også skatt; . . . Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer.» — Rom. 13: 4—7.

Akkurat som tilfellet ofte er i dag, fantes det korrupte øvrighetspersoner på Jesu og Paulus’ tid. Disse gjorde mange onde ting. De romerske myndigheter dømte for eksempel Jesus til døden, og Paulus ble fengslet og muligens henrettet av dem. Men de kristne brukte ikke slike handlinger fra myndighetenes side som en unnskyldning for ikke å betale skatt.

Ansvaret for bruken av skattepengene

Noen liker imidlertid ikke tanken på at deres skattepenger brukes til å dekke veldige militærutgifter, eller kanskje de er imot en bestemt, «urettferdig» krig. De mener kanskje at Gud holder dem personlig ansvarlig for den måten skattepengene deres blir brukt på. En pasifist som skrev i The Christian Century for 11. november 1970, ga uttrykk for et slikt syn.

Men er det tilfelle at Gud holder skattebetalere ansvarlig for hvordan skattepenger blir brukt? Er det noen grunn til å tro at Gud vil at de kristne skal avgjøre når det er rett og når det ikke er rett å betale skatt?

Tenk over følgende: På Jesu tid var Judea en romersk provins. Da Jesus sa til sine disipler at de skulle betale den skatt som ble forlangt, visste han at provinsens inntekter ble brukt til å opprettholde Romas veldige militærorganisasjon, som ble benyttet til angrepskriger. Han visste også at regjeringene må stå til ansvar overfor Gud for hvordan de bruker de pengene de krever inn. De kan ikke skyve ansvaret over på andre — det er deres.

La oss ta et eksempel: Bilene dreper hvert år mer enn 100 000 mennesker verden over. Skulle så kristne føle seg forpliktet til å ta ansvaret for hva folk gjør med bilene sine, og derfor nekte å arbeide i bilfabrikker? De vet at mange biler kommer til å bli årsak til dødsulykker. Er de ansvarlige for det, eller hviler ansvaret på bilførerne?

Det forholder seg på lignende måte med de skattepengene borgerne betaler inn. En stor del av dem blir ofte brukt til å dekke utgiftene til det militære. Men hvem har ansvaret for at pengene blir brukt på den måten? Er det ikke regjeringene?

Sann kristendom gir ikke grunnlag for den oppfatning at hvert menneske lager sin egen lov. Gud lar regjeringene få den myndighet som er nødvendig for å opprettholde lov og orden. Han anerkjenner også at de har krav på de ressurser som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver. Det er derfor de kristnes plikt å gi «keiseren» hva hans er, uansett hvordan «keiseren» bruker det.

Jesus gjorde det klart at skattepengene er noe som er «keiserens». Og det finnes ikke noen hentydning i Bibelen til at kristne har ansvaret for hva «keiseren» gjør med det som er hans. Døperen Johannes’ råd til en skatteoppkrever som ønsket å gjøre det som var rett, var ikke at han skulle slutte å innheve skatt, men at han ’ikke skulle kreve mer enn det som var foreskrevet’. — Luk. 3: 13; se også Lukas 19: 2—9.

Guds lover er realistiske. Bibelen viser hvor ansvaret ligger, og de kristne kan derfor konsentrere seg om å utføre den offentlige tjeneste som Gud har tildelt dem. — Matt. 24: 14.

Forbannelser som slo feil

● Et av Jehovas vitner i Nigeria ble truet med døden av en heksedoktor hvis han ikke ville forlate byen. Vitnet ble værende der. Etter at heksedoktoren hadde uttalt en forbannelse, ventet folk på at vitnet skulle dø. Ingenting skjedde, og en mektigere heksedoktor ble tilkalt. Hans forbannelser førte heller ikke til noe. Så ble den mektigste heksedoktoren i hele provinsen tilkalt. Da hans forbannelse også slo feil, gikk han til vitnet og ba om å bli vist barmhjertighet.