«Ha salt i eder selv!»
1. Hva bør vi krydre vår tale med, og hvorfor?
ORGANISK, vegetabilsk salt er av livsviktig betydning for kroppens helse. Det finnes også et slags salt som er av største betydning for en organisert gruppe tilbedere av Gud. En av dem som bidro mest til å verne om den første kristne menighets åndelige helse, apostelen Paulus, ga veiledning som er i overensstemmelse med dette. Han skrev til en menighet som han ennå ikke kjente personlig: «Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.» — Kol. 4: 6.
2. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til at apostlene prøvde å forhindre at en mann drev ut onde ånder i Jesu navn?
2 Dette får oss til å lure på hvor mye slikt «salt» det var som krydret talen til noen menn en gang det skjedde noe som apostelen Johannes gjorde sin Mester, Jesus Kristus, oppmerksom på. Vi leser om dette: «Johannes sa til ham: Mester! vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke var i følge med oss.» — Mark. 9: 38.
3, 4. a) Hva ventet sannsynligvis Johannes, og hvorfor? b) Hvilket selvisk element inneholdt Johannes’ forklaring, og hva viser det om den måten han så tingene på?
3 Det virker som om Johannes ventet å høre noen rosende ord eller å få et godkjennende klapp på skulderen fra Mesteren, som underviste dem i kristen livsførsel. Johannes tenkte kanskje på hvordan Jesus hadde helbredet den unge mannen som var besatt av en ualminnelig gjenstridig demon, i nærheten av Cesarea Filippi. Han følte kanskje at han beskyttet Jesu rett til å gi andre myndighet til å drive ut urene ånder, demoner, fra deres hjelpeløse offer. Fra Johannes’ synspunkt hadde en som ikke var bemyndiget til dette av Jesus, ikke noen rett til å bruke hans mektige navn som et middel til å drive ut onde ånder. Men et selvisk element kommer fram i det Johannes sa for å forklare hvorfor han hadde prøvd å hindre en ikke navngitt mann i å drive ut demoner. Johannes sa at de forbød ham det «fordi han ikke var i følge med oss».
4 Det at Johannes sier «oss», viser at han ikke bare tenkte på Jesus, men også på alle de 12 apostlene. Jesus hadde tidligere sendt ut 12 apostler for at de skulle forkynne det gode budskap om Riket og helbrede syke og drive ut onde ånder. (Matt. 10: 1—8; Mark. 6: 7—13) Johannes betraktet følgelig apostlene som en eksklusiv gruppe som hadde eneretten til å helbrede.
5. Hva sa Jesus om denne mannen, til veiledning for sine nidkjære apostler, som var opptent av vrede?
5 Johannes og de andre apostlene resonnerte som så: Hvilken rett hadde denne mannen til å bruke deres Mesters navn som et middel til å drive ut onde ånder? Han krenket dermed Jesu og hans apostlers rettigheter. Men så Jesus det på samme måte? Den bibelske beretning viser at han ikke hadde noen rosende ord å si til sine nidkjære apostler, som var opptent av vrede. Markus 9: 39—41 sier: «Men Jesus sa: Forby ham det ikke! for ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn, vil snart etter kunne tale ille om meg. For den som ikke er imot oss, er med oss. For den som gir eder et beger vann å drikke i mitt navn, fordi I hører Kristus til, sannelig sier jeg eder: han skal ikke miste sin lønn.»
6. Hva gjorde denne mannen med Jesu navn når han drev ut onde ånder i dette navnet?
6 Hvorfor skulle de forby denne mannen å drive ut onde ånder ved å bruke Jesu navn? Hadde han prøvd å tale ille om Jesu navn ved å gjøre det? Hadde han trukket Messias’ navn ned i sølen og tilsmusset det? Han brukte ikke Jesu navn på samme måte som de sju sønnene til den jødiske ypperstepresten Skevas senere gjorde, som et magisk navn, en trylleformel. (Ap. gj. 19: 13—16) Demonen sa ikke til denne mannen: ’Jesus kjenner jeg, men hvem er du?’ for så å nekte å forlate den besatte. Denne mannen hadde virkelig tro på Jesu navn, og det lyktes ham å drive ut onde ånder. På denne måten herliggjorde han i virkeligheten Jesu navn og gjorde dets kraft mer åpenbar.
7. Hvorfor var denne mannen for Jesus og hans apostler, selv om han ikke var i følge med dem?
7 Denne mannen som ikke var i følge med Jesus og hans apostler, var følgelig ikke imot dem og trakk ikke oppmerksomheten bort fra deres forkynnelsesarbeid. Ettersom han ikke var imot dem, må han ha vært for dem, selv om han ikke var i følge med dem. Det var ikke rimelig å vente at han i det ene øyeblikket skulle utføre mirakler som opphøyde og brakte ære til Jesu navn, for i neste øyeblikk å tale ille om Jesus. Det ville være inkonsekvent og urimelig å vente at han først ville bringe ære til dette navnet ved å utføre et mektig mirakel og så etterpå, privat, tale ille om det og motarbeide ham som hadde navnet, og hans apostler. Apostlene skulle derfor ikke gjøre noe for å stanse ham.
8. På grunnlag av hvilket prinsipp ville denne mannen få sin lønn?
8 Denne ikke navngitte mannen ville ikke miste sin lønn for det han gjorde. Han var tydeligvis i ferd med å bli en av Jesu Kristi disipler. Han gjorde noe som kunne sammenlignes med en handling som Jesus sa fortjente å bli belønnet, nemlig å gi en som var tørst, et beger vann å drikke fordi vedkommende var en disippel som hørte Kristus til. Mange ville kanskje tenke at det var det minste en kunne gjøre for å hjelpe en annen, men det var et tegn på noe som betydde mye for Jesus Kristus. Det betydde at den som ga en annen et beger vann, var velvillig stemt overfor Jesus som Messias, og at vedkommende støttet Kristi sak i den utstrekning det var mulig for ham. Den regel Jesus senere kom med, får sin anvendelse her: «Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» (Matt. 25: 40) Som konge ville Jesus Kristus sørge for at en slik handling ble belønnet.
Å STØTE ANDRE SÅ DE FALLER
9. Hva kan vi spørre om når det gjelder den virkning Jesu apostlers reaksjon hadde på denne mannen? Hvorfor?
9 Kan vi si at apostlenes tale var tekkelig og krydret med salt da de prøvde å hindre at denne mannen fortsatte å drive ut onde ånder ved å bruke Jesu navn? Det kan vi neppe. Og videre: Tok mannen anstøt av apostlenes ord og den måten de opptrådte på overfor ham da han utførte et godt arbeid som ikke mishaget deres Mester? Dette er et alvorlig spørsmål, for Jesus sa videre: «Og den som forfører [støter, NW] én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han var kastet i havet.» — Mark. 9: 42.
10. Hva ville det å få en slik ’liten’ til å ta anstøt være ensbetydende med, og hvorfor?
10 Den som tar anstøt og faller, er kanskje ’liten’, men det gjør ikke saken mindre alvorlig for den som forårsaker at vedkommende tar anstøt. Hvorfor ikke? Fordi det gjelder «én av disse små som tror». Vedkommende tror på Jesus som Guds messianske Sønn. Den tro slike «små» legger for dagen, viser at de har begynt å gå på den vei som fører til evig liv. Hvis noen hensynsløst og med fullt overlegg fikk en slik ’liten’ som gikk på veien til evig liv, til å ta anstøt og begynne å gå på den vei som fører til ødeleggelse, ville det være ensbetydende med mord. Det ville være et uttrykk for mangel på kjærlighet til den som tok anstøt.
11. Hva er forskjellen mellom å støte andre uten å ville det og å gjøre det med fullt overlegg?
11 I 1 Johannes 3: 15 står det: «Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» Uten å ville det og uten å være klar over det kan vi komme til å støte andre — noe som er alvorlig nok — og vi håper at det ikke fører til at de faller fra den kristne tro. Når vi får vite at vi har støtt andre, bør vi vie saken tilbørlig oppmerksomhet og gjøre noe for å rette på det. Men når en person er likegyldig og ikke har noen tanke for andre troendes åndelige ve og vel, men hevder at hver enkelt har visse rettigheter ifølge sin samvittighet og er fri til å benytte seg av sine rettigheter, er han selvisk og ukjærlig og viser ringeakt for en annens evige ve og vel og også for vedkommendes forhold til Gud. Han undervurderer verdien av en troende som Kristus har dødd for. — Rom. 14: 15.
12. Hvordan gir Jesus uttrykk for sin vrede overfor en som med overlegg får en annen til å snuble og falle?
12 Men sett at en som kaller seg en kristen, ikke bryr seg om at han støter «en av disse små som tror», og derved viser at han akter vedkommendes evige liv som noe av liten verdi. Da vil Jesus Kristus heller ikke akte hans liv som noe av verdi. Jesus ga uttrykk for vrede overfor en som med fullt overlegg fikk en annen til å ta anstøt. Hvordan? Han sa at det ville være bedre og tryggere for andre at en som har vist en slik forbrytersk ringeakt for andre, ble kastet i havet med en kvernstein om halsen.
13. Hva bør vi i denne forbindelse spesielt være på vakt mot?
13 Vi bør derfor sørge for at vi ikke får andre, ikke engang de mest ubetydelige, til å snuble og falle. Vi må også passe på at vi ikke selv tar anstøt av noen som vi hadde ventet oss mer av fordi de kaller seg kristne. Men verdsetter vi våre egne muligheter til å oppnå evig liv så høyt at vi vokter oss for å gjøre noe som kan få oss selv til å snuble? Hva — kan vi virkelig få oss selv til å snuble? Ja, det kan vi. Hvordan?
14. Hvordan kan vi ifølge Jesu ord få oss selv til å snuble og falle?
14 Etter å ha snakket om å støte «én av disse små som tror» kom Jesus med følgende advarsel: «Og om din hånd frister deg, da hogg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvete [gresk: Gehenna] i den uslokkelige ild. Og om din fot frister deg, da hogg den av! det er bedre at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og kastes i helvete [gresk: Gehenna]. Og om ditt øye frister deg, da riv det ut! det er bedre at du går énøyd inn i Guds rike enn at du har to øyne og kastes i helvete [gresk: Gehenna], hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokkes. For enhver skal saltes med ild.» — Mark. 9: 43, 45, 47—49.
15. Hva var det Gehenna som Jesus talte om, og hva brukte han det som et symbol på?
15 Jesus taler her om å bli ødelagt av ild. Gehenna eller Hinnoms dal, som Jesus nevnte, lå på den tiden sør og sørvest for Jerusalem. Hans ord bekrefter at dette Gehenna var et sted hvor byens søppel ble brent, og hvor en kastet likene av forbrytere som en mente ikke fortjente noen hederlig begravelse og ikke hadde noe håp om en oppstandelse. Hvis et lik ikke havnet i selve ilden, men ble liggende i en skråning eller på en avsats som ble oppvarmet av ilden fra Gehenna, ville det gå i forråtnelse og bli fortært av mark. Ilden ble holdt konstant ved like og brant dag og natt for at alt som ble kastet hit på byens søppelplass, skulle bli fullstendig fortært. Gehenna ble derfor et symbol på evig ødeleggelse, for eksempel da Jesus sa til de jødiske skriftlærde og fariseerne: «I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes [gresk: Gehennas] dom?» — Matt. 23: 33.
16. På hvilken måte arver de som blir kastet i Gehenna hverken livet eller Guds rike?
16 De som blir dømt til Gehenna, kommer ikke inn i Guds rike. De får ikke del i det himmelske styre sammen med Kristus og får heller ikke leve i Rikets jordiske område under Kristi tusenårige styre. De som Gud dømmer til Gehenna, får ikke liv i det hele tatt, selv om de har alle sine lemmer i behold. Gehenna er følgelig et bilde på en tilstand av ikke-eksistens, tilintetgjørelse, ødeleggelse som følge av Guds dom. Akkurat som de hyklerske skriftlærde og fariseerne på Jesu tid selv var skyld i at de snublet og falt og kom i Gehenna, kan en innvigd, døpt kristen i vår tid selvforskyldt bli dømt av Gud til Gehenna, evig ødeleggelse. La oss huske Judas Iskariot.
17. Hvordan var Judas Iskariot selv årsak til at han falt og ble en tyv?
17 Denne Judas fra Kerijot ble kasserer for Jesus og hans 12 apostler. Etter en tid begynte han å få lyst på det som ble lagt i pungen. Han rakte fram hånden og stjal av det som hans begjærlige øye så. Han lot sitt øye og sin hånd friste seg til å stjele, ja, han stjal fra Jehovas Messias. Under et gjestebud som ble holdt til ære for Jesus i Betania (i nærheten av Jerusalem) fem dager før Jesu død, kom Judas med en hyklersk uttalelse om veldedighet. Vi leser: «Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.» — Joh. 12: 6.
18. Hva lot Judas til slutt sitt legemes lemmer lede ham til, og hvordan?
18 Ledet av et ønske om større økonomisk vinning lot Judas til slutt sine føtter føre seg til et møte med yppersteprestene og høvedsmennene og lovte å forråde sin Mester, Jesus, for 30 sølvpenninger. (Luk. 22: 1—6) For at Judas skulle få pengene for sitt forræderi i sine griske hender, ledet hans føtter en flokk bevæpnede menn til Getsemane hage for at de skulle kunne arrestere Jesus der påskenatten. (Luk. 22: 47, 48; Mark. 14: 10, 11, 43—46; Matt. 26: 14—16, 47—50; 27: 3—5) Etter sin forræderske handling hadde Judas en stund den tilfredsstillelse å la sine begjærlige øyne hvile på de 30 sølvpenningene i hendene hans. Han hadde ingen mulighet for å gjøre ugjort det hans øye, hans hånd og hans fot hadde fått i stand. Han hadde latt sine lemmer friste seg til å begå en utilgivelig synd. (Matt. 27: 4) I sin håpløshet begikk han selvmord. Selv om hans døde legeme, som alle innvollene veltet ut av, kanskje ikke ble kastet i det bokstavelige Gehenna utenfor Jerusalem, ble hans «sjel» ødelagt i det som Gehenna var et symbol på. (Ap. gj. 1: 16—19; Matt. 10: 28) Jesus hadde med god grunn omtalt ham som «ødeleggelsens sønn». — Joh. 17: 12, NW.
19. Hva mente Jesus da han sa at «enhver skal saltes med ild»?
19 Jesus avsluttet sine ord om å la en hånd, en fot eller et øye friste seg med den følge at en kom i Gehenna, med ordene: «For enhver skal saltes med ild.» (Mark. 9: 49) Det betyr at alle som lot noen av kroppens lemmer friste seg i en slik grad at de snublet og falt så kraftig at de ikke kunne reise seg opp igjen, måtte «saltes med ild». Den ild de måtte saltes med, var den «ild» som Jesus nettopp hadde snakket om, Gehennas ild. Hva ville det bety å bli saltet på denne måten? Virkningen ville ikke være den samme som når en blir saltet med salt. Det ville bety ødeleggelse for alle som ble saltet på denne måten. Da de gamle byene Sodoma og Gomorra, som lå i nærheten av Dødehavet (Salthavet), ble overøst eller «saltet» med ild fra himmelen, ble de ødelagt. (Luk. 17: 28, 29) Jehova Gud handler på den måten overfor alle som ikke har noen andre enn seg selv å skylde på for at de snubler og faller, akkurat som han holder fast ved en ubrytelig «saltpakt». — 3 Mos. 2: 13; 4 Mos. 18: 19; 2 Krøn. 13: 5.
20. Hva må vi gjøre for å beskytte oss mot å bli ’saltet med ild’?
20 Hvordan skal vi så hogge av en hånd eller en fot eller rive ut et øye som frister oss, for å beskytte oss mot å bli ’saltet med ild’? De urette innskytelsene som har fått vår hånd, vår fot eller vårt øye til å friste oss, vil ikke bli fjernet ved at vi gjør dette i bokstavelig forstand. Det må være en billedlig måte vi skal gjøre dette på. Apostelen Paulus viste hvordan vi kan følge Jesu veiledning, da han sa: «Død da [hva?] eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse; for disse ting kommer Guds vrede.» — Kol. 3: 5, 6.
21. Hvordan ’døder’ vi våre jordiske lemmer?
21 For å kunne gjøre dette må vi virkelig kunne legge selvkontroll for dagen og ha herredømme over våre jordiske lemmer. Vi må for eksempel forhindre at våre øyne leser pornografisk litteratur eller ser på uanstendige filmer eller fjernsynsprogrammer. Vi må forhindre at våre hender stjeler eller blir brukt til umoral. Vi må forhindre at våre føtter gir etter for trangen til å danse uanstendige danser eller går med en ’venn av denne verden’ til steder hvor vi kan bli fristet til å handle galt. Vi må i åndelig henseende drepe vår kjærlighet til «alt det som er i verden», det vil si «kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet». — 1 Joh. 2: 15—17; Ordspr. 6: 16—19.
DET «SALT» VI SKAL HA I OSS SELV
22, 23. a) Hva slags salting talte Jesus til slutt om? b) Hva slags salt var det Jesus sa at apostlene skulle ha i seg selv, og hvorfor skulle de det?
22 Jesus avsluttet ikke denne drøftelsen med å snakke om salt på en uheldig måte. (Mark. 9: 33—49) Han sa videre: «Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft [og ikke lenger er salt], hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!» — Mark. 9: 50.
23 Som smakstilsetning er bokstavelig salt i sin alminnelighet en god ting. «Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt?» spør Job (6: 6). «Eller er det smak i eggehvite?» Salt kan absolutt gjøre maten mer tiltalende for ganen. Men hvis det slags salt som vanligvis ble brukt på Jesu tid, mistet sin kraft, ville det være uegnet til matlaging. Det var ikke noe det kunne saltes med, slik at mennesker kunne spise det. Jesus brukte salt for å illustrere noe. Han sa til sine 12 apostler: «Ha salt i eder selv!» Men hvorfor ba Jesus dem om det Det var fordi de hadde vist at de ikke hadde billedlig salt i seg, da de trettet med hverandre på veien tilbake til Kapernaum.
24. Hva er dette billedlige salt?
24 Salt av dette slag er et bilde på en egenskap ved ens personlighet som får en til å opptre passende, med «god smak», overfor andre. Det gjør det en sier, lettere å svelge og fordøye for andre. Dette fører til at andre synes det er hyggeligere å være sammen med en, ja til at de ønsker å være sammen med en. — Ordsp. 16: 21, 23.
25. Hva betydde det at to stykker spiste bokstavelig salt sammen?
25 Når en vert og hans gjest spiste salt sammen, var det et godt forhold mellom dem. Salt ble til og med brukt som betalingsmiddel til en ansatt for tjenester han hadde ytet. (Esras 4: 14) Apostelen Paulus understreket at det er godt og verdifullt at vi har billedlig salt som et trekk ved vår personlighet. Han skrev: «Omgås i visdom med dem som er utenfor, så I kjøper den beleilige tid. Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.» (Kol. 4: 5, 6) Se også Ordspråkene 15: 1.
26. Hvilken befaling som Jesus ga apostlene, vil det at vi har «salt» i oss selv, hjelpe oss til å adlyde, og hvilke følger vil det få for oss som hans disipler?
26 Det at vi har «salt» i oss selv og krydrer vår tale med salt, vil hjelpe oss til å gjøre det Jesus sa da han avsluttet denne drøftelsen med sine 12 apostler: «Hold fred med hverandre!» (Mark. 9: 50) Når vi er taktfulle, omtenksomme og beroligende i vår tale og vår ferd, vil det skape et fredelig forhold mellom oss som Kristi disipler. Det vil vise at vi har Guds ånd, for «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred». (Gal. 5: 22) Og «den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig». (Jak. 3: 17) Vi legger derfor en høy grad av visdom for dagen når vi adlyder Jesu befaling om å holde fred. Det er et tegn på at vi er sanne Kristi disipler, midt i en splittet, konkurransepreget verden som er i ferd med å gå i oppløsning. Det holder oss sammen som Guds organiserte folk under Kristus.
[Bilde på side 21]
Å ’ha salt i seg selv’ betyr å være i besittelse av egenskaper som får en til å opptre på en passende måte overfor andre