Hvordan tollere ble betraktet i det første århundre

TOLLERE og skatteoppkrevere har alltid vært upopulære. Dette var særlig tilfelle blant jødene i Galilea og Judea i det første århundre.

Jødene var i den grad imot romernes skattlegging at bare muligheten for ytterligere skatter og avgifter kunne være nok til at de gjorde opprør. En slik oppstand er nevnt i Apostlenes gjerninger 5: 37: «Etter ham framsto Judas fra Galilea i skatteutskrivningens dager og forførte folket til å følge seg.»

En skatteutskrivning berørte flere og større stridsspørsmål enn akkurat selve skattetrykket. Hvem var nå herrer i landet? Bidro ikke hvert nytt krav til å øke Romas åk? Jødene hadde riktignok fått en viss grad av selvbestemmelsesrett for at freden skulle bevares, men var det ikke nå på tide å kjempe mot ytterligere innskrenkninger av deres rettigheter? Slik tenkte menn som Judas fra Galilea. Og ifølge historieskriveren Josephus hisset de opp sine landsmenn til å gjøre motstand, idet de sa at ’de ville være kujoner hvis de ga etter og betalte skatt til romerne’.

Jødene hatet imidlertid ikke bare alt som het skattlegging fordi det minnet dem om at de var underlagt en fremmed makt. Det var også en annen grunn til at de gjorde det. Når vi tar i betraktning den måten skatter og tollavgifter ble innkrevd på, og de former for misbruk dette medførte, er det lett å forstå hvilken grunn det var.

Det romerske system for oppkreving av skatter og tollavgifter

Koppskatt og eiendomsskatt ble oppkrevd av statstjenestemenn. Men retten til å oppkreve toll på varer som ble eksportert, importert eller fraktet gjennom et land av kjøpmenn, ble kjøpt på offentlig auksjon. Retten til å innkreve slike avgifter gikk til dem som bød mest. Når de oppkrevde toll, profitterte de ved å inndrive mer enn det som skulle til for å dekke deres eget bud. Disse menn, som ble kalt publicani, overdro til underordnede tjenestemenn retten til å oppkreve toll i visse deler av sitt distrikt. Disse underordnede tjenestemenn ansatte andre menn som personlig sto for innkasseringen.

Det ser for eksempel ut til at Sakkeus var sjefen for tollerne i og omkring Jeriko. (Luk. 19: 1, 2) Og Matteus, som av Jesus ble kalt til apostel, var en av dem som sto for selve innkrevingen av tollen. Matteus, også kalt Levi, hadde tydeligvis sin tollbod i eller i nærheten av Kapernaum. — Matt. 10: 3; Mark. 2: 1, 14.

En tollbestemmelse i Palmyra som skriver seg fra år 137 e. Kr., belyser noen av de misligheter som tollsystemet medførte. Av dens innledning går det fram at skattesatsene i tidligere tider (i det første århundre) ikke var faste. Størrelsen av de oppkrevde beløp berodde på sedvane og ofte på tollernes eget forgodtbefinnende, noe som ofte medførte mye strid.

Tollernes uærlighet

På den tiden Jesus utførte sin jordiske tjeneste, var tollerne ofte spekulanter og mennesker med tvilsomme moralske egenskaper. Mange var utbyttere som oppga falske tollsatser for varene for deretter å tilby seg å låne penger (mot høye renter) til dem som ikke var i stand til å betale. Med stokk i hånd og et bronseskilt på brystet kunne de stoppe karavaner og forlange at alt ble tatt ned og spredt utover marken for inspeksjon. Deretter tok de det som de måtte finne for godt, og det hendte ikke sjelden at de førte bort gode lastdyr og erstattet dem med dårligere dyr.

Det er derfor ikke så rart at jødiske tollere ble foraktet. Ettersom de sto i en fremmed makts, Romas, tjeneste, og dessuten i nær kontakt med de «urene» hedningene, vakte deres nærvær bitterhet. Andre jøder unnlot vanligvis i den utstrekning det var mulig, å ha noen omgang med dem. (Matt. 18: 17) Tollerne ble satt i klasse med mennesker som ble stemplet som syndere — skjøger innbefattet. (Matt. 9: 11; 11: 19; 21: 32; Mark. 2: 15; Luk. 5: 30; 7: 34) Å bedra en toller ble ikke sett på som noen synd blant jødene. Talmud satte tollere i klasse med mordere og røvere, og deres fortjeneste ble betraktet som om den var ervervet ved bedrag og vold — uegnet endog til å bli tatt imot som bidrag til veldedige formål.

Jesu syn på det å betale skatt

Det knyttet seg således sterke og bitre følelser til spørsmålet om å betale toll og skatt. Jesu fiender som var fullt ut klar over dette, forsøkte å få ham til å gå i en felle i forbindelse med betaling av skatt. Ved en anledning stilte noen tilhengere av Herodes’ parti og noen disipler av fariseerne Jesus følgende spørsmål: «Er det tillatt å gi keiseren skatt [koppskatt, NW]?» — Matt. 22: 17.

Ettersom «koppskatt» ble innkrevd av statstjenestemenn, ville et benektende svar være ensbetydende med opprør mot Roma. På den annen side likte ikke jødene i sin alminnelighet å betale denne skatt og derved erkjenne at de var underlagt Roma. Et bekreftende svar ville derfor ha resultert i at jødene i sin alminnelighet hadde fått motvilje mot Jesus. Jesus, som skjønte spørsmålstillernes motiv, svarte dem: «Hvorfor frister I meg, I hyklere? Vis meg skattens mynt!» Beretningen fortsetter: «De rakte ham da en penning. Og han sier til dem: Hvis bilde og påskrift er dette? De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» — Matt. 22: 18—21.

Jesus framholdt således et prinsipp som hans tilhørere selv måtte anvende. Hvis de valgte å erkjenne at pengene tilhørte «keiseren» fordi han sto bak utstedelsen av dem og fastsatte deres verdi, ville de forstå at det var riktig å betale skatt. De var dessuten oppmerksomme på at den romerske stat ytet en lang rekke tjenester til gagn for sine undersåtter. De måtte betale skatt for å bestride utgiftene i forbindelse med disse offentlige goder.

Jesu innstilling til tollerne

Jesus Kristus godkjente selvfølgelig ikke den korrupsjon som gjorde seg gjeldende blant tollerne. Han var imidlertid alltid villig til å hjelpe dem åndelig sett. Av den grunn stemplet hans fiender ham som «tolleres og synderes venn». — Matt. 11: 19.

Ikke desto mindre var det ingen toller som ble en virkelig «venn» av Jesus før vedkommende forandret sin livsførsel. I en av sine lignelser viste Jesus således at tolleren som ydmykt erkjente at han var en synder og angret, var mer rettferdig enn fariseeren som stolt betraktet seg selv som rettferdig. (Luk. 18: 9—14) Blant slike angrende tollere var Matteus og Sakkeus, som begge ble kalt til å få del i himlenes rike. — Jevnfør Matteus 21: 31, 32.

Jesu innstilling til tollerne bør være en kilde til trøst og oppmuntring for alle som føler at deres liv har vært usselt i Jehovas øyne. De kan være forvisset om at de ved å angre og innrette sitt liv i samsvar med de krav Gud gjør dem kjent med i Bibelen, kan få Guds tilgivelse og en ren samvittighet. Det faktum at slike mennesker som den rike tolleren Sakkeus forandret sitt liv, viser at andre som ønsker å følge en slik handlemåte, også kan gjøre det. — Es. 55: 7.