fastet for syns skyld, påtok seg en mørk og dyster mine for å gi uttrykk for en sorg de ikke følte, og unnlot med vilje å vaske seg og gikk omkring og så medtatte ut — bare for å vise seg. Det de ønsket, var å bli bemerket av menneskene, og det var også alt de oppnådde. De har blottet for ekte fromhet, og visste derfor ikke hvordan de skulle gi uttrykk for den. Deres hykleri var iøynefallende. Ingen bør prøve å gi uttrykk for mer utvendig enn de føler innvendig. En faste for Gud må ikke tas som en anledning til å vise seg for menneskene.

Men viser ikke dette skriftstedet likevel at Jesu etterfølgere skulle faste? En riktig faste ville være på sin plass, men husk at dette fremdeles var under den jødiske tingenes ordning. Hvordan forholder det seg med Matteus 17: 21, som er nevnt i spørsmålet? Hverken dette skriftstedet eller Markus 9: 29, Apostlenes gjerninger 10: 30, 1 Korintierne 7: 5 og 2 Korintierne 6: 5 hentyder i det hele tatt til det å faste, ifølge de nøyaktigste manuskripter. (Sammenlign den vanlige norske oversettelsen og King James-oversettelsen med Lyder Brun og New World-oversettelsen.) Matteus 9: 15 befaler ikke de kristne å faste. Det passet seg ikke for dem å faste mens Kristus var på jorden. Da han døde, både sørget og fastet de, men de sørget ikke etter hans oppstandelse, og særlig ikke etter utgytelsen av hellig ånd. (Mark. 2: 18—20; Luk. 5: 33—35) De første kristne fastet imidlertid ved spesielle anledninger. Da Barnabas og Paulus ble sendt ut som misjonærer med et spesielt oppdrag å utføre i Lilleasia, ble det holdt faste og bønn. Det samme var tilfelle når det ble utnevnt tjenere i en ny menighet. (Ap. gj. 13: 2, 3; 14: 23) Det var særlig behov for guddommelig ledelse. Det passet seg å faste ved slike anledninger. Men de kristne er likevel ikke forpliktet til å faste. — Rom. 14: 5, 6.

Akkurat som disiplene ikke skulle faste ved tiden for Kristi, brudgommens, første nærvær, så er det heller ikke nødvendig å faste nå i tiden for hans annet nærvær. Det er en gledens tid, og ikke en sorgens tid. Noen sier at kristen faste nå går ut på at man avholder seg fra kjødelige lyster eller uren føde for sinnet. Dette stemmer imidlertid neppe med det som finner sted når man faster. Det å faste var å avholde seg fra passende mat for en tid. Det passer seg aldri å ta til seg skitten åndelig føde eller hengi seg til umoralsk legemlig oppførsel. Slike ting er noe man skal avholde seg fra til alle tider. De skulle drepes, pelfestes, og ikke bli gjenopptatt i likhet med mat etter en faste. (Gal. 5: 24; Kol. 3: 5; 1 Pet. 2: 11) Hvis man bryter avholdenheten fra slike ting, vil det medføre døden. (Hebr. 10: 26, 38, 39; 2 Pet. 2: 20—22) Å la være å bryte en faste med avholdenhet fra mat, ville medføre døden. Det å faste var vanligvis forbundet med å sørge, mens det bringer glede å avholde seg fra ondt. Det harmonerer ikke med det som finner sted under en faste, å trekke paralleller her.

Hvis den kristne organisasjon som sådan skulle faste nå, ville det være en faste som de påla seg selv, og ikke en som var påbudt av Gud. Det ville ikke være på sin plass å faste nå da Brudgommen har kommet tilbake og den sanne tilbedelse er blitt gjenopprettet. (Sak. 8: 19; Matt. 9: 15) Det kan imidlertid forekomme tilfelle da en enkeltperson vil faste av åndelige grunner. Hvis han står overfor en spesiell prøve, en krevende oppgave eller er som lamslått av sorg over en overtredelse, vil kanskje hans bekymring eller sorg gi seg utslag i at han avholder seg fra mat. Han foretrekker kanskje å faste forat hans sinn skal kunne fordype seg i ettertanke og meditasjon for en tid og ikke bli forstyrret av spising. Kristne kan også fra tid til annen avholde seg fra foretagender som er riktige nok i seg selv, men som virker åndelig svekkende ved overdrivelse. (1 Kor. 7: 5, 29—31) Jo større omsorg vi har for det materielle, desto mindre blir vår omsorg for det åndelige. Hold aldri faste med hensyn til åndelig føde, som både innbefatter å lære og å gjøre Jehovas vilje. — Joh. 4: 34.

Opplysninger

Lojalitet mot Guds organisasjon — Josva 23: 8, Mo.

Jehova er universets store Overherre, og han er strengere enn noen menneskelig regjering når det gjelder å kreve lojalitet mot sin organisasjon fra sine tjeneres side. Dette betyr lojalitet mot Guds Ord som hans uttalte retningslinjer for vår virksomhet. De som Jehova betror sitt rikes interesser til i dag, er tjenere som har vist sin lojalitet mot ham under prøver og ved at de har holdt seg strengt til hans lov på samme måte som Kristus. Denne lojaliteten er den samme både før, nå og i framtiden. Josva sa: «Vær lojal mot den Evige deres Gud som dere har vært det til nå.» Dette betyr å virke i harmoni med Guds organisasjon, tjene i enhet under den og forstå at Jehovas velsignelse virkeliggjøres med organisasjonen. I november måned vil Jehovas lojale tjenere tilby menneskene to innbundne bøker, «Gud er sanndru» og «Riket er kommet nær», sammen med den nye brosjyren Utviklingslæren kontra den nye verden mot et bidrag på kr. 6,00. Henvend deg til nærmeste menighet av Jehovas vitner eller skriv til Vakttårnets kontor og vær med!

«VAKTTÅRNET»S STUDIER

Uken fra 8/11: Kong døds herredømme.

Uken fra 15/11: Kong døds herredømme brutt.