Kapittel 18

Følgene av å forkaste Guds hyrde og hersker

 1. Hvorfor er det ikke merkelig at Jehova sammenligner herskere som er lavere enn han, med hyrder?

DEN største av alle herskere har gjentatte ganger sammenlignet seg selv med en hyrde. Ta for eksempel følgende vakre sammenligning som han kommer med når han forteller om hvordan han vil vise sitt landflyktige folk omsorg og føre dem tilbake til sitt hjemland: «Se, Herren, [Jehova], kommer med velde, og hans arm rår; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» (Esaias 40: 10, 11) Det ville derfor ikke være merkelig om han sammenlignet lavere herskere på jorden med hyrder.

 2. Hva sammenligner Jehova fremtredende verdslige herskere også med, og hva sammenligner han på lignende måte levningen med?

² Han sammenlignet også fremtredende herskere med høye trær. Farao i det gamle Egypt ble således sammenlignet med et majestetisk tre. (Esekiel 31: 1—18) Også den landflyktige levning som Jehova ved sin Messias eller Salvede utfrir av det symbolske Babylon og fører tilbake til sitt gudgitte hjemland, sammenligner han med trær. Han gjør det når han omtaler det oppdrag han gir sin Messias, nemlig: «Å trøste alle sørgende, . . . å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, [Jehovas] plantning til hans ære.» — Esaias 61: 1—3.

 3, 4. a) Hvordan viser Sakarias kontrasten mellom disse «rettferdighetens terebinter» og verdslige «trær»? b) Hvorfor vil det ifølge Sakarias 11: 1—3 bli grunn til å jamre seg?

³ Disse symbolske «rettferdighetens terebinter, [Jehovas] plantning» blir omtalt i Sakarias’ profeti, kapittel 10, versene 3—12. Motsetningen mellom dem og de symbolske trær på denne undertrykkende verdens høyder blir nå understreket. På Sakarias’ tid var Libanons majestetiske fjell kledd med skoger av de verdensberømte «Libanons sedrer» og andre duftende, eviggrønne trær. Hvor sørgelig ville det ikke være om disse skogene ble ødelagt av en kjempemessig brann som det ikke lot seg gjøre å slokke! Det ville være nok til å få en til å jamre seg. Verden vil få grunn til å jamre seg på den måten, for nesten som en fortsettelse av kapittel 10 i Sakarias’ profeti begynner kapittel 11 med en befaling fra Gud om å bryte ut i jammerrop. Vi leser:

⁴ «Lat opp dine porter, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer! Jamre deg, du sypress, fordi sederen er falt, fordi de herlige trær er ødelagt! Jamre eder, I Basans eiker, fordi den utilgjengelige skog er felt! Hør hvor hyrdene jamrer fordi deres herlighet er ødelagt! Hør hvor de unge løver brøler fordi Jordans prakt [Jordans prektige skog, SSH] er ødelagt.» — Sakarias 11: 1—3.

 5. Når må slike symbolske trær bli brent ned, og hvem vil da komme til å jamre seg?

⁵ Libanon har ingen brannsikre dører. Når Jehovas fastsatte tid kommer til at hans fortærende ild skal rase gjennom det majestetiske landet, må Libanon på hans befaling åpne sine symbolske dører og la ilden slippe inn. Selv Libanons mektige sedrer må falle for de flammer som Gud har tent, og det er grunnen til at sypressen ved siden av sederen må jamre seg. Det at et tre har hard ved, gjør det ikke brannsikkert. Det er grunnen til at de utilgjengelige skogene med eiketrær på åsene i Basan øst for Jordan-elven og Den galileiske sjø må jamre seg. De skal også brennes ned i verdensbrannen under den kommende ’store trengsel’ som vil bli den største trengsel som noensinne har hjemsøkt menneskeheten. Det vil bli en tid da hyrdelignende herskere har grunn til å jamre seg.

 6. Hvorfor vil de hyrdelignende herskere jamre seg fordi de symbolske «trær» blir fortært, og hvorfor vil de også brøle som løvene langs Jordan-elvens bredder?

⁶ Hvis vi med tro lytter til det klare budskapet i den bibelske profetien, kan vi høre hvordan disse verdslige hyrdelignende herskerne jamrer seg. I «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» på Harmageddons slagmark, vil de bli berøvet sitt verdige utseende og sin opphøyde stilling. (Åpenbaringen 16: 14—16) De blir billedlig framstilt ved disse majestetiske trærne på Libanon og ved Basans eiketrær. De blir også billedlig framstilt som «unge løver». Akkurat som de unge løver brøler fordi den prektige skogen langs Jordan-elvens bredder, hvor disse løvene pleide å ligge på lur, er blitt brent ned, vil disse løvelignende hyrder og herskere brøle av forferdelse når de finner at de er blitt berøvet sine skjulesteder, hvorfra de pleide å slå ned på sine uforsiktige offer, på offentligheten, på menneskene.

 7. Hvordan omtaler Malakias 4: 1 den samme dagen, og hva vil den bety for de hyrdelignende herskere?

⁷ Den tid da en ødeleggende ild vil berøve disse verdslige hyrder deres store verdighet, deres betydning og deres maktstilling, ble også forutsagt av profeten Malakias, som trådte fram på skueplassen noen tiår etter Sakarias. Malakias sammenligner de overmodige og ugudelige med planter. Han sier (4: 1): «For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller grein.» Disse politiske hyrdene har hevdet at de hersker fordi de ved demokratisk valg har fått et «mandat fra folket», eller fordi de er blitt født i en eller annen kongefamilie, eller fordi kristenhetens presteskap har tildelt dem «kongers guddommelige rett». Dette gjør dem imidlertid ikke til teokratiske hyrder eller til herskere som er utnevnt av den store Teokrat gjennom hans Messias. Derfor vil ilden på den dag da Guds dom fullbyrdes, fortære alle deres falske krav og påstander. Hverken rot eller grein vil bli igjen av dem.

DEN HYRDE SOM ER UTNEVNT AV GUD

 8. Hvordan har de hyrdelignende herskere solgt «fårene» som slaktefår, og hvem kan oppreise en uselvisk hyrde?

⁸ Ettersom de styrende, herskerne, blir sammenlignet med hyrder, blir deres undersåtter, folket, sammenlignet med en fårehjord. De hyrdelignende herskerne har behandlet fårene som om de tilhørte dem, og har vært villige til å selge det får-lignende folket til selviske personer, som har kunnet utnytte og mishandle dem. De har i virkeligheten latt dem bli drept, bli slaktet for ærgjerrige menns skyld, menn som har vært villige til å betale prisen for å kunne utnytte folket og få makt over det. Disse hyrdene har dessuten ledet folket på en vei som til slutt vil føre til at de blir henrettet i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i den verdenssituasjon som kalles Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14—16; 19: 11—21) Finnes det så ikke noen virkelig «hyrde», en som virkelig har folkets interesser i tankene og som er villig til å ofre seg selv i stedet for å utnytte fårene? Hvem kan oppreise en slik hyrde, slik at de enkelte får kan komme under hans beskyttelse og ledelse og bli spart under den fryktelige nedslaktningen? Det er Jehova som kan gjøre det.

 9. Hvilken hjord får Sakarias beskjed om å røkte?

⁹ For å vise dette ble profeten Sakarias brukt til å utføre en billedlig handling eller spille en rolle i et profetisk drama. Profeten Sakarias beskriver selv dette på følgende måte: «Så sa [Jehova] min Gud: Røkt slaktefårene! De som kjøper dem, slakter dem uten å bøte for det, og de som selger dem, sier: Lovet være [Jehova]! nå blir jeg rik; og deres hyrder sparer dem ikke [viser dem ikke noen medlidenhet, NW].» — Sakarias 11: 4, 5.

10. Hvem består den symbolske «hjord» av, hvem tilhører den, og hvorfor ble Sakarias utnevnt som hyrde for «slaktefårene»?

¹⁰ For en ynkverdig tilstand «slaktefårene» befinner seg i! Den gangen var disse ’fårene’ Israels folk. Salmisten sa til ham som virkelig eide denne hjord: «Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord!» Salmisten anerkjente ham som den som eier fårene, for han sa: «Han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder.» (Salme 80: 2; 95: 7) I betraktning av at Gud eide dem, hadde han rett til å utnevne en trofast hyrde over dem. Dette gjorde han også ved å utnevne profeten Sakarias. Denne nye, jordiske hyrde fikk ikke et «mandat fra folket» på demokratisk vis. Han ble teokratisk utnevnt av den store Hersker, Jehova Gud. Denne himmelske Eier hadde i tankene å redde noen av disse «slaktefårene». Han hadde allerede sagt: «[Jehova] deres Gud skal frelse dem på den dag, han skal frelse sitt folk som en hjord; for de er som edelsteiner i en krone og stråler over hans land.» (Sakarias 9: 16) Det var for å gjennomføre denne hensikt at den store Teokrat utnevnte Sakarias til å røkte hjorden.

11. Hvordan viste de «hyrder» som solgte fårene, ikke noen medlidenhet med dem og hvordan var de medskyldige i nedslaktningen av dem?

¹¹ Sakarias var ikke lik de hyrdelignende herskerne som mente at de hadde myndighet til å selge Jehovas får for egen vinnings skyld. Når de oppnådde rikdom på den måten, trodde de at det var Gud som gjorde dem rike. Etter at de på en hjerteløs og forrædersk måte hadde solgt fårene, sa de hyklersk: «Lovet være [Jehova]! nå blir jeg rik.» Ved å handle på den måten viste hyrdene ikke noen medlidenhet med de får-lignende menneskene som hadde overgitt seg til dem. Disse hyrdene visste at de som de hadde solgt ’fårene’ til, ville slakte dem for å kunne gjennomføre sine ærgjerrige, selviske planer. Noe som var enda verre, var at disse kjøperne ikke ville måtte «bøte for det», for at de slaktet dem. Hyrdene, som solgte dem, ville i hvert fall ikke kreve kjøperne til regnskap for det. De var på den måten medansvarlige for nedslaktningen. For dem var fårene ikke noe annet enn ’slaktefår’.

12. Hvis får hevder menneskene i kristenheten at de er, og er deres jordiske, religiøse hyrder utnevnt på teokratisk vis?

¹² Dette minner om en lignende situasjon i kristenheten nå i det 20. århundre. Folket, de som kaller seg kristne, hevder at de er Guds får. De anvender Salme 95: 7 (som er sitert ovenfor) på seg selv, og i kirkene framsier de Salme 23: 1: «Herren er min hyrde, meg fattes intet.» Men disse kirkemedlemmene ser også hen til jordiske «hyrder». Spesielt i religiøs henseende gjør kristenhetens prester krav på å være hyrder for disse fårene, og hvert enkelt av kristenhetens hundrevis av religionssamfunn har sin egen hjord. Disse hyrdene er imidlertid ikke teokratisk utnevnt i likhet med Sakarias, for de er ordinert av sitt eget religionssamfunns styre, av en biskop eller en annen framstående kirkelig dignitar eller av en menighet. Etterligner slike prester hyrdene på Sakarias’ tid?

13. Hvordan har slike prester etterlignet hyrdene på Sakarias’ tid ved å selge «fårene» til å slaktes?

¹³ Det er fryktløst blitt påpekt at kristenhetens religiøse ledere med deres hundrevis av millioner av kirkemedlemmer, som er underlagt deres åndelige herredømme, kunne ha forhindret at det brøt ut en verdenskrig i 1914. Men de gjorde ikke det.a Uten å protestere lot de sine hjorder i over fire år ta del i den mest brutale krig som inntil da var blitt utkjempet i hele menneskehetens historie. De solgte i virkeligheten sine hjorder for å unngå den forfølgelse de ville ha blitt utsatt for hvis de hadde holdt seg nøye til kristendommen, og for å innynde seg hos de militære og politiske hyrder. Dette var i like høy grad tilfelle under den annen verdenskrig, som i likhet med den første begynte midt i hjertet av kristenheten. Nedslaktningen under den annen verdenskrig var enda mer redselsfull enn nedslaktningen under den første. De religiøse lederne har dessuten forsøkt å tilfredsstille de kommersielle profittjegerne og politikerne. De har blandet seg opp i politikken og solgt sine hjorder til maktsyke menn som ikke har noen samvittighetsskrupler når det gjelder å utnytte folket.

14. Hvem hevder således «hyrdene» at det er som har gjort dem rike, og hvorfor har de som kjøper fårene, ikke noen samvittighetsskrupler når det gjelder å utnytte dem eller føre dem til slakterbenken?

¹⁴ Når de på denne måten blir rike hva materielle eiendeler og popularitet hos den herskende klasse i denne verden angår, tror de at Gud har velsignet dem. Og de sier derfor fromt: «Herren være lovet, jeg ble rik!» (Sakarias 11: 5, SSH) Fordi «de som kjøper» de arme fårene, har de religiøse lederes velsignelse, har de ingen skyldfølelse når de utnytter fårene, nei, ikke engang når de forårsaker en voldsom nedslaktning av dem. De må ikke «bøte for det», for kristenhetens presteskap holder dem ikke ansvarlige for det, men fortsetter å behandle dem som medlemmer som står i et godt forhold til det kirkesamfunn de står tilsluttet. Det er derfor meget tydelig at «hyrdene», både de religiøse og de politiske, ’ikke har noen medlidenhet’ med «fårene» i kristenheten

15. Hvordan vet vi at folket har likt å bli utnyttet av forræderske hyrder?

¹⁵ Trass i alt dette har det vært akkurat som Gud sa i Jeremias 5: 31: «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således. Men hva vil I gjøre når enden på dette kommer?» Og hvordan vet vi at de som hevder at de er Guds folk, «gjerne [vil] ha det således»? Vi vet det fordi vi har kunnet legge merke til at de som har hevdet at de utgjør Guds folk, ikke har latt seg lede av den trofaste hyrde som Gud har oppreist, og som ble billedlig framstilt ved profeten Sakarias. De fortsetter å la dem som handler med ’får’, både kjøperne og selgerne, føre seg til slakterbenken. Fortjener de så å bli vist noen medlidenhet når de får merke følgene av sin handlemåte?

16. Hva svarer Gud i Sakarias 11: 6 på spørsmålet om hvorvidt de fortjener å bli vist medlidenhet?

¹⁶ Gud svarer profeten Sakarias, den teokratiske hyrde: «For jeg vil ikke mer spare [for jeg vil ikke mer vise medlidenhet med, NW] landets innbyggere, sier [Jehova]; men jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konge, og de skal herje landet, og jeg vil ikke redde noen av deres hånd.» — Sakarias 11: 6.

17. Hvilken tilstand vil Jehova la «slaktefårene» komme i, og hvorfor vil de forgjeves rope til ham?

¹⁷ Det forholder seg på lignende måte med kristenheten i vår tid. Den tid må komme da Jehova vil slutte å vise medlidenhet med «slaktefårene». Han vil la de ukjærlige «fårene» plyndre hverandre. Han vil la hyrdene (de religiøse og de politiske) plyndre fårene; han vil la kongen eller den kongelige hyrde plyndre fårene, og han vil overgi fårene i hverandres hender. Det vil bli anarki. Kan dette føre til noe annet enn at hele det organiserte menneskelige samfunn bryter sammen? Nei, denne tingenes ordning vil gå i oppløsning. Ikke noe vil lenger bli gjort på en organisert måte og i samsvar med denne verdens visdom. Symbolsk talt vil anarkistene, som skaper kaos og går løs på hverandre, uvegerlig «herje landet», det vil si ødelegge det organiserte, jordiske område. Hvor høyt og hvor lenge de enn roper til Jehova, vil han «ikke redde noen av deres hånd». Hvorfor skulle han det? De har gang på gang nektet å følge hans utnevnte hyrde.

HYRDENS LØNN

18. Hvordan ble Sakarias utnevnt til hyrde for Israels «hjord», og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hans tjenester?

¹⁸ Hvor høyt verdsetter de som bare hevder at de er Guds folk, den åndelige «hyrde» som Gud har oppreist og sendt til dem? Dette blir profetisk framstilt for oss ved det profeten Sakarias erfarte. Ikke i kraft av et mandat fra folket, men i kraft av en teokratisk utnevnelse ble han sendt for å ’røkte’ Israels hjord. Hvor høyt ble han verdsatt? Hvor høyt ble hans tjenester verdsatt? Han sier rett ut:

19. Hvor mange staver tok Sakarias, hvor mange hyrder gjorde han til intet i en måned, og hvordan viste han at han gjorde sin pakt med folket til intet?

¹⁹ «Så røktet jeg slaktefårene, endog de usleste av fårene [til gagn for dere, o hjemsøkte av hjorden, NW; eller muligens: til gagn for dem som driver handel med hjorden, som fotnoten sier]; og jeg tok meg to staver, den ene kalte jeg liflighet [Godvilje, SSH], og den andre kalte jeg bånd, og jeg røktet fårene, og jeg gjorde de tre hyrder til intet i en måned. Jeg ble lei av dem, og de likte heller ikke meg, og jeg sa: Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt. Så tok jeg min stav liflighet [Godvilje, SSH] og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene. Og den ble gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene, de som aktet på meg, at det var [Jehovas] ord.» — Sakarias 11: 7—11.

20. Hva ble stavene brukt til, hva ble de kalt, og hvorfor?

²⁰ Som en del av sin hyrdeutrustning tok Sakarias to staver, den ene til å lede fårene med og den andre til å beskytte dem med. Den tidligere hyrdegutten David nevner to slike staver i Salme 23: 1—4 når han sier: «[Jehova] er min hyrde, . . . Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg.» Den ene staven, tydeligvis den som ble brukt til å lede fårene med, kalte Sakarias «Godvilje» og hentydet derved til den gunst som ble vist fårene. Den andre staven, tydeligvis den som ble brukt for å holde angripere borte fra fårene, kalte han «bånd» (til å bevare enheten med). Sakarias’ Gud, Jehova, hærskarenes Gud, viste fårene sin gunst ved å utnevne Sakarias til hyrde for dem. Den ene staven ble derfor kalt Godvilje.

21. Hva slags får ble Sakarias gjort til hyrde for, hvilke nasjonaliteter besto de av, og hvem representerte Sakarias som hyrde?

²¹ Jehovas profet ble imidlertid ikke gjort til hyrde for en bokstavelig hjord. Det var en symbolsk hjord, nemlig Israels hus, som da besto av en levning av Juda rike og en levning av innbyggere fra tistammeriket Israel i nord, hvor Efra’im var den viktigste stammen. Sakarias ble følgelig teokratisk utnevnt til å ha åndelig overoppsyn med levningen av hele Israels hus i likhet med en hersker eller stattholder. I denne stilling representerte han i virkeligheten Jehova, den himmelske Hyrde.

22. Var Sakarias forpliktet til å røkte fårene for ingenting, var israelittene forpliktet til å la seg røkte av ham, og hva viser hvorvidt en kontrakt eller overenskomst kom inn i bildet?

²² Profeten Sakarias skulle ikke være hyrde for ingenting. På grunn av de tjenester han ytet, hadde han krav på lønn. Da han hadde fullført sitt arbeid, kunne han med rette kreve betaling for det. Ettersom han var utnevnt av den store Teokrat, Jehova, måtte alle som utgjorde Israels levning, godta ham og vise verdsettelse av hans hyrdegjerning ved den lønn de ga ham. Var det blitt inngått en spesiell kontrakt eller overenskomst med Israels hus som krevde at det ble utført en slik hyrdegjerning? At det var blitt inngått en slik kontrakt eller pakt, blir antydet av det Sakarias sier når han forteller om at han slutter i sin tjeneste. Han sier: «Så tok jeg min stav liflighet [Godvilje, SSH] og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene.» (Sakarias 11: 10) Det vil si med «alle folkene» i Israel.

23. Hvis overenskomst med Israel var det som her kom inn i bildet? Begrunn svaret.

²³ Hvis «pakt» eller høytidelige kontrakt var så dette? Det høres ut som det var en pakt Sakarias selv hadde inngått. Men la oss huske at det var Jehova som sa til ham: «Røkt slaktefårene!» (Sakarias 11: 4) Jehova sa det fordi hyrdene solgte fårene som slaktefår, til tross for at de tilhørte Jehova Gud. Dette betydde at det var Jehovas pakt som var berørt; det var for å holde den pakt han hadde inngått med Israel, at han utnevnte en profet til å være folkets hyrde. I samsvar med denne grunnleggende kjensgjerning sier fotnotene i Biblia Hebraica av Rudolf Kittel, Stuttgart i Vest-Tyskland, at vi i stedet for «den pakt . . . som jeg hadde gjort» muligens burde lese: «den Jehovas pakt som Jehova hadde inngått.» Grunnen til det er at de pronominalendelser i den hebraiske tekst som vanligvis blir oversatt med «min» og «jeg», i virkeligheten er forkortelser for Guds navn, Jehova. — Se fotnotene i New World Translation of the Holy Scriptures, 1971-utgaven.

24. a) Hvor lenge røktet Sakarias hjorden, og hvordan vet vi det? b) Til gagn for hvem røktet han den?

²⁴ Det fantes også andre hyrder på den tiden. Det ser ut til at de ikke likte at Jehovas profet trengte seg inn på deres virkefelt. Sakarias virket som hyrde i det minste i en måned, for han forteller: «Og jeg gjorde de tre hyrder til intet i én måned. Jeg ble lei av dem, og de likte heller ikke meg.» (Sakarias 11: 8) Vi får ikke vite hvem disse tre hyrdene var. Men ettersom Sakarias var blitt utnevnt av den høyeste Gud, hadde han større myndighet enn de hadde, og han kunne derfor avskjedige dem. Hvor lenge han virket som hyrde etter at han hadde gjort til intet disse tre hyrdene, vet vi ikke. Grunnen til at han i det hele tatt på Jehovas befaling voktet hjorden, var, som han selv sa: «Så røktet jeg slaktefårene, endog de usleste av fårene [til gagn for dere, o hjemsøkte av hjorden, NW].» (Sakarias 11: 7 KJ; Yg) Det var mer barmhjertig av Sakarias å gjøre dette enn å røkte fårene «til gagn for dem som driver handel med hjorden» (NW, fotnoten) eller «for sauehandlerne». (SSH; MMM; RS) Disse fårene var i virkeligheten blitt overlatt til kjøpmennene. (Mo) Hvor hjerteløst var ikke det!

25. a) Hvilken følelse utviklet seg mellom Sakarias og de tre andre hyrdene, og hvorfor? b) På hvis initiativ ble ’pakten’ med hjorden gjort til intet, og hvordan vet vi det?

²⁵ Sakarias ble ikke lei av de hjemsøkte fårene. Han ble lei av de tre forsømmelige hyrdene. Ettersom Sakarias var trofast og viste medlidenhet når han røktet hjorden, likte ikke disse hyrdene ham. Han samarbeidet ikke med dem. Det var først etter at han til Jehovas fastsatte tid hadde gjort dem til intet som hyrder, at han ga opp sitt arbeid. Den «pakt» som var blitt «gjort med alle folkene» i Israel, ble på den måten gjort til intet. Sakarias viser at dette ble gjort, ikke på grunn av hans eget ønske, men i samsvar med den store Hyrdes ledelse og beslutning, for etter at han hadde brutt i stykker den stav som ble kalt Godvilje, som et symbol på at pakten var blitt gjort til intet, sier han videre: «Og den ble gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene [de hjemsøkte av hjorden, NW], de som aktet på meg, at det var [Jehovas] ord.» — Sakarias 11: 10, 11.

26. Hva betydde det at pakten ble gjort til intet for Israels hjord hva velstand og enhet angår?

²⁶ Hva betydde det at pakten var blitt brutt, for den hjord som Israels folk utgjorde? Nøyaktig det som Sakarias sa da han sluttet sin hyrdegjerning: «Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt.» (Sakarias 11: 9) Hvem skulle så ta seg av hjorden når Jehovas utnevnte hyrde hadde fått befaling om å slutte som hyrde? De som ønsket å tjene penger på hjorden, ville la dem som var nær ved å dø, få dø. De som var nær ved å bli tilintetgjort, eller som var i ferd med å forlate hjorden, ville ikke bli vist oppmerksomhet og ført tilbake til hjorden, og de som ble igjen, ville slåss seg imellom og fortære hverandre ved ikke å vise hverandre kjærlighet, men i stedet utnytte hverandre på en selvisk måte.

27. Hvem var det som ikke lenger viste medlidenhet, med den følge at pakten ble gjort til intet, og hva ville resultatet bli da det ikke lenger ble vist medlidenhet?

²⁷ Var så det at pakten ble brutt, en følge av at Sakarias unnlot å vise barmhjertighet? Nei, det var en følge av at den tid da Jehova hadde vist barmhjertighet, nå hadde utløpt. Det var derfor det tidligere var blitt sagt til Sakarias: «For jeg vil ikke mer spare [ikke mer vise medlidenhet med, NW] landets innbyggere, sier [Jehova]; men jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konge, og de skal herje landet, og jeg vil ikke redde noen av deres hånd.» (Sakarias 11: 6) Det at folket ikke ga akt på Guds utnevnte hyrde, som han i sin barmhjertighet hadde sendt til dem, ville føre til anarki! For et sammenstøt av selviske interesser! For en undertrykkelse! For en usikkerhet! Hvilken ødeleggelse lovløse, opprørske menneskers nedbrytende virksomhet vilje føre til for den bestående tingenes ordning! En fryktelig opplevelse ventet den hjord som hevdet at den tilhørte Jehova, når denne guddommelige beslutning trådte i kraft.

DEN PRIS HYRDEN BLE VERDSATT TIL

28. Hvem var Sakarias her et bilde på, hva ble denne utnevnt til, og hvordan ble det gitt et vitnesbyrd om det?

²⁸ Sakarias utførte en billedlig, profetisk handling. Han var et bilde på en større hyrde i oppfyllelsen av profetien. Denne hyrde var Jehovas Messias, Jesus, kong Davids etterkommer og evige arving. (Matteus 1: 1—6) Etter at Jesus hadde arbeidet som tømmermann i Nasaret i Galilea inntil han var 30 år gammel, ble han sendt som en åndelig hyrde til Israels folk. Det var ikke landets politiske og religiøse ledere som ba ham om å bli en slik hyrde. Han ble ikke utnevnt til hyrde i kraft av et «mandat fra folket», men i kraft av en teokratisk utnevnelse, noe som gjorde ham høyere enn alle «hyrder» som var utnevnt av mennesker. I sin egen hjemby, Nasaret, pekte han på at han var blitt salvet med Jehovas ånd til å være Messias og følgelig være hyrde for den hjord som Guds folk utgjorde. Profeten døperen Johannes så at denne Jesus ble salvet med den hellige ånd ved en synlig manifestasjon. Det skjedde like etter at Johannes i samsvar med Jehovas vilje hadde døpt Jesus i Jordan-elven. — Johannes 1: 19—36.

29. Hvordan viste Jesus i en lignelse hvordan fårene ble overdratt ham av en symbolsk ’dørvokter’?

²⁹ Døperen Johannes tjente i egenskap av forløper for Messias, Jesus, som ’dørvokter’ til Israels fåresti. Jesus Kristus hentydet til dette da han sa i en lignelse: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennom døren, men stiger over annensteds, han er en tyv og en røver; men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst. . . . Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» — Johannes 10: 1—11.

30. a) Hvem begrenset Jesus sin hyrdegjerning til, og hvordan viste han det? b) Hvordan og når forutsa Moses denne profetens komme?

³⁰ Jesus konsentrerte seg utelukkende om Israels hjord, og da han sendte ut sine 12 apostler, sa han til dem: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus! Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matteus 10: 5—7) Før han oppfylte en kananeisk kvinnes bønn om å helbrede hennes datter som var hardt plaget av en demon, sa han: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.» (Matteus 15: 22—24) Dette var i samsvar med den lovpakt som Jehova Gud hadde inngått med Israels hus ved mellommannen Moses ved Sinai berg i 1513 f. Kr. Da Moses kort tid før sin død oppfordret israelittene til å være tro mot denne pakten ved å sky alle former for demonisme, sa han: «En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal [Jehova] din Gud oppreise deg; på ham skal I høre.» (5 Mosebok 18: 15) Denne lovte profet som var større enn Moses, var Messias, Jesus. — 5 Mosebok 18: 16—19; Apostlenes gjerninger 3: 22, 23.

31. Hvordan framgår det av beretningen at Jesus viste medlidenhet med fårene, men hva kan sies om de andre hyrdene?

³¹ At Jesus hadde virkelig medlidenhet med Israels hjord, akkurat som den sanne, messianske hyrde skulle ha, framgår av beretningen: «Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet. Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» (Matteus 9: 35, 36) Vi kan ikke trekke noen annen slutning enn at de andre som skulle ha vært hyrder, hadde vært forsømmelige i sin tjeneste.

32. Hvem på Jesu tid var de «tre hyrder» som Sakarias avskjediget, et bilde på?

³² Hvem var så de «tre hyrder» som Jesus Kristus for å oppfylle det profetiske bilde ville gjøre til intet eller avskjedige fra de stillinger de hadde tiltatt seg? Beretningen om Jesu liv peker ikke på tre enkelte menn som profetien fikk sin oppfyllelse på. De tre hyrder som profeten Sakarias avskjediget, var tydeligvis et bilde på tre klasser av menn på Jesu tid. Beretningen forteller om tre klasser som hadde både politisk og religiøs makt i Israel. Det var 1) fariseerne og 2) sadduseerne, to klasser som begge var representert i det jødiske råd eller sanhedrin i Jerusalem. Dette dømmende råd hadde visse forvaltningsmessige oppgaver under den romerske stattholder ved siden av de religiøse oppgaver. Nikodemus, en fariseer som var et medlem av Sanhedrinet, var således «en av jødenes rådsherrer». (Johannes 3: 1, 2; 7: 50—52) Josef, en rik mann fra Arimatea, var også et medlem av Sanhedrinet. (Matteus 27: 57—60; Lukas 23: 50—53) Sanhedrinet var nokså splittet fordi det besto av disse to gruppene, fariseerne og sadduseerne. (Apostlenes gjerninger 23: 1—9) Foruten disse jødiske sekterere fantes det en annen gruppe, nemlig 3) herodianerne. — Markus 12: 13.

33. Hvordan ble Jesus «lei av» disse «tre hyrder», slik det ble billedlig framstilt i forbindelse med Sakarias?

³³ Akkurat som de «tre hyrder» på Sakarias’ tid ikke likte ham, «likte heller ikke» disse tre gruppene Jesus Kristus, den messianske hyrde. De sammensverget seg mot Jesus for å bringe ham i vanry i Israels hjords øyne. (Matteus 22: 15—22; Markus 3: 6) Jesus gjorde ikke til intet — han avskjediget ikke — disse tre fiendtlige gruppene bokstavelig talt i løpet av «én måned». Den bokstavelige ’ene måned’ i Sakarias’ tilfelle ville være et bilde på en kort tidsperiode i Jesu tilfelle. (Sakarias 11: 8) Helt fra begynnelsen av sin tjeneste nektet Jesus å ha noe som helst med disse selviske, herskende grupper å gjøre, det vil si, han ønsket ikke å slutte seg til dem. Og mot slutten av sin tjeneste ble han «lei av dem». Ved flere anledninger brakte han offentlig alle tre gruppene til taushet i forbindelse med lærespørsmål og spørsmål som gjaldt forholdet til myndighetene. (Matteus 22: 15—45) Hva resultatet av dette ble, framgår av Matteus 22: 46, hvor det sies: «Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen å spørre ham mer fra den dag [tirsdag den 11. nisan i år 33].»

34. a) Hva sa Jesus som en klimaks i sin fordømmelse av de skriftlærde og fariseerne? b) Ved hvilken anledning var det som om Jesus brøt i stykker den stav som ble kalt Godvilje?

³⁴ Jesus Kristus hadde nettopp sagt til dem: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matteus 21: 23—43; Markus 12: 1—12, Lukas 20: 9—44) Kort tid etter at han hadde kommet med denne erklæringen, fordømte han offentlig de skriftlærde og fariseerne som undertrykkende hyrder og religiøse hyklere. Som en klimaks på sin fordømmelse sa han: «Så gir I da eder selv det vitnesbyrd at I er deres barn som slo profetene i hjel; fyll da også I eders fedres mål! I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes [Gehennas, NW] dom?» (Matteus 23: 1—33; Markus 12: 38—40; Lukas 20: 45—47) Som om han brøt i stykker hyrdestaven Godvilje, sa han så: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se! deres hus blir forlatt og overlatt til dere selv.» — Matteus 23: 37, 38, vers 38 fra NW.

35. Hva kunngjorde Jesus ved det han da sa, for jødene med hensyn til Guds lovpakt med dem, og hva skjønte de «hjemsøkte» som ga akt på Jesus?

³⁵ Da Jehova Gud forlot det jødiske tempel for tilbedelsen av ham i Jerusalem, betydde det at han gjorde til intet den lovpakt som han hadde inngått med Israels folk ved Moses. Som den hyrde som var forbilledlig framstilt ved Sakarias, kunngjorde Jesus således at den pakt Jehova hadde inngått med Israels folk, skulle bli gjort til intet. De «hjemsøkte av hjorden», som aktet på Jesus og hørte hans ord, ’skjønte at det var Jehovas ord’. — Sakarias 11: 11.

36. Hva betydde dette med hensyn til Guds godvilje overfor Israel, og hvilke fryktelige følger fikk til slutt det at folket forkastet Jehovas hyrde og hersker?

³⁶ Dette betydde at Jehova ikke lenger ville vise godvilje overfor sitt ulydige, utvalgte folk. Han ville «ikke mer vise medlidenhet» med innbyggerne i «Juda land». Dette land ville bli hjemsøkt av alle de redsler som ville bli en følge av at Judea ble invadert og dets byer og festninger, Jerusalem og dets tempel innbefattet, ble ødelagt i de grusomme årene 70—73 e. Kr. Jesus Kristus forutsa denne tragedien på den samme dagen, den 11. nisan i år 33, i sin profeti om «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 1—22, NW, Markus 13: 1—20; Lukas 21: 5—24) Denne nasjonale ulykke var, om ikke noe annet, et smertelig vitnesbyrd om at den mosaiske lovpakt mellom Gud og Israel var blitt gjort til intet. Hvilke fryktelige følger hadde ikke det å forkaste Guds Hyrde og Hersker fått!

37. Hvordan ble det vist hva Sakarias’ hyrdegjerning ble verdsatt til, hva sa Jehova da til ham at han skulle gjøre, og hva brøt han nå i stykker?

³⁷ Hvor høyt verdsatte Israels folk Jehovas utnevnte hyrde? Profeten Sakarias illustrerer dette ved det han selv erfarte, og danner derved et forbilde på noe av større betydning. Han sier: «Deretter sa jeg til dem: Om I så synes, så gi meg min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de opp til meg min lønn, tretti sølvpenninger. Da sa [Jehova] til meg: Kast den bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpenninger og kastet dem i [Jehovas] hus til pottemakeren. Så brøt jeg i stykker min andre stav bånd for å gjøre brorskapet mellom Juda og Israel til intet.» — Sakarias 11: 12—14.

38. Hvor høy var den pris Sakarias ble aktet verd, og hvordan omtalte Jehova den?

³⁸ De «tretti sølvpenninger» var i virkeligheten 30 sekel sølv. Dette var ifølge Moseloven prisen på en slave. (2 Mosebok 21: 32) Var profeten Sakarias eller den hyrdegjerning han utførte, ikke mer verd enn en slave? Og ettersom Sakarias var blitt utnevnt av den himmelske Hyrde, Jehova, var den pris de satte på ham, den samme som den pris de satte på Jehova som hyrde. Jehova kunne tale om den som den «herlige pris som jeg er aktet verd av dem». (Hvis ikke Sakarias her kom med en parentetisk henvisning til seg selv.) Jehova omtalte riktignok denne prisen som en herlig pris i stedet for å omtale den som prisen på en slave, men dette uttrykket var tydeligvis ikke et tegn på at han var tilfreds, men snarere en sarkastisk eller ironisk bemerkning. Det viste at han var klar over at de manglet verdsettelse.

39. Hva viste det at Sakarias brøt i stykker staven «bånd», i forbindelse med Israels nasjon?

³⁹ Ved at de som hevdet at de utgjorde Guds folk, viste en slik mangel på verdsettelse av den hyrde som representerte Jehova, ble grunnlaget for enhet i hjorden fjernet. Det ville ikke være én hyrde og én hjord. Dette ville fjerne den beskyttelse som enhet utgjør mot angripere utenfra. Det var derfor på det rette tidspunkt Sakarias brøt i stykker den staven som ble kalt «bånd». Han gjorde det for å vise at grunnlaget for «brorskapet» mellom Juda rike og tistammeriket Israel var blitt fjernet. Det var på grunn av spørsmålet om å ha én messiansk konge, én konge av Davids kongelige slektslinje, at folket, som besto av 12 stammer, ble delt i to riker, Juda rike og Israels rike, etter kong Salomos død, i 997 f. Kr. Det at lovpakten, som var blitt inngått ved Moses, ble gjort til intet, betydde ikke bare at det var slutt på Jehovas godvilje, at han ikke lenger ville vise det folk han en gang hadde utvalgt, sin gunst, men også at den guddommelige omsorg og beskyttelse som gjorde nasjonen til et harmonisk hele, ville bli fjernet. De åndelige bånd som skapte et brorskap, var blitt fjernet, og de kjødelige bånd alene var ikke sterke nok til å holde dem sammen som brødre.

40. a) Hvorfor var det at det ble satt så liten pris på Jehovas hyrde, mer alvorlig i forbindelse med ham som Sakarias var et bilde på? b) Hva burde en hyrdelignende hersker få som lønn av sine undersåtter?

⁴⁰ Det å ringeakte Guds foranstaltninger og forkaste dem får alltid sørgelige følger. Selv om Jehova i høy grad ble ringeaktet som den store Hyrde i forbindelse med Sakarias, ble han det i langt høyere grad i forbindelse med den messianske Hyrde, som Sakarias var et bilde på. Denne hyrde var ingen annen enn Guds Sønn, som Gud hadde sendt fra himmelen for at han skulle være den gode hyrde og ofre sin sjel eller sitt fullkomne, menneskelige liv til gagn for alle får-lignende mennesker. (Johannes 10: 14—18) Ettersom Messias, Jesus, virket som hyrde på sin himmelske Fars vegne, kunne han ha benyttet seg av sin rett til å be om lønn på vegne av sin Far. Hvilken lønn eller betaling er det en hyrdelignende hersker forlanger av sine undersåtter? Han krever at hans undersåtter skal støtte ham og hans regjering, enten materielt sett eller ved trofast tjeneste. De som den hyrdelignende hersker har utnevnt til spesielle stillinger, sørger for at hyrden får en slik lønn eller betaling av alle sine undersåtter. Salomo, en teokratisk utnevnt konge, skrev: «Frykt [Jehova], min sønn, og kongen! Med folk som setter seg opp mot dem, må du ikke ha noe å gjøre.» — Ordspråkene 24: 21.

41. a) Tvang Sakarias folket til å gi ham hyrdelønn? b) Når kunne de jødiske representanter ha gitt Jesus lønn som hyrde, men når ble de tvunget til å sette en pris på ham?

⁴¹ I nesten tre og et halvt år tjente Jesus trofast som en åndelig hyrde for de «fortapte får av Israels hus». Mot slutten av sin hyrdegjerning, den siste uken han levde som menneske på jorden, gikk han ikke direkte til de hyrdelignende representanter for Israel, slik som Sakarias gjorde, og ba om lønn eller betaling. Sakarias sa til disse representantene på hans tid at hvis de ikke ville gi ham lønn, kunne de bare la det være: «Om I så synes, så gi meg min lønn, men hvis ikke, så la det være!» (Sakarias 11: 12) Da Jesus red inn i Jerusalem på en aseninnes fole, kunne Israels hyrdelignende representanter ha gitt ham hans lønn ved å godta ham som den sanne Messias, som den som var sendt og salvet av Jehova. Men de unnlot å gjøre dette. Ikke desto mindre ble de tre dager senere (den 12. nisan i år 33) tvunget til å avgjøre hvor mye han var verd i penger som en åndelig hyrde. Hvordan? La oss lese beretningen:

42. Hvilken pris ble avtalt med Judas Iskariot, og når?

⁴² «Da gikk en av de tolv, som het Judas Iskariot, til yppersteprestene og sa: Hva vil I gi meg, så skal jeg gi ham i eders vold? De ga ham da tretti sølvpenninger. Og fra den tid av [den 12. nisan] søkte han leilighet til å forråde ham. Men på den første dag av de usyrede brøds høytid [den 14. nisan] gikk disiplene til Jesus og sa til ham: Hvor vil du vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet?» — Matteus 26: 14—17.

43. Hvordan stilte Jesus seg til det at han ble solgt av forræderen, og når ble handelen avsluttet?

⁴³ Disse religiøse hyrdene ga Judas Iskariot 30 sekel sølv. (Markus 14: 10, 11; Lukas 22: 3—6) Jesus visste at han ville bli forrådt, og at det var Judas Iskariot som ville gjøre det. (Matteus 17: 22, 23; 20: 17—19; 26: 1, 2, 24, 25) Jesus gjorde ikke noe for å forhindre at han ble solgt ved å bli forrådt. (Matteus 26: 45—57) Han framskyndte i virkeligheten denne forræderske handlingen, for at den skulle finne sted til Guds fastsatte tid, for ved påskemåltidet viste han at Judas Iskariot var forræderen, og sendte ham av gårde med ordene: «Hva du gjør, det gjør snart!» Forræderen gikk straks ut for å avslutte sin handel med de religiøse hyrdene. (Johannes 13: 21—30) Noen timer senere var Jesus blitt forrådt, og Judas Iskariot hadde tjent sine penger. (Johannes 18: 1—14) Verdien av Jesus, den messianske Hyrde, var blitt fastsatt. Tretti sekel sølv — prisen på en slave ifølge Moseloven — var det han ble verdsatt til! For en herlig pris!

44, 45. a) Hva ble gjort med de pengene som Sakarias fikk? b) Hva ble gjort med de pengene som Judas Iskariot fikk for å forråde Jesus?

⁴⁴ Judas Iskariot godtok denne prisen. Han hadde vært kasserer for de 12 apostler, men han la ikke pengene i deres pengepung. Han beholdt dem selv — en liten stund! (Johannes 12: 4—6) Profeten Sakarias i gammel tid beholdt ikke de 30 sekel sølv som han hadde fått som lønn. Pengene tilhørte i virkeligheten hans Herre, Jehova, og Jehova sa derfor til ham: «Kast den bort til pottemakeren [i tempelskattkisten, MMM].» Sakarias gjorde det. (Sakarias 11: 12, 13) Det han gjorde, var et forvarsel om noe. Ikke så å forstå at Sakarias var et forbilde på Judas Iskariot, men i likhet med Sakarias beholdt ikke Judas sine 30 sekel sølv. Hva han gjorde med dem, eller snarere hva resultatet ble av at han kvittet seg med de pengene han hadde fått for å forråde Jesus, blir vist i beretningen:

⁴⁵ «Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd imot Jesus, at de kunne drepe ham, og de bandt ham og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. Da nå Judas, som forrådte ham, så at han var blitt domfelt, angret han det, og han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de 30 sølvpenninger og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hva kommer det oss ved? Se du dertil! Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten; for det er blodpenger. Og de holdt råd med hverandre, og kjøpte for pengene pottemakerens åker til gravsted for fremmede. Derfor heter denne åker Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremias, som sier: Og de tok de tretti sølvpenninger, den verdsattes verdi, han som Israels barn lot verdsette, og de ga dem for pottemakerens åker, således som Herren bød meg.» — Matteus 27: 1—10.

46. a) Hvordan talte apostelen Peter senere om Judas Iskariot og de 30 sekel sølv? b) Hvilken inkonsekvent holdning inntok prestene til det blod disse pengene representerte?

⁴⁶ Ettersom de pengene prestene kjøpte pottemakerens åker for, var blitt skaffet til veie av Judas Iskariot, taler apostelen Peter om Judas som om det var han som kjøpte den gravplassen som ble brukt til jøder som døde mens de besøkte Jerusalem, og til proselytter. Peter sa angående Judas til den kristne menighet: «Han kjøpte seg nå en åker for lønnen for sin ugjerning, og han styrtet ned [etter at han hadde hengt seg] og brast i tu, og alle hans innvoller veltet ut, og det ble vitterlig for alle dem som bor i Jerusalem, så at hin åker på deres eget mål fikk navnet Hakeldama, det er blodåker.» (Apostlenes gjerninger 1: 18, 19) Prestene handlet bare på vegne av Judas da de tok pengene ut av tempelhelligdommen, hvor Judas hadde kastet de 30 sekel sølv, og ga dem til ham som solgte pottemakerens åker. Prestene forsto at det ikke var passende å legge ’blodpengene’ i tempelkisten, men samtidig mente de at de selv kunne tjene i templet, til tross for at de hadde vært årsak til at dette blod var blitt utgytt.

47. a) Hvordan kunne apostelen Matteus si Jeremias og likevel sikte til Sakarias? b) Hvordan løser den arameiske oversettelse problemet?

⁴⁷ Vi legger merke til at apostelen Matteus i Matteus 27: 9, 10 sier at det var profeten Jeremias’ ord som ble oppfylt. Hvis Matteus siktet til den delen av de hebraiske skrifter som var kjent som «profetene», og denne delen på Matteus’ tid begynte med Jeremias’ profeti, ville navnet Jeremias innbefatte alle de andre profetiske bøkene, også Sakarias’ bok. I så tilfelle ville Matteus i virkeligheten mene Sakarias, selv om han brukte navnet Jeremias.b The Holy Bible from Ancient Eastern Manuscripts (Peshitta) utelater navnet og gjengir disse versene slik: «Da ble det som ble talt av profeten, oppfylt, nemlig: Jeg tok de tretti sølvstykker, den dyre pris som ble oppnådd hos Israels barn, og jeg ga dem for pottemakerens åker, slik som Herren befalte meg.» (George M. Lamsa, 1957) Det syriske nye testamente som ble oversatt til engelsk fra Peshitta av James Murdoek (copyright 1893), sier det samme, idet det utelater profetens navn.c

48. a) Hvordan viser Matteus ved sin frie oversettelse av Sakarias’ profeti hva som ble gjort med pengene? b) Hvem viser denne oppfyllelsen av Sakarias’ profeti at Sakarias her var et bilde på?

⁴⁸ Ettersom Matteus 27: 9, 10 svarer til Sakarias 11: 13, men ikke svarer til noe i Jeremias’ bok, må Matteus’ sitat være en fri oversettelse av Sakarias 11: 13. Matteus oversatte tydeligvis Sakarias 11: 13 på den måten for å vise hvordan Sakarias 11: 13 ble oppfylt, nemlig ved at «de» de israelittiske prestene, tok de 30 sølvstykkene som lå på gulvet i templet, og at «de [prestene i stedet for Judas Iskariot] ga dem for pottemakerens åker». Sakarias 11: 13 sier ikke noe om hvordan de 30 sekel sølv som Sakarias kastet i tempelkisten i Jehovas tempel, senere ble brukt. På grunn av de endrede omstendigheter forteller imidlertid Matteus om hvordan pengene ble brukt i oppfyllelsen av profetien. Denne oppfyllelse ville bekrefte at hyrden Sakarias her var et bilde på den messianske Hyrde, Jesus, som ble forrådt og solgt for en så ringe pris.

49. Når ble staven «bånd» som en oppfyllelse av Sakarias’ profeti brutt i stykker, og hvilke følger fikk det for jødene?

⁴⁹ Akkurat som Sakarias deretter brøt i stykker den annen stav, bånd, førte det at Jesus ble forrådt for 30 sekel sølv, til at Jehova opphevet den lovpakt som han hadde inngått med Israel ved Moses. Da den oppstandne Jesus fór opp til himmelen og trådte fram for Gud og framstilte for ham verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer, ble lovpakten ugyldiggjort, og den lovte, nye pakt ble innstiftet med det åndelige Israel, det kristne Israel. (Efeserne 2: 13—16; Kolossenserne 2: 14—17; Hebreerne 9: 24—28) De kjødelige, omskårne jøder som forkastet den nye pakt, som ble inngått med Jesus Kristus som mellommann, ble utsatt for påvirkning av falske jødiske kristus’er. De var ikke bundet sammen med noe sant, teokratisk enhetens bånd, og den uenighet som gjorde seg gjeldende ved at de ble splittet i en rekke religiøse sekter, fikk katastrofale følger for dem da Jerusalem ble beleiret og ødelagt av romerne i år 70 e. Kr.

50. Hvordan har kristenheten i virkeligheten satt en lav pris på den messianske Hyrde, Jesus Kristus, hvordan har den gjort seg skyldig i paktsbrudd, og hvordan vil det at den ikke har Guds godvilje, berøre den?

⁵⁰ I likhet med fortidens Israel har kristenheten med sine hundrevis av sekter ringeaktet den messianske, himmelske Hyrdes, Jesu Kristi, omsorg. Hvordan har den gjort det? Naturligvis ikke ved det den fromt hevder, men ved sine gjerninger. Kristenheten har forrådt ham ved å forråde hans sanne disipler, som den har forfulgt, i mange tilfelle like til døden. Den har nektet å ta imot hjelp fra de åndelige hyrder som den himmelske, messianske Hyrde har sendt til den. Det den har gjort imot dem, har den i virkeligheten gjort imot ham. (Matteus 25: 40, 45; Markus 9: 37 Johannes 15: 20, 21) Den har således aktet det han har gjort i egenskap av hyrde, som noe av ringe verdi. Dette viser at den ikke er i harmoni med den nye pakt, som den hevder at den er tatt inn i, men at den, hvis en tar den på ordet, har brutt den nye pakt. Den har således ikke Jehova Guds godvilje, hans gunst, og han beskytter den ikke for å bevare enheten i den. Kristenheten er også utsatt for påvirkning fra alle slags falske kristus’er. Den uenighet som gjør seg gjeldende innen den, vil fortsette helt til den ’store trengsel’, som ble billedlig framstilt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70. — Matteus 24: 21? 22.

’EN DÅRLIG HYRDE’

51. a) Under hvis lederskap har kristenheten kommet som følge av at den har forkastet den messianske Hyrde? b) Hvilken organisasjon har kristenheten valgt i stedet for å godta den messianske Hyrde som Jehova har skaffet til veie?

⁵¹ Når mennesker som hevder at de tilber Bibelens Gud, forkaster Jehovas gode hyrde, Jesus Kristus, og hans sanne underhyrder, må de bli underlagt selviske, verdslig innstilte hyrder. (1 Peter 5: 1—4) Jehova forkastet de selviske politiske hyrder og beroliget de får-lignende mennesker ved å si: «Jeg vil oppreise en hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» (Esekiel 34: 23, 24) Jesus Kristus, sønn av fortidens kong David, er denne lovte Hyrde. I året 1919 ringeaktet kristenheten verdien av hans hyrdegjerning og forkastet ham og hans rike. Den valgte i stedet en menneskelaget, internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet, Folkeforbundet, hvis etterfølger, De forente nasjoner, nå i 1974 har 135 medlemsnasjoner. Den har høstet følgene av dette.

52. Hvilke følger har det at kristenheten har forkastet den messianske Hyrde og hans lederskap, fått for den?

⁵² Hvilke følger? Ærgjerrige politiske hyrder som opphøyer seg selv, og deres religiøse forbundsfeller. Gjennom profeten Sakarias viste Jehova Gud dette ved å framstille de verdslige hyrder som ’en dårlig hyrde’, som en dåraktig, ugudelig skare av ledere. Etter at menneskene i alle de tiår som har gått siden 1919, har hatt slike ledere, kan vi se hvordan disse ledere svarer til den hyrde som Jehova Gud beskrev profetisk gjennom Sakarias:

53. Hvis stav fikk Sakarias beskjed om å ta, hvordan ville den hyrde være som skulle stå fram, og hva ville skje med ham?

⁵³ «Og [Jehova] sa til meg: Ta deg atter en stav — en dårlig hyrdes stav! For se, jeg lar en hyrde stå fram i landet, en som ikke ser til de får som er nær ved å omkomme, ikke søker etter det som er bortkommet, og ikke leger det som har fått skade, og ikke sørger for det som holder seg oppe, men eter kjøttet av de fete og endog bryter deres klover i stykker. Ve den dårlige hyrde, som forlater fårene! Sverd over hans arm og over hans høyre øye! Hans arm skal visne bort, og hans høyre øye skal utslokkes.» — Sakarias 11: 15—17.

54. Hva slags «hyrder» viser forholdene i dag at menneskene har hatt, og hvorfor har slike ledere fått lov til å stå fram?

⁵⁴ Er ikke menneskene i vår tid, de som tilhører kristenheten, for ikke å snakke om menneskene i den hedenske verden, lik får som er nær ved å omkomme, eller som har kommet bort, som er blitt skadd, men som ikke er blitt legt? Er de ikke sultne eller truet av verdensomfattende hungersnød, mens korrupte, bestikkelige, parasittlignende, dårlige hyrder «eter» dem like til ’klovene’ eller leder dem på veier som er så ujevne at deres «klover» blir brutt i stykker? De tilstander som rår innen nasjonene, både de såkalte kristne og de hedenske, viser tydelig hva svaret er. Hvor mye lenger kan «fårene» holde ut? Alt dette er imidlertid en følge av at de har forkastet Jehovas messianske Hyrde. Ettersom de har valgt en slik kurs, har han latt en dårlig, en udugelig, hyrdeklasse som forårsaker skade, framstå i kristenhetens område.

55. Hvorfor kom ikke det ve som Jehova uttalte over en dårlig hyrde, over Sakarias, selv om han fikk beskjed om å ta en dårlig hyrdes stav?

⁵⁵ Profeten Sakarias fikk beskjed om å vise at en slik dårlig hyrdeklasse skulle framstå i vår tid, og på Jesu Kristi og hans apostlers tid, i det første århundre. Sakarias ble ikke selv en slik dårlig, en slik dåraktig, hyrde; han fikk bare beskjed om å ta en hyrdes stav og framstille en slik hyrde og hans klanderverdige oppførsel. Det ve som Jehova uttalte over en slik forsømmelig, dårlig og hjerteløs hyrde, rammet følgelig ikke Sakarias.

56. Hvordan har det vært et «sverd» over ’armen’ og det «høyre øye» til den klasse som utgjør den «dårlige hyrde»?

⁵⁶ Menneskene verden over kan nok vente å bli utfridd av slike politiske hyrder som de selv har valgt og utnevnt. Jehovas domsfullbyrdelses sverd er imidlertid imot slike hyrdelignende herskere, som selv lenge har båret domsfullbyrdelsens ’sverd’. (Romerne 13: 4; Apostlenes gjerninger 12: 1, 2) Fordi de ikke har Jehovas velsignelse nå i sin «endens tid», er deres «arm», som representerer deres makt og evner, allerede i ferd med å visne bort, og deres «høyre øye», det øye som best setter dem i stand til å finne botemidler og føre tilsyn som herskere, blir stadig svakere. I den kommende ’store trengsel’ vil Jehova imidlertid tilintetgjøre denne «dårlige hyrde»-klasse, dens øyne og armer og det hele.

[Fotnoter]

’En har satt en krigsdjevel på tronen i stedet for Gud,’ sa han. ’Kirkesamfunnene tar ikke seg selv alvorlig. De er tilfreds med bare å være en del av samfunnet og å forsvare sine land og herskere, enten disse er rettferdige eller urettferdige. Kirken er blitt målbundet og tvunget til å underordne seg. Den er som en gammel stum og tannløs hund som ikke lenger kan bite.

Mange av oss hadde ventet at sosialistene ville ha avverget en krig som denne, og vi var dypt skuffet over sosialistene i Europa da de ikke gjorde det. Men det falt oss aldri inn at kirkene, moskéene eller synagogene kunne forhindre en krig. Ingen av oss ventet noe slikt av dem. Vi vet hva som ville skje hvis et fremtredende medlem av den anglikanske kirke våget å heve sin røst og protestere mot sitt lands deltagelse i den nåværende konflikt.

Hver påske vasker Franz Josef 10—12 pilegrimers føtter, og kirken er tilfreds med ham. Tsaren er overhode for kirken om søndagen og for hæren de andre dagene.

Da nasjonene forberedte seg til denne krigen, rådførte de seg ikke noen gang med kirkesamfunnene, for de visste at de kunne stole like mye på kirkesamfunnenes støtte som de kunne stole på sine sanitetskorps og sine forsyningsavdelinger.

Det ville være bedre om misjonærene lærte folk der hjemme kristendommen først.’

Rabbineren sa til slutt:

’Det skjærer oss i hjertet når vi leser om de ødelagte katedralene i Reims og andre steder, og likevel er disse kirkene ødelagt for lenge siden; det er bare de ytre murene som nå har styrtet sammen.

Krigsguder, pengeguder og maktguder har ødelagt disse bygningene i århundrenes løp.’» — New York-bladet American, 12. oktober 1914, side 4.