan bortta synder. Men han har frembåret et eneste offer for synder og så ‘satt seg ved Guds høire hånd’ for bestandig: han venter nu bare på at ‘hans fiender skal bli lagt som skammel under hans føtter’. For ved et eneste offer har han for bestandig ført dem som blir helliget, til fullendelse. Det vidner også den hellige ånd for oss. For etter at det er sagt: ‘Dette er den pakt jeg vil fastsette for dem i de dager som heretter kommer, sier Herren: jeg vil gi mine lover i deres hjerter og i deres sinn vil jeg skrive dem.’ så heter det: ‘Og deres synder og deres lovløse gjerninger vil jeg ikke mere komme ihu!’ Men hvor der er tilgivelse for syndene, trengs det ikke mere noe offer for synd.»
25 Synder som er tilgitt av Gud ifølge den nye pakt, blir virkelig utslettet, og de mennesker som blir helliget, blir for alltid ført til fullendelse «ved et eneste offer», «ofringen av Jesu Kristi ‘legeme’ én gang for alle». Det er derfor absolutt ikke noe behov for at Jesu ‘blod for den nye pakt’ skulle bli utgytt en eneste gang til. Det er ikke nødvendig med noe annet offer for synd enn det ene Jesus ga på Golgata.
ET GROVT BEDRAGERI AVSLØRES
26. Hvordan viser messen sammenlignet med soningsdagens offer at de romersk-katolske prester betrakter Jesu offer?
26 Den jødiske yppersteprest i fortiden måtte ofre en okse og en geit på soningsdagen, men det var bare én gang i året for hele Israels folk og i ett tempel, nemlig det som lå i Jerusalem. Da er det nokså merkelig at de romersk-katolske prester føler seg forpliktet til å ofre messe 365 eller 366 dager i året, og mange ganger om dagen, på mange alter, og ikke i den byen som er kalt med Guds navn, Jerusalem. Det er tydelig at de ikke tror at Jesu ene offer overgikk de årlige jødiske ofrene på soningsdagen som ikke kunne ta bort synder. Og bortsett fra dette er det enda en viktig grunn til at deres «messeoffer» ikke kan oppnå gjenløsning og forlatelse av synder for de menneskene som overværer messen.
27, 28. Av hvilken annen viktig grunn kan ikke messen bortta synd?
27 Hva er det? Jo, følgende: Presten som påstår at han bryter Jesu legeme på nytt og utgyter hans blod på nytt, farer ikke opp til himmelen med offeret og framstiller det for Gud på sine egne og sine sognebarns vegne. Selv når det gjaldt Jesus, var det ikke tilstrekkelig at han kom med sitt offer på jorden. Jesus måtte også fare opp og framstille sitt offer for Gud i himmelen. Han tok ikke med seg sitt menneskelige legeme til Kongens trone der oppe, for «kjød og blod kan ikke arve Guds rike». (1 Kor. 15: 50) Når den jødiske ypperstepresten på soningsdagen gikk inn i templets aller helligste, som var et bilde på Guds nærvær, tok han ikke med seg de kjødelige legemene til oksen og geita. Han tok bare med seg blodet, for det representerer livet. Jesus tok heller ikke med seg sitt kjødelige legeme til himmelen og trådte fram med det i Guds nærvær. Han tok med seg fortjenesten eller verdien av sitt menneskeliv, som ble symbolisert ved blodet. Han framstilte det for Gud som et syndefjernende gjenløsningsoffer. (Hebr. 13: 11, 12; 3 Mos. 17: 11—14; 16: 14—16) Ved å framstille sitt offer i himmelen la han grunnvollen for den kommende rettferdige nye verden. Han behøver derfor ikke å lide gang på gang som offer. Vi leser:
28 «Det er altså nødvendig at avbilledene av de himmelske ting blir renset på denne måte; men selve de himmelske ting må renses ved bedre ofre enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og som var et billede av den sanne: nei, han gikk inn i selve himmelen, så han nu kan tre frem for Guds åsyn, oss til gode. Heller ikke gjorde han dette for å ofre seg selv gang på gang, slik som ypperstepresten [i Israel] år etter år går inn i helligdommen med et blod som ikke er hans eget; for da hadde han jo måttet lide gang på gang like fra verdens grunnleggelse av. Men nu er han blitt åpenbaret en gang for alle ved tidenes ende for å bortskaffe synden ved sitt offer. Og så visst som det er menneskenes lodd å dø én gang for alle, og så kommer dommen, så visst er også Kristus blitt ofret [hvor mange ganger?] én gang for alle for å ‘bære manges synder’; og siden skal han så annen gang komme til syne, uten å bære synd, men til frelse for dem som venter på ham.» — Hebr. 9: 23—28, LB.
29. Hvorfor gjør Kristus Jesus det nødvendig at den katolske presten selv måtte framstille sitt messeoffer for Gud?
29 Ifølge alle disse inspirerte bibelske vitnesbyrd betrakter Jesus det ene offer som han ga for nitten hundre år siden, som tilstrekkelig. Han ville derfor ikke godta messeofferet som et uunnværlig tillegg til sitt ene fullkomne offer, og følgelig ville han heller ikke framstille det for Gud. Forat det skulle bli framstilt for Gud, måtte den katolske prest som forretter ved messen, selv etterligne Jesus og fare opp til himmelen for å få det fram for Guds nærvær. Etter som den syndige presten ikke kan gjøre dette, kan ikke hans messeoffer føre til at katolikkenes synder blir utslettet.
30. Hvordan betaler Gud messeofferet, og hva vil han gjøre i den forbindelse?
30 Ville Gud, som allerede har godtatt det fullkomne og fullt ut tilstrekkelige offer fra sin Yppersteprest Jesus Kristus, se med velvilje på dette messeofferet? Nei, aldri! Han avskyr det som et grovt bedrageri som blir begått mot den katolske befolkning, og som en bespottelse mot det eneste gyldige offer, som hans kjære Sønn Jesus Kristus har gitt. I Harmageddon-slaget vil Gud gjøre slutt på hele dette fordervelige misbruk av minnenattverden og av Kristi offer ved at han ødelegger de religiøse systemer som er skyld i denne bedragerske vederstyggelighet. «De ugudeliges offer er en vederstyggelighet, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne!» (Ordspr. 21: 27) At de har på seg en menneskelagd preste-uniform, forandrer ikke på saken.
DEN APOSTOLISKE FORKLARING
31. Ut fra hvilket synspunkt har kristenheten prøvd å skjelne Herrens legeme, og hva har følgene vært for verden?
31 Når vi ut fra det foregående legger merke til hvordan kristenhetens katolikker og protestanter har gjort seg skyldig i ikke «å skjelne Herrens legeme», kan vi forstå hvorfor hele det religiøse system er skrøpelig, svakt, sovende og dødssykt. (1 Kor. 11: 29, 30, Dy) Alt har sine bestemte årsaker. Kristenheten er kommet i denne dårlige åndelige tilstand fordi den har konsentrert sin oppmerksomhet for meget ved Jesu Kristi bokstavelige kjøtt og blod i forbindelse med sin kommunion eller eukaristi eller nattverd. Den har ikke etterfulgt den apostoliske forklaring av Herrens aftensmåltid. Av alle dem som skrev Bibelen, er det ingen som gir mer opplysninger om dette måltidet enn apostelen Paulus. Det er riktig nok at både Matteus, Markus og Lukas gir oss en beretning om hva som hendte ved denne nattverden, men de kommer ikke med noen forklaring. I sitt første brev til korintierne gir imidlertid Paulus både beretning om Herrens aftensmåltid og utførlige kommentarer som forklarer det. Av det som lå til grunn for hans kommentarer, kan vi forstå hvorfor vi ikke ville vært truet av enda en verdenskrig hvis kristenheten på rette måte hadde skjelnet Herrens legeme.
32, 33. Hvordan anvender Paulus Jesu ord ved minnehøytiden, og hvilket «legeme» er det altså Paulus hentyder til?
32 Kristenhetens presteskap hevder at Paulus i sine kommentarer støtter den bokstavelige anvendelse av Jesu ord: «Dette er mitt legeme,» og «Dette er mitt blod, den nye pakts blod.» En ærlig undersøkelse av Paulus’ kommentarer beviser at presteskapets argument er uriktig og kunstig. Ifølge Moffatts oversettelse sa Paulus: «La en mann prøve seg selv; så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uten riktig forstand på Legemet, spiser og drikker til sin egen fordømmelse. Det er grunnen til at mange av dere er syke og skrøpelige, og en del endog er døde.» Hvilket «Legeme» er det da Paulus snakker om her? Jo, om «Kristi Legeme», som består av lemmene i hans menighet der han selv er Hodet: «Nå er dere Kristi Legeme, og hver især er dere lemmer på det.» (1 Kor. 11: 28—30; 12: 27, Mo) Denne forståelse blir bestyrket av det Paulus videre sier i det samme brevet. Her følger det i katolsk oversettelse:
33 «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke fellesskap om Kristi blod? Og det brød som vi bryter, er det ikke delaktighet i Herrens legeme? Fordi brødet er ett er vi, selv om vi er mange, ett legeme, alle vi som har del i det ene brød.» (Cath. Confrat.) «Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke kommunionen om Kristi blod? Og det brød som vi bryter, er det ikke delaktighet i Herrens legeme? For vi er, selv om vi er mange, ett brød, ett legeme — alle som har del i det ene brød.» — 1 Kor. 10: 16, 17, Dy.
34. Hva må en som spiser minnehøytidens brød, skjelne eller forstå for ikke å føre dom over seg?
34 En person som har del i brødet ved minnehøytiden, må derfor skjelne eller forstå at det finnes en slik organisasjon eller menighet som «Kristi legeme». Ja, han må mer enn det. Han må ved å prøve eller granske seg selv bevise for seg selv at han er et lem på Kristi legeme, at han er et medlem av den menighet av kristne som helt og fullt er innvigd til Gud, og som er født av ham som hans åndelige barn, salvet med hans hellige ånd for å være forkynnere og medarvinger med Jesus, og som trofast holder seg til Jesus som det ene Hode for deres menighet eller legeme. Når han gjør dette, bekjenner han ved å spise minnehøytidens brød at han også har del i «Herrens legeme», det vil si at han er et lem på det. På den måten unngår han å spise det på en hyklersk måte eller uten å skjelne det, og derved fører han ikke Guds dom over seg.
35. Hva bekjenner han angående den nye pakt når han drikker minnehøytidens vin?
35 Når en slik kristen som har gransket seg selv, drikker av minnehøytidens vinbeger, bekjenner han at Jesu blod var det middel som satte Guds nye pakt i kraft. Han bekjenner også at det er ved hjelp av denne nye pakt at man oppnår den guddommelige forlatelse av synder og at et folk blir tatt ut fra alle folkeslag for å være et folk for Guds navn, for å tjene som vitner for Jehova. — Ap. gj. 15: 14; 2 Mos. 19: 5, 6; 1 Pet. 2: 9, 10.
36, 37. Hva annet betegner minnehøytidens vin for den som drikker den, og hva er han derfor bestemt på å gjøre?
36 Og så er det en ting til: Kristi utgytte blod betegner en død, ikke bare for at en ny pakt kunne bli inngått over et dødt offer, men først og fremst en død til opphøyelse av Jehovas overhøyhet, navn og ord. Og «Herrens legeme», Kristi legemes lemmer, har en andel i denne død til Jehovas opphøyelse. De blir forent med ham ved likheten med hans død, begravd med ham ved en felles dåp til hans død, forat de kan bli oppreist til himmelsk liv som ånder ved likheten med hans oppstandelse. «Vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravd med ham ved dåpen til døden, .... For er vi blitt forent med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.» — Rom. 6: 3—5.
37 For den som drikker vinen, er derfor begeret et bilde på de lidelser som den himmelske Far har skjenket i for hele Kristus-skaren, både Hodet og legemet. Som Jesus sa til Peter i Getsemane: «Skulle jeg ikke drikke det begeret som Faderen har gitt meg?» Han gjorde det, og han ga også denne forsikring til de av sine etterfølgere som kom til å vise seg trofaste inntil døden og få del i Herrens blod: «Det begeret jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal dere bli døpt med!» (Joh. 18: 11 og Mark. 10: 39, LB) Ved at man drikker av minnehøytidens beger, bekjenner man at man er bestemt på å lide med Jesus inntil døden.