Bergprekenen — den fjerde og femte «lykkeligprisning»
DEN fjerde «saligprisning» eller «lykkeligprisning» i Jesu bergpreken lyder: «Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal bli mettet.» (Matt. 5: 6, NW) I Lukas’ beretning har denne uttalelsen følgende ordlyd: «Lykkelige er dere som hungrer nå, for dere skal bli mettet.» — Luk. 6: 21, NW.
Av Lukas’ evangelium kunne en kanskje trekke den slutning at Jesus utelukkende talte om mennesker som hungrer etter materiell føde. Matteus viser imidlertid tydelig at han mente dem som lengter etter rettferdighet. Disse to tankene harmonerer imidlertid med hverandre. Mennesker som mangler bokstavelig føde og drikke, er ofte mer oppmerksom på den utbredte urettferdighet i den nåværende tingenes ordning. Deres hunger eller lengsel etter å se rettferdigheten seire kan naturlig nok bli desto sterkere.
Den «rettferdighet» som Jesus hadde i tankene, betyr den form for rettferdighet som er i fullstendig harmoni med Guds vilje og lover. Salmisten ga uttrykk for en lignende tanke da han talte om at han var «knust, så jeg lenges etter» Guds rettferdige lover. — Sl. 119: 20; jevnfør Esaias 26: 9, 10.
Som en kontrast til denne lykkeligprisningen, sa Jesus: «Ve eder, I som nå er mette! for I skal hungre.» (Luk. 6: 25) De som er «mette», er tilfreds med hva denne verden kan tilby dem. Selv om de kanskje sier at de tror på Gud, erkjenner de ikke sitt store behov for ham og lengter ikke etter hans rettferdige normer. (Åpb. 3: 17) Når ulykken rammer, vekkes kanskje for en stund en lengsel hos dem etter guddommelig ledelse. Det vil særlig være tilfelle når Gud gjør ende på den nåværende tingenes ordning i den kommende «store trengsel». (Matt. 24: 21; Åpb. 7: 14) Slike tidligere selvtilfredse mennesker vil da «hungre». Deres fortvilte rop etter Guds hjelp og ledelse vil da gå upåaktet hen. (Jevnfør 1 Samuel 28: 4—6; Salme 18: 41; Ordspråkene 1: 28—32.) På den tid vil de erfare en håpløs ’hunger og tørst’ hva det å få høre Jehovas ord angår. — Amos 8: 11, 12.
Jesus erklærte imidlertid dem lykkelige som nå hungrer og tørster etter rettferdighet. Hvorfor? Fordi «de skal bli mettet», det vil si, bli fullt ut tilfredsstilt. Jesus bidro meget til å muliggjøre det. Han avslørte ikke bare hykleriet til selvbestaltede religiøse ledere, «som stolte på seg selv at de var rettferdige», men han lærte også at alle som erkjente at de var syndere, og angerfullt søkte tilgivelse, kunne komme i en rettferdig stilling innfor Gud. — Luk. 18: 9—14; jevnfør Matteus 5: 20; 23: 23, 24.
Det ble ytterligere mulig å få stilt sin hunger og tørst etter rettferdighet som følge av Jesu død og oppstandelse. Hva det angår, leser vi: «Alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» — Rom. 3: 23, 24; jevnfør Esaias 53: 11; Daniel 9: 24—27; Åpenbaringen 7: 9, 14.
Det ble enda større mulighet til å stille denne livsviktige hunger og tørst etter pinsedagen i år 33 e. Kr., for da begynte den hellige ånd å «overbevise verden om . . . rettferdighet». (Joh. 16: 8) Det kan sies ettersom Guds ånd sto bak frambringelsen av de kristne greske skrifter, et uunnværlig middel «til opptuktelse i rettferdighet». (2 Tim. 3: 16) Den samme virksomme kraft fra Gud setter mennesker i stand til å ikle seg «den nye personlighet», som innebærer at onde handlinger og hykleri erstattes med «sann rettferdighet». (Ef. 4: 24, NW) Når trofaste tilbedere av Gud oppnår evig liv under fullkomne, rettferdige forhold, vil deres hunger og tørst etter rettferdighet bli stilt på en endelig og fullstendig måte. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 1—5.
BARMHJERTIGHET FOR «DE BARMHJERTIGE»
I Bergprekenen sa Jesus deretter: «Lykkelige er de barmhjertige, for de skal bli vist barmhjertighet.» — Matt. 5: 7, NW.
Barmhjertighet innebærer noe mer enn veldedighetsgjerninger, for til grunn for slike gjerninger kan det ligge et hyklerskt motiv. (Matt. 6: 1, 2) «De barmhjertige» er mennesker som gjør godt mot dem som er uheldig stilt, fordi de har inderlig medfølelse med dem. Jesus satte et fullkomment eksempel hva det angår. Gjentatte ganger beretter Bibelen om at før Jesus utførte mirakler for å lindre lidelse og sorg, «ynkedes» han inderlig over folket. — Matt. 14: 14; 15: 32—38; 20: 34; Mark. 1: 40—42; Luk. 7: 13—15.
Barmhjertighet gir seg til kjenne på to måter: 1) ved at en tilgir andre som forgår seg mot en; 2) ved at en av godhet, omsorg og medfølelse for andre gjør noe for å hjelpe dem i deres nød.
Kristne blir oppfordret til å etterligne Gud som det største eksempel på en som villig tilgir angrende syndere. (2 Mos. 34: 6, 7; Sl. 103: 10; Ordspr. 28: 13; Ef. 4: 31 til 5: 2) De som ønsker å behage Gud, må være villig til å yte enhver hjelp som det står i deres makt å gi, til slike som er blitt offer for uheldige omstendigheter. (Luk. 10: 20—37) En særdeles fin måte å vise barmhjertighet på er å dele Bibelens sannheter med andre. Ved en anledning, da Jesus forsøkte å finne et rolig sted hvor han kunne hvile litt, men ble møtt av en menneskemengde, sies det at han «ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget». — Mark. 6: 34.
De barmhjertige er «lykkelige» fordi «de skal bli vist barmhjertighet». På en måte får de erfare det i sin daglige omgang med andre mennesker. En som er barmhjertig, finner selv barmhjertighet hos andre. (Luk. 6: 38) Men framfor alt vil de barmhjertige finne barmhjertighet hos Gud. Hva det angår, skrev Jakob: «For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser seg mot [triumferer over, NW] dommen.» (Jak. 2: 13) Når Gud dømmer, vil de som virkelig har vært barmhjertige, finne at den barmhjertighet de har vist andre, kommer til å triumfere ved å forhindre at dommen går dem imot — noe som ellers kunne ha skjedd. (2 Tim. 1: 16—18) Det er bare de barmhjertige som vil få tilgivelse og oppnå evig liv. «Dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser,» sa Jesus, «da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» — Matt. 6: 15; 18: 35.