-
Et språk for alle folkVakttårnet – 1974 | 15. januar
-
-
I vår menighet har vi allerede hatt en økning på ti nye forkynnere i løpet av seks måneder, og på mindre enn et år har vi døpt 14 personer. Lydighet mot Jehova har ført til hans velsignelse.»
23 I nabolandet Kamerun ble 11 brødre tatt av politiet i sine hjem og satt i fengsel. De var ikke engang opptatt med et møte eller med å vitne for andre da de ble arrestert! I tre uker ble de holdt innesperret i en liten celle hvor varmen var nesten uutholdelig. Men de forsto at dette var et uberørt felt å forkynne i. Derfor forkynte de dagen lang, og ettersom noen fanger reiste og andre kom i deres sted, holdt de det gående med å forkynne for forskjellige mennesker nesten som den gang de var frie og kunne gå fra hus til hus. Ifølge sist innkomne rapport var det fremdeles en bror som ikke var blitt satt på frifot, simpelthen fordi det var blitt funnet bibelsk litteratur i hans hjem. Men de ti som var løslatt, kom ut av fengslet glade over at det gode budskap om Guds rike var blitt dem betrodd, og over at de hadde hatt anledning til å snakke med andre om det. — 1 Tess. 2: 1—4.
24. Hvilken virkning har det ’rene språk’ hatt på Jehovas folk, og hva ser de fram til?
24 Enten vi møter motstand eller ikke. er det viktig at hver enkelt av oss bruker språkets gave til behag for vår Skaper. Når vi har lært Jehovas enestående hensikter å kjenne, har vi det privilegium å bringe dette håpets og livets budskap videre til andre. Uansett om vi har en god utdannelse eller ikke, kan Jehova styrke oss til å fortelle om hans hensikter til dem som elsker det som er rett. Trass i at Jehovas tjenere rundt omkring i verden taler så mange språk, er de likevel alle sammen forent ved hjelp av det ’rene språk’, Bibelens sannhet. Hvis vi virkelig er takknemlige for denne språkets gave, vil det være vårt ønske å benytte den til Jehovas pris. Hvis vi gjør dette nå, kan vi se fram til å få oppleve den tid under Kristi rikes styre da ’hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære’. (Fil. 2: 11) Det ser ut til å være rimelig å trekke den slutning at alle trofaste mennesker på den tiden ikke bare kommer til å være forent ved hjelp av den rene tilbedelse, men også ved hjelp av en ytterligere velsignelse, som består i ett eneste språk for alle mennesker, et språk alle forstår, noe som blir muliggjort ved at språkets store Skaper, Jehova, utøver sitt himmelske rikes herredømme.
-
-
Opplæring i å tale sannhetens liflige ordVakttårnet – 1974 | 15. januar
-
-
Opplæring i å tale sannhetens liflige ord
1, 2. a) Hvilken befaling ga Jesus sine disipler da han var sammen med dem i Galilea etter sin oppstandelse? b) Hvorfor hadde de grunn til å være overveldet, men hvilken forsikring ga Jesus dem?
DA JESUS ble oppreist fra de døde og deretter viste seg for sine 11 disipler på et fjell i Galilea, slik han hadde lovt, ble det godtgjort at han virkelig var det talerør Jehova brukte for å gjøre kjent sannheten. Hvilke oppmuntrende og veiledende ord kom han så med? Han erklærte: «Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord.» Denne myndighet på jorden omfattet noe som sto hans hjerte meget nær, nemlig fortsettelsen av det forkynnelsesarbeid han hadde satt i gang. Deretter ga han disiplene denne befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matt. 28: 16—20, NW; Joh. 2: 19—21.
2 For en overveldende befaling! En liten gruppe på 11 disipler ble bedt om å gå og forkynne for mennesker av alle folkeslag og lære dem opp og døpe dem! Bare for å anskueliggjøre det: I dag finnes det 149 språk som hvert for seg tales av minst en million mennesker, mens 16 av disse språkene hvert for seg tales av minst 50 millioner. For en oppgave det ville være for denne lille gruppen å lære bare dette antall språk eller å gi de millioner som levde den gangen, en grundig opplæring i å gå på livets vei! De må ha undret seg over rekkevidden av denne befalingen. Jesus sa riktignok at han skulle være med dem, men hvordan skulle et så omfattende arbeid kunne bli utført?
3. Hvordan var utgytelsen av den hellige ånd på pinsedagen til hjelp i forbindelse med utbredelsen av sannheten?
3 Bare ti dager etter at Jesus steg opp til himmelen, var omkring 120 disipler samlet i Jerusalem på pinsedagen. Plutselig hørte de en lyd som av en stormvind, og tunger liksom av ild viste seg over hodet på hver enkelt av dem. Betydningen av dette ble tilkjennegitt ved at de ble fylt av Guds hellige ånd og begynte å tale på forskjellige språk. Bare ved den anledning var det ytterligere omkring 3000 som av hjertet tok imot budskapet og ble døpt. Denne handlingen var ikke bare en bekreftelse på at det nå var denne lille gruppen trofaste kristne som hadde Jehovas ånd og ble ledet av ham, men den innebar også at døren var blitt åpnet slik at det budskap Jesus hadde forkynt, kunne bringes hurtig ut til trofaste jøder rundt omkring i mange nasjoner. — Ap. gj. 2: 1—4, 41.
4. Hva avmerket Kornelius’ omvendelse begynnelsen til?
4 Budskapet skulle imidlertid ikke være forbeholdt mennesker av jødisk avstamning. Jesus hadde befalt sine etterfølgere å gjøre «disipler av mennesker av alle folkeslag». Omkring tre år og fire måneder senere ble da også Peter av den hellige ånd ledet til å ta imot en innbydelse han fikk av den italienske høvedsmannen Kornelius. Omvendelsen av denne hedning og hans slektninger og nære venner avmerket begynnelsen til omfattende anstrengelser for å utbre Rikets budskap blant mennesker av alle folkeslag. Senere la Paulus og hans med arbeidere ut på forkynnelsesreiser gjennom Lilleasia, Hellas og Italia og muligens helt til Spania. (Ap. gj. 10: 1—35; 11: 18; Rom. 15: 24) De første disipler var seg tydelig bevisst hvor alvorlig og betydningsfullt deres evangeliseringsarbeid var. Som Paulus og Barnabas sa: «For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedninger, for at du skal være til frelse inntil jordens ende.» — Ap. gj. 13: 47; 1 Kor. 9: 16.
5, 6. Hvilke eksempler er det oppmuntrende for oss å tenke på hvis vi føler at vi ikke er så godt kvalifisert til å forkynne sannheten for andre?
5 Føler du det på samme måte? Er du klar over at Jesus er med sine etterfølgere i vår tid, at han utøver myndighet i himmel og på jord også nå i denne tiden, i avslutningen på denne tingenes ordning? Dette innebærer at de kristne fremdeles må gjøre disipler! Du innvender kanskje at du ikke er noen taler eller lærer, og at du umulig kan gjøre det som apostlene gjorde. Men hva følte de ved sin situasjon? Husk at de ble omtalt som «ulærde og lege menn». Likevel lærte de å tale så frimodig at til og med jødenes rådsherrer og eldste «kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus». — Ap. gj. 4: 13.
6 Til og med slike fremtredende talsmenn og tjenere for Jehova som Moses og Jeremias følte at de ikke strakk til når det gjaldt å etterkomme Jehovas befalinger. Da Jehova bød Moses å tale til Farao, innvendte Moses at han ikke var noen «ordets mann», men at han var «tung i mæle og tung i tale». (2 Mos. 4: 10) I sin tid klarte imidlertid Moses under Jehovas ledelse å tale til hundretusener da han førte Israels folk til det lovte land. Jeremias sa likeledes: «Akk, Herre, [Jehova]! Se, jeg forstår ikke å tale; for jeg er ung.» Men Jehova svarte: «Si ikke: Jeg er ung! Men til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg byder deg, skal du tale.» — Jer. 1: 6, 7.
7. Hvilket spørsmål er det viktig å tenke over, og hva viser at Jehovas støtte er tilstrekkelig?
7 Selv om vi føler at vi er ulærde som apostlene, eller tunge i tale som Moses, eller for unge som Jeremias, så gjelder spørsmålet egentlig om det er vårt ønske å delta i Jehovas tjeneste. Hvis det er tilfelle, kan vi være forvisset om at Jehova vil sørge for at vi får den opplæring, styrke og
-