’Vær forsiktige som slanger’
BIBELEN er skaffet til veie forat Jehovas kristne tjenere kan være fullstendig utrustet til all god gjerning. Den viser dem hva de skal gjøre, hvorfor de skal gjøre det, og hvordan. Den viser hvor nødvendig det er for oss å studere Guds Ord, forat vi kan ha en sterk tro, og forat vi kan være i stand til å svare alle som spør om grunnen til det håp som er i oss. Den viser oss også hvor nødvendig det er å være ivrig og flittig, å være fryktløs og frimodig i tale og forkynnelse, og alt dette avhenger først og fremst av at vi har fullkommen kjærlighet til Jehova Gud. Den understreker også hvor nødvendig det er at vi lever et rent liv, slik at vi kan ha en god samvittighet og ikke vekker anstøt ved en handlemåte som ikke er i samsvar med vår tro, og derfor hyklersk.
Det er enda en egenskap Guds Ord viser vi må ha for på rette måte å utføre vårt oppdrag, og det er visdom. Vi må bruke takt, klokskap, besindighet, forsiktighet, skarpsindighet, for er vi ikke ambassadører for Gud og Kristus i et fiendtlig land? Særlig i farlige tider og når vi står ansikt til ansikt med trusler om vold, må vi være rolige og tenke nøkternt over hva som vil være det beste å gjøre under de foreliggende omstendigheter. Det er grunnen til at Jesus ga følgende advarsel: «Se! jeg sender dere ut som får midt iblant ulver; vis dere derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer. Ta dere i akt for menneskene.» — Matt. 10: 16, 17, NW.
Vagttaarnet for 1. januar 1943 behandlet Jesu instruks: «Når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre,» og pekte i den forbindelse på at når motstanden blir så organisert og altomfattende på et sted at det gjør videre vitnearbeid umulig, bør vitnene forlate stedet og dra et annet sted hen for å forkynne. Det pekte på at dette ikke var bare å løpe vekk fra en trusel om vold eller for å unngå forfølgelse, men var å følge Jehovas ledelse og vende seg bort fra en uverdig by, akkurat som man ville vende seg bort fra et uverdig hus, overlate det til sin skjebne og gå dit hvor arbeidet kan gjøres. — Sidene 10—14.
Og forholdsvis nylig, i nummeret for 1. mars 1951, behandlet Vakttårnet hva de kristne bør gjøre hvis de blir truet med vold. Det ble pekt på at selv om vi i personlige saker vender det annet kinn til og retter oss etter det de offentlige myndigheter forlanger av oss, så «betyr ikke [dette] at Jehovas vitner ikke forsvarer Rikets interesser, sin forkynnelse, sine møter, seg selv, sine brødre og søstre og sin eiendom mot angrep. De forsvarer dette når de blir angrepet og blir tvunget til å beskytte sine interesser, og det gjør de med Bibelens støtte. De bærer ikke kjødelige våpen for å komme vanskelighetene i forkjøpet, eller for å forberede seg til å ta imot vanskeligheter eller trusler. De forsøker å avverge slag og angrep utelukkende ved forsvar. De slår ikke for å hevne seg. De går ikke til angrep, men slår bare i selvforsvar. De bruker ikke krigsvåpen til forsvar for seg selv eller Rikets interesser. (2 Kor. 10: 4) De vil ikke trekke seg tilbake når de blir angrepet i sine hjem eller på sine møtesteder, men de vil trekke seg tilbake når de befinner seg på offentlig eller annen eiendom og ’ryste støvet av sine føtter’, så de ’ikke gir hundene det hellige’ og ’ikke kaster sine perler for svinene’. (Matt. 10: 14; 7: 6) De trekker seg tilbake når de kan gjøre det, for å unngå kamp eller vanskeligheter. De har rett til å henvende seg til lovens håndhevere for å få deres hjelp til å forsvare seg imot angrep eller pøbelopptøyer, og de gjør det også.» — side 72.
Episoder på Filippinene
Vakttårnet framholdt altså klart at når vi blir angrepet av pøbelflokker på offentlig eiendom eller annen eiendom som ikke er vår egen, er det bedre å gi seg enn å forsere saken og risikere fysisk overlast, men det ser ut til at noen kristne forkynnere ikke har oppfattet dette punktet. Det er således nylig kommet inn noen rapporter om pøbelaksjoner på Filippinene, hvor våre brødres bandlemåte, selv om den er meget eksemplarisk hva iver og fryktløshet angår, lar en del tilbake å ønske i takt og klokskap.
Søndag 15. mars 1953 skulle Jehovas vitner i Gerona, Tarlac, bruke en offentlig møtesal til sitt offentlige foredrag, og hadde god tid i forveien fått skriftlig tillatelse til det. Men en tid senere ble det gitt komitéen for Gerona bys fiesta tillatelse til å bruke den samme bygningen i det samme tidsrommet, fra kl. 13 til 18, til å vise fram et folkedansprogram. Da vitnene søndag ettermiddag oppdaget at salen ble brukt av fiesta-komitéen, forsøkte de å komme i forbindelse med borgermesteren. Han var ikke i byen på det tidspunkt, men han hadde gitt beskjed til sin sekretær om at vitnene måtte flytte sitt møte til et annet sted enda de ikke på forhånd var blitt underrettet om forandringen. Ut fra den forutsetning at de hadde tillatelse til å holde det offentlige møtet, dro så brødrene til møtelokalet.
Da de kom dit, fant de at det ble forlangt inngangspenger, at folkedansprogrammet var i full sving, og at det var satt opp høyttaleranlegg og lignende. Vitnene oppfordret de ansvarshavende til å avslutte programmet og fjerne høyttalerne, fordi tiden nærmet seg da det offentlige møtet skulle holdes, og de viste fram tillatelsen til å bruke bygningen. Lederen av framvisningen sa at han også hadde tillatelse til å holde sin folkedansoppvisning; men han kunne ikke framlegge tillatelsen. Da han nektet å fjerne seg fra scenen, ga den forkynneren som skulle holde foredraget, beskjed til Jehovas vitners ordensvakter om at de skulle fjerne høyttalerne og rydde scenen til foredraget, og det gjorde de.
På dette tidspunkt kom borgermesteren til stede, meget oppbrakt over det som hadde foregått. Han holdt en kort tale om at han var byens far, og at alle derfor måtte adlyde ham, og han sa så til vitnene at de skulle flytte sitt møte over til et annet sted. Han skjønte at vitnene var fast besluttet på å gå i gang med sitt møte, og derfor trakk han sin revolver, fyrte et skudd i luften, stilte seg foran vitnene med den og spurte: «Hvem av dere våger å utfordre meg?» Han ble imidlertid ignorert, og taleren ble introdusert og begynte, sin tale. Lederen for statspolitiet begynte også å true taleren med en revolver, det ble montert et maskingevær som pekte mot taleren, og byens politi ankom med ladde geværer, ferdige til bruk. Til tross for all denne framvisning av våpen bevarte taleren sin sikkerhet og likevekt og fortsatte med foredraget. Jehovas vitners ordensvakter stoppet både borgermesteren og andre som ville gå fram til taleren for å tvinge ham til å stoppe, og fikk mange slag av angriperne for sitt strev.
Som et siste forsøk koblet de ut ledningen til høyttaleren, men taleren hevet bare stemmen og fortsatte å tale. Da foredraget var slutt, kom borgermesteren bort til taleren og ba om unnskyldning for at han hadde mistet besinnelsen og hadde slått en av ordensvaktene. Han gikk til og med så langt som til å si at han hadde likt foredraget godt. Etter dette gikk vitnene tilbake til sin konventsal for å overvære de siste møtene på sin tre dagers sammenkomst.
Les i denne forbindelse om et lignende tilfelle i artikkelen «Filippinere beskjemmer religiøse fanatikere» på side 149.
Det kan se ut som det i begge disse tilfelle ble gitt et godt vitnesbyrd på grunn av vitnenes iver og fryktløshet ansikt til ansikt med meget alvorlige trusler om legemlig overlast. Men selv om resultatene i disse spesielle tilfellene var de beste, er det likevel et spørsmål om det var verdt å ta en slik risiko og insistere på sine lovlige og grunnlovmessige rettigheter. Hvor lite skulle det ikke til forat det kunne ha kommet til voldshandlinger og blodsutgytelse, og hva så? Kan døde vitner forkynne? Og hva med hensyn til rettshjelp? Ville det være klokt unødig å blande Selskapet, Jehovas vitners juridiske organ, inn i rettssaker som er kostbare både når det gjelder tid og penger?
Slike tildragelser løper ikke alltid så heldig av som i disse tilfellene, noe som framgår av en annen rapport vi nylig har fått fra Filippinene. I Barrio San Jose, Dumalag, Capiz, var brødrene kommet sammen den 12. november 1952 til et offentlig møte i forbindelse med en tre dagers sammenkomst, da en pøbelflokk, som, var langt større i antall enn vitnene, kom til stede og forlangte at møtet skulle oppløses. Det var ikke noe politi til stede. Pøbelflokken ble anført av broren til den borgermesteren som hadde gitt tillatelse til å holde møtet, og sammen med dem var også en mann som tidligere hadde avtalt med vitnene at de kunne bruke et område på hans eiendom.
Det lyktes ikke å overtale lederen for flokken til å la være å forulempe Jehovas vitner, men han som skulle holde foredraget, insisterte likevel på sine grunnlovmessige rettigheter og fortsatte med sin tale. Da pøbelflokken forsto at vitnene ikke var villige til å gi etter, ble de helt ville, stormet plassen og drev dem ikke bare bort fra møteplassen, men ut av byen og langt opp i fjellene i nærheten av byen. Der vandret vitnene omkring i to dager før de til slutt kom til den nærmeste byen, Kalibo. Pøbelen ødela all litteraturen og trengte til og med inn i hjemmene til vitnene på stedet og slo i stykker deres innbo.
Alt har sin tid
Djevelens hensikt med å bringe forfølgelse over Jehovas tjenere er å få dem til å inngå kompromiss og derved miste sin ustraffelighet. Ved å ta vårt standpunkt frimodig og fryktløs kan vi forpurre denne Djevelens hensikt, uansett hva som kommer til å skje med oss selv. Men det er også hans hensikt å stoppe vitnearbeidet, og når vi ikke bruker vårt sunne omdømme, blir arbeidet unødig hindret. Kan vi i forbindelse med det foregående si at Jehova ga beskyttelse i to av tilfellene, men ikke i det tredje? Eller skal vi trekke den slutning at Jehova venter at vi skal bruke et sunt sinns ånd og være forsiktige som slanger, og at vi kan vente oss vanskeligheter hvis vi unnlater dette? Det er ikke slik å forstå at vi kan unngå alle vanskeligheter, all forfølgelse. Nei, slett ikke, for som vi allerede har bemerket, kan vi vente oss det. Men ved å bruke klokskap, takt og besindighet kan vi holde det på et minimum, ikke bare for å unngå lidelse, men først og fremst forat arbeidet ikke skal hindres unødig. Vitner som er døde eller ligger på hospitalet, kan ikke gå ut og forkynne. Det er grunnen til at Jesus sa: «Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre!» — Matt. 10: 16, 23.
I sin egen hjemby Nasaret ble Jesus angrepet av en menneskemasse som «drev ham ut av byen og førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var bygget på, for å styrte ham ned. Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort». Sannsynligvis foretok han noen raske bevegelser for å komme unna dem. Og da motstanden ble for voldsom i Judea, holdt Jesus seg borte derfra «fordi jødene sto ham etter livet», inntil han ble nødt til å dra dit opp. Han visste at hans time enda ikke var kommet. — Luk. 4: 28—31; Johannes 7: 1, 8—10.
Når Paulus var på sine misjonsreiser, dro han bort fra den ene byen etter den andre når forfølgelsen gjorde fortsatt forkynnelse umulig. Et sted slapp han bort ved å bli firt ned fra en glugge i en kurv. Under slike forhold var det ikke noe vunnet ved å insistere på at han var romersk borger. Men da han ble arrestert og skulle til å bli slått, påberopte han seg sitt romerske borgerskap, som han også gjorde senere da han sto for retten. (Ap. gj. 13: 50, 51; 14: 5—7, 19, 20; 22: 25; 25: 10—12; 2 Kor. 11: 32, 33) Da forfølgelsen ble så voldsom i Jerusalem, søkte ikke de første kristne å bli martyrer ved å bli der, men de spredte seg vidt omkring, unntagen apostlene, og på den måten spredte forkynnelsen av det gode budskap seg ut vidt og bredt. — Ap. gj. 8: 1.
Alt har altså sin tid; det er en tid til å stå fast og en tid til å gi etter. (Pred. 3: 1—8) Hvis vi blir angrepet i våre hjem eller Rikets saler, da er det tiden til å stå fast og ’kjempe for våre brødre’. (Neh. 4: 14) Men selv i slike tilfelle bør vi ikke foregripe vanskelighetene ved å utstyre oss med kjødelige våpen, geværer og lignende, men hvis vi blir angrepet, bør vi prøve å avverge slagene så godt vi kan med det som tilfeldigvis er for hånden. Vi kan ikke ta ansvaret for å skyte og drepe en angriper. Jesus understreket dette den aftenen han ble forrådt. — Matt. 26: 52.
Men når vi har møte andre steder, på plasser, i parker, i offentlige lokaler, eller når vi vitner på gatene, og vi blir truet av en pøbelflokk og det ikke nytter å snakke dem til fornuft, da er det tiden til å gi seg og gå et annet sted hen, i stedet for å holde på våre grunnlovmessige rettigheter når det er tydelig at urostifterne ikke vil høre på fornuft. Hvis vi blir angrepet, prøver vi naturligvis å avverge slag, og det er alltid korrekt å søke beskyttelse hos dem som er ansvarlig for den offentlige orden, politiet. «Den kloke ser ulykken og skjuler seg, men de uerfarne går videre og må bøte.» — Ordspr. 22: 3.
Vi må skjelne mellom besindighet og forsiktighet og kompromiss. Vi vil ikke under noen omstendighet rope heil til mennesker; vi vil ikke bøye kne for skapninger eller symboler av noe slag. Hvis vi får befaling om å stoppe forkynnelsen, vil vi adlyde Gud mer enn mennesker, og så lenge vi er i stand til å komme i kontakt med andre, vil vi passe på alle anledninger til å avlegge vitnesbyrdet for hørende ører. Hvis det er forbud mot å gå fra hus til hus, går et forsiktig Jehovas vitne fra et hus i et kvartal til et annet hus i et annet kvartal; når det er forbud mot å vitne på gatene, innleder han tilsynelatende tilfeldige samtaler med folk mens han later som han ser i butikkvinduene; der hvor det ikke er tillatt å avertere møter, blir innbydelsene gitt privat. Forsiktighet tilsier altså at visse mer offentlige former for forkynnelse ikke blir brukt i slike romersk-katolske land som Irland, Quebec, Italia, Spania og Argentina. Og ved å vise den ytterste forsiktighet er det mulig for Jehovas vitner å utføre vitnearbeidet selv i land bak jernteppet.
Alle Jehovas kristne vitner bør derfor omhyggelig utruste seg til sitt oppdrag og med iver og fryktløshet utføre det etter beste evne. Men vi bør også huske at når vi møter voldsom motstand, for eksempel fra pøbelflokker, bør vi vise at vi er forsiktige som slanger, for å unngå unødige vanskeligheter. Om vi unnlater dette, kan det gå så langt at det blir å friste Gud, og det må vi ikke gjøre. (Matt. 4: 7) Særlig i slike tider gjelder disse ordene: «La deres forstandighet bli kjent for alle mennesker.» — Fil. 4: 5, NW.