«Gå . . . og gjør disipler . . . idet dere døper dem»
«Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem.» — Matt. 28: 19, NW.
1. Under hvilke omstendigheter ble en mann døpt på en strand i nærheten av San Francisco 7. mai 1959?
DET skjedde den 7. mai 1959 i San Francisco i California. Shirley og Albert svømte et stykke ute i bukten. Plutselig viste det seg at det også var en hai der. Albert så den først og advarte Shirley, slik at hun kunne svømme inn til land. Så gikk haien til angrep. Alberts venstre arm ble nesten revet av, Uten å bry seg om at haien også kunne angripe henne, svømte Shirley tilbake og begynte å dra Albert inn mot stranden. Til slutt fikk hun ham på land. Albert var blitt dødelig såret. Han var aldri blitt døpt som en kristen, og Shirley tok derfor litt saltvann og helte det over hodet hans. Hun fortalte selv: «Jeg døpte ham i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn og gjorde korsets tegn . . .» Hun ba ham så å gjenta etter henne: «. . . Jeg avskyr alle mine synder fordi jeg frykter helvetes pine og er redd for at jeg ikke skal komme til himmelen, men mest av alt fordi de krenker deg, min Gud, som er allgod og fortjener all min kjærlighet.» — Time og Newsweek for 18. mai 1959; New York Times for 24. mars 1961.
2. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med en slik rituell dåp?
2 Shirley hadde frelst Albert fra haien. Deretter prøvde hun samvittighetsfullt å frelse ham fra den skjebne som ifølge hennes kirkesamfunns lære blir udøpte mennesker til del. Mange mennesker, som riktignok beundret hennes mot, ble meget forundret. Hadde hun ved å utføre et av kristenhetens ritualer frelst Albert fra evig pine etter at hun først hadde frelst ham fra haien? Hadde hun gjort ham til en Kristi disippel før han kort tid senere døde på sykehuset?
3. Hvilken massedåp fant sted i New York 30. juli 1958, og hvilken massedåp i år 33 e. Kr. minnet den om?
3 Våre tanker går nå fra stillehavskysten utenfor San Francisco til atlanterhavskysten på den andre siden av det amerikanske kontinent. Den 30. juli 1958, mindre enn et år før Shirley døpte Albert, ble det arrangert en dåp ved Orchard Beach i New York. De 7136 personene som ønsket å bli døpt ved denne anledning, stilte seg ikke opp på stranden for å bli døpt der. De vasset ut i sjøen hvor en lang rekke menn, som alle var innvigde kristne, dukket dem fullstendig under i vann. Denne massedåpen var dagens samtaleemne i New York, hvor et internasjonalt stevne med mottoet «Guds vilje» ble holdt samtidig på baseballstadionene Yankee Stadium og Polo Grounds. Dette brakte tankene hen på en annen dåp i stor målestokk som fant sted 1925 år tidligere, da cirka 3000 troende ble døpt i Jerusalem av Jesu Kristi 12 apostler under en sammenkomst som ble holdt der i byen i forbindelse med feiringen av pinsen i år 33 e. Kr. (Ap. gj. 2: 1—42) Disse menneskene ga på denne måten offentlig til kjenne at de var fast besluttet på å være Jesu Kristi disipler. De 7136 som ble døpt ved Orchard Beach i 1958, ønsket likeledes å bli innvigde disipler av Jesus Kristus.
4. a) Hvilke spørsmål angående det å døpe Kristi disipler oppstår på bakgrunn av at kristenheten ikke har klart å omvende verden? b) Hvorfor finnes det mange hyklerske kristne i vår tid?
4 Vi har nå kommet et stykke ut i året 1970. Fordi kristenheten ikke har maktet å gjøre alle verdens mennesker til disipler og således omvende verden, og fordi den har mistet mye av sin innflytelse og hatt en stor tilbakegang, er det noen som har foreslått at en skal kalle denne tiden «den etterkristne tid». Blir mennesker fremdeles gjort til Kristi disipler nå i det stadig mer irreligiøse 20. århundre? Er det på sin plass å gjøre folk til disipler av en som døde for over 1900 år siden? Dette er alvorlige spørsmål nå i denne såkalte revolusjonære tiden, da gamle verdier blir forkastet. Mange mennesker som er redde for hva deres naboer måtte mene, er ivrige etter å bli kalt «kristne» fordi de ellers ville bli stemplet som «hedninger» eller kommunister. Men er ikke slike mennesker i virkeligheten hyklere? Er disse såkalte kristne virkelig det en kristen burde være? En sann Kristi disippel er ikke noen hykler.
5. Hvilken autoritet må vi vende oss til for å finne svarene på disse spørsmålene, og hvorfor?
5 Hvilken autoritet skal vi vende oss til for å finne svarene på disse spørsmålene? Vi skal ikke vende oss til kristenhetens presteskap, men til Læreren Jesus Kristus. Hans trofaste disipler i det første århundre sørget for at hans ord ble bevart, ved å skrive de siste 27 bøker i Bibelen. Denne beretningen unngår ikke noen av de spørsmål som reiser seg i forbindelse med dette emnet, og modifiserer ikke sannheter og kjensgjerninger for å unngå å støte våre religiøse følelser. Hvor mye vantro spottere enn ringeakter denne Lærer, har han påvirket menneskeverdenen mer enn noe annet menneske som noen gang har vært på jorden. Han var mer framsynt enn noe annet menneske. Så han helt fram til vår tid, til det 20. århundre? Ja, han gjorde det. Han var ikke bare interessert i å gjøre disipler i de tre og et halvt år han forkynte og underviste om Guds rike. Han var også interessert i å gjøre disipler nå i det 20. århundre. Og han gjør det. Hvordan kan vi vite det?
6. Når uttalte Kristus de ordene som blir sitert i denne forbindelse, og med hvilke ord gjorde han disiplene kjent med hvor han ville møte dem?
6 Vi skal nå sitere noe som han sa om dette etter at han var blitt oppreist fra de døde. Han befant seg på et bestemt sted her på jorden da han sa disse ordene, nemlig på et fjell i det som ble kalt Galilea, området rundt Gennesaret-sjøen. Før sin død hadde han sagt at han skulle møte dem i dette området etter sin oppstandelse. Natten før han døde på en henrettelsespel, og etter at han hadde innstiftet det som kalles Herrens aftensmåltid, sa han til sine 11 trofaste apostler: «I denne natt skal I alle ta anstøt av meg; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal atspres. Men når jeg er oppstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.» — Matt. 26: 31, 32; Mark. 14: 27, 28.
7. Hvordan ble det samme dag som han ble oppreist bekreftet at han ville møte dem på dette stedet, og hva gjorde disiplene der?
7 To dager senere, den morgenen han var blitt oppreist fra de døde, sa en engel til noen kvinner som kom til graven, som nå var åpen og tom: «Gå av sted i hast og si til hans disipler at han er oppstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham.» Mens kvinnene gikk av sted for å fortelle disiplene om dette, møtte de den oppstandne Jesus. «Frykt ikke!» sa han. «Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se meg.» Litt over en uke senere gjorde disiplene dette. «De elleve disipler dro til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilba de [bøyde de seg ned for, NW] ham; men noen tvilte.» — Matt. 28: 3—10, 16, 17; Mark. 16: 7.
Mer enn et menneskes påbud
8. a) Hvordan har ingen skapninger på jorden rett til å prøve å hindre at Kristi betaling blir utført? b) Hva sa apostlene Johannes, Paulus og Peter om den stilling Kristus nå har?
8 Det disiplene hørte på dette fjellet i Galilea, var ikke et menneskes ord. Ingen mennesker, regjeringer eller nasjoner på jorden har derfor rett til å prøve å hindre at den befaling som ble gitt, blir utført. Det er sant at mange prøver å hindre det, men det er bare mulig fordi Gud tillater det, og de har ikke Guds godkjennelse når de gjør det. Mange mennesker er blitt døpt trass i deres motstand. Denne Jesus som viste seg for sine disipler på et fjell i Galilea, var den første som ble oppreist fra døden til evig, udødelig liv, Han er derfor den eneste som blir omtalt som «den førstefødte blant de døde». (Åpb. 1: 5) En mann som på mirakuløst vis fikk se Jesus Kristus noen måneder etter hans oppstandelse fra de døde, ble inspirert til å si følgende om ham: «Han . . . er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste.» (Kol. 1: 1, 18) Og en av de disiplene som møtte ham på fjellet i Galilea, skriver: «Kristus led én gang for synder, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 17, 18) Han er den ypperste av Guds åndesønner.
9. Med hvilken myndighet uttalte Kristus sin befaling til disiplene, og hvordan lød befalingen?
9 Han kunne av den grunn med rette gi sin befaling med overmenneskelig myndighet, og den ville derfor ha større betydning enn alle befalinger som statsoverhoder og herskere på jorden måtte gi. Han sa til sine disipler: «Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matt. 28: 18—20, NW.
10. Hvorfor er denne betalingen så vektig?
10 Dette var vektige ord. Og de er like vektige i dag, 1900 år senere, for de ble uttalt av en Autoritet som ingen skapning, hverken i himmelen eller på jorden, kan trosse eller ignorere. Den allmektige Gud, som er all myndighets Kilde, har gitt ham «all myndighet i himmel og på jord». Han er Jesu Kristi himmelske Far og den som oppreiste Jesus fra de døde til udødelig liv på et åndelig tilværelsesplan. Jesus Kristus er Guds Sønn og står nå på grunn av sin oppstandelse fra de døde i et nytt forhold til sin himmelske Far og har en høyere stilling enn han hadde før. Den oppstandne Jesus Kristus trådte fram for den høyeste og allmektige Gud, sin himmelske Far, med verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer. Han frambar verdien av sitt offer til gagn for alle mennesker, både levende og døde. I samsvar med at Gud ga Jesus Kristus «all myndighet», ga han ham også den hellige ånd, Guds usynlige, virksomme kraft, for at han skulle bruke den og utgyte den over sine disipler.
11. a) Hva bør ingen i vår moderne tid tenke om Kristi myndighet? b) Hva kan sies om Kristi myndighet på det nåværende tidspunkt i denne tingenes ordning?
11 Ingen må tenke med seg selv: «Men dette skjedde for 1900 år siden. Den myndighet Jesus Kristus påberopte seg, står ikke ved makt i vår moderne, vitenskapelige, revolusjonære tid. Hans myndighet er blitt svekket i likhet med kristenhetens innflytelse og gjør seg ikke gjeldende i vår tid. Vi har makt her på jorden i dag. Det er i virkeligheten vi mennesker som har myndighet, og vi skal bruke den på den måten vi ønsker å gjøre det, uansett hva en eller annen sa for 1900 år siden.» Men ingen bør føre seg selv bak lyset. Jesus Kristus er en historisk person, ikke en sagnfigur, og han har aldri gitt slipp på sin myndighet eller overgitt den til noe menneske eller noen gruppe av mennesker, hverken i Vatikanet, Genéve, Moskva eller på noen andre steder. Han er i besittelse av den samme myndighet i dag, og han utøver den i dag i høyere grad enn noen gang tidligere. For å forsikre sine disipler om dette sa han etter å ha kommet med sin befaling: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 20, NW) Denne tingenes ordning består fremdeles, men vi befinner oss tydeligvis ved avslutningen.
12. a) Hvordan prøver noen å undervurdere Kristi myndighet i vår tid, og hvorfor bør de ta sin oppfatning opp til ny vurdering? b) Hvordan bør hans disipler i vår tid reagere på hans befaling, og hvorfor?
12 Det at den oppstandne Jesus Kristus er blitt ikledd evig, overmenneskelig, universell myndighet, burde få alle dem som spotter ham, til å stoppe opp et øyeblikk og tenke over tingene. Det burde få alle som sier at «kristendommen er i ferd med å dø ut, og vi er mer populære og mer betydningsfulle enn Kristus», til å stoppe opp og tenke nøye over hvilken stilling Kristus, Guds himmelske Sønn, har. Det burde også få alle dem som er hans sanne, trofaste disipler, til å ta hans befaling meget alvorlig, slik at det å adlyde den blir det viktigste i deres liv, akkurat som det var det viktigste i disiplenes liv i det første århundre. Når de forstår og verdsetter den myndighet Jesus talte med da han kom med denne befalingen, burde de være travelt opptatt med å adlyde den like til enden på «avslutningen på tingenes ordning». Han er med dem «alle dager» inntil det skjer. De har derfor hans fulle støtte.
Et arbeid som skulle utvides
13. a) Hvor skulle mennesker få anledning til å bli Kristi disipler? b) I hvilken forstand skulle det ikke være som på kong Salomos tid, da hans visdom var kjent jorden over?
13 En disippel av den oppstandne Jesus Kristus har ikke en passiv eller lettvint religion, en religion som bare får ham til å tenke på seg selv. Nei, han har en religion som får ham til å gi uttrykk for sin tro, en religion som han ikke kan holde for seg selv, men som er produktiv og reproduktiv. Anledningen til å bli disipler skulle ikke være forbeholdt mennesker i et lite område av jorden, som om den var noe menneskene i resten av verden ikke skulle få. Hvis det var noe som skulle kunngjøres over hele verden, så var det dette. Det var ikke slik som i tilfellet med den vise kong Salomo, som regjerte i Jerusalem i det 11. århundre før Kristus. Den historiske beretning sier om ham: «De kom fra alle folk for å høre Salomos visdom, fra alle jordens konger som hadde hørt om hans visdom.» (1 Kong. 4: 34) Til og med dronningen av Saba kom den lange veien til Jerusalem fra et sted som ble kalt «jordens ytterste ende», for å høre Salomos visdom og se bevisene for den. (Matt. 12: 42; 1 Kong. 10: 1—13) Jesus Kristus sa om seg selv da han var på jorden, at han var «mer enn Salomo». Hans liv og død har betydd langt mer for hele menneskeheten enn Salomos. I stedet for å innby mennesker fra hele jorden til å komme til det jordiske Jerusalem for å høre hans visdom og lære av ham, ga han sine disipler i Galilea påbud om å gå ut til alle mennesker: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» (Matt. 28: 19, NW) De skulle ikke vente til menneskene kom til dem, men de skulle gå ut til menneskene.
14. Hvem skulle få høre budskapet om frelse ved Jesus Kristus, og hvordan viste Jesus dette på Oljeberget før han får opp til himmelen?
14 Selv om Jesus, da han var på jorden, var en kjødelig, omskåren jøde, som var født under Moseloven, var ikke budskapet om ham forbeholdt jødene. Det var bare en gunstbevisning fra Guds side at jødene fikk høre det først. Dette budskapet om frelse ved Jesus Kristus var for hele menneskeheten, og det må derfor forkynnes for alle mennesker. Den oppstandne Jesus Kristus viste dette, ikke bare på fjellet i Galilea, men også en tid deretter, før han forlot jorden og vendte tilbake til himmelen til sin himmelske Far, Jehova Gud. På Oljeberget, det berømte fjellet som ligger øst for Jerusalem, og hvorfra Jesus skulle fare opp til himmelen, sa han til sine disipler som var sammen med ham der: «Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt; men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 7, 8.
15. a) Hvordan viste Jesus under et bibelstudium med sine disipler i hvilken utstrekning tilgivelse av synder gjennom ham skulle bli forkynt? b) Hvorfor skulle avleggelsen av vitnesbyrdet begynne i Jerusalem?
15 Det var ikke bare de kjødelige, omskårne jøder, som var spredt over hele jorden, som skulle få høre vitnesbyrdet om den viktige rolle Jesus spilte i forbindelse med Guds hensikt angående menneskehetens frelse, men også hedningene (ikke-jøder) skulle få høre det. Under et bibelstudium med sine disipler hadde Jesus nemlig kort tid før dette sagt: «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av, I er vitner om dette.» Hvorfor skulle de begynne i Jerusalem? Fordi de skulle bli døpt med den hellige ånd under feiringen av den følgende pinsefest i Jerusalem, og deres første vitnesbyrd om omvendelse og syndenes forlatelse ved Kristus skulle de avlegge overfor dem som var til stede under feiringen av pinsefesten i denne byen. — Luk. 24: 46—49.
16. Hvordan skjedde det ifølge Apostlenes gjerninger, kapittel 2, akkurat på den måten i Jerusalem?
16 Det skjedde akkurat på den måten, og på pinsefestens dag i år 33 e. Kr. sa apostelen Peter til en stor skare jøder og proselytter som spurte hva de skulle gjøre: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!» Omkring 3000 av disse jøder og proselytter, som allerede var innvigd til Jehova Gud, angret sin tidligere urette innstilling og handlemåte overfor Kristus og ble døpt i hans navn, noe som viste at de nå var hans etterfølgere. Dette var bare en begynnelse for dem. De ønsket å lære mer av Kristi 12 apostler, og apostlene var villige til å gi dem mer veiledning. Etter dåpen i vann «holdt [de] trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene». — Ap. gj. 2: 37—42.
Utvidelsen i det første århundre
17. Hvordan gikk det til at det gode budskap ble forkynt jorden over av dem som ble døpt i Jerusalem på pinsedagen, og blant hvem ble det forkynt?
17 Ettersom Guds foranstaltninger for å frelse menneskene skulle gjøres tilgjengelige over hele verden, hvor vist var det ikke da at Jehova utgjøt sin hellige ånd gjennom Kristus på pinsedagen i Jerusalem! Disse omvendte, døpte jøder og proselytter hadde kommet fra mange forskjellige steder i Asia, Europa og Afrika, ja, «fra alle folkeslag under himmelen». Etter at Kristi apostler hadde gitt dem tilstrekkelig undervisning, vendte de tilbake til sine hjemsteder og forkynte det gode budskap der. Men de forkynte bare for de kjødelige, omskårne jøder på disse stedene. (Ap. gj. 2: 5—12; 11: 19) Men hva med Samaria, som lå mellom Judea og Galilea?
18. Hvordan ble innhøstningen av døpte, åndsfylte kristne utført i Samaria?
18 Jesus hadde en gang forkynt for innbyggerne i den samaritanske byen Sykar, og som følge av dette hadde disse samaritanene sagt: «Vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» Ja, han var ikke bare jødenes, men hele menneskeverdenens frelser. Da Jesus var i Samaria, sa han til sine apostler: «Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten! Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv.» (Joh. 4: 35, 36, 38—42) Men det var først da disiplene ble forfulgt og spredt vidt omkring, at de kom til Samaria og utførte dette høstarbeidet. Etter sin oppstandelse fra de døde og før han fór opp til himmelen, hadde Jesus bemyndiget dem til å vitne for samaritanene. Da evangelisten Filip ble tvunget til å forlate Jerusalem og Judea på grunn av forfølgelse, kom han til Samaria og forkynte og døpte mange samaritanske troende. Så sendte apostlene i Jerusalem Simon Peter og Johannes, Sebedeus’ sønn, til disse troende samaritanene, slik at de ved dem kunne få Guds hellige ånd. — Ap. gj. 8: 1—17.
19. Hvilken ytterligere utvidelse skulle nå finne sted, men hvem nølte tydeligvis med det?
19 Det skulle imidlertid finne sted en enda større utvidelse. Uomskårne hedninger, «mennesker av alle folkeslag», på hele den bebodde jord var ennå ikke blitt nådd, og det hadde ennå ikke funnet sted noen innsamling blant dem. De jøde-kristne nølte med å avlegge vitnesbyrdet om Messias for de uomskårne hedninger eller ikke-jøder og hadde kanskje også visse fordommer mot å gjøre det. (Ap. gj. 10: 9—29) Hvis de jødekristne hadde fortsatt å behandle de uomskårne hedninger på denne måten, ville det ha hindret utvidelsen av den kristne menighet på et tidspunkt da den skulle utvides.
20. Hvilken profetisk uke var i ferd med å løpe ut, og hvem sendte Gud derfor og til hvem?
20 Selv om de jøde-kristne ikke var klar over det, var den 70. årsuke, da Jehova Gud utelukkende skulle vise de kjødelige jødene sin gunst, ved å løpe ut, noe som ville skje omkring slutten av sommeren i år 36 e. Kr. Dette tidspunkt hadde Gud selv fastsatt som det tidspunkt da han skulle åpne døren til Rikets virksomhet for disse hedningene. (Dan. 9: 24—27; Matt. 16: 18, 19) Som en oppfyllelse av Daniels profeti om den 70. årsuke sendte Jehova Gud apostelen Peter med den andre av «nøklene til himlenes rike» til de første uomskårne, troende hedninger, for at han skulle forkynne Rikets budskap for dem.
21. Hvem fikk nå adgang til den kristne menighet, og hva medførte dette hva utvidelse angår, slik det framgår av Paulus brev til kolossenserne?
21 Etter at disse troende hedninger hadde mottatt den hellige ånd og dens gaver, ble de på Peters oppfordring døpt i vann. (Ap. gj. 10: 1—8, 30—48; 11: 12—18) Dette åpnet veien for en utvidelse av den kristne menighet blant uomskårne hedninger like til de mest fjerntliggende steder på jorden. Andre jøde-kristne gikk nå gjennom den døren som nettopp var blitt åpnet, og tok opp virksomheten blant hedningene. Hedninger fikk adgang til menigheter som allerede var blitt opprettet, og som hadde bestått utelukkende av kjødelige jøder, samaritaner og proselytter. Omkring 28 år etter at Jesus hadde kommet med sine avskjedsord på Oljeberget, kunne apostelen Paulus skrive fra Roma til menigheten i Kolossæ og si: «Det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen.» (Kol. 1: 23) Apostlene og deres meddisipler utførte virkelig i løpet av sin levetid det oppdrag Kristus hadde gitt dem.
Utvidelsen i vår tid
22. Hvordan har det vist seg at Jesus Kristus ikke profeterte falskt med hensyn til det omfang arbeidet med å gjøre disipler skulle få nå i det 20. århundre?
22 Siden da har européere oppdaget nye kontinenter hvor sanne kristne har tatt opp arbeidet med å gjøre disipler. Men det er først nå i det 20. århundre at menneskene virkelig har fått se hvordan det er blitt gjort disipler av «mennesker av alle folkeslag» like til jordens ende eller fire hjørner. Jesus Kristus profeterte ikke falskt da han forutsa det verdensomfattende arbeid med å gjøre disipler som hans sanne etterfølgere skulle utføre. Han forlangte ikke for mye av sine trofaste etterfølgere, for ved hjelp av Guds ånd har de vist sin villighet til å gå så langt som Jesus antydet da han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» — Matt. 28: 19, NW.
23. Har kristenheten handlet i samsvar med påbudet om å gjøre disipler? Begrunn svaret.
23 I dag er det flere hundre millioner, ja, nesten én milliard mennesker som tilhører kristenhetens kirkesamfunn, men kristenheten har i virkeligheten ikke utført arbeidet med å gjøre disipler, Det er sant at den har distribuert over 2000 millioner eksemplarer av Bibelen eller deler av den på 1337 språk over hele jorden. Dette har imidlertid ikke i seg selv gjort mennesker til Kristi disipler. Kristenheten har i virkeligheten gjort bruk av ild og sverd og religiøs forfølgelse for å få folk til å slutte seg til dens religiøse systemer. Det var ikke den framgangsmåten Jesus Kristus bemyndiget sine apostler og deres salvede medarbeidere til å benytte når de skulle ’gjøre disipler’. Når en ser hva slags kristne det er kristenheten har frambrakt og døpt med sin form for dåp, er det tydelig at den ikke har benyttet den rette framgangsmåten. Kristenhetens medlemmer er ikke det som Bibelen kaller kristne, splittet som de er i hundrevis av forskjellige religiøse sekter, både katolske, ortodokse og protestantiske.
24. Hvilken framgangsmåte som kristenheten har benyttet seg av i arbeidet med å gjøre disipler, er ikke i samsvar med Jesu ord i Matteus 28: 19, 20?
24 Hvilken framgangsmåte skulle ifølge Jesu egne ord hans sanne etterfølgere benytte i arbeidet med å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag uten hensyn til hvilken nasjonalitet de var av? Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Disse ordene gir ikke tillatelse til å tvinge noen ved å true dem med tortur eller forfølgelse. De gir heller ikke tillatelse til å drepe dem som av samvittighetsgrunner nekter å bli disipler. Det at kristenheten har gjort bruk av slike metoder, betyr ikke at det var slike metoder Jesus bemyndiget sine lydige, trofaste etterfølgere til å gjøre bruk av.
25. Hvem blir de som blir gjort til disipler i samsvar med Matteus 28: 19, i virkeligheten elever av?
25 Påbudet om å ’gjøre disipler’ betyr ifølge det greske verbet som er brukt i Matteus 28: 19, å «gjøre lærlinger eller elever». For å belyse dette kan vi nevne at The New Testament — An Expanded Translation av K. S. Wuest gjengir Matteus 28: 19 slik: «Når dere derfor har gått deres vei, undervis alle folkeslag, idet dere gjør dem til deres elever.» De som blir undervist av Jesu Kristi etterfølgere, blir naturligvis elever av dem. De lærer imidlertid om Kristus, og de lærer at de må holde alt det han har befalt sine etterfølgere, Han er derfor i virkeligheten deres Lærer. Det må være slik som han sa til sine disipler: «I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester [lærer, NW], men I er alle brødre.» (Matt. 23: 8) De som blir gjort til disipler, blir derfor i virkeligheten elever eller disipler av denne ene Lærer, Jesus Kristus, som kom med befalingen.
26. Hvem forblir slike disiplers Lærer?
26 En menneskelig lærer kan dø eller reise til et annet sted, men Jesus Kristus fortsetter hele tiden å være sine disiplers Lærer. Det er som New English Bible — New Testament uttrykker det: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler; døp mennesker overalt.»
27. Hva er den eneste rette framgangsmåten å benytte når en skal gjøre disipler, og hva må de som skal bli disipler, lære om for å kunne bli døpt med den rette dåp?
27 Jesus Kristus har derfor selv fullstendig utelukket bruken av ild og sverd eller krumsabel og tortur og inkvisisjon for å tvinge folk til å bli kristne. Den eneste måten å gjøre virkelige disipler av Læreren Jesus Kristus på er å holde fram Bibelens vitnesbyrd om Jesus Kristus for menneskene på en fredelig og kjærlig måte. De blir derved hjulpet til å bli hans disipler, ikke disipler av den personen som vitner for dem. De må lære ikke bare om Sønnen, men også om hans himmelske Far og om den hellige ånd, det vil si den usynlige, virksomme kraft som Gud benytter for å gjennomføre sin vilje. Hvordan skulle eleven ellers kunne bli døpt «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn»?
28. Hvordan blir dette vist i tilfellet med de 12 menn som Paulus traff i Efesos?
28 Det var for eksempel omkring 12 menn i det gamle Efesos som var blitt døpt med den dåp som de forsto var den dåp døperen Johannes døpte med. Men de hadde ikke kjennskap til Guds hellige ånd, og de var ikke blitt døpt i Jesu Kristi, Guds Sønns, navn. Selv om de kjente Gud, kjente de ham eller anerkjente de ham ikke som Jesu Kristi Far, og de anerkjente heller ikke Jesus Kristus som Guds Sønn. Apostelen Paulus måtte derfor vitne for dem om Jesus Kristus. Deretter måtte de bli døpt på nytt, denne gangen i «den Herre Jesu navn». Da Paulus deretter la hendene på disse som nettopp var blitt døpt, fikk de Guds hellige ånd og begynte å profetere under påvirkning av den, noe de ikke hadde gjort tidligere fordi de ikke kjente den hellige ånd eller hadde mottatt den. — Ap. gj. 19: 1—7.
29. Hva er det som viser at en disippel etter sin dåp må fortsette å lære?
29 Selv etter at disiplene var blitt døpt i vann, hadde de behov for å få ytterligere undervisning. Ifølge Jesu ord skulle det ikke bare finne sted en dåp, men de som var blitt døpt, skulle også lære ’alt det han hadde befalt dem’. De som er blitt døpt, må derfor fortsette å være elever av Læreren Jesus Kristus, De skulle ikke tvinges eller tortureres til ’å holde alt det han hadde befalt dem’, men på en tålmodig, fredelig og kjærlig måte læres opp til å holde alle Kristi påbud. Bibelen viser at det var på den måten apostlene utførte sitt arbeid med å gjøre disipler, noe som viser at det er denne framgangsmåten, og ikke den framgangsmåten kristenheten har benyttet, som er den rette.
30. I forbindelse med hvilket annet arbeid som Kristus forutsa, må arbeidet med å gjøre disipler bli utført, og hvordan ble dette vist av Paulus og Barnabas i Lilleasia?
30 Dette arbeidet med å gjøre disipler er naturligvis noe som skulle utføres i tilknytning til det andre arbeidet som ble forutsagt av Jesus Kristus, i hans profeti i Matteus 24: 14 (NW), nemlig: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Men denne forkynnelsen eller kunngjøringen av Riket er en offentlig gjerning, og den blir utført for å avlegge «et vitnesbyrd for alle folkeslag», ikke for å omvende alle folkeslag. Det framgår tydelig av beretningen om det arbeid Paulus og Barnabas utførte i Lilleasia at denne kunngjøringen blir utført i tilknytning til arbeidet med å gjøre disipler: «Etter at de hadde forkynt evangeliet [det gode budskap, NW] der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia, idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem.» — Ap. gj. 14: 21, 22.
31. Hva innebærer arbeidet med å gjøre disipler for den som gjør disipler, og for disippelen selv?
31 Men arbeidet med å gjøre disipler er et mer personlig arbeid enn arbeidet med offentlig å vitne om eller kunngjøre Riket. Det innebærer å gi undervisning etter at det først er blitt avlagt et vitnesbyrd. Et offentlig vitnesbyrd kan bli ignorert eller forkastet av offentligheten i sin alminnelighet, men for å bli en disippel eller en elev må en godta de opplysninger en får av den som underviser en, og deretter bli en etterfølger av Læreren, Jesus Kristus. Det betyr at en må bli døpt i vann i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og deretter fortsette å ta imot undervisning fra Læreren, Jesus Kristus, og anvende det en lærer.
32. Hva er det som viser hvorvidt den som blir døpt, blir en disippel av den som døper ham eller av et annet menneske på jorden?
32 Ingen troende som blir døpt på den foreskrevne måten, gjør det for å bli en disippel av et kjødelig menneske på jorden. De som blir døpt, blir heller ikke ved dåpen gjort til disipler av den innvigde mannen som døper dem i vann. (1 Kor. 1: 12—17) Det framgår tydelig av beretningen i Apostlenes gjerninger 11: 26 at de som ble døpt, ble Jesu Kristi disipler: «I Antiokia [i Syria] fikk disiplene først navnet kristne [ikke paulister].»
[Bilde på side 102]
Hele 7136 personer ble døpt på Jehovas vitners internasjonale stevne i New York med mottoet «Guds vilje»
[Bilde på side 103]
Under Jehovas vitners internasjonale stevne i Nürnberg i 1969 med mottoet «Fred på jorden» ble 5095 personer døpt. Verden over ble 120 905 personer døpt i løpet av tjenesteåret 1969