Ekteskapelige forpliktelser og skilsmisse

«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» — 1 Mos. 2: 24.

 1. Hvilken regel angående ekteskap gjelder for de kristne, og hvilke skriftsteder viser dette?

JESUS Kristus gjenopprettet for sine etterfølgere den samme ordning for ekteskapet som Gud hadde innført i Edens hage. Gud ga den fullkomne mann Adam én hustru, og gjorde ham derved monogam. En kristen som er rettferdiggjort i Guds øyne, kan ikke ha mer enn én levende hustru. I menigheten kan tilsynsmennene, som åndelig sett er «eldste», og menighetstjenerne bare være «én kvinnes mann». De skal være eksempler for hjorden, og alle andre gifte personer i hjorden må derfor bare ha én levende ektefelle. (1 Tim. 3: 1, 2, 12; Tit. 1: 5—7) De kristne må holde seg til sin ektefelle i trofasthet og kjærlighet, og således opprettholde sitt ekteskap i forening med Gud.

 2. Utelukkende med hvem må en mann ha kjønnslig forbindelse?

² Dette betyr at det ikke er tillat for en mann å begå ekteskapsbrudd, å ha kjønnslig forbindelse med en annen kvinne. Han bør være tilfreds med og finne glede i den kjønnslige forbindelse med sin hustru og utelukkende med henne, som det er skrevet: «Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde! Skulle vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene? La dem være for deg alene og ikke for fremmede sammen med deg! Din kilde være velsignet, gled deg i din ungdoms hustru! Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege deg til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken! Hvorfor, min sønn, skulle du da være drukken av attrå etter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?» (Ordspr. 5: 15—20) Den som gjør seg skyldig i ekteskapsbrudd, vil bli utstøtt fra den nye verdens samfunn.

 3. a) Hva fastsatte Guds lov at en hustru skulle få av sin mann? b) Hvordan beskyttet også denne loven en manns ekteskapelige rettigheter?

³ Gud skapte de to kjønn spesielt forat de skulle befolke jorden ved å frambring barn. (1 Mos. 1: 27, 28) I den lov Gud ga Israel, foreskrev han at en hustru skulle få ’sin kost, sine klær og sin ekteskapsrett’ uavkortet av sin mann. Dette betyr at hun har rett til å få barn hvis hun ønsker det. (2 Mos. 21: 10, 11) Dette framgikk også av Guds lov om svogerekteskap, som gikk ut på at når en mann døde, skulle hans bror gifte seg med enken så hun kunne få et barn med ham, forat hans døde brors navn ikke skulle utslettes og brorens enke ikke skulle være barnløs. (5 Mos. 25: 5—10) En mann hadde også rett til å få barn med sin hustru. Det er grunnen til at når Israel skulle dra ut i krig, kunne ikke en mann som var forlovet med en pike, bli innkalt før han hadde giftet seg med henne, og selv da kunne han ikke innkalles før han hadde vært gift et år og hadde hatt anledning til å få et barn med sin hustru og fått se det og glede seg over det. (5 Mos. 20: 1—5, 7; 24: 5) Hustruens krav gikk foran hærens krav, både av hensyn til henne og til familienavnet. Han måtte gi henne hennes «ekteskapsrett», og hun måtte gi ham det han hadde rett til.

 4. Hvilket valg kan et kristent ektepar treffe uten at noen har lov til å blande seg bort i det?

⁴ Etter den store vannflommen gjentok Gud forplantningsoppdraget overfor Noah og hans familie, men de kristne har ikke fått i oppdrag å formere seg. Hvis det var tilfelle, burde ingen kristne være ugifte og barnløse. Det hviler altså ikke noen forpliktelse på de kristne til å sette barn til verden nå før Harmageddon. Noen kristne ektepar foretrekker kanskje å være barnløse, slik at de kan unngå de forpliktelser som hviler på foreldre, og være så ubebyrdet og frie som mulig i den direkte tjeneste for Gud med å forkynne det gode budskap om hans rike. Hvis et forplantningsoppdrag fra Gud sto ved makt nå, ville alle ektepar i den nye verdens samfunn ønske å få barn straks, hvis det var mulig, og ikke vente til etter Harmageddon. Adam og Eva hadde fått det opprinnelige forplantningsoppdrag fra Gud, men de fikk likevel ikke noen barn i den tiden de var i Edens hage. Det at de ikke straks fikk barn, var ikke grunnen til at de ble drevet ut. Ingen bør kritisere ektefolk som ikke vil ha eller ikke får barn nå før Harmageddon.

 5. Hvilke misforståelser er sølibatekteskapene basert på, og hvorfor har det aldri gått bra med slike ekteskap?

⁵ Dette vil ikke si det samme som at ektefolk ikke skal oppfylle sine ekteskapelige forpliktelser overfor hverandre. Det vil ikke si det samme som at de før de gifter seg, skal bli enige om å gi Gud et løfte om å leve i sølibat selv etterat de er gift, og ikke ha noen kjønnslig forbindelse med hverandre, men bare være gode kamerater. Ingen må tro at man ved en slik ordning løfter ekteskapet opp på et åndelig plan og holder det på et opphøyd, ikke-kjødelig nivå, og derved får ekteskap hvor ektefellene har kjønnslig omgang med hverandre, til å fortone seg som noe mindreverdig. Hvis en mann og en kvinne ikke ønsker å leve sammen som ektefolk, da bør de ikke gifte seg i det hele tatt og på den måten berøve sin ektefelle noe som er naturlig og som han eller hun har naturlig trang til. De hever ikke sitt ekteskap opp til et høyere og helligere nivå enn andres ved å leve i sølibat. De kan ikke forandre Guds ærbare ordning for kjønnslivet. Det har derfor aldri gått bra med sølibatekteskap.

 6, 7. Hvilke urimeligheter medfører et sølibatekteskap, og hvilket råd gir Paulus i denne henseende?

⁶ De andre nedverdiger ikke sitt ekteskap ved kjønnslig omgang, men følger en ærbar, rett handlemåte. Et ekteskap på basis av såkalt «platonisk vennskap» har ingen berettigelse fordi om verdens ende er så nær. Hvis et forlovet par mener at det naturlige forhold mellom kjønnene er et utslag av kjødelighet, hvorfor vil de da gifte seg i det hele tatt? Hvorfor vil de ha en av det annet kjønn så nær innpå seg hele tiden i det mest intime daglige samvær? Hvis det ikke er bra eller åndelig oppbyggende å røre en kvinne, hvorfor da ha et så intimt samvær med henne selv om det er i sølibatekteskap? Vær naturlig, vær normal, la deg ikke lede av falsk idealisme. Vær ikke lik noen irske katolske piker som etter hva det berettes, gifter seg, men nekter å gjøre sin skyldighet mot sine menn, fordi de vil etterligne Jesu mor Maria og være «evig jomfru». Apostelen Peter formaner dem til ikke å ta sitt ekteskap på den måten, men å anerkjenne sin mann som sin «herre». (1 Pet. 3: 5, 6) Apostelen Paulus, som iallfall ved én anledning irettesatte apostelen Peter, skrev:

⁷ «Men vedkommende det som I skrev om, da er det godt for et menneske ikke å røre en kvinne; men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann. Mannen gjøre sin skyldighet mot hustruen, og likeså hustruen mot mannen; hustruen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen. Hold eder ikke fra hverandre uten etter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og kom så sammen igjen, forat ikke Satan skal friste eder, fordi I ikke makter å være avholdende! Dette sier jeg som tillatelse, ikke som påbud.» — 1 Kor. 7: 1—7.

 8. a) Hvorfor er troskap i ekteskapet så viktig? b) Hvilket råd gir Peter alle ektemenn?

⁸ En gift persons evige liv avhenger av hans troskap mot hans ekteskapskontrakt. Jehova er nå i sitt åndelige kristne tempel sammen med sin paktens engel, og han advarer om at han er kommet for å holde dom og vil være et hastig vitne mot ekteskapsbryterne. (Mal. 3: 1, 2, 5, Da) Apostelen Peter sier at en kristen ektemann bør behandle sin hustru med forståelse og som en som deltar i samme løp som han for å oppnå evig liv i den nye verden. Han sier: «I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres.» (1 Pet. 3: 7) En kristen vil derfor ikke mishandle sin hustru, hverken korporlig eller åndelig. Hvis han ikke hjelper sin hustru og sine barn til å vinne liv i den nye verden, hvordan skal han da kunne hjelpe andre mennesker til det?

 9. Hvorfor bør gifte menn elske sine hustruer, og på hvilke måter kan de vise at de gjør det?

⁹ Jesus Kristus elsker sin «brud», som skal bli hans «hustru». Hans gifte etterfølgere må også elske sine hustruer. «Ektemenn, fortsett å elske deres hustruer, liksom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. . . . hver og én av dere [bør også] elske sin hustru som seg selv, og på den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann.» (Ef. 5: 25, 33, NW) For noen som tidligere har vært hedninger, vil kanskje påbudet om å elske sin hustru stride mot tilvante forestillinger, men de kristne har fått befaling om å gjøre det. De bør elske sin hustru både i gjerning og ord, og enhver må ha omsorg for «hvorledes han kan tekkes sin hustru» så langt han kan for sin samvittighets skyld. (1 Kor. 7: 33) Han bør sitte sammen med henne på menighetens møter, han bør studere Bibelen hjemme sammen med henne og bygge opp et fellesskap i åndelige interesser med henne. Dette kan kanskje være vanskelig eller uvant til å begynne med.

10. Hvordan kan ektemenn og hustruer øke hverandres lykke, og hvilken felles skatt bør stimulere kjærligheten mellom dem?

¹⁰ Men når en mann begynner å gi sin kone små tegn på sin kjærlighet og merker hvor glad hun blir over det, vil han finne ut at han liker det. Han vil få lyst til å gjøre mer av det, og det vil bli normalt og naturlig for ham å gjøre det. Han vil få stadig større forståelse av at dette er å legge for dagen Guds ånd, hvis frukt er kjærlighet. Hustruen bør på den annen side ikke bebreide sin mann og si: «Du elsker meg ikke. Du viser aldri at du gjør det.» Hun bør legge merke til hans små, forlegne forsøk på å vise henne sin kjærlighet, og hun bør vise at hun gleder seg over det, og bør også si til ham at hun setter pris på det. På den måten kan hun gjøre ham stadig mer lykkelig. Det at de begge har sannheten, og har innvigd seg til Gud og har håp om å vinne liv sammen for evig i den nye verden, burde frambringe sympati og kjærlighet mellom dem. Dette vil være en stor hjelp i de vanskeligheter som møter en i ekteskapet i dag.

11. a) Hva fordrer Guds Ord av hustruer, og hva har det ført til å unnlate å rette seg etter dette? b) Hva er hensikten med alle de bibelske råd for ektefolk?

¹¹ Hustruen bør ha dyp respekt for sin mann og anerkjenne ham som sitt hode. (1 Kor. 11: 3) «I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! for mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser. Men liksom menigheten underordner seg under Kristus, således skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting.» (Ef. 5: 21—24; også Tit. 2: 3—5) Foruten dette eksemplet med den kristne menighets forhold til Kristus har den kristne hustru også det enda mer opphøyde eksempel med Guds universelle organisasjons undergivenhet og lydighet mot Herren Jehova. (Es. 54: 5) Det er interessant for en hustru å legge merke til innstillingene av 20. mars 1956 fra Storbritannias tredje kongelige kommisjon i forbindelse med ekteskap og skilsmisse. Blant de faktorer som ble anført som medvirkende til det stadig stigende antall skilsmisser i England, var «kvinnenes nye stilling som likestilte i stedet for underordnede i ekteskapsforholdet». Det er bare rimelig å vente at resultatet av å ignorere Guds allvise ordning for ekteskapet, ville bli vanskeligheter og stadig flere ødelagte ekteskap. Hensikten med alle de råd for ektefolk som finnes i Guds Ord, er ikke bare å hjelpe dem til å gjøre samlivet lykkeligere og til å vinne evig liv, men også å hjelpe dem til å fortsette samlivet, til å unngå skilsmisse. — New York Times, 21. mars 1956.

Lovmessige og bibelske skilsmissegrunner

12, 13. a) Hva anerkjenner menneskenes lover i mange land som skilsmissegrunn? b) Men hva er den eneste gyldige skilsmissegrunn ifølge Jesus?

¹² De forskjellige lands lover innvilger i dag skilsmisse på basis av en rekke grunner. Mennesker som har latt sin kjærlighet til sin ektefelle dø, prøver å gripe etter en hvilken som helst lovmessig grunn de kan finne for å bryte ekteskapsbåndet, for eksempel åndelig grusomhet, dovenskap, nektelse av ekteskapelige rettigheter, drukkenskap, sinnssykdom, uhelbredelig sykdom, rømning fra hjemmet, ufruktbarhet, homoseksualitet, brutalitet, kriminalitet, uforlikelighet, forandring av religion, osv., foruten ekteskapsbrudd. Men er alle disse grunner rettmessige ifølge Bibelen og gyldige for de kristne? Jesus Kristus er den rådgiver Jehova har gitt oss. De jødiske fariseere stilte ham engang på prøve med følgende spørsmål: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru for enhver saks skyld?» Jesus besvarte ikke spørsmålet ved å henvise til den romerske keisers lover angående skilsmisse. Han henviste til den høyeste Guds lov og viste at det bare er én grunn for skilsmisse, nemlig ekteskapsbrudd eller utroskap.

¹³ «Han svarte og sa: Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille. De sa til ham: Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: For eders hårde hjertes skyld ga Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således. Men jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.» (Matt. 19: 3—9) «Da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham atter om dette. Og han sa til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hustruen skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, driver hun hor.» (Mark. 10: 10—12) «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.» — Luk. 16: 18.

14, 15. Hvilken synd begår en mot sitt eget legeme når en begår ekteskapsbrudd, og hvordan stiller Guds Ord seg til en ekteskapsbryter?

¹⁴ Ekteskapsbrudd er en ukjærlig handling og et brudd på Guds bud. (Rom. 13: 8—10; 2 Mos. 20: 14; Ap. gj. 21: 25) Ekteskapsbryteren er allerede gift og er ett kjød med sin lovformelige ektefelle. Men ekteskapsbrudd er å atskille det som Gud har sammenføyd. Ekteskapsbryteren river seg løs fra sin lovformelige ektefelle og gjør seg til ett kjød med en tredje person. Tre kan ikke utgjøre ett kjød, men to kan bli ett kjød. Når et menneske skal være ett kjød med en annen, kan det bare være med én, ikke med to eller flere. Apostelen Paulus skrev følgende til salvede kristne som var lemmer på Kristi åndelige legeme, medlemmer av hans menighet: «Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer? skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøkes lemmer? Langt derifra! Eller vet I ikke at den som holder seg til skjøken, er ett legeme med henne? For det er sagt: De to skal være ett kjød. Men den som holder seg til Herren, er én ånd med ham. Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet; men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den hellige ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud?» — 1 Kor. 6: 15—19.

¹⁵ Mange av dem han her henvendte seg til, var gifte mennesker. Det at de hadde kjønnslig forbindelse med sin ektefelle, tok dem ikke bort fra deres stilling som lemmer på Kristi legeme, for ens hustru er ens eget kjød, og man forener seg da med noe som er ens eget. Men når gifte kristne begår ekteskapsbrudd eller ugifte kristne driver utukt, selv om det er med en religiøs tempelprostituert, da gjør de noe som ikke behager Gud og Kristus. De tar sitt legeme, som tilhører Kristus, og gjør det til ett kjød med en synder, en utuktig person eller en skjøke. Når en kristen begår ekteskapsbrudd eller utukt, synder han mot sitt eget legeme. Han misbruker det i strid med sin eier Kristi vilje. En kristen ekteskapsbryter synder også mot sin hustru, som er ett kjød med ham. Han bryter sin forening med henne, og skader således seg selv fordi han hater sin hustru, hvis kjød han vraker. En salvet kristen kan ikke betrakte seg selv som et lem på Kristi legeme og samtidig gjøre seg til «ett kjød» med en urettmessig person, en utuktig mann eller en utuktig kvinne, en skjøke, for Jesus har ingen forbindelse eller enhet med en slik uren person. Hvis ikke den kristne angrer og vender om fra sin umoralske handlemåte, viser han at han ikke ønsker enhet med Kristus, men med den umoralske person, og han opphører derfor å være i forening med Kristus. Han er ikke «én ånd» med Kristus. Han opphører med å være en del av jomfruklassen, som er trolovet med Kristus. En uforbederlig ekteskapsbryter eller utuktig person er ikke en kristen. Han er ikke noe vitne for Jehova. Jehova Gud gjør ikke ekteskapsbrytere eller utuktige mennesker til sine vitner. — 1 Kor. 5: 11—13.

16. Hva er det eneste som bryter de ekteskapelige bånd, og ved hva slags skilsmisse blir en ikke fri til å gifte seg på nytt?

¹⁶ Etter som det er denne seksuelle forening med en urettmessig person som gjør en gift person til ett kjød med en utenfor ekteskapet, er det utelukkende hor som virkelig bryter ekteskapet, bryter det båndet som Gud har gjort ektefellene til ett kjød med. Derfor sa Jesus at hor er den eneste grunn som Gud godkjenner for skilsmisse. Hvis ikke ekteskapets bånd er blitt brutt på grunn av hor, vil en skilsmisse ikke være berettiget og vil ikke virkelig tre i kraft i Guds øyne. Når skilsmissedomstoler i denne verden innvilger skilsmisse på grunn av andre ting enn ekteskapsbrudd, atskiller de ikke i virkeligheten det som Gud har sammenføyd. De skilte er fremdeles ett kjød med hverandre, fremdeles mann og hustru. Derfor har ingen av dem frihet til å gifte seg igjen, for å gifte seg igjen ville være det samme som å begå ekteskapsbrudd. En mann som skiller seg fra sin hustru av andre grunner enn ekteskapsbrudd, utsetter henne for å begå ekteskapsbrudd ved et nytt giftermål, og utsetter likeledes seg selv for det. En mann som gifter seg med en kvinne som ikke er skilt på grunn av sitt eget eller mannens ekteskapsbrudd, begår ekteskapsbrudd med henne, idet han forener seg med kjød som fremdeles tilhører en annen mann.

17. a) Hvorfor er en enke eller en enkemann fri til å gifte seg på nytt? b) Hva kan en som er blitt erklært for å være enke eller enkemann gjøre, men hvilket ansvar må de være villig til å bære?

¹⁷ Døden oppløser ekteskapet. En enkemann eller en enke har derfor frihet til å gifte seg igjen. «Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.» (Rom. 7: 2, 3) Det kan oppstå en situasjon da en regner det som sikkert at ens ektefelle er omkommet i krig eller ved en bestemt ulykke uten at dødsfallet er registrert eller uten at det er mulig å få utstedt dødsattest. Eller ens ektefelle forsvinner kanskje og er borte så lenge at det blir felt dødsformodningsdom over ham i samsvar med landets lov. Dermed blir den gjenværende ektefelle juridisk erklært for å være enkemann eller enke. En slik person kan gifte seg igjen med god samvittighet. Når han gifter seg på nytt, påtar han seg ansvaret for følgene av sin handling, og han må fullt ut respektere sine nye forpliktelser. Gud kjenner de faktiske forhold og dømmer i overensstemmelse med dem, og han avgjør om vedkommende er skikket til å få liv i den nye verden eller ikke. Hvis den ektefelle som det er avsagt dødsformodningsdom over, skulle dukke opp igjen og ytre ønske om å få sin lovlige ektefelle tilbake, må det ordnes opp i sakene ved en domstol. Den som gifter seg med en person som bare juridisk er erklært for å være enkemann eller enke, løper derfor en risiko eller tar en sjanse, og må være villig til å ta begivenhetene som de kommer.

Impotens, urenhet, sinnssykdom, forandring av religion

18. a) Hvordan skiller Guds lov seg fra menneskers lover med hensyn til det å betrakte impotens som skilsmissegrunn? b) Med hensyn til kunstig sædoverføring?

¹⁸ Jødenes rabbinske lov la stor vekt på ektefellenes forpliktelser i forbindelse med kjønnsakten. Den tillot en hustru å skille seg fra sin mann hvis han på grunn av manglende fysisk evne i et tidsrom på seks måneder unnlot å gi henne det hun hadde krav på. Likeledes kunne en mann skille seg fra sin hustru hvis hun ikke kunne få barn. Jesus anerkjente imidlertid ikke impotens hos mannen som skilsmissegrunn. Vielsesseremonien som har funnet sted i lovmessige former i vitners nærvær, har gjort ekteskapet både bindende og gyldig, akkurat som det var for Adam og Eva i Eden. Når en mann i våre dager er impotent, hender det at han og hans hustru nærer så sterkt ønske om å få barn at de blir enige om at hustruen skal motta sæd fra en annen mann ved kunstig inseminasjon. Noen domstoler har allerede avsagt kjennelse for at kunstig sædoverføring er ekteskapsbrudd, og at de barna som blir frambrakt på denne måten, er illegitime. Den kongelige britiske kommisjon i forbindelse med ekteskap og skilsmisse anbefalte for ikke lenge siden at det burde betraktes som skilsmissegrunn hvis en hustru ved kunstig inseminasjon tok imot sæd fra en donor uten sin manns samtykke. Dette ville også være en bibelsk skilsmissegrunn. Hvis mannen hadde samtykket, ville det imidlertid ha vært grunn til å utstøte både mann og hustru. Hvorfor? Fordi en slik handling i realiteten er ekteskapsbrudd og både mann og hustru samtykket i den umoralske handlingen. Mannen ga henne i realiteten til en annen mann forat hun skulle motta hans sæd, og hustruen ga seg selv til en annen mann for å bli mor til denne mannens barn enda hun ikke var ett kjød med ham. Det er ekteskapsbrudd, og selv om ektemannen adopterer barnet, forandrer ikke det den sak at han gikk med på sin hustrus ekteskapsbrudd. — 3 Mos. 15: 16—18, 32, 33; 19: 20; 4 Mos. 5: 12, 13.

19. Hvilke bibelske eksempler viser at ufruktbarhet ikke er noen skilsmissegrunn?

¹⁹ Det at ens hustru ikke kan få barn, er heller ikke noe gyldig grunnlag for skilsmisse. Abraham skilte seg ikke fra Sara, Isak skilte seg ikke fra Rebekka, Jakob skilte seg ikke fra Rakel og presten Sakarias skilte seg ikke fra Elisabet til tross for at disse kvinnene var ufruktbare i mange år, opptil over 25 år.a Noahs sønner skilte seg ikke fra sine hustruer fordi de var ufruktbare i alle de årene arken ble bygd og fram til to år etter vannflommen. (1 Mos. 6: 18; 11: 10) Heller ikke skilte Jehova seg fra sin «kvinne», sin universelle organisasjon, selv om hun var ufruktbar i over fire tusen år før hun frambrakte Messias. — Es. 54: 1—13.

20. a) Hvordan betrakter Guds Ord urene og perverse seksuelle forbindelser? b) Men hvorfor er likevel ikke slike forbindelser gyldig grunn for egentlig skilsmisse, slik at den uskyldige part blir fri til å gifte seg igjen?

²⁰ Homoseksuelle forbindelser (det at personer av samme kjønn har seksuell omgang med hverandre) og bestialitet (det at mann eller kvinne har unaturlig, seksuell omgang med et dyr) er ikke bibelske skilsmissegrunner. Slike handlinger er urene og skitne, og Guds lov til Israel dømte folk som gjorde seg skyldig i den slags ugjerninger, til å dø, slik at de på en drastisk måte ble satt utenfor Guds menighet. Men slike handlinger er ikke utuktig omgang med personer av det annet kjønn, ekteskapsbrudd, som gjør den urene til ett kjød med et menneske av det annet kjønn. (Rom. 1: 26—32) Likevel fortjener de å bli straffet med utstøtelse. En kristen som praktiserer slikt, vil ikke kunne komme inn i himlenes rike eller Guds nye verden, og det vil med andre ord si at de liksom dyrene blir ødelagt og avskåret fra alt framtidig liv. «Det å feste sitt sinn på kjødet, betyr død,» det «betyr fiendskap mot Gud, for det er ikke lydig mot Guds lov, og kan i virkeligheten heller ikke være det. De som er i harmoni med kjødet, kan derfor ikke behage Gud». De kan ikke få det evige livs pris av ham. (Rom. 8: 6—8, NW; 1 Kor. 6: 9, 10; Gal. 5: 19—21) Hvis en gift person begår slike liderlige handlinger, kan livet bli uutholdelig for hans rene ektefelle, som da har skjellig grunn til å separere seg fra ham, men ikke til å skille seg, selv om nok enkelte domstoler innvilger skilsmisse på et slikt grunnlag. En som er blitt separert på et slikt grunnlag, blir ikke fri til å gifte seg igjen, for det ville være jevngodt med ekteskapsbrudd. Paulus skriver: «Til dem som er gifte, gir jeg instrukser, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke bør forlate sin ektemann; men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen; og en ektemann bør ikke forlate sin hustru.» (1 Kor. 7: 10, 11, NW) Bare hvis den ene av de separerte ektefellene begår ekteskapsbrudd fordi separasjonen blir for svær å bære, kan den uskyldige parten på bibelsk grunnlag skaffe seg skilsmisse og bli fri til å gifte seg på nytt.

21. a) Hvorfor er ikke sinnssykdom eller uhelbredelige eller motbydelige legemlige sykdommer noen skilsmissegrunn? b) Hva har en anledning til å vise under slike forhold?

²¹ Hvis ens ektefelle i tidens løp blir sinnssyk eller pådrar seg en uhelbredelig eller motbydelig sykdom, så er ikke dette noen virkelig skilsmissegrunn. I et slikt tilfelle må den uheldige ektefellen behandles akkurat som et skadet lem på ens eget legeme, eller som ens barn. Den syke bør få den nødvendige omsorg og ikke bli forstøtt fra samlivet ved lovmessig skilsmisse. Trass i sykdommen fortsetter den syke ektefellen å være ett kjød med den friske, og har derfor krav på den friskes fulle oppmerksomhet og troskap. På denne måten viser man kjærlighet til sitt eget kjød og bidrar til å lindre den forferdelige situasjonen i stedet for å forverre den. «Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, liksom Kristus gjør med menigheten; for vi er hans legemes lemmer. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» (Ef. 5: 28—31) En trofast ektefelle vil ikke svikte sin make under sykdom, enten det nå dreier seg om psykiske eller fysiske lidelser. Guds lov tillater ikke den friske å gjøre dette. Na’amans hustru ble ikke fri fra sin mann fordi han led av spedalskhet, en uhyggelig sykdom som bare kunne bli helbredet ved hjelp av et mirakel fra den allmektige Gud. (2 Kong. 5: 1—4, 8—14) Ved en vielse lover vanligvis ektefellene å holde sammen i gode og onde dager.

22—24. a) Hvorfor gir ikke forandring av religion noen grunn til separasjon eller skilsmisse? b) Hvilket råd gir Paulus ektefellene med tanke på en slik situasjon, og hva bør bestemme hvorvidt en kristen skal forlate sin vantro ektefelle?

²² Noen domstoler anerkjenner det at den ene ektefellen skifter religion, som skilsmissegrunn. Ifølge Gud og Kristus er ikke dette riktig. I en slik rettssak forutsettes det at både mann og hustru tilhørte den samme religion da de giftet seg, og at det oppstår vanskeligheter i hjemmet om et høyst ømtålig spørsmål hvis den ene går over til en annen religion. Den som skifter religion, blir en vantro når det gjelder den andre ektefellens religion. Selv om dette kan være bittert for den ektefellen som beholder sin tidligere religion, gir det ham ingen virkelig grunn til å søke separasjon ad rettens vei eller ved gjensidig overenskomst. Om dette skriver Paulus:

²³ «Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er villig til å bo sammen med ham, skulle han ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er villig til å bo sammen med henne, hun skulle ikke forlate sin ektemann. For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren, ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige. Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred. For hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» — 1 Kor. 7: 12—16, NW.

²⁴ Mann og hustru bør derfor ikke gå fra hverandre selv om de har forskjellig religion, enten de har hatt det fra før de giftet seg eller har fått det siden. En slik omstendighet er ikke noe grunnlag for en skilsmisse som gir dem frihet til å gifte seg med andre. Hvis mannen kommer til troen og tar imot Guds sannhet før sin hustru, bør han fortsatt holde seg til sin hustru uansett om hun har noe å innvende imot at han skifter religion eller ikke. Spørsmålet er: Ønsker hun å fortsette å leve sammen med ham under de nye forhold, som faktisk bør bli bedre enn de tidligere har vært i og med at han tar imot sannheten? Hvis hun gjør det, skulle han ikke forlate henne. Ved at han blir hos henne, får han anledning til å snakke med henne om sannheten, eller i det minste til å leve i overensstemmelse med sannheten overfor henne, og på denne måten kanskje hjelpe henne til å ta imot sannheten og bli frelst til liv i Guds nye verden. Den samme anledning har en hustru som tror på sannheten og blir boende sammen med sin mann.

25. Hvordan betrakter Gud barna i et slikt ekteskap og hvordan bør den troende ektefelle behandle den vantro?

²⁵ Den vantro er fremdeles «ett kjød» med den troende. Derfor, og bare derfor, blir den vantro tilgodesett av Jehova Gud i en bestemt henseende. Gud betrakter ikke deres barn som urene, men som hellige, og den troende må forsøke å oppdra dem i virkelig hellighet, slik at de også etter eget ønske vil innvie seg til Gud ved Kristus når de kommer til skjels år og alder. Den vantro blir ikke automatisk en av Guds hellige, men den troende har innvigd alt han har til Gud, og behandler den vantro i overensstemmelse med dette faktum. Den helligede troende behandler med andre ord den vantro slik Gud vil at det skal gjøres, nemlig ut fra ønsket om å hjelpe den vantro til å forstå og ta imot sannheten og i likhet med sin ektefelle komme i et rett forhold til Gud.

26. a) Hva kan bli nødvendig på grunn av urettferdig behandling, men hvorfor er ikke dette tilstrekkelig grunnlag for en skilsmisse som gir rett til nytt ekteskap? b) Hvilken holdning bør de separerte ektefellene innta, slik det framgår av Labans ord?

²⁶ Hvis den vantro ikke reagerer på denne hellige behandling, foreligger det fremdeles ingen grunn til å forlate ham. Det må eller bør være den vantro som tar det første skritt for å bringe i stand en separasjon. I noen tilfelle kan dette skritt bestå i at den vantro i realiteten jager den troende bort fra seg ved å mishandle sin ektefelle i den grad at det praktisk talt blir umulig for den troende å fortsette samlivet med den vantro. Men akkurat som to troende ektefeller må fortsette å leve enslig hvis de skulle gå fra hverandre på grunn av en uoverensstemmelse, så må også den troende i dette tilfelle fortsette å leve enslig helt til den separerte vantro begår en umoralsk handling som utgjør grunnlag for en virkelig skilsmisse. (1 Kor. 7: 10, 11) Den troendes holdning overfor den separerte ektefellen bør være som den holdning Laban ga uttrykk for i sine ord til Jakob i forbindelse med deres svogerskap: «[Jehova] holde vakt mellom meg og deg, når vi kommer hverandre av syne.» (1 Mos. 31: 49) Jehova Gud legger merke til om det finner sted noe brudd på ekteskapet. Han ser hvem som er den skyldige ektefelle, og avgjør hvorvidt det foreligger bibelsk grunnlag for skilsmisse, slik at den uskyldige blir fri til å gifte seg om igjen. Et slikt brudd kan ikke være et såkalt åndelig ekteskapsbrudd, men må være legemlig ekteskapsbrudd.

27. Hvorfor er ikke åndelig ekteskapsbrudd noen bibelsk skilsmissegrunn, og hvorfor er det fordelaktig at en troende fortsetter å leve sammen med en vantro?

²⁷ Den inspirerte Jakob skrev: «Ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap med Gud? Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» (Jak. 4: 4, NW) Dette åndelig utuktige vennskapet med verden er imidlertid ingen skilsmissegrunn. Hvorfor ikke? Fordi et slikt vennskap ikke gjør noen til «ett kjød» med en av det motsatte kjønn. Riktignok er en vantro denne verdens venn, men Paulus framholdt ikke at en troende av den grunn hadde rett og god grunn til å forlate sin vantro ektefelle. Tvert imot, det var helt på sin plass og fullstendig moralsk forsvarlig at de fortsatte å leve sammen hvis den vantro gikk med på det. Ved at de på denne måten holdt sammen som et ektepar, ville den vantro kunne hjelpes til å oppnå frelse i den nye verden, en hjelp det ville være umulig å yte hvis det var slik at de to under slike omstendigheter levde sammen med urette og den troende derfor ble betraktet som en som så gjennom fingre med at den verdslige begikk åndelig ekteskapsbrudd.

Barmhjertig behandling av ektefellen

28. a) Hva har ektefeller ikke lov til selv om ekteskapsbrudd er den eneste gyldige skilsmissegrunn? b) Hvordan er enkelte av menneskenes lover partiske i motsetning til Guds lov?

²⁸ Kristus begrenset skilsmissegrunnene og fastslo at det bare var ekteskapsbrudd fra ektefellens side som kunne gi den krenkede part frihet til å gifte seg på nytt etter skilsmissen. Dette gir ikke noen av ektefellene anledning til å mishandle eller forsømme den andre. Det at ekteskapsbrudd er den eneste virkelige skilsmissegrunn, understreker bare den guddommelige ordningen at et ektepar er ett kjød og bør holde sammen i gjensidig omsorg for hverandre i gode og onde dager. Denne bestemmelsen kommer fra den høyeste skilsmissedomstols ufeilbarlige Dommer. I enkelte land tillater ikke loven en hustru å skille seg fra sin mann selv om han begår ekteskapsbrudd, mens den tillater en mann å skille seg fra en umoralsk hustru. Men ifølge den bestemmelse Gud har gitt ved Kristus, har en kvinne lov og full rett til å skille seg fra sin mann hvis han er umoralsk, og likeledes til å gifte seg på nytt uten derved å bli en ekteskapsbryterske. Derfor sa Jesus: «Den som skiller seg fra sin hustru [på ubibelsk grunnlag] og gifter seg med en annen, han gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hustruen skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, driver hun hor.» (Mark. 10: 11, 12) Jesus satte derfor ikke opp andre regler for ektemenn enn for hustruer da han i bergprekenen sa: «Videre ble det sagt: ’Hver den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne et skilsmissebevis.’ Men jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru uten på grunn av utukt, utsetter henne for ekteskapsbrudd, idet han vet at enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.» (Matt. 5: 31, 32, NW) Gud er ikke partisk. I hans øyne er det likså galt at en mann begår ekteskapsbrudd som at en kvinne gjør det.

29. Hvorfor må ingen mann se på noen annen kvinne enn sin hustru med ønske om å ha legemlig omgang med henne?

²⁹ Ingen ektemann må derfor begjære noen annen manns hustru eller se på en annen kvinne med ønske om å ha slik omgang med henne som han utelukkende har lov til å ha med sin hustru og bare skylder henne. Den gifte forretningsmann eller kontorsjef som så ofte figurerer i vittighetsbladene, må derfor vokte seg for å bli forelsket i sin kvinnelige sekretær og ta seg friheter overfor henne, enten hun nå er gift eller ugift. Jesus sa: «I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 27, 28) Han er da allerede skyldig i Guds øyne, for Gud kan lese hjertets tanker. Han har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd i sitt hjerte, og selv om hans hustru ikke kan skille seg fra ham på dette grunnlag, vil hans begjær etter en som ikke er hans ektefelle, føre til legemlig ekteskapsbrudd hvis han ikke kveler begjæret.

30, 31. a) Når kan en uskyldig ektefelle tilgi den som har syndet? b) Hvordan skal menigheten forholde seg når den skyldige blir tilgitt? Når han ikke blir tilgitt?

³⁰ Hvis ens ektefelle begår ekteskapsbrudd, har en rett til å tilgi og ikke søke skilsmisse forutsatt at den skyldige part viser at han angrer oppriktig og ber om tilgivelse og lover at det ikke skal skje flere ganger, men at han skal være tro mot sitt ekteskapsløfte. Hvis den uskyldige ikke tilgir den utro ektefellen, skal den skyldige utstøtes av menigheten, og den uskyldige kan da på bibelsk grunnlag søke lovlig skilsmisse hvis det er mulig eller ønskelig. Dette er en privatsak. Sett at en ektemann tilgir sin hustru. Han fortsetter da å oppfylle sine ekteskapelige forpliktelser overfor henne og stoler på at Gud vil tilgi henne. Da er det ingen grunn til at hustruen, som han behandler som «ett kjød» med seg selv, skal avsløres og straffes med utstøtelse av den kristne menighet, for det ville sette den forsoning som ektemannen barmhjertig har brakt i stand, ut av betraktning. «Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser.» (Ordspr. 10: 12) «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» (1 Pet. 4: 8) «Mine brødre! dersom noen i blant eder har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, han skal vite at den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder.» (Jak. 5: 19, 20) «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg [og innrømmer sin synd, gir uttrykk for å angre oppriktig og ber om tilgivelse], da har du vunnet din bror.» Hvis synderen ikke engang vil høre på tilsynskomitéen i den kristne menighet som han tilhører, må han ifølge Jesu uttalelse utstøtes. — Matt. 18: 15—17, 21, 22.

³¹ Hvis en ektemann i etterligning av Gud og i lydighet mot Kristus har tilgitt sin angrende hustru og unnlatt å benytte seg av den rett han har til å straffe henne ved å begjære skilsmisse, hvilken rett har da menigheten til å straffe henne med utstøtelse og reise en åndelig skranke mellom mannen og hans hustru, som han prøver å hjelpe til å forbedre seg? Menigheten bør samarbeide med ham i så måte. Men hva så hvis menigheten utstøter hustruen før ektemannen bestemmer seg for å tilgi henne? Hvis han senere tilgir henne av bibelske grunner, opphever ikke dette automatisk utstøtelsen fra menigheten, for saken ligger nå direkte i menighetens hender. Hun må henvende seg direkte til menighetens tilsynskomité og tilfredsstille den ved å ta de nødvendige skritt for å bli fullt ut gjenopptatt i menigheten. (Se de siste fjorten linjene i avsnitt 41.) En tilsvarende framgangsmåte ville finne sted hvis det var hustruen som var trofast og tilga sin mann, ikke på grunn av tvang eller overtalelse eller trusler fra hans side, men fordi han angrer oppriktig, og først og fremst fordi hun nærer et kjærlig ønske om å hjelpe sin mann til å gjenvinne åndelig sunnhet. «Hustruen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen.» (1 Kor. 7: 4) Derfor ville hun også i løpet av den tiden hun prøvde hans oppriktighet og ektheten av hans anger og hans bestrebelser for å forbedre seg, nøye overvåke hans oppførsel og hjelpe ham til å holde seg moralsk og åndelig ren og skikket til å være knyttet til den kristne menighet.

32. a) Hva må en som tilgir sin hustru, gjøre for å unngå at menigheten tar affære? b) Hva gjør menigheten med den som ekteskapsbruddet ble begått med?

³² I det tilfelle at mannen er tro, ventes det av ham at han setter sin hustru på prøve, våkent holder øye med henne og hjelper henne til å avholde seg fra å gjenta sin synd. Menigheten vil stole på at han gjør dette. Hvis han ikke gjør det, vil menigheten se det slik at han ikke styrer sitt eget hus på rette måte og derfor ikke er kvalifisert til å inneha noen ansvarsfull stilling i menigheten, som medfører at han må føre tilsyn med andres åndelige velferd. I et slikt tilfelle ville menigheten gripe inn fordi han ikke ordner sine familieanliggender på en kristen måte, og det ville bli truffet forholdsregler mot mann og hustru. Den person ekteskapsbruddet ble begått med, er kanskje et medlem av menigheten. Hvis det er tilfelle, må vedkommende utstøtes og derved fratas sine tjenesteprivilegier og stillinger og fellesskapet med de kristne. Hvis vedkommende etter utstøtelsen angrer oppriktig og søker å komme tilbake i menigheten, kan han bli gjenopptatt og satt på prøve i en lang tid, minst et år. Hvis han oppfører seg godt i prøvetiden, kan han deretter bli befridd for de restriksjoner som er pålagt ham og bli tatt tilbake fullt ut. — 1 Kor. 5: 1—5, 13; 2 Kor. 2: 5—11.

33. Hvilken passende handling fra menighetens side blir ikke den skyldige beskyttet mot selv om han får sin ektefelles tilgivelse?

³³ Når en menighet unnlater å gå til utstøtelse fordi den uskyldige ektefellen allerede har tilgitt den skyldige, innebærer ikke dette at den skyldige ektefellen ikke kan og bør bli fratatt spesielt ansvar eller spesielle tjenesteprivilegier i menigheten. Dette er ikke utstøtelse, men her kommer de kvalifikasjoner en må ha for å få spesielle tjenerstillinger i menigheten, inn i bildet. Ved å begå ekteskapsbrudd har den skyldige ektefellen vanæret menigheten og gjort seg selv uskikket til å tjene i noen representativ eller ansvarlig stilling. Den uskyldige ektefellens overbærenhet beskytter ikke den skyldige mot menighetens myndighet til å fjerne en uskikket person fra en stilling og sørge for at alle tjenerstillingene innehas av personer som er hevet over spott og ikke utgjør noen snublesten for andre.

34. Nevn eksempler fra Israels tid på ektemenn som tilga sine hustruer.

³⁴ Dette med å tilgi en skyldig ektefelle minner om profeten Hoseas, som fikk pålegg av Jehova om å ta sin utro hustru tilbake, og som lydig gjorde det. (Hos. 1: 3—6; 3: 1, 2) Lenge før den tiden, mens dommerne styrte i Israel, reiste en ikke navngitt levitt et stykke vei for å hente tilbake sin utro medhustru, men ikke for å prisgi henne til utukt. I benjaminittenes by Gibea utleverte han henne til pøbelen som stormet det huset han overnattet i. Men det var ikke fordi han ikke elsket henne at han overlot henne på nåde og unåde til pøbelen. Han gjorde det forat ikke hans hellige stilling som en levitt skulle bli vanæret ved at han ble tvunget til å begå sodomi eller ha homoseksuelle forbindelser. Han anerkjente ikke det at pøbelen krenket hans hustru eller medhustru. I sin vrede la han saken fram for hele Israels folk. Han oppildnet de elleve sjokkerte Israels stammer til å straffe den skyldige byen og Benjamin stamme med en krig som nesten utslettet hele den skyldige stammen. Derved godtgjorde de andre elleve stammene at de ønsket å bevare folket rent. — Dommerne, kapitlene 19 og 20.

35. Hva kan ha fått Paulus til å innskrenke seg til å befale at den skyldige mannen skulle bli utstøtt den gangen da en bror i Korint drev utukt med sin fars hustru?

³⁵ I den saken apostelen Paulus behandler i 1 Korintierne 5: 1—13, og som gjelder ekteskapsbrudd, befalte Paulus bare at den mannen som hadde gjort seg skyldig i utukt, skulle settes utenfor menigheten og betraktes som en gift med surdeigens egenskaper. Hvis kvinnen tilhørte menigheten, hvorfor befalte da ikke Paulus med sin apostoliske myndighet at menigheten skulle utstøte henne i betraktning av at hun var like skyldig i ugjerningen? Hun var gift med den skyldige manns far, og apostelen Paulus respekterte den behandling ektemannen ville gi sin skyldige hustru. Derfor var det også bare den angrende mannen Paulus senere anbefalte menigheten å ta tilbake så han kunne bli frelst fra Satans anslag.

36. Hvorfor kan en ikke innkreve pengebøter fra en som har krenket ens hustru?

³⁶ Det å tilgi sin angrende ektefelle på denne måten, er noe helt annet enn å la sin hustru begå ekteskapsbrudd og deretter innkreve bøter fra den som krenket henne. Enkelte polygamister holder et større antall medhustruer i den hensikt å drive prostitusjon med dem og innkassere bøter om og om igjen for en og samme kvinne. Dette er verre enn å overgi sin egen datter til prostitusjon. (3 Mos. 19: 29) Hvis et menneske er villig til å tilgi og ta sin skyldige ektefelle tilbake igjen, bør han gjøre det uten å kreve bøter. Hvis han tar imot pengebøter, vil det si at han tar ekteskapsbruddet mindre alvorlig og skaffer seg økonomiske fordeler av det. Når den uskyldige derimot tilgir den skyldige og ikke søker økonomisk vinning, holder han seg selv ren. Det hjelper ham til klarere å se det syndige i en slik uren atferd framfor å se på den økonomiske fordel han har muligheter til å oppnå ved i ondskap å drive prostitusjon med sin hustru.

37. Hva kan de gjøre som er blitt skilt på ubibelsk grunnlag og har giftet seg på nytt før de kom i sannheten, og hvorfor?

³⁷ Før et menneske får kunnskap om Guds sannhet og Guds krav, er han kanskje blitt lovformelig skilt fra sin ektefelle på ubibelsk grunnlag, og har giftet seg på nytt. Hvis et slikt menneske nå holder fast ved det nye ekteskapet og tar imot Rikets budskap, kan ikke den kristne menighet gjøre noe for å forandre hans ekteskapelige status. Den må ta imot ham i den borgerlige status han befant seg i da han fikk Guds budskap, og stole på at Gud vil tilgi de feil han begikk før han visste bedre. Den kristne menighet må imidlertid forlange at han er trofast mot sine forpliktelser i sitt annet lovformelige ekteskap. Ellers kan den ikke tro at hans innvielse til Gud er godtatt, og da kan den ikke tillate ham å bli døpt i vann.

38. Hvis en kristen ønsker å skille seg fra en utro innvigd ektefelle hva må da menigheten først gjøre?

³⁸ Hvis en gift kristen begår ekteskapsbrudd, ønsker kanskje hans kristne ektefelle å bli skilt fra ham. Men forat det ikke skal føres unødig vanære over Jehovas folk som en følge av at et av hans vitner har begått en skitten og troløs handling, må den kristne menighet først utstøte den troløse. Deretter kan den rene, uskyldige ektefellen gå til retten med sitt krav om å få skilsmisse fra den troløse, som nå ikke lenger er et medlem av menigheten, et av Jehovas vitner. På den måten blir den teokratiske organisasjon spart for å lide offentlig vanære.

39, 40. a) Hvis et ektepar blir skilt på ubibelsk grunnlag hva må da menigheten merke seg, og når må den ta affære? b) Hvorfor blir en ikke fri til å gifte seg på nytt bare ved å angre at en skilte seg på ubibelsk grunnlag?

³⁹ Når alt kommer til alt plikter den kristne menighet å merke seg hovedgrunnen til at et medlem av menigheten eller et ektepar i menigheten blir skilt. Hvis skilsmissen blir innvilget på ubibelsk grunnlag, må menigheten merke seg de skilte parters ferd etter skilsmissen. Selv om skilsmissegrunnen er ekteskapsbrudd, er det ikke alltid det framgår uttrykkelig av skilsmissesøknaden eller rettens avgjørelse. I enkelte land kan ofte skilsmissegrunnen bli oppgitt som injures graves et publiques («alvorlige og offentlige krenkelser»). Dette vil nesten alltid si ekteskapsbrudd, men for å beskytte de uskyldige som står i fare for å bli til spott og spe for offentligheten, blir skilsmissegrunnen uttrykt på denne måten. Menigheten bør skaffe seg rede på den virkelige grunn. Den kan ikke utstøte noe medlem fordi vedkommende blir skilt på ubibelsk grunnlag, men hvis vedkommende gifter seg igjen før hans fraskilte ektefelle dør eller handler umoralsk, da vil menigheten utstøte ham fordi han begår ekteskapsbrudd ved å gifte seg på nytt.

⁴⁰ En kristen som ber om Guds tilgivelse for å ha skilt seg fra sin ektefelle på ubibelsk grunnlag, blir ikke dermed fri til å gifte seg på nytt. Det at han får tilgivelse for sine synder, opphever ikke det lovlige ekteskap som ble oppløst på ubibelsk grunnlag. Det forandrer ikke hans ekteskapelige status. Hvis det var tilfelle, ville ikke den som skilte seg fra sin ektefelle på ubibelsk grunnlag, begå ekteskapsbrudd ved å gifte seg på nytt. Husk: Et ekteskap som blir oppløst ved ubibelsk skilsmisse, enten det nå skjer før eller etterat en innvier seg til Gud, er ikke virkelig oppløst i Guds øyne selv om en ber om hans tilgivelse for sine synder. Med dette forholder det seg akkurat som med en fengslet forbryter som får Guds tilgivelse for sine synder — hans fengselsstraff blir jo ikke dermed opphevet slik at han straks kan spasere ut av fengselsporten som en fri mann. Den som inngår nytt ekteskap uten Bibelens tillatelse eller bemyndigelse, begår derfor ekteskapsbrudd og vil bli utstøtt av menigheten. Og hvis en kristen gifter seg med et verdslig menneske som er skilt på ubibelsk grunnlag, da begår likeledes denne kristne utukt, og han bør utstøtes av menigheten. — Rom. 7: 2—4; 1 Kor. 7: 39.

41. a) Hvis en som ikke er fri til å gifte seg på nytt, likevel gjør det, hvilken virkning får så dette for den uskyldige parten, som fortsatt lever enslig? b) Hva må menigheten gjøre med den som gifter seg på nytt uten å ha lov til det, og hva blir et slikt menneske deretter avskåret fra for alle tider?

⁴¹ Hvis en som bibelsk sett ikke er fri til å inngå nytt ekteskap, likevel gjør det, får skilsmissen full gyldighet, og den uskyldige parten er da fri. Han kan gifte seg på nytt om han så ønsker, og fortsette i menigheten. Den som gifter seg uten å ha rett til det, må imidlertid bli utstøtt på grunn av ekteskapsbrudd, og kommer derved i en farlig stilling som utgjør en trusel for hans evige liv. «Den som driver hor med en kvinne, er uten forstand; den som vil ødelegge sin sjel, han gjør slikt.» (Ordspr. 6: 32) Bare gjenopptagelse i menigheten kan frelse ham. Men det skal mer enn anger til før et menneske som har giftet seg på nytt i strid med Bibelen, fullt ut kan bli tatt tilbake i menigheten. Etterat han har fått komme tilbake, må han settes på prøve i tilstrekkelig lang tid, minst et år, så han får anledning til å godtgjøre at han angrer oppriktig og at han nå har den rette respekt for ekteskapet. Hans nye lovformelig inngåtte ekteskap gjelder fremdeles ifølge landets lov, og det må foreligge tilstrekkelige juridiske grunner før retten vil oppløse det. Selv om hans tidligere hustru, som han skilte seg fra på ubibelsk grunnlag, dør eller gifter seg igjen etterat han har gjort det, blir han ikke dermed automatisk gjenopptatt i menigheten. Han må likevel angre, gå til bekjennelse, søke om å bli gjenopptatt og rette seg etter de bestemmelser som gjelder i prøvetiden. Selv om angeren medfører de nødvendige frukter i den forstand at han på tilbørlig måte oppfyller sine forpliktelser i det nye lovformelige ekteskapet, og selv om han derfor fullt ut blir tatt tilbake i menigheten, vil han for alltid være uskikket til å tjene som foregangsmann i noen offisiell eller ansvarsfull, priviligert stilling i menigheten. Hans private fortid i sannheten er ikke noe godt eksempel for andre.

42. Hvorfor fører det til lykke å respektere de guddommelige forpliktelser som er knyttet til ekteskapet?

⁴² Et tilbørlig og rent ekteskap er et privilegium som Jehova Gud har skjenket menneskene. Det var han som brakte det i stand, og Bibelen erklærer at «det ikke er urett i ham». (Sl. 92: 16) Lykkelige er de kristne som er trofaste mot de guddommelige forpliktelser som er knyttet til deres ekteskap. De holder denne guddommelige institusjons verdighet og ærbarhet i hevd. De legger seg følgende kristne bud på hjerte: «Ekteskapet være ærbart blant alle, og ektesengen ubesudlet, for Gud skal dømme utuktige mennesker og ekteskapsbrytere.» (Heb. 13: 4, NW) De nyter ikke utelukkende eller først og fremst gledene ved det legemlige samliv, men kan hovedsakelig glede seg over de åndelige muligheter dette nære fellesskap mellom de to kjønn gir dem. Dette er det ideelle ved ekteskapet, og det er dette Gud anerkjenner og velsigner. Det gjør at ekteskapet blir en hjelp for et ektepar til å vinne frelse og til å tjene den høyeste Gud. Det virker til opphøyelse for Jehova Gud som kjærlig brakte ekteskapet i stand til menneskenes glede og som et middel til å oppfylle Guds hensikt.

[Fotnote]