De to Kongebøkene gir innsikt
DA JESUS ved en anledning talte i sin hjemby, Nasaret, sa han noe som i forbausende grad forårsaket en kraftig reaksjon. Nasarets innbyggere undret seg tydeligvis over hvorfor han ikke hadde utført så mange mirakler der som han hadde gjort i andre byer. Da Jesus fortalte dem grunnen til det, benyttet han seg av to eksempler fra Bibelen. Han sa:
«Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Ja, jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.» (Lukas 4: 24—27) De som hørte Jesus si disse ordene, ble rasende og forsøkte å drepe ham. Hvorfor reagerte de så voldsomt?
For å få svar på dette må vi gå tilbake til de hebraiske skrifter og lese beretningene om Elia og Elisja. De kristne i det første århundre var meget godt kjent med disse skriftene, og det var også deres jødiske tilhørere. Kristne bibelskribenter viste ved flere anledninger til begivenheter og personer som var omtalt i disse eldre bøkene, for å belyse et punkt, slik Jesus gjorde i dette tilfelle. De ting som det ble vist til, ble straks gjenkjent og forstått av tilhørerne. Hvis vi skal få fullt utbytte av Jesu undervisning, trenger vi også å bli kjent med disse tingene.
Det er faktisk slik at det er umulig å få full forståelse av de kristne greske skrifter hvis vi ikke er fortrolig med de hebraiske skrifter. Beretningene om de profetene Jesus viste til, Elia og Elisja, er gjengitt i de to Kongebøkene. La oss ta for oss disse to bøkene for å belyse dette punktet og for å se hvordan det å ha kjennskap til dem gir oss en grundigere og klarere forståelse av de kristne greske skrifter.
En ufordelaktig sammenligning
For det første: Hvorfor ble Nasarets innbyggere så oppbrakt da Jesus viste til to mirakler som var blitt utført over 900 år tidligere av Elia og Elisja? Jo, Jesus trakk en klar sammenligning mellom nasareerne og israelittene i det nordlige Israels rike på Elias og Elisjas tid, og ifølge de to Kongebøkene stod det ikke godt til med Israel i åndelig henseende på den tiden. Israelittene hadde helt og holdent begynt å tilbe Ba’al og forfulgte Jehovas profeter. Elia var faktisk på flukt fra sine egne landsmenn da en enke i Sarepta, i et fremmed land, tok imot ham og gav ham mat. Det var da han utførte det miraklet som Jesus viste til. (1. Kongebok 17: 17—24) Israel var fremdeles gjennomsyret av Ba’al-dyrkelsen da Elisja helbredet den syriske hærføreren Na’aman for hans spedalskhet. — 2. Kongebok 5: 8—14.
Nasarets innbyggere likte ikke å bli sammenlignet med de jødene som den gang handlet som hedninger. Var det rett av Jesus å trekke en slik sammenligning? Ja, uten tvil. Akkurat som Elias liv var i fare i Israel, var Jesu liv nå i fare. Beretningen sier: «Da ble de rasende, alle som var i synagogen og hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen, ut mot et stup, ned fra fjellet der byen deres lå, for å styrte ham utfor.» Men Jehova beskyttet Jesus, slik han tidligere hadde beskyttet Elia. — Lukas 4: 28—30.
Kong Salomos prakt
Dette er ett eksempel på hvordan de to Kongebøkene på en måte utfyller ordene til Jesus og de første kristne. La oss ta et annet eksempel. I sin bergpreken oppfordret Jesus sine tilhørere til å stole på Jehova hva det å få dekket de materielle behov angikk. Han sa blant annet: «Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.» (Matteus 6: 28, 29) Hvorfor viste Jesus her til Salomo?
Hans jødiske tilhørere forstod hvorfor han gjorde det, for de kjente til Salomos prakt. Den er utførlig beskrevet i 1. Kongebok (også i 2. Krønikebok). De hadde for eksempel uten tvil kjennskap til at det til Salomos husholdning hver dag gikk med «tretti kor hvetemel og seksti kor annet mel, ti gjødde okser, tjue okser som hadde gått på beite, og hundre sauer, foruten hjorter, gaseller, dådyr og gjødde gjess». (1. Kongebok 4: 22, 23) Dette var en mengde mat.
Foruten dette veide det gullet som Salomo fikk inn på ett år, «666 talenter», det vil si at det var verdt omkring to milliarder kroner ifølge dagens valuta. Og alle utsmykningene i Salomos hus var av gull. «Ingen ting var av sølv; sølvet ble ikke regnet for noe i Salomos dager.» (1. Kongebok 10: 14, 21) Da Jesus fikk sine tilhørere til å gjenkalle disse tingene i erindringen, fikk de straks tak i poenget i det som ble sagt.
Jesus viste til Salomo også i en annen sammenheng. Noen skriftlærde og fariseere hadde krevd at Jesus skulle gjøre et tegn, og han svarte: «Dronningen fra landet i sør skal tre fram i dommen sammen med denne slekt og anklage den. For hun kom helt fra jordens ende for å lytte til Salomos visdom — og her er mer enn Salomo.» (Matteus 12: 42) Hvorfor lød det som Jesus viste til, som en kraftig irettesettelse for de religiøse lederne som hørte på ham?
Hvis vi er kjent med innholdet i 1. Kongebok, vet vi at «dronningen fra landet i sør» var dronningen av Saba. Hun var tydeligvis en kvinne av høy rang, en dronning i et rikt land. Da hun besøkte Salomo, hadde hun med seg «et stort følge», kostbar olje (NW) og «store mengder gull og edelstener». (1. Kongebok 10: 1, 2) Fredelige forbindelser mellom nasjonale herskere blir vanligvis opprettholdt ved hjelp av ambassadører. Det var derfor uvanlig at dronningen av Saba, en regjerende monark, selv drog hele veien til Jerusalem for å besøke kong Salomo. Hvorfor gjorde hun det?
Kong Salomo var meget rik, men det var også dronningen av Saba. Hun ville ikke ha foretatt en slik reise bare for å besøke en rik monark. Salomo var imidlertid ikke bare rik, men han «var rikere og visere enn alle andre konger på jorden». (1. Kongebok 10: 23) Under hans vise styre var det slik at «i Juda og Israel, fra Dan til Be’er-Sjeba, satt hver mann trygt under sitt vintre og sitt fikentre så lenge Salomo levde». — 1. Kongebok 4: 25.
Det var Salomos visdom som dronningen av Saba følte seg tiltrukket av. Da hun «hørte om det ry Salomo hadde på grunn av [Jehovas] navn, kom hun for å prøve ham med gåter». Da hun kom til Jerusalem og «trådte fram for Salomo, talte hun med ham om alt det som lå henne på hjertet. Og Salomo gav henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke den ting som var skjult for kongen, så han ikke kunne gi henne svar». — 1. Kongebok 10: 1—3.
Jesus hadde også en enestående visdom «på grunn av [Jehovas] navn». Han var faktisk «mer enn Salomo». (Lukas 11: 31) Dronningen av Saba, som ikke var jødinne, foretok en lang, ubekvem reise bare for selv å besøke Salomo og høste gagn av hans visdom. De skriftlærde og fariseerne burde derfor utvilsomt med verdsettelse ha lyttet til ham som var ’større enn Salomo’, da han stod der like foran dem. Men de gjorde ikke det. «Dronningen fra landet i sør» hadde en langt større verdsettelse av gudgitt visdom enn de hadde.
Henvisninger til profetene
I løpet av den historiske periode som er behandlet i 1. og 2. Kongebok, var de som hersket i 12-stammeriket — og senere i de atskilte rikene Israel og Juda — konger. Jehovas profeter var på denne tiden meget virksomme blant hans folk. Fremtredende blant disse var Elia og Elisja, som vi allerede har vist til. Den gangen Jesus omtalte dem i Nasaret, var ikke den eneste gangen de ble nevnt i de kristne greske skrifter.
Apostelen Paulus skrev i sitt brev til de kristne hebreere om den tro som Guds tjenere i tidligere tider hadde, og sa som et eksempel på dette: «Kvinner fikk sine døde tilbake idet de stod opp.» (Hebreerne 11: 35) Han tenkte utvilsomt på Elia og Elisja, som begge ble benyttet til å gjennomføre oppstandelser. (1. Kongebok 17: 17—24; 2. Kongebok 4: 32—37) Da tre av Jesu apostler ble ’øyenvitner til Jesu storhet’ i et syn, så de Jesus tale med Moses og Elia. (2. Peter 1: 16—18; Matteus 17: 1—9) Hvorfor ble Elia valgt til å representere den rekke av førkristne profeter som vitnet om Jesus? Hvis du leser beretningen i 1. Kongebok og ser Elias store tro og den enestående måten han ble brukt på av Jehova, vil du forstå grunnen til det.
Likevel var Elia bare et alminnelig menneske i likhet med oss. Jakob viste til en annen begivenhet som er omtalt i 1. Kongebok, da han skrev: «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. Elia var et menneske under samme kår som vi; da han bad om at det ikke måtte regne over landet, falt det ikke regn på tre år og seks måneder. Så bad han på ny, og da gav himmelen regn, og jorden bar igjen sin grøde.» — Jakob 5: 16—18; 1. Kongebok 17: 1; 18: 41—46.
Flere ting som lyder som ekko fra Kongebøkene
Mange andre ting som de kristne greske skrifter viser til, lyder som ekko fra de to Kongebøkene. Stefanus minnet det jødiske Rådet om at Salomo bygde et hus for Jehova i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 7: 47) Mange av detaljene ved dette byggearbeidet er omtalt i 1. Kongebok. (1. Kongebok 6: 1—38) Da Jesus talte til en kvinne i Samaria, sa hun med forbauselse til ham: «’Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne.» (Johannes 4: 9) Hvorfor hadde ikke jødene noen omgang med samaritanene? Den beretningen i 2. Kongebok som beskriver opprinnelsen til dette folket, kaster lys over saken. — 2. Kongebok 17: 24—34.
Et brev i Åpenbaringen som er rettet til menigheten i Tyatira, inneholder denne alvorlige anklagen: «Men jeg har dette imot deg, at du lar kvinnen Jesabel holde på, hun som kaller seg profet, men som med sin lære lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.» (Åpenbaringen 2: 20) Hvem var Jesabel? Hun var datteren til en Ba’al-prest i Tyrus. Som det blir fortalt i 1. Kongebok, giftet hun seg med kong Akab i Israel og ble dronning i Israel. Hun underkuet sin ektemann og innførte Ba’al-dyrkelsen i et allerede frafallent Israel, lot en hærskare av Ba’al-prester få komme inn i landet og forfulgte Jehovas profeter. Til sist led hun en voldsom død. — 1. Kongebok 16: 30—33; 18: 13; 2. Kongebok 9: 30—34.
Den kvinnen som la Jesabels ånd for dagen i menigheten i Tyatira, forsøkte tydeligvis med sin lære å lokke menigheten til å handle umoralsk og til å bryte Guds lov. En slik ånd måtte utryddes i menigheten, akkurat som Jesabels familie måtte fjernes fra Israels nasjon.
Ja, vi trenger de hebraiske skrifter for å forstå de kristne greske skrifter. Mange detaljer ville være uten mening uten den bakgrunn som de hebraiske skrifter tilveiebringer. Jesus og de første kristne, så vel som de jøder de talte til, var godt kjent med dem. Hvorfor ikke ta deg tid til å gjøre deg like godt kjent med dem? Da vil du få det største utbytte av «hele Skriften», som er «inspirert av Gud og tjenlig til opplæring». — 2. Timoteus 3: 16, NTM.