Spørsmål fra leserne

● Er homoseksuelle handlinger en bibelsk skilsmissegrunn som gjør den uskyldige ektefelle fri til å gifte seg igjen? — USA.

Homoseksuelle handlinger blir avgjort fordømt i Bibelen som noe som vil hindre de som begår slike handlinger, i å oppnå Guds godkjennelse. (1 Kor. 6: 9, 10, NW) Hvorvidt den uskyldige ektefellen bibelsk sett vil være fri til å gifte seg igjen etter at vedkommende har oppnådd en lovformelig skilsmisse fra en ektefelle som begår homoseksuelle handlinger, må imidlertid avgjøres på grunnlag av hva Bibelen sier om skilsmisse og det å gifte seg igjen.

I Bergprekenen sa Jesus Kristus: «Hver den som skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, han volder at hun driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.» (Matt. 5: 32) Ved en senere anledning sa han til fariseerne: «Den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor.» — Matt. 19: 9.

Hor ser derfor ut til å være den eneste skilsmissegrunn som gjør den uskyldige ektefellen fri til å gifte seg igjen.

Det greske ordet som her er gjengitt med hor, er ordet porneía. Det sikter til ulovlig kjønnslig forbindelse mellom gifte eller ugifte personer. De gamle grekere kan i sjeldne tilfelle ha forstått det slik at dette ordet også ble brukt om andre handlinger enn ulovlige kjønnslige forbindelser mellom en mann og en kvinne. Men det er sammenhengen i Matteus 5: 32 og 19: 9 som avgjør hvilken betydning Jesus brukte ordet porneía i.

En bør legge merke til at i Matteus, kapitlene 5 og 19, blir ordet «hor» brukt utelukkende i forbindelse med ekteskapelig utroskap eller ulovlige kjønnslige forbindelser med en person som ikke er ens ektefelle. Like før Jesus Kristus i Bergprekenen kommer inn på spørsmålet om skilsmisse, sier han at «hver [gift person] som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor [begått ekteskapsbrudd, NW] med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5: 28) Når han derfor like etterpå kommer inn på et tilfelle med en kvinne som driver hor, oppfattet hans tilhørere ordet i dets relative betydning, nemlig som en betegnelse på det at en gift kvinne begår ekteskapsbrudd.

Sammenhengen i Matteus, kapittel 19, bekrefter dette. Jesus viste ut fra de hebraiske skrifter at en mann og hans hustru blir «ett kjød», og sa deretter: «Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» (Matt. 19: 5, 6) I forbindelse med homoseksuelle handlinger blir kjønnsorganene brukt på en unaturlig måte, på en måte som det aldri har vært meningen at de skulle brukes. To personer av samme kjønn utfyller ikke hverandre, slik som Adam og Eva gjorde. De kan aldri bli «ett kjød» i den hensikt å formere seg. Det kan i denne forbindelse nevnes at når et menneske har omgang med et dyr, dreier det seg om to forskjellige slags kjød. Apostelen Paulus skrev: «Ikke alt kjøtt er det samme kjøtt, men ett er kjøtt i mennesker, et annet i fe, et annet i fugler, et annet i fisker.» — 1 Kor. 15: 39.

Selv om både homoseksuelle handlinger og bestialitet er noe som er avskyelig og perverst, fører ingen av delene til at de ekteskapelige bånd blir brutt. De blir bare brutt når en person begår handlinger som gjør ham eller henne til «ett kjød» med en person av det motsatte kjønn som ikke er hans eller hennes lovformelige ektefelle.

● Hva er det ’gamle bud’ og det ’nye bud’ som er nevnt i 1 Johannes 2: 7, 8? — USA.

De ovennevnte versene lyder slik: «I elskede! det er ikke et nytt bud jeg skriver til eder, men et gammelt bud, som I hadde fra begynnelsen; det gamle bud er det ord som I har hørt. Og dog er det et nytt bud jeg skriver til eder, og det er sant i ham og i eder; for mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede.» — 1 Joh. 2: 7, 8.

Siktet apostelen Johannes med ordene «det gamle bud» til Moseloven? Det gjorde han neppe, for han skrev til kristne, som ikke var under loven. (Rom. 6: 14) Ettersom temaet i Johannes’ brev er kjærlighet; ser det ut til at han siktet til Jesu ord: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» (Joh. 13: 34) Da Johannes skrev sitt første brev (omkring år 98 e. Kr.), hadde det gått over 60 år siden Jesus ved kristendommens begynnelse hadde gitt sine disipler dette påbudet om at de skulle elske hverandre. Johannes kunne derfor med rette si at det var «et gammelt bud».

Hva er da det ’nye bud’ som Johannes taler om i vers 8? Det ser ut til å være det samme som det han nettopp hadde kalt «det gamle bud». Vi kan ikke tenke oss at Johannes ga Kristi etterfølgere et virkelig «nytt bud», et bud som var forskjellig fra det som Jesus hadde lært. Men i hvilken forstand kunne Johannes kalle det «nytt»?

Han kunne kalle det nytt i samme forstand som Jesus hadde kalt det nytt. Det gikk ut på at en skulle være villig til å sette sitt liv til for sin bror, noe som Moseloven ikke hadde krevd. (Joh. 15: 12, 13) Dessuten var det nytt i den forstand at en på ny måtte gi akt på det — med fornyet iver — i betraktning av de endrede forhold og omstendigheter. Mot slutten av det første århundre, da de fleste av apostlene var døde og «lovløshetens hemmelighet» allerede var virksom i menighetene, kunne de kristne som Johannes skrev til, se forandringene, og de kunne forstå nødvendigheten av på ny å følge Jesu påbud om å vise kjærlighet. (2 Tess. 2: 6—8) Likevel kunne Johannes skrive til dem at det ’nye bud’ «er sant i ham og i eder», eller som New World Translation sier, «er sant både i hans tilfelle og i deres», fordi de levde i samsvar med det, akkurat som Jesus hadde gjort. I de etterfølgende vers viser Johannes at en kristen som ikke elsker sin bror, er i mørke. Det ser derfor ut til at Johannes på grunn av den tiltagende kjærlighet blant mange av Kristi etterfølgere kunne skrive at «mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede».

På grunn av den vanskelighet som 1 Johannes 2: 7, 8 byr på, har en rekke bibeloversettere i vår tid gjengitt disse versene mer fritt i overensstemmelse med den forklaring som blir gitt her. The New English Bible sier for eksempel: «Kjære venner, jeg gir dere ikke noe nytt bud. Det er det gamle bud som dere alltid har hatt for øye; det gamle bud er det budskap som dere hørte i begynnelsen. Men likevel er det et nytt bud jeg gir dere — nytt i den forstand at mørket er i ferd med å forsvinne, og det sanne lys allerede skinner. Kristus har vist at dette er sant, og dere har selv erfart at det er sant.» Se også The Jerusalem Bible og C. B. Williams’ og J. Phillips oversettelser.

Både uttrykket det ’gamle bud’ og uttrykket det ’nye bud’ sikter tydeligvis til Jesu påbud om at hans etterfølgere skulle elske hverandre liksom han hadde elsket dem.

● Hvorfor forbannet Jesus et fikentre som ikke hadde frukt, slik det framgår av Markus 11: 13, 14, når det ikke var fikentid? — USA.

Det var den 10. nisan (28. mars) i år 33 at Jesus så dette fikentreet. Når det gjelder fikentrærne i dette området, kommer knoppene for den første frukthøsten til syne omkring februar på greiner fra forrige sesong, mens bladene ikke kommer til syne før i slutten av april eller i mai. Når bladene er fullt utsprunget, bør treet ha moden frukt. Ettersom det treet Jesus så, hadde blad usedvanlig tidlig, kunne Jesus vente at det også ville ha noe frukt som kunne spises, selv om fikentiden ennå ikke hadde kommet. Det at treet ikke hadde noe frukt, tydet på at det var ufruktbart. Dets utseende var villedende.

Jesus forbannet treet og fikk det til å visne. Hvorfor? Var det bare på grunn av dets bedragerske utseende? Nei, Jesus hadde tydeligvis en viktigere hensikt med det han gjorde. Han ønsket å illustrere noe for sine disipler. Dette forstår vi av det som sies lenger ute i beretningen. Peter sier: «Rabbi! se, fikentreet som du forbannet, er visnet.» Og Jesus svarte: «Ha tro til Gud! . . . Alt det I ber om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder.» (Mark. 11: 20—22, 24) Det var Jesu tro på Gud som gjorde hans forbannelse virkningsfull.

Treet kunne også stå som et passende symbol på det gamle jødefolket, som tilsynelatende var fruktbærende på grunn av sitt paktsforhold til Jehova Gud og på grunn av at de jødiske religiøse ledere stilte sin selvrettferdighet til skue. (Matt. 6: 5; 23: 25—28) Folket hadde imidlertid ikke båret god frukt til Guds ære. Det forkastet Jesus Kristus, han som ble sendt av Gud, og som ved sine mirakler og sin lære viste at han var Guds Sønn. Men hvorfor forkastet jødene Jesus? Fordi de manglet tro på Guds Ord. (Luk. 13: 5—9) Dette troløse folket, som ikke ville angre og omvende seg, kom derfor til å visne og dø i likhet med fikentreet som ikke bar frukt. — Matt. 21: 43.

Vi kan også ha gagn av det Jesus understreket da han forbannet fikentreet. Hvis vi mistet vår tro på Guds evne til å besvare sine tjeneres bønner og belønne dem som søker ham, ville det føre til at vi ble forkastet, at vi ble forbannet, som fikentrær som ikke bærer frukt. (Joh. 15: 2—6; Heb. 6: 7, 8) Guds Ord sier: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Heb. 11: 6.

● Må en ikke si at Jehova er partisk, når en tenker på hvordan han handlet med israelittene? Likevel sies det i Apostlenes gjerninger 10: 34 at «Gud ikke gjør forskjell på folk». Hvordan kan dette harmonere? — USA.

Å være upartisk vil si å være fordomsfri og ikke favorisere noen. Det vil si at en ikke lar noen person eller hans stilling, rikdom, makt eller innflytelse innvirke på ens bedømmelse av vedkommende eller ens handlemåte overfor ham. Det vil si ikke å ta imot bestikkelse og på den annen side ikke å la seg påvirke av sentimentale følelser når det er en fattig det dreier seg om. En som er upartisk, sørger for at alle blir behandlet rettferdig, alt etter hva de fortjener og trenger. — Ordspr. 3: 27.

Jehova sier at han «ikke gjør forskjell på folk og ikke lar seg bestikke». (5 Mos. 10: 17, UGT; 2 Krøn. 19: 7) Da apostelen Peter forsto at Gud hadde hørt den uomskårne hedningen Kornelius’ bønner og ordnet det slik at han fikk direkte kontakt med den kristne menighet, sa han: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» — Ap. gj. 10: 34, 35; Rom. 2: 10, 11.

Noen har imidlertid hevdet at Jehova var partisk og gjorde forskjell på folk ved at han brukte og begunstiget Israel som sitt folk i gammel tid. Men hvis vi foretar en ærlig undersøkelse av hvordan Gud handlet med Israel, vil vi se at en slik påstand er feilaktig. Jehova utvalgte Israels folk og handlet med det, ikke fordi det var større enn andre folk, men fordi han elsket sin venn Abraham, deres forfader, og verdsatte hans tro og lojalitet. Han var dessuten langmodig mot dem fordi han hadde nevnt sitt navn over dem. — 5 Mos. 7: 7—11; 29: 13; Esek. 36: 22; Sl. 105: 8—10.

Så lenge israelittene var lydige, ble de velsignet framfor de folkeslag som ikke hadde den lov Jehova hadde gitt gjennom Moses. Når de var ulydige, var Gud tålmodig og barmhjertig, men ikke desto mindre straffet han dem. Og selv om de befant seg i en begunstiget stilling, hadde de et større ansvar overfor Gud fordi de bar Guds navn og var underlagt hans lov.

Loven viste at den som brøt den, ville bli rammet av forbannelser. Loven sa: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!» (5 Mos. 27: 26) Fordi jødene brøt loven, kom de under denne forbannelsen, som kom i tillegg til den fordømmelse de allerede var underlagt som etterkommere av den syndige Adam. (Rom. 5: 12) For å befri jødene fra denne spesielt ugunstige stillingen måtte Kristus derfor ikke bare dø, men dø på en torturpel, slik apostelen Paulus viser i Galaterne 3: 10—13.

Det foregående viser at Gud ikke var partisk, når han handlet med Israel. Gud brukte Israel i den hensikt å velsigne alle nasjoner. (Gal. 3: 14) Han lot sin Sønn bli født som en av dette folket, og gjennom ham kan alle som legger tro for dagen, oppnå frelse. Gud brukte i virkeligheten Israel med det mål for øye å velsigne mennesker av alle nasjoner når hans tid var inne til det. I overensstemmelse med dette sier apostelen: «Er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers, så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.» — Rom. 3: 29, 30.

I det jødiske samfunn i gammel tid kunne dessuten mennesker fra andre folkeslag få Guds gunst og velsignelse ved å tilbe Israels Gud, Jehova, og holde hans lov, slik gibeonittene, tempeltjenerne (nethinim, «de som er gitt») og mange andre fremmede som bodde i landet, gjorde. — Jos. 9: 3, 27; Esras 8: 20; 1 Kong. 8: 41—43; 4 Mos. 9: 14.

Selv om Jehova var tålmodig og barmhjertig og tok israelittene tilbake når de angret, tok hans tålmodighet omsider slutt, og han forkastet dem som folket for hans navn. (Luk. 13: 35; Rom. 11: 20—22) Apostelen sier i denne forbindelse: «Han . . . skal betale enhver etter hans gjerninger: . . . Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker; men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk.» — Rom. 2: 6—11.

Hvis en betrakter Guds måte å handle på på en overfladisk måte, vil en kanskje synes at han har vært partisk, men hvis en foretar en inngående undersøkelse av tingene, vil en finne at han har lagt for dagen en upartiskhet og rettferdighet som overgår all menneskelig forstand. Jehova tilrettela på en enestående måte tingene slik at hele menneskeheten skulle få anledning til å oppnå hans gunst og vinne liv! — Es. 55: 8—11; Rom. 11: 33.