Frammøter

2.—8. APRIL

Hvordan innleder du samtaler?

 1. Hvorfor er det en fordel ikke å innlede nøyaktig likt hele tiden?

 2. Synes du at du bør være a) formell? b) munter? c) vennlig? Hvorfor?

 3. Hvilke måter å innlede samtaler på har vist seg å være virkningsfulle i ditt distrikt? Hva synes du det er best å unngå?

9.—15. APRIL

Bruk spørsmål

 1. Hva er fordelen ved å benytte spørsmål for å engasjere beboeren i samtalen? (Jevnfør Lukas 10: 36.)

 2. Hva slags spørsmål vil du helst unngå, og hvorfor?

 3. Hvorfor bør vi ikke stille for mange spørsmål?

 4. Hva kan du gjøre hvis beboeren ikke svarer?

16.—22. APRIL

Opprett bibelstudier

 1. Hva synes du personlig har vært en fin måte å opprette bibelstudier på?

 2. Hva gjør du for å holde interessen ved like, selv om du ikke får startet et studium med en gang?

 3. Hvordan kan vi opprette studier uten at beboeren føler seg presset på noen måte?

23.—29. APRIL

Gjennomarbeid distriktet grundig

 1. Hvorfor er det viktig å gå tilbake der hvor vi ikke har truffet noen hjemme? Hvor store anstrengelser bør vi gjøre oss for å treffe dem?

 2. Hvorfor bør vi følge opp all interesse?

 3. Hva har du tenkt å gjøre i dag i forbindelse med disse punktene?

Verdsetter du det Jesus Kristus gjorde for deg?

¹ Ingen annen som har levd på jorden, har kunnet gjøre så mye for menneskeheten som Jesus Kristus gjorde. Han gjorde det mulig for oss å motta den største av alle gaver — evig liv. Likevel er det få som verdsetter det ham gjorde. Hvordan er det med deg?

² Det er en alvorlig sak å mangle verdsettelse, særlig når det gjelder Guds Sønn. (Hebr. 10: 28, 29) Hvordan kan vi så vise at vi virkelig har verdsettelse? Vi vil for det første sørge for å være til stede på minnehøytiden onsdag kveld 11. april. Men det er ikke alt. For å bli klar over hva som er nødvendig, skal vi ganske kort repetere noen av de begivenhetene som inntraff i løpet av Jesu seks siste dager på jorden.

9. nisan

³ Da Jesus red inn i Jerusalem søndag 9. nisan, ble disiplene overlykkelige over å se ’ham som kom som konge i Jehovas navn’. Deres verdsettelse av den messianske konge fikk dem til å «prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett». (Luk. 19: 37, 38) Hvis du hadde vært til stede der den dagen, ville sikkert du også ha prist Gud høylytt. Ville din verdsettelse ha vært like stor en uke, flere måneder eller flere år senere?

⁴ For å vise hvor viktig det var å prise Gud, sa Jesus: «Dersom de [disiplene] tier, skal steinene rope.» (Luk. 19: 40) Hvis steinene hadde ropt, ville ikke det da ha vist at disiplene manglet den rette verdsettelse? I dag hersker Kristus som konge sammen med sin Far. Verdsetter vi virkelig det? Hvis vi gjør det, vil vi «prise Gud høylytt» i felttjenesten.

10. og 11. nisan

⁵ Mandag 10. nisan la overprestene og de skriftlærde planer om å rydde Jesus av veien, for «de fryktet ham, fordi folket var grepet av hans lære». (Mark. 11: 18) Til tross for denne religiøse motstanden gikk Jesus modig «inn på tempelplassen og . . . veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker». (Mark. 11: 15) Hvor høy aktelse hadde han ikke for tilbedelsen av Jehova! Vi har riktignok ikke fått myndighet til å gripe inn overfor dem som gjør det som er galt, men vi kan i likhet med Jesus være modige og nidkjære i tilbedelsen av Jehova. (Jevnfør Johannes 2: 14—17.) Legger vi personlig slike egenskaper for dagen i tilbedelsen av Jehova?

⁶ Dagen etter, tirsdag 11. nisan, fordømte Guds Sønn fryktløst fariseernes hykleri. Han sa til dem der i Jerusalem: «Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.» (Matt. 23: 13) Samtidig gjorde Jesus seg alle mulige anstrengelser for å hjelpe folk til å komme inn i dette riket. Den samme dagen, denne gang utenfor Jerusalem, fortalte Jesus disiplene den bemerkelsesverdige profetien om tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning. Han oppfordret disiplene til ikke å la livets daglige gjøremål få dem til å glemme betydningen av disse begivenhetene. Denne oppfordringen gjelder like fullt oss som lever nå. Jesus sa: «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer.» (Luk. 21: 34) Hvordan reagerer vi på det han sa? Er det budskapet han kom med den gang, like viktig for oss som det er for ham?

⁷ Den samme dagen henledet Jesus oppmerksomheten på en kvinne som viste stor verdsettelse av de ting som hørte Gud til. Han pekte på en enke i templet som hadde lagt to småmynter i tempelkisten. Disse myntene var ikke mye verd, men som Jesus sa, representerte de «alt hun hadde å leve av». (Luk. 21: 1—4) Viser vi ved det vi gjør, for å fremme den sanne tilbedelse — at vi verdsetter åndelige ting like høyt som hun gjorde?

12. til 14. nisan

⁸ Jesus vendte ikke tilbake til Jerusalem om onsdagen, 12. nisan. Bibelen forteller at en kvinne som het Maria, salvet ham med en kostbar salve. Som Jesus sa: ’Dermed forberedte hun min begravelse.’ (Joh. 12: 7) Han satte så stor pris på hennes godhet at han sa: «Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matt. 26: 13) Dette fikk den griske Judas til å reagere. Han «gikk da til overprestene» og spurte dem om hva de ville gi ham for å forråde Jesus. — Matt. 26: 14, 15.

⁹ Før solnedgang torsdag 13. nisan sørget Guds Sønn for at feiringen av den siste påsken sammen med disiplene ble forberedt. Den 14. nisan begynte omkring kl. 18, og Jesus sto overfor en svært vanskelig periode på cirka 20 timer. Under påskemåltidet vasket han apostlenes, også Judas’, føtter. Dette var en helt spesiell kveld for Guds Sønn og hans apostler. Han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere.» (Luk. 22: 15) Hvor vanskelig må det ikke ha vært for Jesus å vite at Judas, som var der og spiste sammen med de andre apostlene, skulle forråde ham! Etter at de hadde spist påskemåltidet, gikk Judas ut, og Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død med de 11 trofaste apostlene. Da forræderen forlot bordet, visste Jesus at de aller vanskeligste timene raskt nærmet seg. Hvorvidt hans Fars Ord skulle gå i oppfyllelse og menneskeheten skulle få mulighet til å oppnå liv, avhang av hva han ville gjøre. Før de sang lovsanger til Gud og gikk ut i Getsemane hage, ba Jesus, ikke bare for seg selv, men også for disiplene og for dem som ennå ikke hadde vist tro på ham. (Joh. 17: 20) Det var virkelig uselvisk kjærlighet!

¹⁰ I Getsemane hage ba Jesus gjentatte inderlige bønner til sin Far. Han hadde sagt til tre av sine disipler: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt. 26: 38) Men disiplene forsto ikke betydningen av det som var i ferd med å skje, og falt i søvn. Snart kom forræderen sammen med en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker. Disiplene flyktet, og Jesus ble arrestert.

¹¹ Etter at Jesus var blitt forrådt, ble han forhørt hele resten av natten og formiddagen etter av overprestene, Det høye råd, Herodes og Pilatus. Til slutt, omkring kl. 15 fredag ettermiddag 14. nisan, sa Jesus mens han hang på torturpelen: «Det er fullbrakt!» «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. — Joh. 19: 30: Luk. 23: 46.

¹² For en oppmuntrende beretning om mot og lojalitet! Jesus gjorde imidlertid ikke alt dette for å bringe ære til seg selv. Han ønsket å ære sin Far. Og apostelen Peter sa: «Kristus led for dere.» Hvordan kan vi vise at vi verdsetter det han gjorde for oss? Ikke bare ved å overvære minnehøytiden. Som Peter sa: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.» (1. Pet. 2: 21) La oss derfor på alle måter vise at vi verdsetter det Jesus gjorde for oss. Ja, la oss hver dag bestrebe oss på å handle på en måte som bringer ære og pris til Jehovas navn.

Hva er ditt mål når du forkynner?

¹ Hva betyr Jesu ord i Matteus 24: 14 og 28: 19, 20 for deg? Er vi som disipler av Guds Sønn klar over at vi ikke bare må forkynne det gode budskap, men også gjøre disipler av dem som reagerer positivt, og lære dem å holde Jesu befalinger? Det er dette som er hensikten med det arbeidet vi utfører i felttjenesten. Vi henvender oss ikke til folk bare for å levere litteratur, men også for å drøfte Bibelen med dem. Vårt viktigste mål er å opprette bibelstudier med folk for å hjelpe dem til å bli sanne disipler. Med dette i tankene vil vi merke oss selv dem som bare viser litt interesse for Rikets budskap.

² Vår innstilling er viktig. Ønsker vi virkelig å gjøre disipler for Kristus? Er vi villige til å anstrenge oss? Er vi villige til å sette av tid til å lede et regelmessig bibelstudium i stedet for bare å bruke litt tid i felttjenesten en gang i blant? Hvis vi gjør det, vil vi i større grad føle at vår forkynnelse tjener et formål.

³ Ber vi om hjelp til å finne får-lignende mennesker, og gir vi i våre bønner uttrykk for at vi ønsker å lede et bibelstudium? (1. Joh. 5: 14) Blir vi lett nedtrykt når våre bønner øyensynlig ikke blir besvart med en gang? Eller er vi vedholdende i bønnen, samtidig som vi handler i samsvar med det vi ber om?

⁴ Vi er naturligvis klar over at slett ikke alle vi treffer, vil ha et hjemmebibelstudium. De vi snakker med, har ofte liten eller ingen verdsettelse av Rikets budskap. Vil vi gi opp av den grunn? Tenk på hvordan Jeremia må ha følt det da han forkynte i 40 år og møtte svært liten respons. Han ble nedtrykt, men han kom over det og fortsatte å utføre det arbeid Jehova hadde tildelt ham. (Jer. 20: 9) Han fikk ikke det privilegium å hjelpe mange til å forandre seg og begynne å gjøre Jehovas vilje; men han så frukter av sitt harde arbeid. Ebed-Melek og Jonadabs barn ble spart da Jerusalem ble ødelagt.

⁵ Også i vår tid finnes det forkynnere som har deltatt i felttjenesten i mange år og tilsynelatende oppnådd