Lar du andre få deg til å ta anstøt?

HAN var en mann av europeisk herkomst og var tydeligvis ærlig, beskjeden og sannhetselskende. Da noen kristne vitner for Jehova besøkte ham i hans hjem i New York, fant disse at både han og hans kone hadde hørende ører. Snart ble det ledet et ukentlig bibelstudium hjemme hos dem.

Men så skjedde det noe. En som angivelig var et av Jehovas vitner, og som denne nyinteresserte mannen satte høyt, begikk et alvorlig feiltrinn og ble utstøtt av den kristne menighet. Overtrederens oppførsel skuffet denne mannen i en slik grad at han tok anstøt og avbrøt sitt bibelstudium med Jehovas vitner. Men det gjorde ikke hans kone. Hun fortsatte studiet, ble døpt og oppdrog sine to sønner, som begge ble heltidsforkynnere av det gode budskap om Guds rike. Hun sluttet seg ofte til dem en måned om gangen i denne svært gledebringende og givende bibelske forkynnelses- og undervisningsvirksomheten. Mannen holdt seg derimot utenfor. Han nøyde seg med å være sammen med Jehovas vitner og av og til være til stede på møter. Han var fremdeles fornærmet og støtt.

Denne historien fra virkeligheten viser hvilke tragiske følger det kan få å la andre få oss til å ta anstøt. Tenk over dette. Reflekter over det. Grunn på det. Hvorfor gjøre noe uklokt bare fordi en eller annen gjør en større eller mindre feil? Det er da ingen grunn til at du skal følge en handlemåte som er til skade for deg selv, fordi om en eller annen har gjort noe som har fornærmet eller såret deg.

Jesus Kristus, Guds Sønn, etterlot oss et eksempel i denne henseende, akkurat som han gjorde i så mange andre henseender. (1. Peter 2: 21) Ble han fornærmet, tok han anstøt, fordi en av apostlene hans, Judas, ble en forræder, fordi en annen av dem, Peter, tre ganger benektet at han kjente ham, eller fordi de alle sammen sviktet ham i nødens stund? Gjorde han det? Hvor uklokt ville ikke det ha vært! Da ville han ikke bare ha påført seg selv ufattelig stor skade, men han ville også ha skadd sin himmelske Fars og hele menneskehetens sak!

Enda alvorligere enn den skade vi påfører oss selv og andre hvis vi lar folk få oss til å ta anstøt, er det at vi da unnlater å gjøre det som er rett i Guds øyne. «Menneske, [Jehova] har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Uansett hva andre gjør eller ikke gjør, har vi ingen unnskyldning for ikke å gi Gud det han krever av oss. — Mika 6: 8.

For å illustrere dette: Innbyggerne i et land er forpliktet til å adlyde landets lover, noe som innbefatter at de må betale skatt og overholde trafikkreglene. Sett at en innbygger blir bedratt, bestjålet eller på annen måte behandlet urettferdig av noen av sine medborgere. Kan han da bruke det som en unnskyldning for å bryte dem av landets lover han måtte ønske å bryte, ved for eksempel å nekte å betale skatt eller å ignorere trafikkreglene? Selv om det i dag kanskje er noen som hevder det, ville det ha blitt anarki om alle hadde gjort slik. Dette er to vidt forskjellige ting, og de har ingen ting med hverandre å gjøre i det hele tatt hva forpliktelser angår.

Alt en innbygger kan gjøre, er å gå rettens vei og så overlate til myndighetene å straffe forbryterne mens han selv adlyder landets lover. Og slik er det også med vårt forhold til Gud, vår Skaper. Vi er forpliktet til å adlyde hans bud og overlate til ham å kreve overtredere til regnskap. Apostelen Paulus gav derfor denne veiledningen: «Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» Jesus Kristus forsikrer oss på samme måte om at Gud til sin fastsatte tid vil rette på alt det gale, når han sier: «Ve det menneske som anstøtssteinen kommer gjennom!» — Romerne 12: 19; Matteus 18: 7, NW.

Tenk også over dette: Det er ukjærlig å la andre få oss til å ta anstøt. Det røper mangel på kjærlighet til Gud og på verdsettelse av det han har gjort for oss. Hvor høyt bør vi ikke verdsette alt det han har gjort for oss ved at han har gitt oss livet og skaffet til veie alt det som er nødvendig for å opprettholde det! Og tenk på at han har gitt oss sin enbårne Sønn, som vi kan ha håp om å oppnå evig liv gjennom! (Johannes 3: 16) Ja, vi bør gjøre alt det vi kan for å vise vår verdsettelse av all den kjærlige godhet som Gud har latt oss få del i!

Hvis vi virkelig elsker Gud og hans lov, er det følgelig ingenting som vil få oss til å ta anstøt. Bibelen sier: «De som elsker din lov, har fred og lykke, ingen ting får dem til å snuble.» — Salme 119: 165.

Når noen sier eller gjør noe som støter en annen, er dette som oftest ikke av en slik art at det kommer på tale å utstøte den som har vært ubetenksom, av menigheten. Kong Salomo sa jo i sin bønn ved innvielsen av templet at «det fins ikke noe menneske som ikke synder». Hvor hadde vi vært hvis Gud merket seg alle våre ufullkommenheter og feil? Ja, «hvis det var feil du så etter, o Jah, o Jehova, hvem kunne da bli stående?» — 1. Kongebok 8: 46; Salme 130: 3, NW.

Vi bør behandle andre slik vi vil at Gud skal behandle oss. Hvis vi lar andre få oss til å ta anstøt, tilgir vi ikke, og hvis vi ikke tilgir andre deres overtredelser, kan vi heller ikke vente at vår himmelske Far skal tilgi oss våre. (Matteus 5: 7; 6: 14, 15; 18: 21—35) Hvis vi på den annen side har kjærlighet til medlemmene av vår familie og til våre medtroende, vil vi ikke være opptatt av deres feil og mangler, men «elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder». — 1. Peter 4: 8.

Det er særlig viktig at de som hevder å være Kristi sanne disipler, ikke bruker noe som andre har gjort, som en unnskyldning for å slutte med å studere Guds Ord, komme sammen med sine medkristne og være med på å gjøre kjent det gode budskap om Guds rike. Hvis de lar noe andre gjør, få avholde dem fra å oppfylle disse kristne kravene, sår de i virkeligheten tvil om hvorvidt det med rette kan sies at de er Kristi sanne disipler. Hvis slike tar anstøt, vil de kunne mistenkes for bevisst eller ubevisst å lete etter en unnskyldning for ikke lenger å tjene Gud.

Vi ønsker ikke bare å være på vakt mot å la andre få oss til å ta anstøt, men som et utslag av kjærlighet og visdom ønsker vi også å være forsiktige så vi ikke er årsak til at andre tar anstøt. For rettferdighetens skyld må vi gjøre mot andre slik vi vil at de skal gjøre mot oss. (Lukas 6: 31) Vi vil vel ikke at andre skal være uforsiktige eller tankeløse slik at vi kommer i fare for å ta anstøt? Derfor bør også vi utvise forsiktighet så vi ikke får andre til å ta anstøt. I et brev som Selskapet Vakttårnet mottok, ble det beklaget at enkelte umodne personer hadde tatt anstøt fordi noen som de hadde betraktet som eksempler, skrøt av sin svakhet for alkohol. Å gå fram på denne måten i bruken av alkohol er ikke i overensstemmelse med apostelen Paulus’ veiledning: «La føttene gå rett fram på veien, så det halte ikke går av ledd, men heller blir friskt igjen.» Jesus advarte dessuten: «Den som fører på avveier en av disse små som tror på meg [som får en av disse små som tror på meg, til å ta anstøt, NW], for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.» Og vi vil da ikke at det skal skje med oss, vil vi vel? — Hebreerne 12: 13; Matteus 18: 6.

La oss derfor alle være omhyggelige med å gjøre det som er klokt, kjærlig og rett, og derved unngå både at vi lar andre få oss til å ta anstøt, og at vi selv får andre til å ta anstøt.