-
Når en kristen driver forretningVakttårnet – 1972 | 15. juni
-
-
enn ved å forsøke å fortsette å drive en forretning som går dårlig. Det er fullstendig galt å ha den innstilling at ’andre har de pengene jeg trenger, så hvorfor skulle ikke jeg bruke noen av dem?’
Det har hendt at enkelte har utnyttet sine kristne brødre i forbindelse med forretningstransaksjoner fordi brødrene stoler på dem som er deres medkristne. Apostelen Paulus snakker om dem som feilaktig «akter gudsfrykten for en vei til vinning [som et middel til å oppnå innflytelse eller materielle fordeler]». Han sier: «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning; for vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» Apostelen går så videre og kommer med en advarsel til dem som vil bli rike. — 1 Tim. 6: 5—10.
Tillit til Jehovas omsorg
Paulus sa om seg selv: «Jeg har lært å nøyes med det jeg har; jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod; . . . jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» — Fil. 4: 11—13.
Hvilket fint eksempel har vi ikke i apostelen Paulus og i våre kristne brødre! Vi bør i likhet med dem sette vår lit til Jesu ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette [slike nødvendige ting som mat og klær] i tilgift!» Deres oppførsel er et eksempel for oss, og vi ønsker å etterligne deres tro. — Matt. 6: 33; Heb. 13: 7.
Når vi stoler fullt og fast på at Jehova vil dra omsorg for oss, og på at han ’vet hva vi trenger til, før vi ber ham’, vil vi ikke bli fristet til å samle oss mer enn vi trenger, og vi vil ikke frykte for at vi og vår familie ikke skal få den nødvendige føde. Apostelen forsikrer oss om at vi vil få det vi trenger, med disse inspirerte ordene: «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg, så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg?» — Matt. 6: 8; Heb. 13: 5, 6.
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1972 | 15. juni
-
-
Spørsmål fra leserne
● Hvorfor ropte Jesus Kristus da han hang på pelen: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?» — USA.
Jesu spørsmål var et sitat fra en av Davids salmer. (Sl. 22: 2) I Davids tilfelle hadde spørsmålet tilknytning til en tilstand da han midlertidig følte seg forlatt. David, som var omringet av fiender, befant seg i en situasjon hvor det så ut som om han var fullstendig forlatt av Jehova. Det veldige press dette forårsaket, fikk David til å spørre om hvorfor dette hendte trass i at han ikke visste at han hadde pådratt seg noen skyld. Men David hadde ikke mistet troen, for i den samme salmen ba han: «Skynd deg å hjelpe meg!» — Sl. 22: 17—20.
Da Jesus uttalte det som står i Salme 22: 1, følte han likeledes at hans Far midlertidig hadde trukket sin beskyttelse tilbake fra ham og «forlatt» ham eller overlatt ham i sine fienders hender, for at han skulle dø som en forbannet forbryter på en pel. (Gal. 3: 13) Da Jesus spurte «hvorfor», mente han ikke at han ikke kjente grunnen til at han var blitt forlatt, og han ventet heller ikke noe svar fra sin Far. Det forholdt seg på samme måte som når en kristen, som kjenner grunnen til at menneskene lider, under det press som skyldes store vanskeligheter, spør «hvorfor», enten stille eller høyt. Den som spør slik, viser derved at han ikke har noen grunn til å tro at lidelsene skyldes overtredelser han har begått. Ved at Jesus ropte disse ordene, oppfylte han således ikke bare Salme 22: 2, men hans uttalelse tjente tydeligvis også til å stadfeste at han var uskyldig, og til å rette oppmerksomheten mot den egentlige hensikt med at han led. — Matt. 27: 46; se til sammenligning Johannes 12: 27, 28, 33.
-