Guds navn i nyere tid
AT GUDS navn ble brukt i gammel tid, er hevet over enhver tvil. Men hva med Guds navn i nyere tid? Hvorfor utelater enkelte bibeloversettelser navnet? Og hva betyr dette navnet for oss?
NAVNET «JEHOVA» BLIR ALMINNELIG KJENT
Det er interessant å merke seg at den første som gjengav Guds navn med «Jehova», var Raymundus Martini, en spansk munk som tilhørte dominikanerordenen. Han brukte denne formen i boken Pugeo Fidei, som ble utgitt i 1270 e. Kr. — for over 700 år siden.
Etter hvert som det oppstod reformbevegelser både i og utenfor den katolske kirke, ble Bibelen gjort tilgjengelig for folk flest, og navnet «Jehova» ble mer alminnelig kjent. I 1611 e. Kr. ble den autoriserte engelske oversettelsen (King James Version) utgitt. Denne oversettelsen bruker navnet Jehova fire ganger. (2. Mos. 6: 3; Sal. 83: 19; Jes. 12: 2; 26: 4) Siden da er Bibelen blitt oversatt mange, mange ganger. Enkelte oversettelser følger den autoriserte engelske oversettelsens eksempel og tar Guds navn med bare noen få ganger.
An American Translation (oversatt av Smith og Goodspeed) tilhører denne kategorien, men oversetterne har forandret litt på formen ved å bruke «Jahve» istedenfor «Jehova». En kan nå stille spørsmålene: «Hvorfor har oversetterne gjort dette? Hvis det er galt å bruke formen ’Jehova’ eller ’Jahve’, hvorfor setter de da navnet inn i det hele tatt? Hvis det er riktig å bruke Guds navn, hvorfor er de da ikke konsekvente ved å bruke det hver gang det forekommer i den bibelske teksten?»
La oss nå, på bakgrunn av de ovennevnte historiske kjensgjerningene, undersøke hvilket svar oversetterne har å gi.
OVERSETTERNES SVAR
Forordet til An American Translation sier: «Vi har i denne oversettelsen fulgt den ortodokse jødiske tradisjon og erstattet navnet ’Jahve’ med ’Herren’.» Er oversetterne klar over at de ved å følge «den ortodokse jødiske tradisjon» går imot Guds klare påbud om at hans «navn skal bli forkynt over hele jorden»? Jesus fordømte dessuten menneskelagde tradisjoner som opphevet Guds Ord. — 2. Mos. 9: 16; Mark. 7: 5—9.
Forordet til den reviderte amerikanske oversettelsen (Revised Standard Version) sier: «Den foreliggende revisjon går tilbake til en framgangsmåte som er brukt i King James Version, som følger . . . det som i lange tider har vært praksis når de hebraiske skrifter blir opplest i synagogen. . . . Av to grunner har komitéen gått tilbake til den mer vante språkbruk i King James Version: 1) ordet ’Jehova’ representerer ikke nøyaktig noen som helst form av navnet som noensinne er brukt på hebraisk; og 2) bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud, som om det var andre guder han måtte holdes atskilt fra, ble forlatt i jødedommen før den kristne tidsalder, og er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro.» (Uthevet av oss)
Oversetterne gjorde en stor feil da de rettet seg etter King James Version og den jødiske tradisjon. Trodde de virkelig at det var Guds vilje at hans navn skulle holdes i bakgrunnen? Er det noen grunn til å skamme seg over Guds navn og av den grunn utelate det i Bibelen?
RELIGIØSE FORDOMMER?
Det er interessant å legge merke til at den amerikanske standardoversettelsen (American Standard Version), som ble utgitt i 1901, bruker Jehovas navn i de hebraiske skrifter. Den reviderte amerikanske oversettelsen, som ble utgitt i 1952, har bare en kort omtale av tetragrammet i en fotnote (til 2. Mosebok 3: 15). Jehovas vitner hadde på den tiden forkynt Guds navn over hele verden. Kan det at Guds navn er blitt utelatt i enkelte oversettelser, skyldes fordommer mot vitnenes virksomhet?
At dette er årsaken i enkelte tilfelle, ble antydet av følgende uttalelse i Katholische Bildepost (et tysk katolsk blad): «Guds navn, som de [Jehovas vitner] har forandret til ’Jehova’, er rett og slett noe som denne sekten har funnet på.» (Nummeret for 24. august 1969) Denne uttalelsen smaker av religiøse fordommer. Den avslører også at skribenten ikke har undersøkt spørsmålet nøye, for som allerede nevnt var det en katolsk munk som først brukte formen «Jehova» — tydeligvis ikke et av Jehovas vitner!
ET DOBBELTSPILL
«Ordet ’Jehova’ representerer ikke nøyaktig noen som helst form av navnet som noensinne er brukt på hebraisk,» hevdes det i forordet til den reviderte amerikanske oversettelsen. Men hvilket ord ’representerer nøyaktig’ Guds navn på hebraisk? Noen foretrekker «Jahve», andre «Jehva» og så videre. Problemet ligger i at det gamle hebraiske skriftspråket utelukkende hadde konsonanter, og selv eksperter innrømmer at en bare kan gjette seg til hvilke vokaler som ble benyttet i den opprinnelige formen for Guds navn.
En kan også spørre dem som kommer med innvendinger mot formen «Jehova», om hvorfor de ikke har noe å innvende mot andre navn, som for eksempel «Jesus» eller «Peter». Hvorfor insisterer de ikke på å bruke de opprinnelige greske formene for disse navnene (Iesoús og Petros)? Driver de ikke et dobbeltspill når de forkaster formen «Jehova»?
ANDRE OVERSETTELSER
Mange oversettelser bruker naturligvis «Jehova» eller «Jahve» eller en annen gjengivelse av tetragrammet. Det finnes dessuten 40 oversettelser av de kristne greske skrifter («Det nye testamente») til forskjellige språk hvor slike former som Iehova (hawaiisk) og uJehova (zulu) blir brukt.
The Bible in Living English (oversettelse av Steven T. Byington) bruker også formen «Jehova» gjennom hele den hebraiske teksten. I forordet sier Byington om «Jehova»: «Stavingen og uttalen er ikke det viktigste. Det viktigste er å gjøre det klart at dette er et personlig navn.» Ja, det navnet den mest opphøyde person i universet bærer, er et enestående, unikt, uforlignelig og opphøyd navn.
HVA BETYR DETTE ENESTÅENDE NAVNET?
For å få svar på dette spørsmålet må vi kaste et tilbakeblikk på historien. Da den Høyeste gav Moses i oppdrag å føre israelittene ut av Egypt, sa Moses til Gud: «’Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?’ Til dette sa Gud til Moses: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.’ Og han tilføyde: ’Dette er hva du skal si til Israels sønner: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.»’» (2. Mos. 3: 13, 14, vers 14 fra NW) Dette innebærer at Jehova vil gjennomføre sin store hensikt for å opphøye sitt navn og hevde sitt overherredømme, og det hjelper oss til å forstå hva hans ihukommelsesnavn, «Jehova», som i mange oversettelser forekommer i vers 15, betyr. (I fotnoten til dette verset i den norske oversettelsen av 1930 brukes formen Jahve.) Ifølge det hebraiske rotordet til navnet Jehova ser det ut til at det betyr: «Han lar bli (eller viser seg å være)», det vil si, med hensyn til det han selv vil bli eller være. Guds navn betyr derfor mye for tenkende mennesker. Dette navnet åpenbarer ham som en som på en ufeilbarlig måte oppfyller sine løfter, og som til fullkommenhet kan mestre enhver situasjon som oppstår.
Hvor innholdsrikt og hellig Guds navn er! Det er det største navn i universet, et herlig navn. Uttrykket «Herren» virker blekt og upresist sammenlignet med det. Jesus elsket og respekterte sin Fars navn og sa en gang til ham: «Far, la ditt navn bli forherliget!» Beretningen fortsetter med å si: «Da lød det en røst fra himmelen: ’Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.’» — Joh. 12: 28.
Hvis Jesus hadde oversatt Bibelen i dag, tror du at han da ville ha utelatt sin Fars navn i sine oversettelser? Det ville han neppe ha gjort! Jesus hadde, framfor noen annen, en rett holdning til den allmektige Gud og til hans navn. Hvilken holdning bør så vi ha til Gud og hans navn?