Er religion en privatsak?
Hvorfor vil mange helst unngå å snakke om religion? Er det virkelig et altfor ømtålig emne?
«RELIGION er noe jeg ikke vil snakke om, det mener jeg er en privatsak,» sier mange når man kommer inn på religion eller på Bibelen. Andre blir direkte fornærmet hvis man vil snakke med dem om religion. «Min religion er en hjertesak for meg,» sier de, «jeg vil ikke snakke om den, og jeg må si at jeg er fortørnet over at De kan være så påtrengende.» Religion er imidlertid noe som har med vårt liv å gjøre, og derfor burde alle rettsindige mennesker være villige til å undersøke hva Bibelen har å si om dette spørsmålet.
Det er riktig nok at religion slik den ble forkynt av Jesus, er noe man selv må ta stilling til og bli overbevist om. Jesu Kristi apostel sa: «For med hjertet tror man til rettferdighet.» (Rom. 10: 10, NW) Siden hjertet blir nevnt i denne forbindelse, må det bety at man må ha en personlig overbevisning. Det at religion på den måten er en personlig sak, betyr imidlertid ikke at det er noe man bør tie med og ikke drøfte med andre. Det betyr snarere at hvis man står tilsluttet en religion bare fordi ens familie gjør det, eller av noen annen grunn bekjenner seg til en religion uten å ha noen indre overbevisning, da har man ikke den sanne religion, Bibelens religion. Den krever at man skaffer seg en personlig overbevisning ved et personlig studium av Bibelen, og at man deretter foretar en personlig innvielse av sitt liv til den allmektige Gud.
Noen sier kanskje: «Jeg har min religion i mitt hjerte, og Gud kjenner mitt hjerte, så hvorfor skulle jeg da snakke om den?» Jo, man bør gjøre det fordi det å ha troen i hjertet, bare er begynnelsen. En tro som ikke kommer lenger enn til hjertet, har i det hele tatt ikke noe med kristendom å gjøre. Da Kristi apostel sa at «med hjertet tror man til rettferdighet», mente han ikke at det er alt som forlanges, for han gikk videre og viste hva som deretter ventes av en: «Men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» (Rom. 10: 10, NW) Det må noe mer til for å kunne bli frelst og få leve i Guds nye verden enn det å ha en personlig tro i sitt hjerte. Man må kunngjøre «offentlig til frelse».
Det er nødvendig at man bekjenner sin tro
Apostelen peker altså på følgende ting: Guds ord må først trenge inn i et menneskes hjerte. Deretter må vedkommende oppfatte tingene med sin forstand og i sitt hjerte få tro på og en personlig overbevisning om at Gud sendte sin Sønn til verden, om at han også ble oppreist fra døden for at han skulle sitte ved sin Fars høyre hånd, og at Guds rike med Kristus som konge er menneskehetens eneste håp om befrielse og frelse. Når man tror dette og har angret sin tidligere livsførsel, må man ta en høyst personlig beslutning: Man må innvie sitt liv til Gud, og i overensstemmelse med Jesu eksempel symbolisere sin innvielse ved vanndåpen. Etter å ha gjort alt dette må man som en sann Guds tjener med sin munn bekjenne sin tro og fortsette med å gjøre det inntil den dagen kommer da det vil bli mulig å oppnå frelse i Guds nye verden. Guds Sønn pekte på hvor nødvendig det er for menneskene å bekjenne eller vitne om sin tro for andre, da han sa:
«Hver den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler; men den som fornekter meg for menneskene, han skal fornektes for Guds engler.» «For den som skammer seg ved meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.» — Luk. 12: 8, 9; Mark. 8: 38.
Hvordan bør dette med bekjennelsen bli forstått? Det må ikke bare være en bekjennelse med munnen, en tom formalitet eller seremoni, men det må være en bekjennelse som viser at man har forståelse av sannheten og en fast tro på den. Det man sier, må komme fra et overfylt hjerte, for som Jesus sa: «Hva hjertet flyter over av, det taler munnen.» (Matt. 12: 34) Hvis ens hjerte er fylt av den skatt som sannheten er, og hvis man også fullt ut tror på den, vil munnen komme til å tale gode, oppbyggende ting. Det at bekjennelsen må komme som en følge av troen, viser at det å tro ikke er nok i seg selv. Når man er blitt en troende, må man bruke sin munn til å vitne om sin tro for andre. Det er bare hvis man det gjør, at Kongen Jesus Kristus vil kjennes ved en, slik at man kan bli frelst.
Hvis ikke Jesus hadde snakket med andre og delt de sannheter han hadde fått fra Gud, med dem, ville kristendommen ikke ha eksistert i dag. Jesus brakte med seg et budskap om liv og håp, men hvis han ikke hadde delt disse guddommelige sannheter med andre, ville vi i dag ha vært i en sørgelig stilling. Nå har vi imidlertid disse sannheter, og vi har gjennom dem fått et sikkert håp. Den inspirerte forfatteren av brevet til hebreerne gir oss følgende gode råd: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle.» «La oss ved ham alltid ofre et lovprisningsoffer til Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig.» (Heb. 10: 23; 13: 15, NW) Legg merke til at Gud forlanger at de kristne uavlatelig eller «alltid» skal komme med en «offentlig kunngjøring» om sin tro.
Det er to former for offentlig kunngjøring Gud forlanger at de kristne skal komme med. Det innebærer i første rekke at den troende må kunngjøre eller bekjenne sin tro for sine medkristne, for dem som har den samme tro som han har. Det en sann kristen sier, bør tjene til oppmuntring for hans medbrødre. Etter først å ha talt om nødvendigheten av å holde fast på den offentlige kunngjøring sier derfor den inspirerte forfatteren videre: «Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» (Heb. 10: 24, 25, NW) En kristen må derfor oppgløde sine medkristne til gode gjerninger. Han må uttale seg og komme med kommentarer som kan tjene til oppmuntring både på menighetens møter og når han ellers er sammen med sine kristne brødre. Alt dette vil bli til gjensidig oppmuntring, for akkurat som andre kan ha utbytte av de kommentarer han kommer med, kan han selv bli oppbygd ved deres uttalelser. De kristne bør på denne måten regelmessig oppmuntre hverandre til kjærlighet og gode gjerninger: «Forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag.» — Heb. 3: 13.
Plikt til å snakke med dem som har en annen tro
Det er en forholdsvis enkel sak å snakke med dem som har den samme tro som vi selv, men hvordan stiller det seg når det gjelder mennesker som har en annen tro? Våre personlige ønsker kan ikke være avgjørende, for Jesus Kristus satte eksemplet for alle sanne kristne, og apostelen Paulus viser at vi bør følge hans eksempel «nøyaktig». (1 Pet. 2: 21, NW) La oss nå legge nøye merke til hva Jesus sa og gjorde en gang han kom til Nasaret og gikk inn i en synagoge der. Han åpnet den bokrullen man hadde gitt ham, og så leste han fra profetien i Esaias 61: 1, 2 og viste at det som sto der, fikk sin oppfyllelse på ham. Vi kan lese om dette: «Og de ga ham profeten Esaias’ bok, og da han slo boken opp, fant han det sted hvor det var skrevet: Herrens [Jehovas, NW] ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.» (Luk. 4: 17—19) Jesus satte selv et eksempel i å forkynne, i å snakke med andre, og han sendte også ut andre for at de skulle forkynne om Guds rike.
Jesu etterfølgere holdt ikke det de hadde hørt av Guds Sønn, for seg selv, men de lot alle de kom i kontakt med, få høre om de vidunderlige foranstaltninger Gud har truffet for at menneskene skal få liv. Kristendommen var nok en privatsak for dem, men de følte seg også personlig forpliktet til å snakke med andre om de gode ting i Guds ord. Da Peter og Johannes ble stilt for den samme retten som hadde laget intriger for å få Jesus dømt til døden, og de ble anklaget for offentlig å ha talt om Kristus, var de med en gang villige til å innrømme at anklagen var sann. De fikk da en streng formaning om ikke å gjøre dette mer: «Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulle tale eller lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» — Ap. gj. 4: 18—20.
Det finnes ikke noe i Bibelen som kan tyde på at Jesu etterfølgere noensinne sa: ’Min religion er en privatsak, jeg vil ikke snakke om den.’ Nei, akkurat det motsatte var tilfelle! De følte at de var personlig forpliktet til å snakke med andre, og det med rette, for Jesus lærte sine disipler å overbringe det gode budskap ved å være forkynnere og lærere. Understreket ikke Jesus nødvendigheten av å snakke om det ved de ord han uttalte like før han fór opp til himmelen, for øvrig de siste ord av ham som står nedtegnet i Bibelen? Jo, det var nettopp det han gjorde. Vi kan lese disse betydningsfulle ordene i Apostlenes gjerninger 1: 8, 9: «Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» De kristne kan altså ikke holde opp med å tale, de må vitne om sannhetene i forbindelse med Guds rike.
Vi må gjøre det med mildhet
Noen mener kanskje at de ikke vil drøfte religiøse spørsmål fordi det kan ende med heftige diskusjoner som snarere fører til at sinnene kommer i kok, enn til en bedre forståelse av Bibelen. Men viser Bibelen at de kristne bør holde seg tause av en slik grunn? Nei! Apostelen Paulus sa: «Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet [mildhet, NW] viser dem til rette som sier imot, om Gud engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten.» (2 Tim. 2: 24, 25) En sann kristen mister ikke fatningen og blir ikke opphisset og sint når han snakker med andre om Bibelens sannheter. Det finnes ingen grunn til at man skulle begynne å stride. Han må «være mild imot alle», og han må snakke «med mildhet» til dem som sier imot. Hvis han det gjør, vil det ikke bli noen heftige diskusjoner.
Hva skal vi gjøre hvis noen stiller spørsmål til oss i forbindelse med vårt håp? Hvis vi tilber Bibelens Gud, vil vi gjøre som apostelen Peter sier: «Vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1 Pet. 3: 15, NW) Vi bør altså snakke med andre om det håp vi har, men med «et mildt sinn».
Det er også en annen viktig grunn til at de kristne ikke kan holde opp med å forkynne, og det er at de må advare andre om at denne tingenes ordning snart skal bli ødelagt av Guds universelle Harmageddon-krig. Det er menneskenes liv det gjelder! Akkurat som Noah viste at han forsto hvor nødvendig det var å advare menneskene før vannflommen, føler Guds sanne tilbedere i vår tid at det er påkrevd å advare dem de kommer i kontakt med. De vet at Jesus pekte hen på vår tid da han sa at «dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme». Det gode budskap om Guds opprettede rike må bli forkynt før enden kommer i Harmageddon. Advarselsbudskapet må bli forkynt. Den som vet at Gud har til hensikt å ødelegge denne verden, og likevel ikke advarer andre, kan ifølge det prinsipp som blir framholdt i Esekiel 3: 17, 18, bli holdt ansvarlig for at han ikke har brukt sin munn til å advare andre. Apostelen Paulus unnlot ikke å snakke med andre, men forkynte til og med «fra hus til hus», og han kunne av den grunn si: «Jeg er ren for alle menneskers blod, for jeg har ikke unnlatt å fortelle dere hele Guds råd.» Måtte også vi være rene for «alle menneskers blod» ved at vi forkynner om det håp vi har i forbindelse med Guds rike, og om hvordan det snart skal gå til aksjon mot denne onde verden! — Matt. 24: 14; Ap. gj. 20: 20, 26, 27, NW.
Hva vi bør gjøre
Men hva skal man gjøre hvis man føler det slik at man helst vil unngå å snakke om Bibelen? Da må man straks gjøre noe for å rette på dette. Framfor alt bør man bestrebe seg på å ta til seg mer kunnskap fra Guds Ord, for en av grunnene til at mange mennesker ikke vil snakke om sin religion, er at de mangler kunnskap. Hvis noen sier at deres religion er altfor hellig til å bli drøftet da er den ikke bygd på Bibelen, men på følelser. Den sanne religion som finnes i Bibelen, er i overensstemmelse med fornuften og kjensgjerningene og kan meddeles til andre, men de kristne må ta til seg kunnskap hvis de skal kunne gjøre rede for sitt håp.
Hvordan bør du altså reagere når en som har en annen tro, henvender seg til deg for å snakke om religion? Jo, hvis du tilber Bibelens Gud, vil du lytte rolig, og når så tiden er inne til det, vil du benytte anledningen til å fortelle om ditt håp. Still ham spørsmål, slik at du kan finne ut hvorfor han har en bestemt oppfatning angående et eller annet. Be ham vise deg ut fra Bibelen hvilket håp han har. Vis med «et mildt sinn» at du setter ditt håp til Riket.
Hvis noen av dem du snakker med om ditt håp, sier: «Jeg vil ikke snakke om religion, det synes jeg er en privatsak,» kan du kanskje si: «Det er sant at religion har med personlig overbevisning å gjøre, men siden jeg ikke har noe imot å snakke om min religion — men tvert imot føler meg forpliktet til å snakke om den — vil jeg gjerne få lov til å fortelle Dem hvordan jeg har fått et håp som har gjort meg virkelig lykkelig.»
Sanne kristne kan simpelthen «ikke la være å snakke om» det de har lært om Gud og hans rike. Den som ikke vil snakke om religion, tilber ikke Bibelens Gud, men handler på en måte som er stikk i strid med det Bibelen lærer. Det er sant at hjertet spiller en viktig rolle, «Men med munnen bekjenner man offentlig til frelse». — Rom. 10: 10, NW.