På menneskers måte eller på Guds måte?
1. Hvor høyt verdsetter de som bryter Guds hellige lov, menneskenes liv?
INGEN kan rettferdiggjøre at de bryter Guds hellige lov, under påskudd av at de redder eller forlenger menneskeliv. Bortsett fra noen få samvittighetsfulle enkeltpersoner betrakter legeforeningenes medlemmer Guds lov som en myte eller som noe som ikke lenger står ved makt. De setter ufullkomne, døende menneskers liv høyere enn Guds lov og bryter den under påskudd av at de forsøker å redde menneskeliv, ikke for bestandig, men for en kort, usikker periode. Dette har ført til at blodoverføringene, som de påstår redder liv, har grepet om seg som en farsott.
2. Hvordan har noen leger krenket frie menneskers rettigheter, og hvordan prøver de å gi inntrykk av at de har retten på sin side når de gjør dette?
2 Ettersom de er overbevist om at de er forpliktet til å redde menneskeliv på denne måten, vil de til og med gå så langt som til å påtvinge innvigde kristne som av samvittighetsgrunner nekter å bryte Guds lov, blodoverføring for å forsøke å bevare deres liv. De prøver å gi inntrykk av at de har retten på sin side når de gjør dette, trass i at de ikke bare krenker pasientenes gudgitte rettigheter, men også de konstitusjonelle rettigheter som de forskjellige lands lover garanterer landenes innbyggere. De appellerer til domstoler og lovgivende forsamlinger for å få myndighet til å krenke pasientenes rett til å tilbe den levende og sanne Gud, Jehova, på den måten som deres samvittighet tilsier dem det. De mener at religionen i slike tilfelle er en trusel mot livet, og de har derfor ingen skrupler når det gjelder å bryte Guds lov om blodets hellighet.
3. a) Hva mener legene når de handler på denne måten? b) Hvilken avgjørelse har De forente staters høyesterett truffet i forbindelse med en benådning, og hvordan kan den anvendes i spørsmålet om hvorvidt legene har rett til å påtvinge sine pasienter en behandling som er imot deres ønske?
3 Legene mener altså at de bør hindre pasientene i å velge å dø og for enhver pris redde deres liv, selv om det blir nødvendig å gjøre det på en måte som strider mot pasientenes religiøse overbevisning. Men til og med Høyesterett i De forente stater har vedtatt at frie mennesker har rett til å velge å dø framfor å benytte seg av visse juridiske foranstaltninger som er blitt truffet for å redde deres liv. I hvilke tilfelle? Jo, i de tilfelle da de ikke kan godta de betingelser som blir stilt.a Når et lands høyeste rettsinstans ikke finner at det er riktig å tvinge personer til å redde livet på betingelser de ikke kan godta, er det derfor tydelig at legene hverken fra et juridisk eller etisk synspunkt har rett til å benytte seg av ubibelske metoder for å redde livet til personer som heller vil dø enn øve vold på sin samvittighet ved å bryte Guds hellige lov.
4. Hvorfor mener legene at det å gi blodoverføring ikke er et brudd på Guds lov, men hvordan forholder det seg i virkeligheten?
4 For å rettferdiggjøre sin handlemåte hevder legene at det å gi blodoverføring ikke er ensbetydende med å tilføre kroppen næring, og at det derfor ikke er et brudd på Guds lov. Dette er imidlertid et uvitenskapelig argument. Ettersom blodet ved blodoverføring ikke blir ført inn i munnen og går gjennom fordøyelseskanalen, blir kroppen ved denne behandlingsmåten i virkeligheten tilført næring på den raskeste og mest direkte måte, og det er derfor en behandlingsmåte som er direkte i strid med den lov Gud ga Noah, og det vedtak som ble truffet av de kristnes styrende organ i Jerusalem.
5. Hvilket annet argument er blitt framholdt til fordel for blodoverføring? Er det holdbart?
5 Et annet argument som blir framholdt til fordel for blodoverføring, er at det som blir overført, bare er et middel til å tilføre kroppen næring direkte, og at kroppen ikke tar til seg næring av selve midlet. Vi spør derfor: Blir blodet ført ut av pasientens kropp og tilbake til blodgiverens kropp når det har frigitt oksygen og næringsstoffer til vevene i pasientens kropp? Det ville være temmelig vanskelig, ja, umulig, særlig i tilfelle hvor en ikke kjenner blodgiveren eller blodgiverne eller hvor blodet er blitt tatt fra en som nettopp er død. Det overførte blodet blir altså værende i pasientens kropp. Og hva skjer så? I årenes løp fornyer kroppen seg og nyttiggjør seg dette blodet, akkurat som den ville gjøre bruk av et overført organ. Er det så noen vesentlig forskjell mellom dette og det at kroppen tar til seg næring direkte fra det overførte blodet? Nei, resultatet blir det samme — i begge tilfelle gir det overførte blodet kroppen næring.
6. Hvordan ville Lukas ha stilt seg til det å gi blodoverføring hvis han hadde vært her på jorden nå? Begrunn svaret.
6 Hva ville den kristne disippelen Lukas, som Paulus kalte «legen Lukas, den elskede», ha gjort hvis han hadde vært her på jorden nå? Ville han ha fulgt den samme handlemåte som vår tids leger, og gitt sine pasienter blodoverføring? Bibelen viser at svaret på dette spørsmålet må være et avgjort nei! Denne Lukas er den bibelskribenten som forteller hvilket vedtak som ble truffet av det styrende organ i Jerusalem, og han siterer fra det tre ganger.
7. Ble det gjort noe unntak for noen i det vedtaket som gikk ut på at de kristne skulle avholde seg fra blod?
7 I dette vedtaket ble det sagt til de ikke-jødiske kristne at de skulle ’avholde seg fra blod’. Det ble ikke gjort noe unntak for Lukas eller andre leger. Det het ikke: ’Avhold dere fra blod unntatt i tilfelle hvor en kompetent lege finner det nødvendig å gi blodoverføring, eller hvor lovgivende forsamlinger eller dommere avviser kravet om «tilbørlig rettsbehandling» og egenmektig erklærer at situasjonen er så kritisk at legen må gi blodoverføring, trass i at pasienten av religiøse grunner kommer med innvendinger.’ Det apostoliske styrende organ sa at de kristne skulle avholde seg fra blod, uten å skille mellom dyreblod og menneskeblod.
8, 9. a) Hvorfor drakk de gamle grekere blod, og hvilken virkning hadde det på dem? b) Hva sa The Watch Tower i 1909 om hvilke grunner Gud hadde for å forby jødene å spise blod?
8 Legen Lukas, som reiste sammen med apostelen Paulus gjennom det gamle Hellas, kjente uten tvil til at grekerne drakk blod for å bli blodsbeslektet med demonene og således få evnen til å se inn i framtiden. Lukas la sikkert merke til at de som drakk dyreblod, til en viss grad fikk de samme dyriske egenskaper som de dyrene som blodet var hentet fra. Men Jehova Gud visste enda bedre enn han hvilke virkninger det ville få å føre en annen skapnings blod inn i kroppen, enten ved å spise eller drikke det eller ved å ta imot en blodoverføring. Det var uten tvil av flere grunner enn at livet er i blodet, og at det å ta imot blod i det minste til en viss grad er ensbetydende med å ta liv, at Jehova Gud påbød at de kristne skulle avholde seg fra blod. Dette ble påpekt i bladet The Watch Tower for lang tid siden. I artikkelen «Spørsmålet blir avgjort», som sto på side 117 i nummeret for 15. april 1909, ble det sagt følgende angående det vedtak som ble truffet i Jerusalem angående blod:
9 «For jøden var det forbudt, og under hans pakt ble det gjort til et symbol på livet — å nyte det ville være ensbetydende med å være ansvarlig for det liv som ble tatt. I lovens forbilledlige seremonier ble det forbudte blodet dessuten brukt som et symbol på syndofferet, for ved blodet ble det gitt soning for synder. For at hensikten med disse forbildene skulle bli understreket, var det forbudt for jødene å bruke blod. Og det kan også være andre, sunnhetsmessige grunner til dette, grunner som vi ennå ikke kjenner.»b
10. Hva har blodoverføringer vært årsak til bare i ett land, men hvilken holdning har myndighetene ikke desto mindre inntatt?
10 Disse grunnene blir nå, 59 år senere, mer og mer kjent som følge av de erfaringer legene har hatt i forbindelse med den utbredte bruken av blodoverføringer. Hva synes du om en behandlingsmåte som bare i ett land har vært årsak til at 16 000 mennesker har avgått ved døden i løpet av ett år, og til at tusenvis av andre har pådratt seg livsfarlige sykdommer? Dette er tilfelle når det gjelder blodoverføring.c Men erklærer myndighetene denne behandlingsmåten for å være farlig og skadelig? Forbyr de den? Behandler de den på samme måte som de behandler et medikament som er årsak til en mengde dødsfall, og som blir fjernet fra markedet fordi det er forbundet med altfor stor risiko? Nei, de forsøker tvert imot å få vedtatt lover som gjør det mulig å påtvinge enkeltpersoner blodoverføring, trass i at disse av samvittighetsgrunner nekter å gå med på det. Hvorfor er myndighetene så inkonsekvente?
11. Hva sa retten da krigsforbryterne fra nazitiden hevdet at de bare hadde adlydt ordre, men hvordan blir i mange tilfelle kristne mennesker som følger sin samvittighet og nekter blodoverføring, behandlet?
11 Da krigsforbryterne fra nazitiden hevdet at de ikke var ansvarlige for alle de menneskeliv de hadde tatt, fordi de bare hadde adlydt ordre fra sin overordnede, sa retten at de skulle ha fulgt sin samvittighet og latt være å drepe uskyldige mennesker.d Men når innvigde, døpte kristne følger sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelens prinsipper, setter lovgivere, dommere og leger seg ut over deres samvittighet og tvinger dem til å ta imot blod, som representerer ett eller flere menneskers liv.
En «elv» av blod går til spille
12. Hvor mye blod går med til blodoverføringer hvert år bare i De forente stater?
12 Blodet bør bli behandlet som noe hellig, for det representerer livet. Det er verdifullt i Guds øyne, og et menneskes blod er enda mer verdifullt i Guds øyne enn et dyrs blod. Hvor mye av denne verdifulle væsken har ikke gått til spille under og etter den annen verdenskrig, da blodoverføringene har grepet om seg som en farsott! New York-bladet Times Magazine for 29. mars 1964, sa følgende på side 38 under overskriften «Tre millioner liter blod er ikke nok»: «Hvert år renner en liten elv av blod — to-tre millioner liter — inn i årene på de syke i De forente stater; bare i New York blir det brukt 500 liter om dagen. Titusenvis av liv blir reddet ved hjelp av blodoverføringer.» Artikkelen sier imidlertid ikke noe om hvor mange tusen menneskeliv som går tapt som følge av blodoverføringer. Hvorfor blir bare den ene siden av saken framholdt?
13. Hvor mange menneskeliv representerer tre millioner liter blod? Er det så mange liv som blir «reddet» ved hjelp av blodoverføring?
13 Når vi tar i betraktning at blodet representerer livet, hvor mye representerer så en «liten elv» av tre millioner liter? Et voksent menneske har gjennomsnittlig mellom fem og en halv og seks liter blod som strømmer gjennom nesten 100 000 kilometer arterier, blodårer og kapillarer for å betjene vevene i kroppen. Hvis vi altså regner med at hvert menneske har seks liter blod i kroppen, vil denne ’lille elven’ av tre millioner liter representere 500 000 menneskeliv. Men det er ikke så mange menneskeliv som blir «reddet», eller, rettere sagt, det er ikke så mange som overlever en blodoverføring og fortsatt har en forholdsvis normal kropp.
14. Hvor mye av denne verdifulle væsken går til spille når en pasient dør etter å ha fått blodoverføring?
14 Tenk på hvor mye av denne verdifulle væsken som går til spille når det blir brukt millioner av liter av den bare i De forente stater! Bare en halvliter er helt unødvendig. Det må bli gitt minst en og en halv liter og i noen tilfelle så mye som 10—15, kanskje til og med 20 liter. Og likevel hender det at pasienten dør. New York Times for 25. februar 1967 fortalte for eksempel om hvordan legene kjempet for å «redde» livet til en såret amerikansk soldat på et lasarett i Sør-Vietnam: «Stabelen av tom blodemballasje ble stadig høyere. Innen operasjonen var over, hadde soldaten fått 13 liter blod.» Likevel døde han. For en sløsing med en verdifull væske! Blodoverføringen ble riktignok gitt i en god hensikt, men den var forgjeves. En væske som i verdi svarte til over to menneskeliv, gikk til spille.
15. På hvilken annen måte har mye blod gått til spille?
15 Tenk også på de hundretusenvis av liter blod som går til spille i de tilfelle da blodoverføringer resulterer i det stikk motsatte av hva som er hensikten med dem, ja, da de er den direkte årsak til at mennesker mister livet! Og tenk på de hundretusenvis av liter blod som går til spille i de tilfelle da blodoverføringer framkaller ettervirkninger som før eller senere medfører døden! Og hva med alt det blod som er blitt brukt ved blodoverføringer som har resultert i at pasientene er blitt vanføre eller uføre? Er det ikke blitt sløst bort?
16. Hvordan går mye blod til spille i blodbankene?
16 Tenk til slutt på alt det blod som går til spille i blodbankene. Blodet holder seg ikke i det uendelige. Det blir fort for gammelt. I noen blodbanker har det hendt at en har måttet helle ut hele ti prosent av alt blodet fordi det er blitt for gammelt til å kunne brukes.e
17. Behager denne sløsingen Gud? Hva vil han gjøre med de menneskene som har sløst med blodet, og hvorfor?
17 Behager så denne fryktelige sløsingen med blodet menneskenes Skaper, som dannet det for å gi menneskene liv? Ser Gud på denne sløsingen med blidere øyne på grunn av legenes motiv for å bruke blodet ved blodoverføringer? Nei, hans Ord, Bibelen, viser tydelig at han ikke gjør det. Kommer så Gud til å holde menneskene ansvarlig for at de på denne måten både i fredstid og krigstid har helt blodet ut, ikke ved foten av hans alter, slik det i gammel tid ble gjort med blodet av offerdyrene, men i forbindelse med legevitenskapelige eksperimenter som er i strid med hans lov, den høyeste lov i universet? Ja, det gjør han. Hvis det var noen i det gamle Israel som forsettlig overtrådte Guds lov angående blod, skulle de avskjæres fra Guds folk ved å bli drept. Det finnes absolutt ingen unnskyldning for å overtre denne loven i vår tid, ettersom det nå finnes en rekke utmerkede bloderstatninger. Til og med meget vanskelige operasjoner, for eksempel hjerteoperasjoner hvor hjertet må åpnes, kan bli vellykte uten blodoverføring hvis legene gjør sitt ytterste og tar tiden til hjelp.
18. Ettersom Guds lov angående mord fremdeles står ved makt, hvilken annen lov må da også stå ved makt, og hvilken forpliktelse påhvilte Noahs familie i denne forbindelse?
18 Da Gud etter vannflommen ga Noah en lov som forbød menneskene å spise blod, ga han ham også en lov som forbød mord: «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» (1 Mos. 9: 4—6) Akkurat som Guds lov angående mord fremdeles står ved makt, står også hans forbud mot å føre andre skapningers blod inn i kroppen fremdeles ved makt, og det er til vårt eget beste at vi respekterer det. Noahs familie var forpliktet til å gjøre sine etterkommere kjent med dette forbudet.
19. Hvilken forpliktelse påla Gud de israelitter som var underlagt Moseloven, med hensyn til loven angående blod?
19 I den lov Gud ga Israels nasjon gjennom Moses, kom han også med forskrifter angående dyreofferne og sa: «Alt fett hører [Jehova] til. Det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt, hvor I så bor. Intet fett og intet blod skal I ete.» (3 Mos. 3: 16, 17) Dette viser at én slekt israelitter var forpliktet til å lære neste slekt at den ikke skulle spise blod. En far var forpliktet til å lære sine barn at det var i strid med Guds lov å spise blod, og han ville derfor sørge for at hans mindreårige barn ikke spiste blod, ja, at ingen spiste blod i hans hus eller hjem, hvor han var overhode, den som hadde ledelsen. — 5 Mos. 6: 6, 7; Sl. 78: 5, 6.
20. Hvilken lignende forpliktelse påhviler det kristne Israel eller Jehovas vitner i vår tid, og hvordan har disse ivaretatt denne forpliktelse?
20 Jehova Gud har i dag et åndelig Israel, et kristent Israel. (Gal. 6: 16) De som tilhører dette åndelige, kristne Israel, er Jehovas vitner, akkurat som de kjødelige israelitter. Selv om Moseloven og dens forskrifter om fett ble avskaffet da Kristus døde og ga sitt liv som et offer, ble den lov Gud ga Noah, gjentatt av det apostoliske styrende organ i Jerusalem, og denne loven gjaldt således også for den sanne kristne menighet. Kristne fedre er forpliktet til å lære sine barn denne loven og sørge for at de overholder den, for ifølge Guds lov er faren familiens overhode og må dekke sine mindreårige barns behov både på det åndelige og religiøse område og på det materielle område. Jehovas kristne vitner i vår tid er klar over dette og følger denne guddommelige regel for oppførsel. De bestreber seg på å forhindre at deres barn handler i strid med den lov Gud ga Noah, og det vedtak som ble truffet av det styrende organ i Jerusalem. (Ef. 6: 4) De forsøker med rette å beskytte sine barn og forhindre at de får dyrs eller andre menneskers blod inn i kroppen.
21. Hvem er det i vår tid som mener at kristne foreldre ikke har rett til å gjøre dette, og hvilket argument kommer de med?
21 Har foreldre som er Jehovas vitner, virkelig rett til å gjøre dette? Visse leger, dommere og lovgivere lukker øynene for Guds lov, loven om religionsfrihet og den kristne samvittighet og svarer nei. De hevder at Jehovas vitner som nekter sine barn blodoverføring når en lege mener at de trenger det, er dårlige foreldre, og de sørger derfor for at de blir fratatt myndigheten over sine barn. Disse barna kommer således under den politiske stats formynderskap, til og med i land hvor det er et skille mellom kirke og stat.
22. Hvilken skammelig handlemåte er noen ganger blitt fulgt, til og med med rettens godkjennelse?
22 Det har flere ganger hendt at dommere har tatt barna fra deres kristne foreldre og overgitt dem til verger som er tilhengere av blodoverføring. Disse har ringeaktet Guds lov og de innvendinger barnas kristne foreldre av samvittighetsgrunner har kommet med, og latt barna få blodoverføring. Når et barn overlever en slik behandling, prøver de å lette sin samvittighet ved å si at de har «reddet et liv».
Har du rett til å bestemme over ditt eget legeme?
23. Hvilket alvorlig spørsmål stilte en spaltist i denne forbindelse, og hvordan avsluttet han sin artikkel?
23 Det er i denne forbindelse blitt stilt et meget alvorlig spørsmål: «Hvem tilhører legemet?» Dette spørsmålet sto som overskrift til en artikkel som ble skrevet av en spaltist som var irritert over at en gravid kvinne, et av Jehovas vitner, var blitt påtvunget blodoverføring av retten. Artikkelen ble avsluttet med følgende ord: «En dag . . . vil vi kanskje . . . i likhet med Dickens’ Beadle trekke den slutning at loven ofte er ’et fjols, et fe’ — og gjøre noe ved det.»f
24. Hva er grunnen til at det samme spørsmålet nylig har oppstått i Israel, og hvilken appell kom amerikanske jøder med?
24 Hvem tilhører legemet? Dette spørsmålet ble også nylig stilt av kjødelige, omskårne jøder fordi tallet på obduksjoner i Israel stadig øker trass i gjentatte protester. «Legene har tolket loven på en måte som ikke var påtenkt av lovgiverne.»g Den 7. april 1967 utga en amerikansk komité som er blitt opprettet for å trygge menneskeverdet i Israel, en trykksak med tittelen «En appell til Israels regjering»: «La ikke de døde bli vanhelliget!» Appellen behandlet «menneskeverdet og den jødiske tradisjon», og det het blant annet: «Av hensyn til disse synspunktene, som blir respektert og anerkjent verden over, og av hensyn til ethvert menneskes ukrenkelige rett til selv å bestemme hva som skal gjøres med dets legeme, forlanger myndighetene over hele verden (også i De forente stater) at det må foreligge skriftlig samtykke fra den avdøde og/eller hans nærmeste slektning før det blir foretatt obduksjon. I Israel er situasjonen dessverre en ganske annen.»
25. Hvorfor nekter mange jøder i Israel å la seg innlegge på sykehus, og hva mener appellen at enhver bør ha rett til å bestemme?
25 Angående denne tragiske situasjon ble det videre sagt: «Som følge av dette er det mange jøder i Det hellige land som nekter å la seg innlegge på sykehus for å få nødvendig behandling av frykt for at deres legeme skal bli lemlestet. . . . Dette er spørsmål som gjelder jødenes sterke religiøse overbevisning, og de er innstilt på å gi sitt liv for sin tro. Men er dette nødvendig? Må et menneske bli nektet sykehusbehandling fordi det blir bedt om å betale en pris som er høyere enn det dets samvittighet kan tillate? Israels nåværende lov vedrørende obduksjoner utgjør ikke bare en trusel mot de døde, men også mot de levende. . . . Det ser ut til at visse elementer i Israel er så besatt av sin antipati mot alt som har med religion å gjøre, at de ikke engang nøler med å gå til den ytterlighet å krenke de dødes rettigheter. . . . Dette er ikke bare et religiøst spørsmål, for det som står på spill, er det som i alle siviliserte land blir regnet for å være en av de grunnleggende menneskerettigheter, nemlig at den avdøde og/eller hans nærmeste slektning — og ikke staten — skal avgjøre hva som skal gjøres med hans legeme.»h
26. Hva sier Guds lov angående det å lemleste legemet?
26 I denne protesten mot den overmodige måten som medlemmer av legestanden har opptrådt på, blir det gitt uttrykk for frykt for at ikke bare døde, men også levende kommer til å bli lemlestet i legevitenskapens interesse. Guds lov forbyr imidlertid lemlesting av det gudgitte menneskelegeme. (3 Mos. 19: 28; 21: 5; 5 Mos. 14: 1; 1 Sam. 31: 4) Ettersom det er Gud som har gitt oss vårt legeme, bør vi følge hans prinsipper, særlig hvis vi har innvigd vårt liv til ham gjennom Jesus Kristus og har symbolisert vår innvielse ved å bli døpt i vann. Tilhører så vårt legeme oss selv, Gud eller vår tids vitenskap? — Rom. 12: 1.
27. Hvem er ifølge Guds lov forpliktet til å gi barna religiøs opplæring?
27 Det er spesielt på vegne av de døde at disse jødene protesterer. Når det gjelder blodoverføringer, er det imidlertid de levende som blir krenket. Og når et mindreårig barn blir krenket ved at en rettsutnevnt verge gir tillatelse til blodoverføring og ignorerer foreldrenes religiøse og konstitusjonelle rettigheter, blir spørsmålet meget alvorlig. Hvem tilhører barnets legeme — den politiske stat eller barnets kjødelige foreldre? Ifølge Guds lov er det kristne foreldres plikt å sørge for sine barn og gi dem religiøs opplæring. Foreldrene er blitt pålagt å oppdra sine barn i den samme tro som de selv har, og å lyde Gud mer enn mennesker eller staten i denne henseende. — Ef. 6: 4; Tit. 1: 5, 6; se også Matteus 2: 13—21.
Guds måte å bruke blodet på
28. a) På hvilken måte mener Jehovas vitner at menneskeverdenen skal bli frelst ved hjelp av blod? b) Hva var det apostlene drakk av begeret under Herrens aftensmåltid, og hva tilkjennega de ved at de drakk av det?
28 Vi, Jehovas vitner, forkynner at menneskeverdenen skal bli frelst ved hjelp av blod, ikke ved hjelp av blodoverføringer, men ved hjelp av den måten Gud bruker blodet på. Da Guds Sønn, Jesus Kristus, for 1900 år siden innstiftet Herrens aftensmåltid, like før han utgjøt sitt blod på torturpelen, velsignet han et beger med vin, ga det til sine trofaste apostler og sa: «Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt. 26: 27, 28) Jesus forvandlet ikke vinen til blod, og da apostlene drakk av begeret, drakk de ikke menneskeblod, noe som ville ha vært kannibalisme. Jesus mente simpelthen at vinen symboliserte hans blod. Ved å drikke av denne vinen, som hadde en slik symbolsk betydning, tilkjennega apostlene hvordan de ved å vise tro på Kristus ville nyte godt av hans utgytte blod. Det at Jesus utgjøt sitt blod, betydde at han ga sitt menneskeliv til gagn for menneskeverdenen.
29, 30. a) Hvordan og hvorfor lot Gud sin Sønn få del i blod og kjød? b) Hvorfor kunne Jesus fremdeles anvende verdien av sitt menneskeliv etter at han var blitt oppreist?
29 Ettersom livet er i blodet, hadde Jesu blod en verdi. Det var fullkomment og ubesmittet, for Jesus var blitt født som et fullkomment menneske av en jomfruelig mor. Det at han utgjøt sitt blod, betydde i virkeligheten at han ga sitt fullkomne menneskeliv som et offer til Gud til gagn for hele den syndige menneskehet. (1 Joh. 2: 1, 2) Jehova Gud overførte først sin himmelske Sønns fullkomne liv fra himmelen til jorden for at Sønnen skulle få del i blod og kjød og således kunne tilveiebringe et fullkomment menneskeoffer. (Gal. 4: 4; Heb. 2: 14, 15) Fordi Jesus bevarte sin trofasthet overfor Jehova Gud og døde som et uskyldig menneske, oppreiste Jehova ham fra de døde på den tredje dag, og fordi Jesus ble oppreist som en åndelig Sønn av Gud, kunne han fremdeles anvende verdien av sitt ofrede menneskeliv. I Hebreerne 13: 20 kan vi derfor lese:
30 ’Fredens Gud førte i kraft av en evig pakts blod fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde.’
31, 32. a) Med hva trådte Jesus Kristus derfor fram for Jehova Gud i himmelen? b) Hvorfor var Jesu tjeneste som Guds Yppersteprest mer effektiv enn den tjeneste som Israels yppersteprest utførte?
31 Med det som tilsvarte hans fullkomne blod, det vil si, med verdien av sitt menneskeliv, fór Jesus Kristus opp til himmelen og trådte fram for Jehova Gud. — Heb. 9: 24.
32 I himmelen framstilte Jesus verdien av sitt ofrede menneskeliv for Gud. Han handlet derved som Guds Yppersteprest, slik det er skrevet: «[Han gikk] ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser . . . helliger til kjødets renhet, hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» — Heb. 9: 11—14.
33. a) Hvordan helliget Gud blodet av dyreskapninger i Israel? b) Hvordan har Gud helliget menneskeblodet på en spesiell måte, og hva betyr derfor det at blodet blir brukt ved blodoverføringer?
33 I det gamle Israel helliget Gud blodet av dyreskapninger ved at han lot det bli helt ut ved hans alter til soning for folkets synder. Det at Gud godtar det blod som ble utgytt som et offer av hans Sønn da denne var et fullkomment menneske, og det faktum at menneskenes liv er i blodet, fører likeledes til at menneskeblodet blir helliget på en spesiell måte. (3 Mos. 17: 11, 12, 14) Når blodet blir brukt ved blodoverføringer, blir det derfor vanhelliget under foregivende av at det redder liv. Menneskenes oppmerksomhet blir da trukket bort fra det faktum at Gud, Skaperen, skal frelse menneskeverdenen ved hjelp av sin fullkomne, trofaste Yppersteprests, Jesu Kristi, utgytte blod.
34. Hva er vi forpliktet til når vi har fått kjennskap til disse sannhetene, og hva vil de som ønsker å oppnå evig liv på en paradisisk jord, se hen til for å oppnå frelse?
34 Når vi nå har kjennskap til disse viktige, bibelske sannhetene, er vi forpliktet til å behandle både menneskers og dyrs blod som noe hellig. En blodoverføring kan aldri gi oss evig liv på en paradisisk jord. Til og med legenes egne journaler viser at blodoverføringer kan være årsak til at både voksne og barn mister livet. Lydige kristne som ser fram til å få leve evig under fullkomne forhold på en paradisisk jord under Guds rike, vil se hen til Jesu Kristi utgytte blod, som blir anvendt i samsvar med Guds hellige hensikt, for å oppnå frelse.
[Fotnoter]
a Se saken The United States v. George Wilson, som oppsto fordi denne mannen nektet å motta den benådning som ble gitt ham av president Andrew Jackson 14. juni 1830. Høyesteretts avgjørelse lød: «Retten kan ikke la fangen få gagn av benådningen med mindre han gjør krav på å få gagn av den ved anmodning eller begjæring. Den måten han spør på, er ikke så viktig, men kravet må på en eller annen måte være utformet av ham. Benådningen er en gave til ham. Den er hans eiendom, og han kan ta imot den eller la det være, alt etter hva han ønsker. . . . En benådning kan bli gitt på en betingelse som enten må oppfylles på forhånd eller senere, og vedkommende må sone sin straff hvis han ikke oppfyller betingelsen. . . . Sett at benådning blir gitt på betingelser som fangen velger ikke å godta? Sett at betingelsen er at han forlater landet, og at han synes det er lettere å sone straffen enn å gjøre det? Sett at han synes det er best å sone straffen, slik at han får gjort opp med offentligheten for en lovovertredelse som han gjorde seg skyldig i da han ga etter for et øyeblikks fristelse? . . .»
Rettspresidenten avsa Høyesteretts kjennelse og sa, henvendt til De forente staters regjering: «En benådning kan være betinget, og det kan gjøres flere innvendinger mot betingelsen enn mot den straff som er blitt utmålt. . . . Denne rett er av den oppfatning at ettersom det ikke er blitt anmodet om eller begjært benådning i den nevnte rettsforfølgning, slik lov og rett krever, kan dommerne ikke ta hensyn til benådningen. . . .»
Den benådning som kunne ha reddet George Wilsons liv, fikk således ingen innvirkning på den dom som i henhold til loven ble avsagt over ham. — Se 32 U.S. (7 Peters), side 150 og utover.
b Sammenlign dette med artikkelen «Det apostoliske råd» i The Watch Tower for 15. november 1892, side 350.
c At blodoverføringer er farlige og kan være årsak til at folk mister livet, ble påpekt i en artikkel i New York Times for 11. september 1962 av Harold M. Schmeck jr. under overskriften «Blodoverføringer sies å være årsak til flere dødsfall enn blindtarmbetennelse».
d «I forbindelse med Nürnbergprosessen, rettssaken mot krigsforbryterne i Nazi-Tyskland, ble følgende lov fulgt: «Forbrytelser kan ikke unnskyldes med at det er blitt vist patriotisk lydighet.»
e Med hensyn til hva som må til for å erstatte blod som har gått tapt, kan en si følgende: Hvert minutt dør om lag 180 millioner røde blodlegemer. Beinene i kroppen må erstatte dem med sunne, unge blodlegemer, ellers ville vedkommende dø av anemi. Det går mellom seks og åtte uker før beinmargen klarer å erstatte de røde blodlegemene som går tapt når en halv liter blod blir fjernet, noe som for eksempel skjer når en gir blod. — Se Våkn opp! for 8. juni 1963, side 16, artikkelen «Vi er ’virket på underfull vis’».
f Se Journal-American (New York) for 20. juni 1964, side 19. «Beadle» er en person i en av Charles Dickens’ romaner.
g Se New York Times for 23. september 1966 under overskriften «Grupper i Israel bekjemper obduksjon».
h Appellen tilføyer: «Vi krever at loven skal gi enhver rett til, enten på grunn av sin religiøse overbevisning eller av humanitære grunner, å forlange at hans — eller hans slektnings — legeme ikke skal obduseres eller dissekeres (bortsett fra i visse tilfelle, for eksempel når vedkommende har avgått ved døden under mistenkelige omstendigheter eller en farlig epidemi, slik det er praksis i De forente stater).»
New York Times for 4. mai 1967 gjenga på side 6 en artikkel som hadde overskriften «Amerikanske rabbinere i Israel ber USA om beskyttelse i forbindelse med obduksjoner». Artikkelen var datert Tel Aviv. 3. mai.
Se også dr. (rabbiner) Immanuel Jacobovits’ bok Jewish Medical Etics, 1967-utgaven, sidene 97 og 98, under emnet «lemlesting», hvor han også kommer inn på omskjærelsen og den skikk som gikk ut på å bore hull i øret til en trofast slave.