Hva lar du deg lede av?

«Salig er den som er hel i sin ferd og følger [Jehovas] lov.» — Salme 119: 1.

1. Hva er viktig for å oppnå lykke, slik historien viser?

’HVA er det som skal til for at en skal oppnå lykke i livet?’ Som svar på det spørsmålet ville mange uten tvil nevne materielle ting, for eksempel mat, klær og hus eller forskjellige former for avkobling og fornøyelser. Historien viser imidlertid at ditt syn på livet og din levemåte er av langt større betydning for din lykke. Hvordan opptrer du overfor din arbeidsgiver, dine omgangsfeller og din familie? Forteller du sannheten? Tar du noe som ikke er ditt? Utfører du visse former for tvilsomt arbeid? Eller velger du tvilsom underholdning?

2. Hva lar enkelte seg lede av, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?

² Enkelte foretrekker bestemte regler som de enten kjenner til fra før, eller som de finner fram til etter behov, når de skal ta stilling til slike spørsmål. Andre gjør det som de «føler» er rett, det deres samvittighet forteller dem. Men i betraktning av at Bibelen har så mye å si om samvittigheten, vil du kanskje spørre: Hva er samvittigheten? Hvordan virker den? Spiller den en viktig rolle i forbindelse med de avgjørelser vi treffer, og i forbindelse med våre muligheter for å oppnå lykke? Og hvordan kan vi bli i stand til å si slik som Paulus gjorde: «Det er med helt god samvittighet for Gud jeg har levd mitt liv like til i dag»? — Apostlenes gjerninger 23: 1.

Hva er samvittigheten?

3, 4. Hva er samvittigheten, og hvem har en samvittighet?

³ De fleste tenker på samvittigheten som en generell sans for hva som er rett, og hva som er galt. Vi har imidlertid en kilde som inneholder mer nøyaktige opplysninger om hva samvittigheten er, nemlig Guds Ord. Bibelen hjelper oss til å forstå at samvittigheten er et vitne i vårt indre. Paulus sier således: «Min samvittighet vitner med meg i den Hellige Ånd.» (Romerne 9: 1, EN) Paulus brukte det greske ordet syneídesis, som bokstavelig betyr «det en vet med seg selv». Samvittigheten er derfor evnen til å betrakte seg selv og bedømme seg selv, å vitne om seg selv.

⁴ Samvittigheten er ikke bare noe som har utviklet seg i samfunnet, for Bibelen viser at Gud gav det første menneskepar en samvittighet. (1. Mosebok 3: 7, 8) Paulus redegjorde for hvor stor ansvarlighet jødene og hedningene hadde, og skrev: «For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem.» (Romerne 2: 14, 15) Ja, selv folkeslag som ikke har hatt noen skreven lov fra Gud, har betraktet slike ting som mord, tyveri og blodskam som galt. Disse versene viser også at samvittigheten er et samspill mellom hjertet og sinnet (’tankene’).

5. Hva er en måte samvittigheten virker på?

⁵ Den av samvittighetens funksjoner som vi sannsynligvis er mest kjent med, er at den fordømmer vår oppførsel etter at vi har gjort noe galt. Når vi blir klar over at vi har handlet galt eller oppført oss dårlig, anklager og fordømmer vår samvittighet oss. (Jevnfør 2. Samuelsbok 24: 10; 1. Johannes 3: 20.) Hvis vi lytter til samvittigheten, kan den tilskynde oss til å unngå å gjenta det gale. Den kan også få oss til å angre, be om unnskyldning eller til og med gjøre en urett god igjen hvis det er mulig. — Salme 32: 3, 5; Matteus 5: 23, 24; Lukas 19: 1—8.

6. Hvordan kan samvittigheten også virke?

⁶ Samvittigheten kan også virke på en annen måte. Selv om enkelte sier at en god samvittighet er en taus samvittighet, bør samvittigheten reagere og tilskynde oss til å gjøre det som er rett, når vi står overfor en avgjørelse eller et problem. Vi har et godt eksempel på dette i Josef, som nektet å gi etter for de tilnærmelser Potifars hustru gjorde. Selv om Gud ennå ikke hadde kommet med noen skreven lov mot ekteskapsbrudd, tilskyndte Josefs samvittighet ham til å ta avstand fra umoral. (1. Mosebok 39: 1—9) Hvis vi lytter til samvittigheten før vi handler, kan vi unngå å bli plaget av dårlig samvittighet.

7. Hvilke spørsmål ønsker vi å få svar på ved vårt studium av dette emnet?

⁷ Vi kan likevel spørre: Hvor stor innflytelse bør samvittigheten ha? Mener du at de fleste moralske og personlige spørsmål bør avgjøres på grunnlag av samvittigheten? Eller er regler å foretrekke? Det er noe vi trenger å vite, Og er det visse farer vi må være på vakt overfor? Hva viser Guds Ord, som er «nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet»? — 2. Timoteus 3: 16, EN.

Ytterliggående synspunkter

8. Hvilke to ytterliggående synspunkter har gjort seg gjeldende med hensyn til moral?

⁸ Det har i uminnelige tider vært en konflikt mellom regler og samvittigheten. I artikkelen «Kasuistikk» forklarer The Encyclopædia Britannica (11. utgave) at moral «noen ganger er blitt betraktet som en ytre lov, andre ganger som en indre tilbøyelighet. . . . De som tror på loven, har satt sin lit til autoritet eller logikk, mens de som tror på tilbøyeligheten, i første rekke ser på våre instinktive evner — samvittigheten, sunn fornuft eller følelser». Ytterligheter i begge retninger var representert da Jesus og apostlene var på jorden. Vi kan bedre forstå den gagnlige likevekt og guddommelige visdom som kommer til uttrykk i Bibelen, ved å merke oss hvordan situasjonen var den gang.

9, 10. a) Hvilken ytterliggående holdning la fariseerne for dagen? b) Hvilken holdning var på den annen side vanlig blant grekerne og romerne?

⁹ De jødiske fariseerne var nidkjære talsmenn for regler. De var ikke fornøyd med Moseloven, men utviklet en rekke regler eller «menneskebud» som satte Guds bud ut av kraft. Det var ikke nok med at de utviklet disse reglene, som gikk ut over det Gud forlangte, men de mente også at det var mulig å oppnå rettferdighet ved å kjenne til og følge alle disse menneskelige forordningene. — Matteus 15: 1—20; 23: 1—5; Lukas 18: 9—12.

¹⁰ «Ved den motsatte pol stod det gamle Hellas,» sier klassikeren Samuel H. Butcher. «Blant grekerne . . . ble aldri noe system for lære og overholdelse, aldri noen reglementer med autoritative regler for moral, noen gang brakt videre i dokumentarisk form. . .. Ufravikelige regler lammet handlingen.» Om romerne sier The Encyclopaedia Britannica: «Cicero og Seneca lot sunn fornuft være sin veileder. De tok stilling til hvert problem ut fra de foreliggende omstendigheter og så mer på ånden enn på bokstaven.» Denne gresk/romerske filosofi var populær i det første århundre. Ville den appellere til de kristne? Paulus skrev: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som . . . stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.» — Kolosserne 2: 8; Apostlenes gjerninger 17: 18—21.

11. Hvordan kom de to ytterlighetene til uttrykk senere i historien?

¹¹ Også i de senere århundrer har det vært noen blant dem som har kalt seg kristne, som har gjort seg til talsmenn for enten den ene eller den andre av disse ytterligheter. Jesuittene var kjent for å legge vekt på en moral som bygde på utallige kirkelover. Etter reformasjonen la protestantismen vekt på individualiteten og samvittigheten, noe som har resultert i det syn som mange har i dag, og som er kjent som «situasjonsmoral», et syn som ble popularisert av dr. Joseph Fletcher, et medlem av den episkopale kirke. The National Observer sier: «Dr. Fletcher har utformet et omstridt manifest om individuell frihet og individuelt ansvar, basert på en etikk om broderkjærlighet, som han sier bør befri det moderne menneske fra strenge, arkaiske regler og lovsamlinger i likhet med De ti bud. . . . Med kjærligheten som den eneste veileder blir abort, sex før ekteskapet, skilsmisse, . . . og andre ting som konvensjonelt sett blir betraktet som gale, moralsk sett antagelige for dr. Fletcher i enkelte situasjoner.»

12. Hvilken fare må vi unngå?

¹² Det er tydelig at menneskene har lett for å gå fra den ene ytterlighet til den andre — enten lar de seg lede av regler, eller også følger de samvittigheten. Noen som ser svakheten ved den ene ytterligheten, reagerer altfor sterkt ved å gå til den andre ytterligheten, akkurat som en pendel svinger fra høyre til venstre. I middelalderen svingte for eksempel pendelen, slik at den forkastet jesuittenes holdning med en mengde regler og gikk over til det reformasjonens tilhengere la vekt på, nemlig friheten og samvittigheten. Du kjenner kanskje på lignende måte noen foreldre som var svært strenge når de oppdrog sine barn. Men da disse barna ble voksne, reagerte de ved å gå til den annen ytterlighet og la sine barn få full frihet og lov til å gjøre hva som helst, noe som fikk katastrofale følger. Vi innser hvor sanne disse ordene i Bibelen er: «[Jehova], jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» — Jeremia 10: 23

Guds likevektige, gagnlige veiledning

13. Hvilken hjelp gir Bibelen oss med hensyn til moral og samvittighet?

¹³ Jehova har gitt de kristne likevektig hjelp i Bibelen. Vi kan derfor unngå 1) å legge altfor stor vekt på lover og regler, noe som kan resultere i et livssyn og en tilbedelse som er preget av trangsynthet og strenghet, og 2) å legge altfor stor vekt på den frihet samvittigheten gir, noe som har ført til en tankegang som til og med finner unnskyldninger for det som er galt. For å kunne tilegne oss Guds Ords likevektige syn og høste gagn av den veiledning det gir, må vi ha den innstilling David hadde. Han sa: «[Jehova], vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet; lær meg, Gud, for du er min frelser.» — Salme 25: 4, 5.

14, 15. Hva kan vi lære av de kristne greske skrifter angående jødenes syn på loven og Guds syn?

¹⁴ Bibelen viser at den mentalitet de skriftlærde og fariseerne hadde, mishaget Jesus. Noen jøder, som ikke ønsket å gjøre bruk av sin gudgitte tenkeevne, likte kanskje forskjellige regler med hensyn til hvor langt oppover armen de skulle vaske seg, hva som var «arbeid» på sabbaten, hvilke avlinger de skulle gi tiende av, og så videre. En slik holdning resulterte i en rekke byrdefulle regler, gjorde det nødvendig med endeløse fortolkninger og ledet oppmerksomheten bort fra ånden i Bibelen og de viktigere sider ved den. Jesus sa til de religiøse lederne: «Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.» — Matteus 23: 23; Markus 7: 3, 4.

¹⁵ Moseloven hadde en positiv virkning på jødenes åndelighet, moral og helse, og den viste også at de som syndere hadde behov for Messias. (Galaterne 3: 19, 23—25; Romerne 7: 7—14) Fordi den var en fullkommen norm, kunne ingen israelitt holde den fullt ut og på den måten få en fullkommen samvittighet. (Hebreerne 9: 9, 10) Til tross for at denne lovsamlingen var av guddommelig opprinnelse, tok derfor Gud den bort da hans hensikt med den var fullført. I stedet for å handle med folket for sitt navn på grunnlag av en omfattende, skriftlig beretning ville Gud nå ’legge sin lov i deres sinn og i deres hjerte’. — Jeremia 31: 33; Hebreerne 10: 16; 2. Korinter 3: 5—11.

16. Hva blir her sagt i forbindelse med a) slike som er svært strenge overfor seg selv, og b) i forbindelse med oss selv og vårt syn på regler?

¹⁶ Med dette i tankene bør slike som fører tilsyn med eller koordinerer andres virksomhet, være forsiktige, slik at de ikke tynger dem ned med unødige, menneskelige forskrifter. De som er svært strenge overfor seg selv eller krever mye av seg selv, og som mener at andre bør ha samme innstilling, kan ha en tilbøyelighet til å gjøre nettopp det. Paulus skrev imidlertid til de kristne: «Ikke at vi er herrer over eders tro, men vi arbeider med på eders glede, for I står i troen.» (2. Korinter 1: 24, EN) Det kan i denne forbindelse nevnes at de kristne i sin alminnelighet bør være på vakt mot å ønske at de som har myndighet, skal lage regler for enhver sak. Vi bør i stedet tilegne oss større kunnskap om hva Guds Ord sier, slik at vår samvittighet og våre sanser kan bli oppøvd. — Hebreerne 5: 14.

17. Hvilken annen feilaktig holdning må vi være på vakt mot?

¹⁷ Det er imidlertid også en fare forbundet med å gå til den annen ytterlighet og tro at enhver kristen er fri til å gjøre praktisk talt hva som helst som hans samvittighet tillater ham. Noen har i den senere tid gjort dette til et stridsspørsmål og sagt: «Kristendommen er ikke en religion med en mengde regler.» De har henvist til slike skriftsteder som: «Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir sammenfattet i dette ene bud: Du skal elske din neste som deg selv.» (Galaterne 5: 13, 14) Det er sant at de kristne ikke er under Moseloven eller under noen annen omfattende, guddommelig lovsamling. Vi må likevel være på vakt, slik at ’ingen lurer oss med sine overtalelseskunster («ved lokkende tale», EN)’, for en ærlig undersøkelse av Bibelen viser at den inneholder visse lover eller regler som vi må følge. — Kolosserne 2: 4.

De kristne er ikke lovløse

18, 19. Hvor står de kristne i forhold til Bibelens lover og regler?

¹⁸ Paulus skrev til korinterne at en mann som gjorde seg skyldig i utukt, skulle utstøtes. Han tilføyde at avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, homoseksuelle, tyver, pengegriske mennesker, drukkenbolter, spottere og ransmenn ’ikke skulle arve Guds rike’. (1. Korinter 5: 1, 6, 7, 11—13; 6: 9—11) Vi leser også at de kristne måtte ’holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor’, og at de skulle vise fra seg slike som skulle være brødre, men som forkynte falsk lære. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; Titus 3: 10; 2. Johannes 9—11) Det er tydelig at lover er inne i bildet her. En som praktiserer slike synder, kan ikke bli en sann kristen. Og hvis en tjener for Gud ikke angrer, men fortsetter å synde på denne måten, må han bli utstøtt.

¹⁹ Vi finner også bibelske regler i forbindelse med ting som ikke er utstøtelsesgrunner. Paulus skrev for eksempel at enslige kristne bare skulle gifte seg «i Herren», og han sa at «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise». (1. Korinter 7: 39; 2. Tessaloniker 3: 10) Noen vil kanskje resonnere som så: ’Ettersom jeg ikke kan bli utstøtt hvis jeg ikke følger denne veiledningen, kan disse reglene ikke være særlig viktige.’ For en uforstandig tenkemåte! Gud betrakter disse reglene som viktige. Sa ikke Paulus til tessalonikerne at de skulle ’merke seg’ og ’ikke ha noe å gjøre med’ late personer, slike som ikke ville følge regelen om å arbeide? — 2. Tessaloniker 3: 14, 15.a

20, 21. Hva kan vi lære om retningslinjer som blir gitt i menigheten, og hvordan bør vi se på slike retningslinjer?

²⁰ Enkelte regler er spesielt til menighetens beste. I fortiden var det for eksempel enkelte kristne som kunne tale i tunger. Paulus gav beskjed om at bare to eller tre av dem skulle snakke ved samme anledning, at de skulle snakke en om gangen, og at det skulle være en oversetter til stede — regler som førte til fred og orden. (1. Korinter 14: 26—33) På lignende måte kan de eldste i en menighet i dag gi beskjed om at utgangene til Rikets sal ikke må sperres, at det ikke må holdes av sitteplasser unødig, eller at kjøretøyer må parkeres slik at en tar hensyn til naboene og til sikkerheten. Slike regler i menigheten er ikke ubibelske, for de har den samme hensikt som Paulus’ veiledning angående tungetale hadde, nemlig at fred og god orden skal opprettholdes. Dette har tilknytning til den bibelske veiledningen: «Vær lydige mot deres ledere!» (Hebreerne 13: 17) Ettersom det å unngå slike synder som det å lyve eller å stjele innbefatter lydighet mot Gud, må dette skriftstedet sikte til det å lyde de eldste i saker som har med menigheten å gjøre. Det vil heller ikke være vanskelig å gjøre det hvis de eldste lar være å fastsette egne lover og regler og ’ikke hersker over menigheten som er betrodd dem’. — 1. Peter 5: 3.

²¹ Andre «regler» eller måter å gjøre tingene på er til gagn for hele den verdensomfattende hjorden. Jehovas vitner blir for eksempel bedt om å levere inn rapporter om sitt vitnearbeid. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 41, 42; 8: 14.) En som har den ytterliggående oppfatning at det bør være full personlig frihet, vil kanskje være uenig i denne fremgangsmåten. Men tenk på hvor mye godt som er blitt utrettet på grunn av at de som fører tilsyn med hjorden, ut fra rapportene har fått kjennskap til i hvor stor utstrekning vitnesbyrdet om Riket er blitt avlagt, hvor det trengs hjelp, og når det kan dannes en menighet av nye disipler. Og har vi ikke alle gledet oss over å lese rapportene om det verdensomfattende vitnearbeidet? (Esekiel 9: 11; Markus 6: 30; Apostlenes gjerninger 14: 21—23; 15: 3; 19: 1—6) I tillit til at det er Jehova som leder sitt folk, kan vi støtte de forslag som blir framsatt, og legge en samarbeidsvillig ånd for dagen.

22. Hvorfor trenger vi å undersøke spørsmålet om samvittigheten ytterligere?

²² I tillegg til bestemte lover eller regler inneholder Bibelen gagnlige prinsipper, som forstandige kristne kan følge for å være ’hele i sin ferd’. (Salme 119: 1) Prinsippene er spesielt til gagn når det gjelder å justere vår samvittighet i samsvar med Guds tenkemåte. Men hva betyr det i forbindelse med «samvittighetsspørsmål»? Noen har ment at hvis det er et spørsmål som har med samvittigheten å gjøre, er det helt og holdent en personlig sak hva de gjør. La oss undersøke dette spørsmålet i den etterfølgende artikkelen og lære mer om hvordan vi kan oppøve vår samvittighet for å høste størst mulig gagn av den.

[Fotnote]

Kan du forklare dette?

□ Hva er din samvittighet, og på hvilke måter kan den være til hjelp for deg?

□ Hvilke to ytterligheter med hensyn til moral har eksistert?

□ Hvordan hjelper Bibelen oss til å ha det rette syn på moralsk veiledning?

□ Hvilket bibelsk synspunkt må vi ha på lover eller regler?

[Uthevet tekst på side 12]

De som krever mye av seg selv, må være på vakt mot en tendens til å lage mange regler for andre og påtvinge dem disse

[Uthevet tekst på side 13]

Noen har hatt den feilaktige oppfatning at en kristen er fri til å gjøre hva som helst som hans samvittighet tillater ham

[Bilde på side 10]

I moralske spørsmål har folk ofte svingt fra den ene ytterlighet til den andre

PLIKTER FØLELSER SAMVITTIGHET

LOVER REGLER MYNDIGHET