Den virkelige innsamlingshøytid finner nå sted
1—4. Hvilket bevis fikk Jehovas vitner i året 1942 for at innsamlingsarbeidet ikke var fullført da?
NÅR VI undersøker de mange forskjellige trekk i bildet, blir det mulig for oss å forstå at løvsalenes høytid er et bilde på det som vitnene for Jehova skulle få det privilegium å gjøre i Kongens tjeneste når den endelige innsamling av hans «andre får» finner sted. Tidlig i året 1942 fikk visse omstendigheter noen til å trekke den slutningen at vitnearbeidet på det nærmeste var avsluttet, og at Harmageddon sto for døren. Men det kom en artikkel i The Watchtower for 1. februar (Vagttaarnet 1. og 15. september) med titelen «Den endelige innsamling», og den pekte på at det ennå var et stort innsamlingsarbeid som skulle gjøres. Jehova ga derved sine tjenere over hele verden beskjed om at de måtte være flittige i vitnearbeidet fordi alle de «andre får» ennå ikke var samlet. Vi siterer fra den nevnte artikkelen:
2 «Jehova har nå i atskillige år hatt sin teokratiske organisasjon i virksomhet, og han har oppøvd og undervist dem nettopp for dette arbeidet. Hver enkelt av dem er blitt tildelt sitt distrikt på feltet, og de må ikke tillate at deres oppmerksomhet blir trukket bort, men de må være vedholdende i å gjøre denne ene ting, idet de vet hva de søker etter, og de må gå varsomt, alltid rede til å bruke den utrustning som Herren har skaffet til veie for denne langt fremskredne tid, og de må handle og arbeide sammen i absolutt enhet.
3 Da dette er tilfelle, er den endelige innsamling, som Herren foretar, nå i gang. La ikke noe så meget som et øyeblikk avbryte hans paktsfolks framstøt i hans tjeneste. Tiden er kort, anledningene er mange, og salig er den som har del i dem.»
4 Når vi undersøker det som ble gjort og sagt i løpet av løvsalenes eller innsamlingens høytid, vil vi få se at denne siste høytiden i det jødiske år er et forbilde på den «endelige innsamling» av Herrens andre får, og når dette bildet er fullført, er Jehovas innsamlingsarbeid slutt, og hans «uhørte arbeid» vil følge raskt etter. — Es. 28: 21.
5. Israelittene skulle bo i hytter under løvsalenes høytid. Hva var dette et forbilde på?
5 Under løvsalenes høytid skulle folket leve i hytter som var lagd av kvister av «løvrike trær». Det at de bodde i hytter, er betydningsfullt. En hytte er en midlertidig bolig, som blir brukt mens beboerne ser etter et varig hjem. På reisen fra Egypt til det lovte land bodde israelittene i hytter eller telt. Abraham, Isak og Jakob bodde i telt i sine dager. De ønsket ikke å være en del av Satans verden, men så fram til en «stad» eller regjering som skulle være styrt av Jehova. Alle disse bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden, som så fram til et himmelsk fedreland. (Hebr. 11: 8—16) Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden», og derfor er alle de som ser fram til Guds rike som sitt håp, ikke faste innbyggere av denne onde verden, og betrakter seg ikke som en del av den. De bruker ikke sin tid og energi til å samle seg jordiske rikdommer. Alle slike ting kommer til å bli feid vekk i Harmageddon like fullstendig som den første verdens materielle ting ble ødelagt i vannflommen på Noahs tid.
6. Hvordan er dette trekket ved løvsalenes høytid blitt oppfylt av Jehovas vitner i denne tiden?
6 De hyttene som israelittene satte opp, var ikke flott utstyrt, men de hadde akkurat de ting som trengtes for å ha det noenlunde bekvemt. Jehovas tjenere som er opptatt med å forkynne det «gode budskap» om Riket i vår tid, bruker ikke tid og penger til å bygge dyre hjem, hvor de kan leve på en stor fot og underholde venner med verdslige fornøyelser. De er travelt opptatt i Kongens tjeneste med å «jage» Herrens andre får, hvor de er å finne. Når de finner et av Herrens får, gjør de det som Mesteren bød sine disipler: «Fø mine får.» De besøker dem om og om igjen og holder bibelstudier med dem, forat de skal få vite om Jehovas gode hensikter og ta standpunkt på hans side og deretter slutte opp om innsamlingsarbeidet. «Den som hører det, si: Kom!» (Åpb. 22: 17) Arbeidet er stort, og arbeiderne er få. Alle som elsker Herren og sine medmennesker, vil ta opp dette arbeidet før det er for sent. Dette er en underlig gjerning i religionsdyrkernes øyne. Det er Jehovas «innsamlingsarbeid», og det er snart ferdig. Så vil det «uhørte arbeid» begynne, ødeleggelsen i Harmageddon.
7. Hvor mange okser ble ofret under løvsalenes høytid, og hva var denne ofringen et bilde på?
7 Det var mange offer som ble gjort i løpet av løvsalenes høytid. Dag for dag ofret de okser, inntil det var ofret sytti. På soningsdagen ofret ypperstepresten en okse og to gjeter, som var bilder på det offeret Kristus Jesus brakte for menneskeslekten. At det ble ofret sytti okser i løpet av løvsalenes høytid, skulle vise at det offeret som var ofret av Jesus, var fullstendig, både fra et menneskelig og et guddommelig synspunkt. Sytti er et produkt av ti og syv. Syv representerer fullstendighet fra et himmelsk synspunkt, og ti fra et menneskelig eller jordisk synspunkt. Jesus ga seg selv som en løsepenge for alle, og betalte derved den forlangte løsesum helt og fullt. — 4 Mos. 29: 12—34; 1 Tim. 2: 5, 6.
KONGEN HYLLES MED GLEDE
8. Hva ble forbilledlig vist ved at folket bar palmegrener under løvsalenes høytid?
8 I den tiden løvsalenes høytid varte, bar folket palmegrener dag for dag. Disse palmegrenene var tegn på glede og seier. Noen få dager før sin død red Jesus inn i Jerusalem på et asen som aldri noe menneske hadde sittet på. Dette var i påskefestens tid, og ’meget folk var kommet til høytiden’. Da de fikk høre at Jesus kom til Jerusalem, tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og ropte: «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» (Joh. 12: 12—15) Apostelen Johannes så senere i et syn en stor skare som sto foran Guds og Lammets trone, kledd i hvite kjortler og med palmegrener i sine hender, og de ropte med høy røst og sa: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» Denne store skare gledet seg over Jehovas konges seier og hilste ham som sin herre og gjenløser. (Matt. 21: 7—9; Åpb. 7: 9, 10) På løvsalenes høytid i gammel tid gledet israelittene seg storlig, priste Jehova for hans godhet mot dem og anerkjente ham som frelseren og befrieren. De som gikk foran Jesus da han dro inn i Jerusalem og framstilte seg for Israel som deres konge, hyllet på lignende måte ham som Israels konge. Og den «store skare» i Åpenbaringen hyllet også Kongen ved å vifte med palmegrener i hendene.
9. Hvorfor ga årets siste høytid anledning til stor glede?
9 De tre spesielle høytidene som Herren befalte Israel å feire hvert år, var tider med stor glede for hele folket. De var «høytider for Jehova», og derfor hadde folket en spesiell anledning til å takke Jehova på årets siste høytid. Alle velsignelsene i det året som var gått, kom fra Herren, og de ønsket å vise sin verdsettelse av alt det som var gjort for dem. Han var deres Skaper, deres Gjenløser og deres Konge og var verdig til tilbedelse og lovprising, og det ønsket de å gi ham uten begrensning. Høsten fra markene og vingårdene var nå samlet inn, og de hadde et rikelig forråd for vinteren som nå sto for døren. De var Jehovas folk, og han var deres Gud, så alt var vel.
10. Hvilken grunn har Jehovas vitner til å glede seg nå?
10 Jehovas folk på jorden nå har også stor grunn til glede. Den salvede levning er blitt ført inn i det åndelige tempel, og er nå sammen med Herren opptatt med den endelige innsamling. De andre får kommer ut av de religiøse fangehusene, der de har vært holdt i trelldom ved uvitenhet og overtro, Innsamlingsarbeidet utvider seg hurtig, etter som de salvede og deres medarbeidere, de «andre får», går ut med Rikets budskap til alle jordens folkeslag. Når de gjør det, adlyder de Mesterens befaling: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Dette er en grunn til stor glede, for Riket er opprettet i himlene, og denne sannhet blir forkynt for menneskene, så de kan finne trøst og håp og kan unnslippe fra de religiøse systemer som så lenge har holdt dem i uvitenhet om Jehova og hans storslagne hensikter. Jehovas tjenere møter stor motstand og mange prøvelser når de går ut i hans tjeneste, men ingen slike ting kan rokke dem, for de har besluttet seg til å fullføre arbeidet med glede. De har del i Herren Guds glede i opphøyelsen av hans hellige navn.
11, 12, Hvilket spesielt trekk ble overholdt når løvsalenes høytid ble feiret i sabbatsåret? og hva er dette et forbilde på?
11 Hvert syvende år, og det femtiende eller jubelåret, var et sabbatsår. Når løvsalenes høytid ble holdt på et sabbatsår, skulle prestene samle hele folket, menn, kvinner, barn og alle fremmede som var hos dem i landet, for å høre loven bli opplest. «Og Moses bød dem og sa: Hvert syvende år, i ettergivelsesåret, på løvsalenes høytid, når hele Israel møter fram for å vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger, da skal du lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det. Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna og de fremmede som bor i dine byer, så de kan høre det og lære å frykte Herren eders Gud og akte vel på å holde alle ordene i denne lov, og deres barn som ikke kjenner den, kan få høre den og lære å frykte Herren eders Gud.» — 5 Mos. 31: 10—13.
EN TID MED BIBELSK UNDERVISNING
12 Ut fra disse instruksene er det klart at løvsalenes høytid var et forbilde på en tid da alle folkeslag skulle bli undervist i Guds sannhet. Det finnes en masse mennesker på jorden i dag som er som barna var i den tiden som er omtalt i skriftstedet ovenfor. De vet ingen ting om Jehovas gode hensikter eller om Riket som er deres eneste håp. Profeten Hoseas sa: «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.» (Hos. 4: 6) Hvorfor skulle folk i såkalte kristne land gå til grunne av mangel på kunnskap? Profeten Esekiel svarer følgende, i det 34. kapitel av sin profeti: «Menneskesønn! Spå mot Israels hyrder, spå og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren, Israels Gud: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Fettet eter I, og med ullen klær I eder, det fete slakter I; hjorden røkter I ikke.» Så tilføyer profeten: «På en god beitemark vil jeg la dem beite, .... på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell.» (Esek. 34: 2, 3, 14) Så blir de «andre får» brakt inn i den ene hjord, som Jesus sa i Johannes 10: 16. Da Guds rike nå er opprettet i himlene, finner disse sultne fårene nærende føde for sine hungrende sjeler på Israels fjell (Rikets landområde).
13. Lå det noen særlig betydning i det at løvsalenes høytid fulgte etter soningsdagen?
13 Løvsalenes høytid begynte fem dager etter den årlige soningsdag. På soningsdagen ofret ypperstepresten en okse og to gjeter for hele Israels synder, og deretter fulgte løvsalenes høytids velsignelse. Den velsignelse som var forbilledlig framstilt ved løvsalenes høytid, kunne ikke komme før Jesus hadde gitt sitt liv for menneskeslektens synder. Presten gjorde først soning for prestene og levittene, deretter for hele folket. Nå da Riket er opprettet og levningen er samlet inn i templet, er tiden kommet da de andre får skal bli brakt inn i hjorden. Johannes sa at Jesus var en «soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens». (1 Joh. 2: 2) Hele menneskeslekten arvet dødens forbannelse fra Adam. De få årene de lever her på jorden, er fulle av plager som skyldes Satans og hans demoners innflytelse, og intet menneske kan gjenløse sin egen sjel og heller ikke sin brors. Alle må sette sin lit til Kristus Jesus og til den «levende Gud, som er alle menneskers frelser, mest deres som tror». — 1 Tim. 4: 10.
14. Hva ble forbilledlig vist ved at det ble blåst i basunen på soningsdagen i det femtiende året?
14 På soningsdagen i det femtiende året skulle jubelårsbasunen lyde over hele landet. Klangen fra denne basunen betydde frihet for folket. I dag lyder jubelårsbasunen over hele verden. Dette betyr frihet for dem som er holdt fanget i uvitenhet og overtro i Djevelens organisasjon og dens religiøse fangehus, og ved Herrens nåde finner nå en stor skare av disse vegen til Jehovas frie organisasjon, der de kan finne frihet og fred. De betrakter ikke lenger mennesker som de foresatte øvrigheter, som de må tjene og være lydige mot. (Rom. 13: 1) Jehova Gud og Kristus Jesus er de foresatte øvrigheter som alle de innvigde troende ser hen til, og i dem finner de hvile og sikkerhet. «Salig er det folk som kjenner den jublende lyd [lik en basun som kunngjør Jehovas konge]; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre.» — Salme 89: 16, Aut. eng. overs.
15. Ligger det noen særlig betydning i det at apostelen Johannes ga en slik detaljert beretning om at Jesus tok del i løvsalenes høytid? I så fall, hvilken?
15 Apostelen Johannes gir en beretning om at Jesus var til stede ved løvsalenes høytid, og om de ting han sa og gjorde, og det fører oss fram til den slutningen at dette besøket var meget viktig. Vi finner at det var det, for det viser det betydningsfulle ved løvsalenes høytid. Jesus var i Galilea, hvor han utførte mange mirakler og derved vakte stor interesse for seg selv og sitt arbeid, men hans brødre trodde ikke på ham den gang. Løvsalenes høytid sto for døren. «Hans brødre sa da til ham: Dra bort herfra og gå til Judea, forat også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noe i lønndom og attrår dog selv å være alminnelig kjent. .... For heller ikke hans brødre trodde på ham. Jesus sier til dem: .... Dra I opp til høytiden! jeg drar ikke opp til denne høytid; for min tid er ennå ikke fullkommet. .... Men da hans brødre hadde dratt opp til høytiden, da dro også han der opp, dog ikke åpenbart, men som i lønndom.» — Joh. 7: 2—10.
16, 17. Hva ble forbilledlig vist ved at Jesus lærte folket på løvsalenes høytid, og at jødene var forbauset over at han aldri hadde gått på deres skoler?
16 Noen få dager senere, «da det allerede var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og lærte. Jødene undret seg da og sa: Hvor har han sin lærdom fra, han som ikke er opplært? Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg». (Joh. 7: 14—16) Opplesingen av loven på løvsalenes høytid var til belæring for folket. Jødenes religiøse ledere var på den tiden ute etter Jesus for å drepe ham. Med tanke på disse kjensgjerninger vil kanskje noen spørre: Hvorfor stilte Jesus seg fram offentlig? Han begynte her oppfyllelsen av dette forbildet. Han lærte sannheten til dem som ville høre, og viste dem således vegen til liv og lykke. Der begynte forbildet å bli oppfylt.
17 Jehovas vitner fullfører nå oppfyllelsen av dette forbildet, og lærer menneskene de store sannheter om Riket, som tiden nå er inne til å forstå. De religiøse ledere sier nå med en viss forakt: «Hvilken myndighet har dere til å undervise folk? Dere har aldri gått på noen av våre teologiske skoler, og dere er heller ikke ordinert av våre kirkesamfunn.» De ting vi lærer er imidlertid fra Guds ord, og vi har fått befaling om å «forkynne ordet» i denne tiden av en med høyere myndighet enn noe borgerlig eller religiøst system har. Jesus ga befalingen, og apostelen bekreftet den. (Matt. 24: 14; 2 Tim. 4: 2; Es. 61: 1—4) Forat denne befaling fra Mesteren skal bli utført i denne tiden, driver Selskapet Vakttårnet bibelskolen Gilead, der hundrevis av misjonærer blir undervist og på den måten utrustet til å dra ut til fremmede land og «forkynne ordet». Det kommer elever fra mange land for å gå på denne skolen i den nordlige del av staten New York. Flere hundre av dem har allerede dratt ut til sine distrikter, og forkynner det gode budskap om Riket til mange hungrende sjeler som tidligere har vært oppfødd på de agner av menneskelige overleveringer som prestene har gitt dem. Dette trekket ved løvsalenes høytid holder nå på å bli oppfylt. — Matt. 28: 19, 20.
18, 19. Begynte Jesus å oppfylle det bildet som ble framstilt ved at prestene hentet vann i Siloas dam og helte det over alteret? I så fall, hvordan?
18 Et annet interessant trekk ved feiringen av løvsalenes høytid var at presten hentet vann fra Siloas dam og helte det over alteret. Når presten kom inn i forgården med krukken med vann, blåste levittene i basun, og underprestene sang fra det tolvte kapitel hos Esaias: «Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for [JEHOVA], Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse. Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder.» (Es. 12: 1—3) På den siste dag av høytiden, den store dag, sto Jesus og ropte ut: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.» (Joh. 7: 37, 38) Her pekte Jesus på begynnelsen til oppfyllelsen av denne delen av forbildet.
19 Elven med livsens vann som Johannes senere så i Åpenbaringen, rant ut fra Guds og Lammets, Kristi Jesu, trone. (Åpb. 22: 1) Ved slutten av hedningenes tider, i året 1914 e. Kr., ble Kristus Jesus satt på tronen som den nye verdens konge. (Åpb. 12: 5) Deretter ville elven med livsens vann flyte ut og slokke tørsten til alle rettsindige mennesker. Tidligere er vannet, som er et bilde på sannheten, blitt gjort grumset av de falske hyrder, det utro presteskap. En av Jehovas profeter, som hadde et lignende syn av en sannhetens elv, sa: «Er det ikke nok med at I får beite den beste beitemark, siden I trår ned resten av eders beitemark med eders føtter? Er det ikke nok at I får drikke det klare vann, siden I gjør resten grumset med eders føtter? Og min hjord — skal den ete det som er trådt ned av eders føtter, og drikke det som er gjort grumset av eders føtter?» (Esek. 34: 18, 19) Elven med krystallklart vann som renner ut fra Guds og Lammets trone, var uten tvil en del av det Jesus talte om på løvsalenes høytid, da han sa at det ut fra ham skulle «rinne strømmer av levende vann» (Joh. 7: 38), for den kristne levning i dag har den forrett å gi dette vannet til dem som tørster.
20. Hva sa profeten Sakarias at resultatet ville bli av å unnlate å feire løvsalenes høytid?
20 Profeten Sakarias fortalte om den ondes anstrengelser for å få Jehovas organisasjon ødelagt ved å reise folk fra alle nasjoner imot den. Disse anstrengelsene ville ikke føre fram. Senere skulle folk fra disse nasjonene vende seg til Herren Jehova og slutte seg til hans vitner og være med å bringe det levende vann ut til dem som tørster. De som ikke ville ta del i dette arbeidet, som var forbilledlig framstilt ved løvsalenes høytid, over dem skulle det ikke komme regn. Det vil si, de skulle ikke få livsens vann. — Sak. 14: 16, 17.
21. Hvilken myndighet har Jehovas vitner og deres medarbeidere til nå å innby alle som tørster til å komme og drikke av livsens vann?
21 Nå da Guds rike er opprettet i himlene og livsens vann flyter ut derfra, er tiden kommet til å innby alle som tørster, til å komme og drikke: «Og ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» (Åpb. 22: 17) Hundrevis av misjonærer fra Vakttårnets skole Gilead blir sendt ut til forskjellige deler av jorden for å bringe budskapet om Riket til menneskene. De blir innbudt til å komme og drikke fritt av det livgivende vann som nå flyter ut fra det opprettede rike. Tusener av tørstende sjeler kommer og drikker fritt, uten penger og uten betaling. Fortidens profet sa: «Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp uten penger og uten betaling.» — Es. 55: 1.
OPPLYSNING
22. Hva var de spesielle lysene som ble brukt ved løvsalenes høytid, et bilde på? og hva sa Jesus om det sanne lys?
22 Det siste trekk vi skal legge merke til ved feiringen av løvsalenes høytid, er at det ble tent flere grupper av lamper i kvinnenes gård hver aften. Jødiske forfattere sier at disse lampene ga et strålende lys som kunne ses på stor avstand. De var et bilde på det åndelige lys fra Guds tempel. I denne forbindelse sa Jesus: «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» (Joh. 8: 12) Det er mulig at Jesus kom med denne uttalelsen dagen etter at høytiden var over. (Joh. 7: 37) Ved den tiden var de strålende lysene i templet slokt og ga ikke lys til noen, så folket gikk da i mørke. Men det lyset Jesus ga, ville skinne bestandig, for han ga livets lys. Salmisten sa: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Salme 119: 105) Det lyset som skinner fra Guds ord, er fra Gud og blir gjenspeilt av Jesus Kristus. Det vil lede hans folk gjennom denne mørke verden, inntil de når fram til den nye rettferdighetens verden, hvor det ikke skal være noe villfarelsens mørke til å forblinde Herrens gjenløste.
23. I hvilken forstand er de salvede etterfølgere lys i denne verden?
23 Ved en anledning sa Jesus til sine salvede etterfølgere: «I er verdens lys.» (Matt. 5: 14) Mesteren mente ikke med den uttalelsen at hans etterfølgere skulle være de mest strålende begavelser på den tiden, eller at de skulle være de best utdannede og mest kultiverte etter denne verdens målestokk. Paulus sa: «Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme.» (1 Kor. 1: 26, 27) Den samme apostelen sa: «Forat I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder [I skal vise eder, Aut. eng. overs., randbemerkn.] som lys i verden, idet I horder fram livets ord.» (Fil. 2: 15, 16) Det er på grunn av det sannhetens lys de bærer, at de skinner som lys i denne mørke verden. De bringer ut til menneskene budskapet om Guds rike som det eneste håp for menneskeslekten.
24. Hvorfor er menneskene i verden i mørke hva Jehovas hensikter angår, og hvordan kan de finne lys?
24 Verden er i mørke hva Jehovas hensikter angår. Profeten sa: «Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene.» (Es. 60: 2) I dag er menneskene i totalt mørke når det gjelder Jehovas hensikter. De vet ikke noe bestemt om framtiden. Når en ser på forholdene i verden i lyset av kristenhetens trosbekjennelser, ser det svært trøstesløst ut. Fra dag til dag gjør pressen oppmerksom på det faktum at en tredje verdenskrig er mulig, en krig med atombomber og vannstoffbomber. Noen hevder at disse våpnene kan ødelegge alle skapninger på jorden, og deretter sprenge selve planeten i stykker. Det forbauser oss ikke at «mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». (Luk. 21: 26) Jesus omtalte alle disse ting som bevis for at vi var kommet fram til endens tid, og at forholdene ikke skulle bli bedre, men verre. De som er i mørke, skulle være travelt opptatt med å forsøke å bedre forholdene i denne gamle verden, mens Jehovas tjenere skulle være travelt opptatt med å ’forkynne evangeliet om riket’ som det eneste håp om fred og sikkerhet for menneskeslekten her på jorden. For å få opplysning, bør menneskene se hen til det lyset fra Jehova som hans vitner gjenspeiler til alle folkeslag.
25, 26. Hva lovte Jesus å gjøre for sine salvede etterfølgere ved verdens ende? Hvilket ansvar skulle hvile på dem?
25 Jesus sa videre at hans etterfølgere ikke skulle bli overlatt til tvil og mørke sammen med resten av menneskene, for han ville «sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn». (Matt. 24: 31) Han sa også at han ville ha ’en tro og klok tjener, som han ville gjøre til herre over sitt gods (rikets interesser), for å gi sine folk mat i rette tid’. (Matt. 24: 45—47, Aut. eng. overs.) Ordet herre i dette skriftstedet innebærer tanken av en som deler ut. Det er sant at det bare er én organisasjon på jorden i dag som «forkynner Guds rike som menneskeslektens håp», og den organisasjonen er Jehovas tro og kloke tjener, tilknyttet bibelselskapet Vakttårnet.
26 Jesus sa også i Matteus 13: 43 at Jehovas tjenere skulle «skinne som solen i sin Faders rike», etterat han hadde skilt hveten fra ugresset. Vi har vært vitne til dette atskillelsesarbeidet i den tiden som har gått, og nå ser vi de trofaste, som er billedlig framstilt som «hveten», skinne som solen. Uttrykket «skinne som solen» innebærer tanken av å skinne som en lysstråle eller en strålebunt. På Jesu tid ble det kanskje ikke lagt noen spesiell betydning i det å skinne som en strålebunt, men i dag betyr det meget for oss. Et stort fly kommer inn over en landingsplass med sin menneskelast en tåket dag. Flygeren kan ikke se landingsplassen, og han har lite bensin igjen. Hvordan skal han greie å lande trygt med sin dyrebare last? Det ville ikke være mulig, hvis ikke det var for den anvisningen han får fra kontrolltårnet om å følge den strålebunten som blir sendt gjennom tåken for å rettlede ham, så han kan finne landingsplassen. I dag er det en stor skare rettsindige mennesker som famler om i det mørket som ruger over menneskenes sinn, mens de leter etter Gud om de kanskje kunne føle og finne ham. De flakker om som får uten hyrde, uten å vite hvor de skal gå hen. Så sender Herren dem en strålebunt fra sitt sannhetsord som leder dem gjennom det mørke og den forvirring som skyldes menneskenes innbyrdes stridende trosbekjennelser, og til Hans organisasjon, der de finner fred og sikkerhet. Forat dette arbeidet skal kunne bli gjort, sprer Jehovas vitner hvert år millioner av bøker, brosjyrer og blad over hele jorden. Det lyset som ble spredt ut fra Jehovas tempel i Jerusalem på løvsalenes høytid, var en skygge av kommende goder, og disse goder er her nå når det bildet som ble framstilt langt tilbake i tiden, holder på å bli oppfylt. — Hebr. 10: 1.
27. Hvilken forsikring blir gitt om at Harmageddon ikke skal begynne før hele skaren er funnet og har fått føde?
27 Vi er nå nådd fram til endens tid, det vil si, fullendelsen av den gamle tingenes ordning, og det er meget arbeid som skal gjøres før Harmageddons storm bryter løs og ødelegger Satans onde organisasjon, som så lenge har hånt Jehovas navn og forfulgt alle som tok sitt standpunkt på hans side av det store stridsspørsmål. Det er ennå en stor skare mennesker som må nås med Rikets budskap før arbeidet er fullført. I syvende kapitel av Åpenbaringen får vi vite at denne skaren skal komme fra alle folk, slekter og tungemål. Det blir også sagt i det samme kapitlet at englene holder «jordens fire vinder» inntil arbeidet med å forsegle Guds salvede er fullført. Rapporter fra forskjellige deler av verden viser at den salvede levnings arbeid blir utvidet, og at skaren av Herrens andre får hører budskapet og kommer til det eneste trygge sted på jorden i dag, det vil si, til Herrens organisasjon. Salig er det menneske som har del i dette store arbeidet, som snart skal ende til ære for Jehova og til velsignelse for alle som tar sitt standpunkt på hans side.
28. Hvordan viser de tre høytidene Jehova befalte israelittene å feire, den gradvise utvikling av Jehovas beslutning om å ta ut et folk for sitt navn?
28 Siden Jehova har befalt sitt utvalgte folk å holde tre spesielle høytider hvert år, nemlig de usyrede brøds høytid, ukenes høytid og løvsalenes høytid, som en skygge av kommende goder, er det rimelig å trekke den slutning at alle disse høytidene skulle få sin oppfyllelse i levningens levetid, og at deres medarbeidere skulle være med dem i oppfyllelsen av den siste høytiden, det vil si løvsalenes høytid. Disse høytidene er forbilder på meget betydningsfulle trekk ved utførelsen av Guds hensikter. Påsken og de usyrede brøds høytid og ofringen av førstegrøden av bygghøsten pekte fram til Herren Kristi død og oppstandelse. Ukenes høytid eller pinsen viser at menigheten skulle tas både fra jøder og hedninger til et folk for Jehovas navn. De to svingebrødene av hvetehøstens førstegrøde er et bilde på disse to klassene, som er kalt til Guds høye kall i Kristus. Løvsalenes høytid, som ble feiret etterat høsten fra markene og vintrærne var samlet inn, viser at etterat menigheten er blitt samlet inn til Herren i templet, skulle oppmerksomheten bli rettet mot den «store skare». Det som har hendt som en oppfyllelse av disse høytidene, beviser at de er forbilder på ting som skal utføres i den kristne tidsalder.
29. Hvilken plikt hviler nå på levningen og deres medarbeidere?
29 Levningen og deres medarbeidere i vår tid er pålagt den plikt å fortsette arbeidet med å forkynne ordet og peke på livsens vann som alle nå kan drikke fritt av, og således skinne som lys i denne mørke verden. (Fil. 2: 15, 16) Fienden vil gjøre alt som står i hans makt for å stanse dette arbeidet og ødelegge arbeiderne. Dette vil ikke få de trofaste til å la hendene synke. Med tillit til Jehova og hans konge vil de fortsette i denne velsignede tjenesten inntil alle de andre får er samlet trygt inn i den gode Hyrdes hjord. Da vil de trofaste i himmelen og på jorden prise Jehovas navn.