Bergprekenen — de kristnes rolle som «salt» og «lys»
ETTER at Jesus hadde uttalt de ni ’lykkeligprisningene’ i Bergprekenen, kom han inn på hvilken innvirkning hans etterfølgere ville ha på menneskeheten. Han sa: «Dere er jordens salt!» — Matt. 5: 13, NTN; jevnfør Markus 9: 50; Lukas 14: 34, 35.
Jesu tilhørere kjente godt til salt. Det tjente både til å framheve smaken på mat og til å bevare den, slik at den ikke ble bedervet. Gud befalte at salt skulle tilsettes ’alle offer’ som ble frambåret på hans alter, åpenbart fordi det representerte ubedervethet. (3 Mos. 2: 13) På Jesu tid saltet prestene som tjente ved Jehovas tempel i Jerusalem, dyreofferne, matofferne og røykofferne som ble frambåret på brennofferalteret. Den jødiske historie forteller at det med tanke på dette lå en stor salthaug nær den rampen som førte opp til alteret. På tempelområdet var det et stort lagerrom, som var kjent som «saltkammeret», for at det skulle være et rikelig forråd der.
Jesu disipler skulle være «jordens salt». Dette skulle de være både ved sin forkynnelse av Guds rike og ved sin oppførsel. Den kristne forkynnelse har ført til at mange har tatt imot Jesus som den lovte Messias og vist tro på hans sonoffer. Dette har åpnet muligheten for slike troende til å få sitt liv bevart for evig. (Joh. 6: 47; Rom. 10: 13—15) Ved å påvirke folk til å leve etter Bibelens prinsipper bidrar dessuten Jesu etterfølgere til å bremse det moralske og åndelige forderv i det menneskelige samfunn.
Jesus kom imidlertid med en advarende bemerkning, idet han sa: «Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.» Bibelkommentatoren Albert Barnes påpeker at i motsetning til vanlig bordsalt (natriumklorid) var det saltet som Jesus og hans samtidige var kjent med, «urent, blandet med vegetabilske stoffer og jordbestanddeler, slik at det kunne miste hele sin saltholdighet, og slik at en betraktelig mengde jordbestanddeler ble igjen. Dette var verdiløst og ble bare brukt til, som det sies, å strøs på stiene eller veiene, slik som vi benytter grus».
De kristne må vokte seg for å slutte å gjøre seg anstrengelser for å forkynne «evangeliet» om Guds rike for sin neste. (Mark. 13: 10) De må også passe på at de ikke begynner å følge en handlemåte som er i strid med Bibelens retningslinjer. Ellers vil de bli fordervet åndelig sett og bli lik ødelagt salt — uten smak eller med en flau smak — som ikke lenger kan brukes til noe. — Jevnfør Hebreerne 6: 4—8; 10: 26—29.
LYS SOM SKINNER TIL GUDS PRIS
Jesus viste videre hvilken gagnlig innvirkning hans etterfølgere ville ha på menneskeheten. Han sa: «Dere er verdens lys!» — Matt. 5: 14, NTN.
Åndelig lys som hjelper mennesker til å se tingene slik Gud ser dem, kommer fra Guds inspirerte Ord, særlig fra Jesu Kristi undervisning og eksempel. (Ordspr. 6: 23; Es. 51: 4; Matt. 4: 16; Luk. 1: 79; 2: 32; Joh. 1: 4—9; 3: 19—21; 8: 12; 9: 5) Ved sitt offentlige forkynnerarbeid opplyser Jesu disipler folk om menneskehetens syndige tilstand, om at Gud har til hensikt å fjerne synden gjennom Jesus Kristus og om ordningen med Riket, som skal velsigne alle som viser tro på Jesus, med evig liv. — Joh. 3: 16, 36; Rom. 3: 23, 24.
Men det å være «verdens lys» innbefatter noe mer. Apostelen Paulus skriver: «Vandre som lysets barn — for lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet.» (Ef. 5: 3—9) De kristne må være strålende eksempler ved å ha en oppførsel som er i harmoni med Bibelens prinsipper.
Jesus sa videre med tanke på sine disipler som lysbærere: «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset.» — Matt. 5: 14, 15.
En «by som ligger på et fjell» kunne med letthet ses, selv på lang avstand. Mennesker som etterligner Jesus Kristus, blir på lignende måte uten vanskelighet lagt merke til som et folk, «nidkjært til gode gjerninger». (Tit. 2: 14) De anstrengelser de gjør seg for å legge for dagen slike guddommelige egenskaper som måtehold, ærbarhet og arbeidsomhet, å føre sunn tale og å skape enhet i familien, gjør inntrykk på andre. (Tit. 2: 1—12) De er også fast besluttet på ikke å være «av verden», ved å unnlate å ta del i dens politikk og krigføring og etterligne dens umoralske livsførsel. (Joh. 15: 19; 17: 14—16) Noen ganger fører dette til at samvittighetsfulle kristne blir spottet og forfulgt. — Matt. 24: 9; 1 Pet. 4: 4.
Det er derfor med god grunn Jesus legger til at folk ikke setter et lys «under en skjeppe [gresk: modios, et mål med et rominnhold på cirka ni liter]», men «i staken», hvor det kan lyse opp et helt rom. Jesu etterfølgere må ikke tillate at motstand fra verden får dem til å skjule seg eller holde de sannheter om Gud som de har fått lære, for seg selv. Heller ikke kan de begynne å følge en handlemåte som er i strid med Bibelens prinsipper, for selv om de nidkjært fortsatte å forkynne Bibelens sannhet, ville deres handlinger da skape tvil om dens verdi. — 2 Pet. 2: 2.
Etter bemerkningen om et skinnende lys i en lysestake sa Jesus: «La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» (Matt. 5: 16) Hvilken vektig grunn er ikke dette til å fortsette å vise seg som «lys i verden»! (Fil. 2: 15) Når enkeltpersoner legger merke til en kristens «gode gjerninger», kan de se hvor uforlignelig deres Gud er. Ofte gir dette dem en grunn til å «prise» Gud ved å bli hans tilbedere. Det er grunnen til at apostelen Peter kommer med følgende påminnelse: «[La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» — 1 Pet. 2: 12.