Hvorfor feire nattverden?

DET var torsdag aften, 3. april 1958. I 136 Columbia Heights, Brooklyn, New York, fylte nøyaktig fem hundre personer Rikets sal, så alle sitteplasser og ståplasser var opptatt. Forsamlingen besto av innvigde kristne og deres venner, og de hørte med stor interesse på et bibelsk foredrag. Hva var det som gjorde at de var så interessert? Var det taleren? Nei, det var det ikke, enda det tilfeldigvis var presidenten for Selskapet Vakttårnet. Det var snarere anledningen, nemlig feiringen av nattverden. Hva er egentlig nattverden, og hvorfor bør den holdes?

Nattverden er et uttrykk som blir brukt for å beskrive en ordning som Jesus opprettet den natten han ble forrådt. Kort fortalt består den i en bibelsk drøftelse, takksigelse og i at man nyter brødet og vinen. Noen kaller den evkaristien, fordi Jesus ga takksigelse ved den anledning. Den blir også omtalt som kommunionen og messen. Men «Herrens aftensmåltid» er uten tvil det mest passende navn på denne høytiden. — 1 Kor. 11: 20.

Noen som kaller seg kristne, for eksempel kvekerne, reiser innvendinger mot å feire nattverden, og sier at det er å legge vekt på «unyttige ytre former». Til støtte for sin oppfatning siterer de: «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke,» og: «La derfor ingen dømme eder for mat og drikke.» En undersøkelse av skriftstedenes sammenheng viser imidlertid at det som ble behandlet av ham som skrev dem, apostelen Paulus, ikke var Herrens aftensmåltid, men restriksjonene i Moseloven. Vi kan ikke ta disse skriftstedene ut av deres rette sammenheng og bruke dem til å motsi Jesu enkle ord: «Gjør dette til minne om meg.» — Rom. 14: 17; Kol. 2: 16; Luk. 22: 19.

Så har vi også visse liberale som påstår at Jesus ikke hadde til hensikt å innføre noen helligholdelse. De peker på det faktum at budet om å holde Herrens aftensmåltid bare finnes i skriftene til Lukas og Paulus, og de henger seg i den ubetydelige forskjell i de forskjellige beretningene til Matteus, Markus, Lukas og Paulus. Hvis vi imidlertid, som alle kristne burde gjøre, tror at de kristne greske skrifter virkelig er Guds Ord, så skulle beretningen til bare én skribent være tilstrekkelig for vår tro, og vi vil lett forstå hvorfor en beretning kunne være mer fullstendig enn en annen. Da vil vi heller ikke pirke ved mindre forskjelligheter, som bare beviser at de forskjellige skribenter skrev uavhengig av hverandre. For øvrig var Matteus det eneste øyenvitne av de fire.

Ikke et offer, ikke et sakrament

Fra det foregående er det klart at grunnen til at man bør feire Herrens aftensmåltid er at Kristus befalte det. Men hvorfor gjorde han det? Var det fordi brødet og vinen bokstavelig talt blir til hans kjøtt og blod under aftensmåltidet, en forvandling som blir kalt «transsubstantiasjon»? Og blir Jesus derfor i virkeligheten ofret for våre synder hver gang Herrens aftensmåltid blir feiret? Dette blir påstått av noen som framholder at dette var det største av alle de mirakler Jesus utførte. Men hvordan kunne det være tilfelle når Jesus fremdeles hadde sitt eget kjøtt og blod mens han sa: «Ta det! Dette er mitt legeme. . . . Dette er mitt blod»? Og hvis dette er det største av alle Jesu mirakler, er det ikke overordentlig merkelig at ingen av Bibelens skribenter henleder oppmerksomheten på dette veldige mirakel, hvis det altså er et mirakel? — Mark. 14: 22, 23, Knox.

Det er faktisk slik at mens den romersk-katolske oversetter Knox bruker «er» i forbindelse med Herrens aftensmåltid og lar Jesus si: ’Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod’, så bruker han ordene «står for» i et lignende tilfelle i lignelsen om såmannen: «Sæden som falt i den gode jord står for dem som hører ordet,» osv. Hvis Jesus brukte «er» i betydningen «står for» i lignelsen om såmannen, er det da ikke mer fornuftig å trekke den slutning at han mente det samme med hensyn til brødet og vinen enn å påstå at han utførte sitt største mirakel på den tiden? Selvfølgelig! Og det er derfor Moffatts og Williams’ oversettelser og New World-oversettelsen sier «dette betyr» eller, «dette representerer mitt legeme». — Luk. 8: 15.

Med hensyn til at Herrens aftensmåltid skulle være en ublodig gjentagelse av Kristi offer, så legg for det første merke til at et slikt offer ikke kan ta bort synder, for vi leser at «uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse». Det var derfor Gud forbød israelittene å spise blod: «For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning.» Det er på grunn av dette at «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd». Dessuten ser vi særlig i Hebreerbrevets 9. kapitel at Paulus gjentatte ganger understreker at Kristus døde bare én gang og ikke kommer til å dø igjen. Det er derfor tydelig at ingen blodløs ordning som ble gjentatt gang på gang, kunne være et offer som fjerner synder. — Heb. 9: 22; 3 Mos. 17: 11; 1 Joh. 1: 7.

Mange protestantiske organisasjoner som har imot transsubstantiasjonslæren og læren om at Herrens aftensmåltid er et offer, hevder likevel at det er et sakrament. Hva er et sakrament? Et sakrament er en religiøs handling som man mener skal gi fortjenstfullhet til dem som utfører den. Er Herrens aftensmåltid et slikt sakrament, og er dets tilgivelse av synder «hovedsaken i nattverden», som Luther påsto?

Legg først og fremst merke til at det ikke noen steder i Bibelen blir nevnt noe om noen sakramenter. Det er et treffende vitnesbyrd McClintock and Strong’s Cyclopædia gir. Selv om verkets redaktører mener at Herrens aftensmåltid er et sakrament, sier de nemlig: «En negativ lærdom av ikke ringe betydning framgår av det faktum at uttrykket sakrament ikke finnes i N.T.; heller ikke er det greske ordet mysterion i noe som helst tilfelle knyttet til hverken dåpen eller til Herrens nattverd eller noen som helst ytre seremoni.» Nei, tanken om at en ytre seremoni gir fortjenstfullhet, er i strid med Guds prinsipper og hans forståelse av menneskene. Slike ting kan altfor lett utføres uten oppriktighet. For kristne er både dåpen og Herrens aftensmåltid bare symboler, som ikke betyr noen ting, hvis ikke det som symbolene betegner, blir utført eller har funnet sted.

At ytre seremonier ikke kan gi tilgivelse for synder, var noe Gud viste oss ved det som hendte Israels folk. Det var derfor han gjennom profeten Esaias fortalte dem at han hadde fått nok av deres offer og ikke hadde behag i dem, og det var derfor Paulus skrev at «det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder». Og det er også derfor at vi ser forgjeves etter en uttalelse om at vi bør feire Herrens aftensmåltid for å få tilgivelse for våre synder, som om det skulle være hovedsaken, som Luther sier. — Es. 1: 11; Heb. 10: 1—4.

Tvert imot blir det sagt til oss: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» «Og troens bønn skal hjelpe den syke, . . . og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, forat I kan bli legt!» — åndelig. Ja, «og har han gjort synder,» — så har han Herrens aftensmåltid? Nei, men — «da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder.» — 1 Joh. 1: 9; Jak. 5: 15, 16; 1 Joh. 2: 1, 2.

Et minne om Kristi død

Hvis det å feire Herrens aftensmåltid ikke er et offer, ikke et sakrament og ikke renser fra synder, hvorfor befalte da Jesus: «Gjør dette til minne om meg!» Jo, som et minne og nettopp av den grunn. Det var for å feire minnet om det som fant sted på påskedagen, den 14. nisan år 33 e. Kr. i samsvar med den hebraiske lunar-kalender, på samme måte som selve påsken ble feiret til minne om det som hadde funnet sted 1545 år tidligere, den 14. nisan 1513 f. Kr. Og hva var det som fant sted den gang? Jehova Gud gjorde seg et stort navn ved å tilintetgjøre Egypts guder, ved å ødelegge Egypts førstefødte og ved å befri de undertrykte israelittene fra deres trelldom. — 2 Mos. 9: 16; 1 Sam. 6: 2—6; 2 Sam. 7: 23.

Hvis det som skjedde den gang fortjente å bli minnet, og det gjorde det sannelig, hvor mye mer fortjener da ikke det som fant sted i år 33 e. Kr. å bli minnet! Der vant Jehova Gud en enda større seier over Satan og hans demoner ved at de ikke klarte å vende Jesus, Guds Sønn, bort fra hans trofaste handlemåte like inntil døden. Derved beviste Gud gjennom Jesus at Djevelen var en løgner da han skrytende påsto at Gud ikke kunne sette et menneske på jorden som ville være trofast mot ham. Og ved sin offerdød ga ikke Jesus bare en midlertidig religiøs, politisk og økonomisk frihet, og bare for én liten nasjon, men han gjorde det mulig for hele menneskeheten å bli frigjort i Guds rette tid og fra all slags trelldom.

Av dette skjønner vi hvorfor Kristus befalte sine etterfølgere å minnes hans død ved å spise usyret brød og drikke rød vin, symbolene på hans legeme og blod. Det var forat vi skulle få en kraftig påminnelse om den vidunderlige demonstrasjon av Jehovas overhøyhet som fant sted den gang. Det ville også minne om det vidunderlige uttrykk han ga for sin rettferdighet og kjærlighet ved at han hadde slik respekt for sine rettferdige prinsipper og en slik kjærlighet til menneskeheten at han var villig til å ofre sin enbårne Sønn. Det var også fordi vi skulle ha en våken verdsettelse av det Kristus gjorde for oss, av den lidelse og død som han var villig til å gjennomgå forat vi kan bli forlikt med Gud og vinne evig liv. Herrens aftensmåltid skulle få oss til å ønske å følge Jesu eksempel i å bevare ustraffeligheten selv imot en stor overmakt, og det skulle også hjelpe oss til det.

Hvem og når?

Hvem kan delta i Herrens aftensmåltid? Alle oppriktige kristne? Nei. Hvorfor ikke? Fordi sammenhengen i beretningen om Jesu innstiftelse av minnehøytiden så vel som vitnesbyrdet fra andre skriftsteder viser at måltidet er begrenset til dem som har håp om å få himmelsk herlighet sammen med Jesus Kristus, og Bibelen viser at tallet på dem er begrenset til 144 000. Kjensgjerningene viser at i dag er det bare en liten levning igjen av dette antall, som begynte å bli uttatt på pinsedagen i år 33 e. Kr. Alle velvillige mennesker er imidlertid velkommen til måltidet og bør komme for å se på feiringen, for også de vil da huske hva Jehova Gud og Jesus Kristus gjorde, og lære hvordan de kan verdsette dette.

Hvor ofte og når bør vi feire Herrens aftensmåltid? Uansett hvor ofte andre måtte bekjenne at de gjør det, finnes det ingen bibelsk grunn til at de skulle gjøre det mer enn én gang årlig. Det er på samme måte som med påsken, som ble feiret én gang i året til minne om befrielsen fra Egypt, og det på samme kveld som befrielsen fant sted, nemlig 14. nisan. Siden Jesus innførte sitt aftensmåltid om aftenen den 14. nisan, er det bare passende for oss at vi fortsetter å feire det den samme dato. Nisan er den første måneden i det jødiske måneåret og begynner ved den nymåne som er nærmest vårjevndøgn. I år faller 14. nisan på 10. april. Jehovas vitner over hele verden vil gi akt på Jesu befaling om å gjøre «dette til minne om meg» ved å komme sammen etter kl. 18 i sine Rikets saler for å feire Herrens aftensmåltid. Kom sammen med dem og motta de velsignelser som det gir å være til stede!