Markus’ levende skildring av Jesu tjeneste
HVEM var den Markus som skrev det evangelium som bærer hans navn? Hvordan kunne han være i stand til å skrive en så levende beretning? Hva særpreger det evangelium han skrev, og på hvilke måter er det uten sidestykke?
Markus var ikke en av de 12 apostler, og det ser heller ikke ut til at han var en av de 70 evangelister. Hvem var han så? Det er meget sannsynlig at han var den ’unge mannen’ som beretningen sier begynte å følge Jesus, og som de som tok Jesus til fange, prøvde å gripe, men som «slapp linkledet og flydde naken bort». (Mark. 14: 51, 52) Han er uten tvil den Johannes Markus som gang på gang blir nevnt i boken Apostlenes gjerninger. I Apostlenes gjerninger 12: 12 får vi vite at hans mor levde i Jerusalem, og at hennes hjem tjente som møtested for den kristne menighet. Senere, i vers 25 i det samme kapitlet, leser vi at da Barnabas og Saulus (Apostelen Paulus) hadde fullført hjelpearbeidet i Jerusalem, «vendte [de] tilbake fra Jerusalem . . . og de tok med seg derfra Johannes som kaltes med tilnavn Markus».
Da Paulus og Barnabas reiste omkring og forkynte, var de ledsaget av Johannes Markus, som utvilsomt sørget for deres materielle behov. Men da Paulus og Barnabas kom til Pamfylia «[skilte Johannes] seg fra dem og vendte tilbake til Jerusalem», hjem til sin mor. På grunn av dette tegn på umodenhet ville ikke apostelen Paulus ta ham med seg på sin annen misjonsreise. Dette førte til et brudd mellom Paulus og Barnabas, og følgen ble at Paulus tok med seg Silas som ledsager, mens Barnabas tok med seg Johannes Markus. — Ap. gj. 13: 13.
Men Johannes Markus fortsatte ikke å være umoden. Han gjorde framskritt, og i Kolossenserne 4: 10 taler Paulus fordelaktig om ham: «Markus, Barnabas’ søskenbarn, som I fikk pålegg om — når han kommer til eder, da ta imot ham.» Ved en senere anledning skriver Paulus til Timoteus: «Ta Markus og ha ham med deg! for han er meg nyttig til tjeneste.» Ja, nå hadde Markus gjort framskritt, og Paulus hadde tilgitt ham. — 2 Tim. 4: 11.
Hva hans evangelium angår, er det av spesiell interesse å legge merke til hva apostelen Peter sier om ham: «Den medutvalgte menighet i Babylon hilser eder, likeså Markus, min sønn.» (1 Pet. 5: 13) Men hva har det at Peter nevner Markus i sitt brev, å gjøre med Markus’ evangelium? Jo, det var uten tvil fra apostelen Peter at Johannes Markus fikk sine opplysninger. Kjente kirkehistorikere fra de første århundrer har kommet med følgende utvetydige uttalelser om dette:
«Markus, som var blitt Peters tolk, skrev nøyaktig ned alt det Peter nevnte.» (Papias) «Etter Peters og Paulus’ død skrev Markus, Peters disippel og tolk, også ned for oss hva Peter forkynte.» (Irenæus) «Markus skrev sitt evangelium ledet av Peter.» (Origenes) «Markus’ evangelium blir holdt for å være Peters, for Markus var Peters tolk, . . . for det kan være at det elever skriver, burde bli betraktet som deres lærers arbeid.» — Tertullian.
Særtrekk
Markus’ evangeliums særtrekk støtter den tanken at Peter forsynte Markus med opplysninger. Evangeliets stil er så levende at opplysningene må ha kommet fra et øyenvitne. Peter var et slikt øyenvitne. Dette evangeliet har også et visst impulsivt preg, og Peter var impulsiv både i ord og gjerning. I dette evangeliet finner vi mange fine detaljer som viser at iakttageren har vært en oppmerksom person. Peter var jo fisker, og han hadde derfor gode muligheter til å utvikle en skarp iakttagelsesevne ved å holde øye med himmelen, sjøen, fisken og sine garn. Vi må heller ikke overse at Peter hadde vært øyenvitne til praktisk talt alt det Markus skrev.
Da Markus skrev sitt evangelium, hadde Matteus beskrevet Jesus som den lovte Messias og jødenes konge, og Lukas hadde framstilt Jesus som hele menneskehetens medlidende frelser, og Johannes skulle senere i hele sitt evangelium understreke Jesu førmenneskelige tilværelse, og komme til å si følgende om ham: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var av guddomsart.» Hva så med Markus? Jo, han viser at Jesus utførte mange mirakler som Guds sønn. Hans evangelium forteller både om samtaler og hendelser, men hovedvekten er lagt på Jesu virksomhet. Han forteller således om svært mange av de mirakler Jesus utførte, mens han gjengir forholdsvis få av hans taler og lignelser. — Joh. 1: 1, LB.
Like innlysende som det er at Matteus skrev hovedsakelig for jødene og Lukas for alle folkeslag, er det at Markus først og fremst skrev for romerne, ja, Roma var sannsynligvis hans virkefelt. Dette kommer fram på mange måter, for eksempel ved hans uvanlige bruk av visse latinske uttrykk som han gjengir med greske bokstaver. Blant slike ord kan nevnes speculator, som i vår bibel er gjengitt med «livvakt», praetorium, som er gjengitt med «borgen», og kenturion, som er gjengitt med ’høvedsmann’. — Mark. 6: 27; 15: 16, 39.
Han tar det ikke for gitt at hans lesere er kjent med Palestinas geografi og planteliv, og det er bare han som finner det nødvendig å nevne at det var ville dyr i den ørkenen hvor Jesus var i 40 dager, og at Jordan er en elv. I forbindelse med Jesu forbannelse av fikentreet forteller han at Jesus «fant ikke noe uten blad; for det var ikke fikentid». Og det er bare han som kommer med den bemerkning at Jesus og disiplene satt på Oljeberget «rett imot templet». — Mark. 1: 5, 13; 11: 13; 13: 3.
Markus finner det også nødvendig å komme med noen forklarende bemerkninger før han gjengir samtalene mellom Jesus og hans motstandere: «Og Johannes’ og fariseernes disipler holdt faste.» «Fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, og når de kommer fra torget, eter de ikke før de har vasket seg,» og lignende opplysninger — Mark. 2: 18; 7: 3, 4.
Selve stilen i Markus’ beretning gir oss fornemmelsen av handling. Gang på gang støter vi på uttrykket «straks», som han bruker over dobbelt så mange ganger som de andre evangelieskriverne tilsammen. «Og straks da han steg opp av vannet», «Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen», «Og de gikk straks ut av synagogen», «Og de forlot straks sine garn», og «straks på sabbaten». — Mark. 1: 10, 12, 29, 18, 21.
Et annet av Markus’ særtrekk er at han er den eneste av evangelieskriverne som bruker araméiske uttrykk og etterpå oversetter dem. Som eksempler kan nevnes: Boanerges, «tordensønner», Talita kumi, «Pike! jeg sier deg: Stå opp!», korban, «en gave til templet», Effata, «lat deg opp!» og Abba, «Fader!» — Mark. 3: 17; 5: 41; 7: 11, 34; 14: 36.
Levende og særegne detaljer
Blant de ting som gjør Markus’ skildring av Jesu tjeneste så levende, er detaljene angående hvordan Jesus følte og reagerte i forskjellige situasjoner. Det er således bare Markus som i forbindelse med stridsspørsmålet om helbredelse på sabbaten forteller oss at Jesus «så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse». Det er bare han som forteller oss hva Jesus mente om den mottagelsen hans bysbarn ga ham: «Han undret seg over deres vantro.» Markus er den eneste som forteller oss hva Jesus følte for den rike unge mannen: «Da så Jesus på ham og fikk ham kjær.» Markus er også den eneste som skriver at Jesus «tillot ikke at noen bar noe kar gjennom templet», da han drev ut pengevekslerne og andre som drev forretning der. I alle disse detaljene kan man for øvrig se Peters iakttagelsesevne gjenspeile seg. — Mark. 3: 5; 6: 6; 10: 21; 11: 16.
Blant andre detaljer som er særegne for Markus, kan nevnes opplysningen om at Jakob og Johannes forlot sin far ’sammen med leiefolkene’, noe som tyder på at selv om de var fiskere, hadde de en del midler. Det er bare Markus som nevner at Jesus sa at ’mennesket ble ikke til for sabbatens skyld’. Han legger ansvaret for døperen Johannes’ fengsling helt og holdent på Herodias’ skuldrer, for han forteller at hennes mann, kong Herodes, likte å høre på Johannes. I forbindelse med det første og største bud bruker Markus ordene «alt» og «all» — for henholdsvis hjerte og sjel, hu og makt — til sammen fire ganger, mens både Moses og Matteus bruker dem bare tre ganger. — Mark. 1: 20; 2: 27; 6: 19, 20; 12: 30.
Følgende hendelser som inntraff ved slutten av Jesu tjeneste, er det bare Markus som beretter om: at de falske vitners vitnesbyrd ved Jesu rettergang ’ikke stemte overens’, at Simon, som ble tvunget til å bære Jesu torturpel, var far til Aleksander og Rufus, og at Pilatus forvisset seg om at Jesus virkelig var død, før han gikk med på å gi hans legeme til Josef fra Arimatea. — Mark. 14: 59; 15: 21, 44, 45.
Selv om Markus’ beretning er kort og konsentrert, har hans beretning om Jesu lignelser og mirakler mange særtrekk. Han gjengir bare fire av Jesu mange lignelser, men likevel er det bare han som kommer med følgende uttalelse i forbindelse med en av dem: «Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.» Og blant de mange mirakler Jesus utførte, nevner Markus to som ikke blir nevnt av de andre, nemlig helbredelsen av en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og den gradvise helbredelsen av en blind mann som til å begynne med ikke kunne se menneskene klart, men så «folk gå omkring liksom trær». — Mark. 4: 26—29; 7: 31—37; 8: 22—26.
Et selvstendig vitne
Det kan ved en overfladisk betraktning se ut som om Markus i stor utstrekning bare har gjentatt hva Matteus skrev, som om han bare har laget en kortfattet utgave av Matteus’ evangelium — en teori som ble hevdet i mange år — men alle de særtrekk og eiendommeligheter som preger hans evangelium, viser avgjort at det er et selvstendig vitnesbyrd og ikke bare et utdrag. Dette blir treffende uttrykt av Westcott i hans Introduction to the Study of the Gospels:
«St. Markus’ evangelium er hva innhold, stil og behandling av stoffet angår, vesentlig en realistisk skildring. Hendelsesforløpet er klart framstilt. Selv om man ikke hadde andre argumenter mot den teorien at de hendelser evangeliene beretter om, bare er myter, vil denne levende og enkle beretning, som er sterkt preget av selvstendighet og originalitet, . . . være tilstrekkelig til å imøtegå [en slik] teori. . . . Evangelienes historiske verdi ble på den mest uforsvarlige måte angrepet da det ble hevdet at St. Markus bare hadde laget et utdrag av de andre synoptiske evangelier», det vil si av Matteus’ og Lukas’ evangelier.
Når Markus’ evangelium, hvis innhold for sju prosents vedkommende er særegent for det, altså viser seg å være et selvstendig vitnesbyrd, da må sikkert nok det samme gjelde for Matteus’, Lukas’ og Johannes’ evangelier, hvis innhold for henholdsvis 42, 59 og 92 prosents vedkommende er særegent for dem.
Men hvordan skal man så forklare likheten mellom mye av det som forekommer hos Matteus og Lukas, og det som Markus beretter om? Lukas innrømmer at han har hatt adgang til mange kilder, og ettersom Markus reiste sammen med Paulus, som ved en senere anledning hadde Lukas som reisekamerat, har Paulus lett kunnet gi Lukas de opplysninger han hadde fått av Markus. På denne måten kunne Lukas ha fått så mye som en tredjepart av sine opplysninger fra Markus før Markus overhodet skrev sitt evangelium. Dette forklarer hvorfor deler av Lukas’ evangelium er identiske med deler av Markus’ evangelium.
Det heter seg at Matteus har brukt 600 av Markus’ 661 vers, men det finnes også en rimelig forklaring på denne likheten. Ettersom Matteus’ evangelium ble skrevet omkring år 41 eller senest i år 50, er det rimelig å tro at de andre apostlene, for eksempel Peter, hadde adgang til det lenge før Markus skrev sitt evangelium. Dom Chapman sier følgende om dette i sin bok Matthew, Mark and Luke: «Markus’ evangelium er en gjenfortelling av Matteus’ evangelium i samtaleform, av en som hadde sett og hørt det Matteus skrev om, og som utelater de deler av Matteus’ evangelium som Peter ikke hadde vært vitne til, og også den lange prekenen som han ikke kunne huske helt nøyaktig. . . . Markus’ evangelium ser ut til å være Peters høytlesning av Matteus’ evangelium, stenografert ned av Markus.» Dette forklarer hvorfor det er så stor likhet mellom Markus’ og Matteus’ evangelier, og også hvorfor Markus’ evangelium har så mange fine punkter som de andre ikke har, fordi de gjaldt ting som Peter husket og la til. Dette forklarer også hvorfor Markus’ evangelium er en slik levende skildring, for Peter var meget impulsiv og så hendelsene klart for seg og kunne gjenfortelle dem på en malende og levende måte. De som setter pris på Bibelen, er fornøyd med denne forklaringen, for den gir rom for tanken om inspirasjon og bekrefter nøyaktigheten av de vitnesbyrd som stammer fra tiden like etter apostlenes død, og som sier at Matteus skrev sitt evangelium først, og den gjør også rede for likhetene og forskjellighetene mellom Matteus’ og Markus’ evangelier.
Det sies at for å kunne forstå vår neste bedre må vi elske ham mer, og selv om det ikke alltid holder stikk, er det sikkert tilfelle når det gjelder vårt syn på Markus og det evangelium han skrev.