Var det en oppstandelse som fant sted?

VAR det en oppstandelse som fant sted på den tiden da Jesus døde? Mange bibelkommentatorer mener at det gjorde det. De mener at Matteus 27: 52, 53 støtter deres oppfatning. Dette skriftstedet lyder: «Og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer sto opp, og de gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, og kom inn i den hellige stad og viste seg for mange.»

Ifølge det romersk-katolske verket Commentary on Holy Scripture forårsaket det jordskjelvet som blir nevnt i det foregående vers, at gravene i klippene ble åpnet, slik at veien ut ble gjort klar for de døde legemer som ikke ble oppreist før etter Jesu oppstandelse. Men her bør vi legge merke til at det ikke er dette skriftstedet virkelig sier.

Angående disse versene sier den kjente protestantiske bibelkommentatoren Adam Clarke: «Det er vanskelig å gi en forklaring på den begivenheten som det fortelles om i versene 52 og 53. Noen har ment at disse to versene er blitt innført i Matteus’ tekst fra Nasareerevangeliet, mens andre hevder at betydningen ganske enkelt er denne: Ved jordskjelvet ble mange begravde legemer kastet ut og kom til syne, og de ble liggende på marken til etter Kristi oppstandelse og ble sett av mange i byen. Hvorfor gravene skulle bli åpnet fredag, og de døde legemer ikke skulle bli oppreist til liv før følgende søndag, er vanskelig å forstå. Skriftstedet er ytterst dunkelt.»

En annen bibelkommentator, dr. Jenks, sier følgende angående disse versene: «Denne begivenhet er ikke fortalt så utførlig som vår vitebegjærlighet kunne ønske. . . . Vi kan stille spørsmål angående dette som vi ikke vil være i stand til å besvare.» Andre bibelkommentatorer kommer med lignende uttalelser.

Kan den begivenheten som blir nevnt i disse to versene, ha vært begynnelsen til de dødes oppstandelse som Jesus snakket om, slik det er nedskrevet i Johannes 5: 28, 29? Nei, det kan ikke det, for Jesus sa at alle som var i gravene [minnegravstedene, NW], skulle gå ut enten til livets oppstandelse eller til dommens oppstandelse. Ettersom beretningen sier at disse var ’hellige’, ville de ha blitt oppreist til liv. Ble de det? Nei, de kan ikke ha blitt det, for da ville de fremdeles ha levd i vår tid, akkurat som Jesus har fortsatt å leve etter sin oppstandelse til liv. — Åpb. 1: 18.

Det er det som er grunnen til at det sies at «[Kristus er] oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede». «Han som er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste.» Disse hellige kunne derfor ikke bli oppreist med utsikt til å leve evig før Jesus ble oppreist. — 1 Kor. 15: 20; Kol. 1: 18.

Det kan heller ikke være slik som noen hevder, nemlig at de hellige ble oppreist til liv like etter at Jesus ble det, for Paulus viser at de kristne hellige vil bli oppreist og motta sin belønning «på hin dag», da «Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun». Paulus skrev ikke dette før mange år etter at Jesus ble oppreist, og oppfyllelsen av det skulle ikke komme før i en fjern framtid. — 2 Tim. 4: 8; 1 Tess. 4: 16.

Kunne det tenkes at disse var før-kristne hellige, som var bestemt til liv, ikke i himmelen, men på jorden? I tilfelle de var det, ville de ikke ha fått sin oppstandelse samtidig med Jesus, for Paulus skrev om dem: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» Hadde disse blitt oppreist til liv da, ville de ha nådd fullendelsen uten «oss», de kristne hellige. — Heb. 11: 39, 40.

Ingen oppstandelse i kjødet

Vi leser heller ikke i Bibelen om at de dødes legemer vil bli oppreist, selv om den såkalte apostoliske trosbekjennelse omtaler en oppstandelse av menneskelegemet. Bibelen sier at de «døde» skal oppstå, men den sier ikke at de «døde legemer» skal oppstå. De døde vil bli oppreist når Guds tid er inne til det, og de kommer til å få et passende legeme, og kommer til å ha den samme personlighet. Legg merke til apostelen Paulus’ klare argumentasjon angående de kristne hellige: «Hvorledes oppstår de døde? og med hva slags legeme kommer de fram? . . . det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, . . . men Gud gir det et legeme etter sin vilje, . . . Så er det og med de dødes oppstandelse. Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet. . . . Det såes et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. . . . Kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet.» — 1 Kor. 15: 35—38, 42—44, 50.

Ettersom Bibelen ikke lærer om en oppstandelse av det menneskelige legeme hverken i den første oppstandelse eller i den som kommer senere, er ikke det faktum at det ved den nevnte begivenhet kom ut legemer, noe bevis for at det betydde begynnelsen til en av disse oppstandelser. Det ville i høyden bare være en oppstandelse til midlertidig liv for trofaste jøder som høyst sannsynlig nylig hadde dødd. Deres oppstandelse ville derfor ikke være noe forskjellig fra den oppstandelse Jesu venn Lasarus og andre fikk.

Men selv denne antagelse savner ethvert grunnlag i lys av disse spørsmålene: Hvis gravene ble åpnet da Jesus døde, hvorfor måtte de helliges legemer vente til Jesus var oppreist med å gå ut av gravene og vise seg for mange? Hvorfor kunne de ikke ha ventet på det jordskjelvet som inntraff da Jesus ble oppreist? Hvem viste disse legemene seg for? Var det konkurranse om hva som kom først, deres oppstandelse eller oppstandelsen til Jesus som viste seg for sine disipler på den tredje dag? Hva var hensikten med at de viste seg? Hva henledet de oppmerksomheten på eller snakket om? Skulle deres oppstandelse tjene til å framheve eller øke betydningen av Jesu oppstandelse og være en bekreftelse på den? Hva kan det komme av at en slik usedvanlig begivenhet ikke nevnes andre steder i de kristne greske skrifter? Og hvorfor benytter ikke apostelen Paulus deres oppstandelse som et bevis for at det er en oppstandelse, da han i 1 Korintierne, 15. kapittel, redegjorde for dette emne? Hvis mange var blitt oppreist og var blitt sett av mange, ville Paulus hatt kjennskap til det og nevnt det.

En rimelig løsning på problemet finnes i den måte de omtalte versene blir gjengitt på i New World Translation of the Christian Greek Scriptures. Selv om det er en ordrett oversettelse, legger den likevel mer vekt på å bringe klarhet i tanken enn på å gjengi alt ord for ord. Den sier: «Og minnegravstedene ble åpnet, og mange av de hensovede helliges legemer ble reist opp, (og mennesker som etter at han var blitt reist opp, kom ut fra det stedet hvor minnegravstedene var, gikk inn i den hellige by), og de ble synlige for mange mennesker.» Ut fra denne oversettelsen er det klart at dette ikke var en oppstandelse av ’hensovede hellige’, men at de døde legemer rett og slett ble kastet ut av sine graver på grunn av jordskjelvet som fulgte etter Jesu død.

New World Translation er ikke alene om å gjengi disse versene på denne måten. En moderne tysk oversettelse har en lignende ordlyd: «Gravene ble åpnet, og mange av de begravdes legemer ble kastet opp og sto oppreist. I denne stilling stakk de fram fra gravene og ble sett av mange som gikk forbi stedet på vei tilbake til byen.» — Matt. 27: 52, 53.

En begivenhet lik denne fant sted i Ecuador i 1949. Der blir de døde vanligvis gravlagt i store gravhvelvinger, hylle på hylle, hvelving på hvelving. Et jordskjelv fikk disse hvelvingene til å revne, og mange døde legemer ble kastet ut, slik at de øyeblikkelig måtte bli gravlagt for at det ikke skulle bryte ut pest.

Hva er så grunnlaget for at mange oversettelser, deriblant den norske, gjengir dette skriftstedet på denne måten? La oss for det første legge merke til at pronomenet «de» (Matt. 27: 53) ikke kan henvise til «legemer», for på gresk har alle pronomener kjønn, og «de» står i hankjønn, mens «legemer» står i intetkjønn. Pronomenet «de» kan heller ikke henvise til de ’hellige’, for teksten sier ikke at de hellige sto opp, men bare at deres legemer ble reist eller slynget opp. Det kan videre nevnes at selv de eldste manuskripter ikke stemmer overens hva dette skriftstedet angår. Det sinaittiske manuskript utelater ordene «Og minnegravstedene ble åpnet» og «gikk».

I betraktning av alle de spørsmål som oppstår på grunn av disse skriftstedene, og i betraktning av de forskjellige og innbyrdes motstridende gjengivelser i de eldste manuskripter, kan man ikke se bort fra en annen mulig forklaring. Hvilken forklaring? Jo, at disse versene ikke ble skrevet av Matteus selv, men ble tilføyd av en av de tidlige avskrivere. Denne tanken ser også ut til å bli støttet av det faktum at det greske ord for «oppstandelse» (égersis) som er brukt her, ikke forekommer andre steder i de kristne greske skrifter. Dette skriftstedet er også det eneste i alle evangeliene som inneholder uttrykket ’de hellige’. Det forekommer først etter pinsedagen. Det faktum at disse versene finnes i det apokryfiske Nasareerevangeliet, men ikke i de kanoniske brevene, får en til å tvile på at disse versene er autentiske. Det kan bemerkes at noen mener at Nasareerevangeliet var Matteus’ opprinnelige evangelium skrevet på hebraisk, som han senere oversatte til gresk. Det har temmelig stor likhet med hans kanoniske evangelium, bortsett fra at det utelater slektsregistret i begynnelsen.

Vi kan ikke komme bort fra at versene 52 og 53 i Matteus evangelium, kapittel 27, er uklare. Ja, de er faktisk blant de versene som er vanskeligst å oversette i alle de kristne greske skrifter. På grunn av at meningen i dem er så uklar, kan man ikke dogmatisk slå fast hvordan de skal gjengis. Det er derfor klart at det ikke er tekstkritikken som er det avgjørende når det gjelder skriftsteder som disse hvor den originale tekst er uklar, for tekstkritikken blir umuliggjort i slike tilfelle. Eksegese eller fortolkning av hva den opprinnelige skribent har ment, må derfor være bestemmende. Hver enkelt oversetters gjengivelse av slike skriftsteder vil derfor være avhengig av hans forståelse av resten av Bibelen. De bibelske kjensgjerninger som er nevnt ovenfor, viser hvordan disse versene bør gjengis for å være i harmoni med resten av Bibelen.