Å avstå fra å ’leve ved sverdet’ — en beskyttelse

«STIKK sverdet på plass igjen»! Jesus «kom med denne bestemte befalingen på et tidspunkt da det syntes logisk å velge å bruke makt. Foran Jesus stod det «en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker» som var ute for å arrestere ham og la ham bli tatt i forhør under en parodi av en rettssak. En av Jesu disipler trakk sverdet og ville forsvare ham med makt. Ville du bebreide ham for det?

Jesus ville imidlertid ikke ha noe med en slik voldsbruk å gjøre. Han beordret Peter til å legge vekk våpenet og forklarte: «Den som griper til sverd, skal falle for sverd. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn 12 legioner engler?» — Matteus 26: 47, 52, 53.

I dag avholder de kristne seg på lignende måte fra å sette sin lit til våpen, slik som skytevåpen og kniver — selv om vi opplever «vanskelige tider». (2. Timoteus 3: 1) De tar Bibelens påbud om å ’smi sverdene om til plogskjær’ alvorlig, og de søker ikke å skade sine medmennesker. (Jesaja 2: 4) Fordi de ikke bærer våpen til å forsvare seg med, er de mer tilbøyelige til å resonnere med dem som vil skade dem, enn å ty til vold. De følger rådet: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» (Romerne 12: 18) Likevel er det ikke alltid lett å nekte å ’leve ved sverdet’. Det kan oppstå situasjoner da en kristens ønske om å holde «fred med alle» blir satt på en alvorlig prøve.

Det var dette som skjedde i et land i Afrika for noen år siden. Det oppstod en maktkamp i landet. Borgerkrigen raste, og omfattende geriljaangrep hørte til dagens orden. Borgerne ble derfor tvunget til å gå inn i sikkerhetsstyrkene. På den annen side utsatte noen av deres landsmenn dem for et enormt press for å få dem til å gå inn i geriljaen. Ja, noen ganger kom borgerne i klemme mellom dem som rekrutterte folk til geriljaen, og regjeringssoldater, som mishandlet alle som hjalp geriljasoldatene.

En voldsbølge begynte å skylle over landet. Et pionerektepar forteller at faren for å bli angrepet var så overhengende at når de kjørte ut i felttjenesten, pleide de å sette veskene i brysthøyde mellom seg og bildøren som et vern mot kuler. Men selv om de for sin del unngikk å bli skadet, gikk det ikke så godt med et eldre ektepar de hadde besøkt. Mannen ble skutt ned og drept. Hjemmet og innboet til en annen familie de besøkte, ble brent ned av geriljasoldater en kveld. (Denne familien skrev senere og bestilte en av Selskapet Vakttårnets bøker, med den passende tittelen «Virkelig fred og sikkerhet — hvordan?»)

I en slik følelsesladet atmosfære er det ikke rart at mange ønsket å ta aggressive skritt for å beskytte seg. ’Skal en bare stå uvirksom og la seg selv eller familien bli myrdet?’ resonnerte de. Mange begynte å bære våpen. Og vitner for Jehova i dette krigsherjede landet lurte på hva de skulle gjøre.

Under trusel om fengsling

Stort sett kom Jehovas vitner til en felles konklusjon: De skulle holde seg strengt nøytrale under borgerkrigen og avholde seg fra å bære farlige våpen. Men var ikke denne avgjørelsen upraktisk — farlig? Deres erfaringer understreker at de traff en riktig avgjørelse.

En ung mann som heter Tony, hadde tidligere tjent i de væpnede styrker. Etter at han ble kristen, kom han imidlertid til at hans samvittighet ikke tillot ham å ’leve ved sverdet’ og skade et medmenneske. Så da han ble innkalt for å avtjene en ny periode, nektet han og ble bøtelagt. Kort tid etter dette ble han innkalt igjen, og denne gang ble han dømt til fengsel i seks måneder. Han ble så innkalt en tredje gang og ble dømt til fengsel i ti måneder. Han appellerte imidlertid denne dommen til en høyere domstol. I de neste to årene ble han gang på gang stilt for retten, og hver gang forberedte han seg selv og sin kone på en separasjon på ti måneder. «Min kone og jeg sa ’farvel’ omkring 13 ganger i løpet av to år, men hver gang hendte det et eller annet som utsatte fullbyrdelsen av dommen,» fortalte han.

I mellomtiden ble han og hans kone spesialpionerer, og han fikk offisiell status som forkynner. Men loven krevde fortsatt at han sonte sin straff på ti måneder. Til slutt fikk han et brev hvor han ble tilbudt en betinget dom hvis han erklærte seg skyldig. «Jeg fortalte dem at jeg ikke kunne gjøre det, ettersom jeg var uskyldig,» forklarte Tony. Han forberedte seg på å gå i fengsel. Til hans store overraskelse kom det et brev hvor det stod at dommerne i høyesterett hadde analysert saken og henlagt den på grunn av en teknisk feil! Tony følte at han var blitt velsignet for at han avstod fra å ’leve ved sverdet’.

Mange kristne ble imidlertid utsatt for en tilsynelatende endeløs serie av fengselsdommer. Ikke før var de løslatt, så ble de igjen innkalt til tjeneste, og runden av rettssaker og fengsel begynte på nytt. Forestill deg hva dette førte med seg av problemer og vanskeligheter for gifte menn med barn! De som bevarte sin nøytralitet, ble likevel ikke bare beskyttet for all den vold som forekommer i en brutal borgerkrig, men de var også i stand til å «ha en god samvittighet» overfor Jehova. — 1. Peter 3: 16.

Beskyttelse av familien — uten våpen!

En familiefar som heter Will, nektet å delta i voldshandlingene. Dette viste seg å være til velsignelse for ham. Han og hans kone eide en gård 64 kilometer fra byen hvor de bodde med sine fem barn. Når familien skulle reise på møter eller dra ut i annet ærend, utsatte de seg for stor fare. Det syntes fristende å sette sin lit til skytevåpen. Men Will hadde allerede erfart de velsignelser det bringer å sette sin lit til Jehova. Flere år tidligere hadde han gjort det godt som tobakksdyrker. Men da han leste i Vakttårnet at en slik beskjeftigelse ikke passet seg for en kristen, tok han det modige skritt å gå over til å dyrke andre vekster. Folk i området var sjokkert over denne tilsynelatende tåpelige avgjørelsen. Men det ble godt vær — selv når det ikke pleide å være det — og det bidrog til at det gikk fint for ham. Folk var forbløffet! Og Will og hans familie erfarte personlig Guds løfte om at han ikke vil ’slippe eller svikte’ sine tjenere. — Hebreerne 13: 5.

Da krigshandlingene begynte, ble Wills ulastelighet som en kristen satt på en annen prøve. Men styrket av sine tidligere erfaringer bestemte han seg for at han ikke ville bære skytevåpen. Han valgte i stedet å leie et hus i byen for sin kone og sine barn, slik at det ville være lett for dem å komme på kristne møter og på skolen i løpet av uken. Dermed behøvde de ikke å reise 177 kilometer hver dag gjennom et farlig område.

En natt mens de var borte, brøt en geriljagruppe seg inn i våningshuset deres og stjal en del av eiendelene deres. Men pussig nok brente de ikke ned huset, og de gjorde heller ikke alvorlig skade på eiendommen. Hvorfor ikke? Geriljasoldatene sa til Wills gårdsarbeidere at de visste at «Boss Will» var et av Jehovas vitner, og at han var en god mann som behandlet sine arbeidere på en rettferdig måte. Hans kristne omdømme viste seg å være en mye bedre beskyttelse enn farlige våpen ville ha vært.

Den virkelige kilden til beskyttelse

Slike opplevelser som disse understreker at Jehova velsigner dem som bevarer sin kristne nøytralitet og avstår fra å ’leve ved sverdet’. Fra tid til annen tillater Jehova riktignok at en av hans tjenere dør. I dette landet ble til og med en kretstilsynsmann myrdet. Likevel er det bedre å dø mens en stoler fullt ut på Jehova, enn å la frykt for mennesker styre vår handlemåte. (Matteus 10: 28) Disse voldshandlingenes tider bør ikke få oss til å ’leve ved sverdet’ eller på noen måte sette vår lit til farlige våpen for å redde oss. Bibelen forsikrer oss: «Den som frykter mennesker, setter feller for seg selv, men den som stoler på [Jehova], er trygg.» — Ordspråkene 29: 25. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere»

[Uthevet tekst på side 14]

De kristne tar Bibelens påbud om å ’smi sverdene til plogskjær’ alvorlig

[Uthevet tekst på side 15]

«Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere»