Hva Bibelen sier

«Den som har sett meg, har sett Faderen» — i hvilken forstand?

FILIP, en av Jesu disipler, sa gang: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.» (Joh. 14: 8) Jesus svarte: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9) Hva mente Jesus med disse ordene?

Før vi besvarer dette spørsmålet, skal vi se litt på en besynderlig mening som enkelte har tillagt Jesu ord. Noen tror at hvis det er slik at den som har sett Jesus, også har sett Faderen, da må Jesus være den allmektige Gud og være likestilt med sin Far, Jehova.

De som tror det, siterer også mange skriftsteder fra «Det gamle testamente» som omtaler Jehova Gud, men som de kristne bibelskribentene anvender på Jesus Kristus (i «Det nye testamente»). Vi kan nevne noen eksempler: Gjennom profeten Jesaja sa Gud: «Jeg, ja jeg alene, er Herren, foruten meg er det ingen frelser.» (Jes. 43: 11) Og i en bønn til Gud sa salmisten: «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» (Sal. 36: 10) De kristne bibelskribentene sier imidlertid at det er Jesus Kristus som er menneskehetens frelser og kilden til liv og lys. — Joh. 1: 4; 5: 26; 8: 12.

Beviser så slike skriftsteder og det faktum at Guds Sønn sa: «Den som har sett meg, har sett Faderen», at Jesus er den allmektige Gud? La oss se.

Bibelen sier gjentatte ganger at Jesus ble «sendt» av Gud som hans fremste representant. (Se for eksempel Johannes 3: 17, 28, 34; 5: 23, 24, 30, 37.) Og det er interessant å merke seg at Bibelen ofte omtaler personer som representerer andre, som om de er den de representerer. Vi skal se på to eksempler:

1) Matteus’ evangelium forteller at Jesus gikk inn i Kapernaum etter at han hadde holdt Bergprekenen, og at det der «kom en offiser til ham» og ba ham om å gjøre tjeneren hans frisk. (Matt. 8: 5—13) Men i den parallelle beretningen i Lukas 7: 1—10 får vi vite at offiseren sendte «noen jøder som var medlemmer av byrådet, til [Jesus] for å be ham komme og redde tjenerens liv».

2) I Markus’ evangelium leser vi at «Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: . . . ’La den ene av oss få sitte ved din høyre side og den andre ved din venstre når du troner i din herlighet!’» (Mark. 10: 35—37) Men Matteus forteller at det i virkeligheten var «mor til Sebedeussønnene» som kom og spurte Jesus om dette på vegne av dem. — Matt. 20: 20, 21.

Ingen vil naturligvis trekke den slutning av disse bibelske beretningene at de jødiske rådsmedlemmene var likestilt med offiseren, eller at Jakobs og Johannes’ mor var likestilt med sine sønner. Ingen bør heller trekke den slutning at Jesus er likestilt med Gud, bare fordi noe som sies om Jehova Gud i noen skriftsteder, blir anvendt på Jesus Kristus i andre skriftsteder. Grunnen til at skriftstedene ble anvendt på den måten, er at Jesus representerer Gud.a

Er det så derfor Guds Sønn sa: «Den som har sett meg, har sett Faderen»? Ja, men det ligger noe mer i disse ordene enn at han representerer sin Far. Filips anmodning: «Herre, vis oss Faderen» tyder på at Filip ville at Jesus skulle la disiplene få en synlig manifestasjon av Gud, slik Moses, Elia og Jesaja tidligere hadde fått i syner. (2. Mos. 24: 10; 1. Kong. 19: 9—13; Jes. 6: 1—5) I disse synene fikk imidlertid Guds tjenere ikke se Gud selv, men han ble framstilt for dem på en symbolsk måte. (2. Mos. 33: 17—22; Joh. 1: 18, EN) Jesu svar tydet på at Filip allerede hadde fått se noe som var bedre enn disse synene. Ettersom Jesus på en fullkommen måte gjenspeilte sin Fars personlighet, som bare Sønnen «kjenner» fullt ut, var det å se Jesus Kristus som å se Gud selv. — Matt. 11: 27.

Guds Sønns mirakler var for eksempel uttrykk for den kjærlighet og omtanke for menneskenes ve og vel som kjennetegner Jehova Gud. Det er ikke rart at noen av dem som var vitne til at Jesus oppreiste sønnen til enken i Nain fra de døde, utbrøt: «Gud har gjestet sitt folk.» — Luk. 7: 11—16.

Det Jesus sa, ga folk flere anledninger til å ’se Faderen’ (det vil si, å fatte hans personlighet, hans vilje og hans hensikter). De som hørte på Jesus, fikk vite at Gud ser på hjertet og ikke på ytre forhold, for eksempel rikdom, utdannelse, seremoniell renhet eller nasjonalitet, når han dømmer folk. (Matt. 5: 8; 8: 11, 12; 23: 25—28; Joh. 8: 33—44) Hvor forskjellig var ikke dette fra det syn jødenes religiøse ledere ga uttrykk for! — Jevnfør Johannes 7: 48, 49.

Den måten Jesus talte på, gjorde det også klart for hans tilhørere at det var et budskap fra Gud de hørte, «for han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde». (Matt. 7: 29) Jesus talte ikke indirekte, i andre jordiske læreres navn (slik det var vanlig blant de skriftlærde), men talte ofte i første person og sa: «Jeg sier dere», «Sannelig, jeg sier dere» og «Sannelig, sannelig, jeg sier dere». (Se Matteus 5: 20, 22; 6: 2, 5, 16; Johannes 1: 51; 3: 3, 5, 11; 5: 19, 24, 25.) Noen ganger sa Jesus til og med at visse menneskers synder var tilgitt, og det fikk andre til å anklage ham for gudsbespottelse og hevde at han tiltok seg retten til å gjøre noe som bare tilkom Gud. — Mark. 2: 1—7; Luk. 5: 17—21; 7: 47—49.

Men Jesus gjorde aldri noe forsøk på å tilrane seg Guds stilling. Han innrømmet åpent at den myndighet han talte med og handlet med, ikke skrev seg fra ham selv. Det var en myndighet som han hadde fått. «Faderen hadde gitt alt i hans hånd.» (Joh. 13: 3; jevnfør Matteus 11: 27; 28: 18; Johannes 3: 35; 17: 2.) Jesus sa følgelig: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen.» — Joh. 5: 19; jevnfør Johannes 5: 30; 8: 42.

Ettersom alt det Jesus gjorde, var fullt ut i overensstemmelse med Guds vilje, var det på en måte som om de som så Jesus, så Gud i aksjon. Bibelkommentatoren Albert Barnes sier om Johannes 14: 9: «Har sett Faderen. Dette kan ikke sikte til Guds innerste vesen, for Gud er usynlig, og i den forstand har aldri noe menneske sett Gud. Når det sies at Gud blir sett, menes det ganske enkelt at det er blitt gitt en eller annen manifestasjon av Ham; eller en eller annen tilkjennegivelse, som at vi kan lære å kjenne hans personlighet, hans vilje og hans planer. . . . Sønnens kunnskap og viten var naturligvis Faderens kunnskap og viten. Deres natur og deres vesen var så forent at den som forsto den ene, også forsto den andre.» — Jevnfør Johannes 10: 30.

[Fotnote]