er tomhet og jag etter vind. Og jeg ble lei av alt mitt strev, som jeg hadde møyet meg med under solen, fordi jeg skulle etterlate det til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møye og min visdom under solen; også det er tomhet. Da begynte jeg å bli fortvilt i mitt hjerte over alt det strev som jeg hadde møyet meg med under solen; for er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han allikevel gi det fra seg til et menneske som ikke har hatt noen møye med det, som hans eiendom; også dette er tomhet og et stort onde.» — Pred. 2: 17—21.

En har virkelig ikke noen mulighet til å vite hvordan det vil gå med den arv en etterlater seg. Fordi arvingene ikke har arbeidet hardt for å få arven, verdsetter de kanskje ikke verdien av den og setter kanskje alt sammen over styr. Hvilken verdi vil da alt det harde arbeid ha som gikk med til å skaffe disse tingene? Enda verre er det hvis den som arbeidet hardt, hadde mange ubehageligheter og ergrelser og ikke engang fikk seg en god natts søvn på grunn av alle sine bekymringer. Salomo uttrykte det på denne måten: «For hva har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møyer seg med under solen? Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet.» — Pred. 2: 22, 23.

Hva kan du så gjøre i betraktning av dette? Salomo svarer: «Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kunne ete og hvem nyte mer enn jeg?» (Pred. 2: 24, 25) Et menneske bør nyte fruktene av sitt arbeid mens han lever. Det er selvfølgelig bare naturlig at foreldre også tenker på sine barn. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Barna er jo ikke skyldige å samle til foreldrene, men foreldrene til barna.» (2 Kor. 12: 14) Det betyr imidlertid ikke at foreldre skal gå så langt for å skaffe seg en mengde materielle eiendeler med tanke på sine barn at de ikke unner seg selv de aller nødvendigste ting, eller at de lever unødig spartansk. Foreldre bør huske at uansett hvor kjekke eller forstandige deres barn er, kan materielle eiendeler bli mistet, stjålet, misbrukt eller ødelagt. Det beste er derfor å glede seg over de gode tingene på en sunn måte mens en kan, i stedet for å gå til ytterligheter ved å samle ting til barna uten at en selv har noe gagn av disse eiendelene i sin egen levetid.

Spørsmål fra leserne

● Hvordan kan vi få Matteus 10: 9, 10 og Markus 6: 8, 9 til å stemme overens?

Disse versene inneholder en del av den veiledning Jesus ga de 12 apostlene da han sendte dem ut for å forkynne. I Matteus 10: 9, 10 leser vi: «I skal ikke ta [Skaff dere ikke, NW] . . . skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd.» Og i Markus 6: 8, 9 står det: «Han bød dem at de ikke skulle ta noe med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet, men ha sko på, og ikke to kjortler.» — Jevnfør Lukas 9: 3.

Jesus ventet naturligvis ikke at apostlene skulle dra av gårde sultne, nakne eller barføtt. Men de trengte ikke å gjøre noen spesielle forberedelser, for eksempel ved å kjøpe eller ta på seg «to kjortler». De kjortler og de sko de hadde på seg, var tilstrekkelig utstyr. Hvis de allerede hadde en stav, kunne de ta den med, men det var ikke nødvendig å kjøpe en ekstra stav til reisen.

Det Jesus sa, var med andre ord: ’Gå som dere er, med de kjortler, sandaler og staver dere har. Skaff dere ikke utstyr selv; de som hører deres budskap og reagerer positivt på det, vil ta imot dere og hjelpe dere, for en arbeider er sin føde verd.’ Dette var i overensstemmelse med Jesu ord i Bergprekenen. (Matt. 6: 25—34) I stedet for å bære på materielle ting som de ikke trengte, kunne apostlene konsentrere seg om sin oppgave, i tillit til at det ville bli sørget for dem, slik Jesus hadde forsikret dem om.